## Kjappe fakta

- Bernedoodle er en blanding mellom berner sennenhund og puddel, og kombinerer et mildt, familieorientert gemytt med høy intelligens og relativt lite røyting.  
- De finnes i tre hovedstørrelser, fra kompakte Mini Bernedoodles til store Standard‑varianter, så det finnes som regel en størrelse som passer ulike hjem og livsstiler.  
- Mange Bernedoodles får en bølgete eller krøllete pels som kan være mer allergivennlig enn hos mange andre raser, selv om ingen hund er helt hypoallergen.  
- Dette er en menneskeorientert rase som helst vil være midt i familielivet, ikke bli etterlatt alene i lange perioder.  
- Bernedoodles modnes ofte sakte og kan være lekne og valpeaktige i flere år, noe som både er sjarmerende og utfordrende i treningssammenheng.  


## Utseende og pels

Som blandingsrase varierer Bernedoodle mer i utseende enn mange rene raser. Generelt kan du forvente en kraftig, atletisk hund som ser både sterk og myk ut på samme tid. Kroppen er gjerne litt lengre enn høy, med godt utviklet muskulatur som gjenspeiler berner sennenhundens arbeidsbakgrunn. Selv de mindre Bernedoodles føles ofte solide når du løfter dem, heller enn lette og skjøre.

Standard Bernedoodle er den største varianten. Voksne hanner står ofte rundt 58–73 cm i skulderhøyde, med tispene litt mindre. Vekten kan variere fra rundt 30 til over 40 kg, avhengig av størrelsen på puddel‑forelderen og linjene de kommer fra. Mini og Medium Bernedoodles lages ved å krysse med dvergpuddel eller mindre puddler. Disse blir vanligvis 38–55 cm høye og veier omtrent 12–30 kg. Det finnes også Toy Bernedoodles, men svært små størrelser kan medføre ekstra helseutfordringer, så seriøse oppdrettere er forsiktige med å avle dem altfor små.

Hodet er som oftest bredt med et mykt, vennlig uttrykk. Mange Bernedoodles arver de dype, litt hengslete øynene til berneren, myknet opp av bølger eller krøller fra puddelpelsen rundt ansiktet. Ørene er middels store, trekantede og hengende tett inntil hodet. Halen er vanligvis lang og bæres i en avslappet bue når hunden er fornøyd og i bevegelse.

Pelsen er en av de største attraksjonene ved Bernedoodle. Det finnes tre hovedpelstyper:

- Rett eller lett bølget, mer som hos berner sennenhund, ofte med mer røyting.  
- Bølget, som er vanligst og ofte regnes som lettest å stelle – røyter mindre og gir et mykt, lurvete uttrykk.  
- Krøllete, lik puddelpels, som gjerne røyter minst, men krever mest stell.

Fargene er ofte svært iøynefallende. Mange Bernedoodles har den klassiske tricolor‑tegningen til berneren, med sort, hvitt og tan på ansikt, bryst, ben og hale. Andre kan være tofarget i sort og hvitt, eller sable, merle eller sjokoladefarget, avhengig av genetikken. Tricolor Bernedoodles er som regel mest ettertraktet, men pelsfarge bør aldri veie tyngre enn helse og gemytt når du velger valp.

Fordi pelsen hos mange vokser kontinuerlig, omtrent som menneskehår, er jevnlig pelsstell helt nødvendig. De fleste Bernedoodles trenger:

- Børsting minst tre til fire ganger i uken for å hindre floker og smertefulle tover.  
- Profesjonell grooming hver 6.–10. uke for klipp, trimming rundt øyne og poter samt en skikkelig sjekk av huden.  
- Regelmessig sjekk og rens av ører, siden pels og øreform kan holde på fukt og øke risikoen for ørebetennelse.  

Hvis du liker den luftige «teddybjørn‑looken», må du være ekstra nøye med børsting for å holde pelsen i god stand. For travle familier er en kortere «puppy cut» ofte mer praktisk, fordi den gjør daglig stell mye enklere. Start med pelsstell allerede mens hunden er valp, og bruk godbiter og rolig, vennlig håndtering så valpen får positive assosiasjoner. Da har du langt større sjanse for en voksen hund som samarbeider og trives med stellet fremfor å stritte imot.  


## Gemytt og personlighet

Bernedoodle har fått rykte på seg for å være en vennlig, kjærlig og svært familieorientert følgesvenn. Mange eiere beskriver dem som «borrelåshunder» som alltid vil være der menneskene deres er – i sofaen, fra rom til rom, i bilen og på tur. Denne tette tilknytningen gjør dem flotte som familiehunder, men betyr også at de ofte mistrives med å være alene lenge. En Bernedoodle som jevnlig står alene hele dagen kan utvikle uro eller uønsket atferd som bjeffing, biting på inventar eller graving og ødeleggelser.

Fra berner sennenhund‑siden arver de ofte en rolig, mild natur og et sterkt behov for å knytte seg til familien. Fra puddel‑siden kommer som regel intelligens, nysgjerrighet og et leken, morsomt lynne. Mange Bernedoodles er små klovner som elsker å underholde eierne sine – med rampete sprett rundt i stuen, «zoomies» eller ved å stolt bære leker til gjester. De beholder ofte et valpeaktig sinn lenger enn mange andre raser, og noen er ikke mentalt «voksne» før rundt tre–fireårsalderen, så tålmodighet er viktig.

Med barn kan en godt avlet og godt sosialisert Bernedoodle være en utmerket familiehund. De tåler ofte en del lyd og aktivitet og liker hagelek, forsiktige dralek‑leker eller å lære triks sammen. Siden mange Bernedoodles blir ganske store og energiske, er likevel tilsyn rundt små barn helt avgjørende. Hopp i begeistring eller litt klønete entusiasme kan lett velte et lite barn, selv om hunden ikke mener noe vondt. Å lære høflige hilserutiner tidlig og gi barna klare regler for hvordan de skal omgås hunden på en respektfull måte, gjør en stor forskjell.

Bernedoodles er ofte sosiale med andre hunder, særlig hvis de har hatt gode erfaringer helt fra valpestadiet. Leken kan være ganske røff og livlig, så det er viktig å matche dem med lekekamerater som tåler den stilen. Mange vil også kunne leve fredelig sammen med katter og andre smådyr dersom de introduseres gradvis og under tilsyn. Som hos alle raser varierer individene, og noen kan være mer følsomme eller reserverte enn andre.

Vanlige utfordringer i gemytt kan være:

- Separasjonsstress, som gir seg utslag i bjeffing eller ødeleggelser når hunden er alene.  
- Unghundtrass, særlig hos større hanner, dersom grunnleggende trening ikke blir fulgt opp konsekvent.  
- Skyhet eller usikkerhet, spesielt hos dårlig avlede hunder eller individer som har gått glipp av tidlig sosialisering.

Det lønner seg å investere tid i god sosialisering fra rundt åtte til seksten ukers alder, der valpen får møte ulike typer vennlige mennesker, rolige hunder, nye lyder og miljøer. Trygghet bygget i denne perioden gir ofte en avslappet, enkel hund senere i livet. Med riktig veiledning blir de fleste Bernedoodles kjærlige, tilpasningsdyktige følgesvenner som passer godt i mange hjem – fra aktive barnefamilier til par eller aleneboende som liker friluftsliv og sosialt samvær med hunden hjemme.  


## Trening og mosjon

Bernedoodles er som regel intelligente, samarbeidsvillige og svært matmotiverte – en fantastisk kombinasjon for trening. Samtidig kan den lekne naturen og en liten dose stahet overraske førstegangseiere. Noen individer arver en litt «sen modenhet» fra berner‑siden og kan godt forstå en kommando, men likevel bestemme seg for at en løvbit i vinden eller en tilfeldig forbipasserende er mer interessant akkurat da.

For beste resultat bør treningen starte allerede den første dagen valpen kommer hjem. Korte, morsomme økter på 5–10 minutter fungerer bedre enn lange, alvorlige øvelser. Bruk positiv forsterkning:

- Belønn med små, smakfulle godbiter, ros eller en kjapp lek når hunden gjør det du ønsker.  
- Unngå harde korreksjoner, kjefting eller fysisk straff – det bryter ned tillit og kan skape uro eller frykt.  
- Vær rolig og konsekvent, slik at hunden får tydelige rammer.

Kjerneferdigheter som «sitt», «dekk», innkalling, å gå pent i bånd og «slipp/leave it» er ekstra viktige for en stor og entusiastisk rase. Mange Bernedoodles responderer svært godt på klikkertrening eller markørord, fordi de liker mental utfordring og raskt lærer at lyden betyr belønning. Gjør treningen lekpreget for å holde motivasjonen oppe – for eksempel gjemsel‑leker med innkalling i huset eller hagen for å bygge opp en sterk vane for å komme når du roper.

Mosjonsbehovet varierer med størrelse og individ, men de fleste voksne Bernedoodles trenger minst 60–90 minutters fysisk aktivitet per dag, fordelt på to–tre turer eller lekeøkter. Standard Bernedoodles trenger ofte mer mosjon enn de små. Valper skal ikke overbelastes mens skjelett og ledd fortsatt utvikler seg. En enkel tommelfingerregel er omtrent 5 minutter strukturert mosjon per måned alder, opptil to ganger daglig, og fokus på rolig lek og utforskning fremfor lange løpeturer og mye trapper i de første månedene.

Aktiviteter mange Bernedoodles setter spesielt pris på, er for eksempel:

- Lange turer eller turer i skog og mark, der de kan snuse, utforske og kanskje vasse litt i trygge vann.  
- Hent‑ og kasteleker med myke baller eller leker, gjerne i en inngjerdet hage.  
- Hundesport som agility, nosework/søk, canicross eller lydighet, som lar dem bruke både kropp og hode.  
- Aktiviseringsleker og fôringspuslespill på regnværsdager for å forebygge kjedsomhet inne.

Mental stimulering er minst like viktig som fysisk mosjon. En Bernedoodle som får en grei tur, men ingen mental utfordring, vil ofte finne på sin egen underholdning hjemme – noe som gjerne betyr tygging på møbler eller leting i søppelbøtter. Enkle tiltak kan være å strø tørrfôr utover gresset så hunden må «jakte» med nesen, lære nye triks, eller gi noe å tygge på eller en fylt Kong mens du slapper av.

Siden Bernedoodles er så menneskeorienterte, trives de når trening er integrert i hverdagen. Be om «sitt» før du fester båndet, «vent» før de får gå gjennom dører, og «dekk og bli» mens du lager mat. Denne typen dagligdags trening bygger impulskontroll og gode manerer uten at du trenger lange formelle økter. Med tålmodig, positiv veiledning og jevnlig øvelse blir de fleste Bernedoodles høflige, veloppdragne hunder som er en glede både hjemme og ute blant folk.  


## Helse

Som blandingsrase kan Bernedoodle ha nytte av genetisk variasjon, men det betyr ikke at de automatisk er friskere enn rasehunder. Ansvarlig avl og nøye utvalg av foreldre har mye større betydning for helsen på sikt. Fremtidige eiere bør kjenne til potensielle problemer fra både berner sennenhund‑ og puddel‑siden.

Vanlige helseutfordringer hos Bernedoodles kan være:

- Hofte‑ og albuedysplasi, utviklingsforstyrrelser i leddene som kan gi smerter og leddgikt.  
- Ulike øyelidelser, som progressiv retinal atrofi (PRA), katarakt og andre arvelige øyesykdommer.  
- Hud‑ og øreproblemer, særlig hos hunder med tung, krøllete pels og hengende ører som lett holder på fukt.  
- Allergier eller fôrintoleranser, som kan vise seg som kløe, gjentatte ørebetennelser eller mage-/tarmplager.  
- I enkelte linjer økt kreftrisiko, i tråd med bernerens kjente utfordringer, selv om den faktiske risikoen varierer mellom familier og oppdrettere.

Standardpuddel kan være disponert for blant annet Addisons sykdom, magedreining (GDV) og enkelte blødningsforstyrrelser, mens berner sennenhund har kjent risiko for kreft og leddproblemer. Seriøse oppdrettere vil helseteste avlsdyrene sine for:

- Hofte‑ og albuedysplasi, med offisiell røntgen og scoring.  
- Øyeundersøkelse hos veterinær med spesialkompetanse på øyelysing.  
- Relevante DNA‑tester for kjente arvelige sykdommer hos puddel og berner sennenhund, som degenerativ myelopati og enkelte netthinnesykdommer.  

Når du snakker med en oppdretter, må du ikke nøle med å be om dokumentasjon på tester og ærlig informasjon om helse og levealder i linjene deres. En god oppdretter vil hilse slike spørsmål velkommen og forklare hvordan de tenker rundt avl. Styr unna de som bare fokuserer på pelsfarge eller størrelse og ikke kan vise til helsetester.

Forventet levealder hos Bernedoodle oppgis ofte til rundt 12–15 år, der de mindre variantene gjerne lever nær den øvre delen av skalaen. For å legge til rette for et langt og friskt liv bør eiere være opptatt av:

- Å holde hunden slank gjennom riktig fôr og mosjon, siden overvekt belaster ledd og indre organer.  
- Regelmessige veterinærkontroller, inkludert årlige helsesjekker, vaksiner etter lokale anbefalinger og vurdering av tannhelse.  
- God tannpleie hjemme, som tannpuss eller godkjente dentaltygg.  
- Jevnlig parasittforebygging, spesielt i områder med flått, lopper eller hjertemark.

Forsikring kan være en klok investering, gitt kostnadene ved for eksempel leddoperasjoner eller langvarig behandling av kroniske lidelser. Mange eiere velger også å røntge hofter og albuer når hunden er gammel nok, særlig hvis de vil drive med mer krevende hundesport.

Grundig avlsarbeid, sunn livsstil og jevnlig oppfølging hos veterinær fjerner ikke all helserisiko, men øker sjansen betydelig for at Bernedoodlen din får et langt, aktivt og komfortabelt liv godt opp i seniorårene.  


## Historie og opprinnelse

Bernedoodle er en relativt ung «designer» blandingsrase som kombinerer berner sennenhund og puddel. Berner sennenhund har lang historie i Sveits som gårds‑ og trekkhund, mens puddel opprinnelig ble brukt som dyktig vannapportør i Europa. Den planlagte krysningen mellom disse to kom først på slutten av 1900‑tallet og begynnelsen av 2000‑tallet.

Målet var å kombinere det milde, lojale og familieorienterte gemyttet til berner sennenhund med puddelens intelligens, treningsvillighet og lite røyting. Oppdrettere ønsket å skape en familiehund som passet moderne livsstil, var tilpasningsdyktig til ulike bomiljøer og potensielt bedre egnet for enkelte allergikere. De første Bernedoodles var hovedsakelig førstegenerasjonskrysninger mellom renraset berner og renraset puddel. Etter hvert begynte noen oppdrettere med multigenerasjonsavl, som Bernedoodle x puddel eller Bernedoodle x Bernedoodle, for å stabilisere egenskaper som pels og størrelse.

I motsetning til etablerte raser med formell godkjenning og standardiserte raseklubber i store kennelklubber, er ikke Bernedoodle anerkjent som egen rase de fleste steder. Den tilhører i stedet gruppen av målrettede blandingsraser, ofte kalt «doodles», som også inkluderer Labradoodle og Goldendoodle. Resultatet er større variasjon i type, pels og gemytt, avhengig av hvor gjennomtenkt det enkelte avlsprogrammet er.

I begynnelsen ble Bernedoodles først og fremst avlet som familie‑ og selskapshunder. Men intelligensen, tilknytningen til mennesker og arbeidslysten fanget raskt interessen til trenere og organisasjoner som jobber med terapihunder. I dag finner du Bernedoodles som:

- Terapihunder og besøksvenner i skoler, sykehus og omsorgsboliger.  
- Assistansehunder i enkelte programmer, der individet har riktig mentalitet.  
- Aktive turkamerater til fjellturer, løping og annet friluftsliv.  

De er også svært populære som rene familiehunder, ofte elsket for sitt vennlige vesen og sitt iøynefallende utseende. Fordi etterspørselen har økt raskt, finnes både svært dyktige, helseorienterte oppdrettere og mindre seriøse aktører som prioriterer volum eller «motefarger» fremfor dyrevelferd. Nettopp derfor er det ekstra viktig å gjøre grundig research før man kjøper valp.

Etter hvert som interessen for Bernedoodle vokser internasjonalt, jobber enkelte oppdrettere og entusiastgrupper for mer konsekvent standard når det gjelder helsetesting, gemytt og bygning. Om Bernedoodle på sikt vil bli en formelt godkjent rase, er fortsatt usikkert, og vil kreve flere generasjoner med planlagt og dokumentert avl. Inntil videre er den først og fremst en populær og allsidig familiehund, verdsatt mer for sine egenskaper som individ enn for strenge utstillingskrav.  


## Å leve med rasen

Å leve med en Bernedoodle er som regel livlig, sosialt og fullt av samvær. Dette er ikke en type hund som trives som «bakgrunnshund» du bare forholder deg til innimellom. De fleste Bernedoodles blomstrer når de får være en aktiv del av hverdagen og familielivet. De vil helst ligge i samme rom som deg, følge etter deg ut i hagen og «hjelpe til» med husarbeidet ved å se på eller bære rundt på leker.

Fremtidige eiere bør være forberedt på å bruke en del tid på hunden. Hverdagen med en Bernedoodle innebærer normalt:

- Minst én ordentlig tur om dagen, i tillegg til lek og mental stimulering.  
- Fast pelsstell, inkludert børsting og sjekk av pels og hud, pluss salongbesøk for klipp.  
- Jevnlig trening for å opprettholde gode manerer, særlig ved møte med gjester og på tur i bånd.  

Økonomisk kan Bernedoodles være mer kostbare i drift enn enkelte mindre eller mer lettstelte raser. Årlige utgifter vil vanligvis omfatte:

- Kvalitetsfôr tilpasset størrelse og aktivitetsnivå.  
- Rutinemessig veterinæroppfølging og vaksiner.  
- Grooming flere ganger i året, dersom du ikke lærer å klippe selv.  
- Forsikring eller egen sparekonto til uforutsette veterinærutgifter.  
- Utstyr, leker og eventuelle kurs eller aktiviteter.

Du trenger også litt grunnutstyr for å gjøre livet med Bernedoodle enklere. En solid, godt tilpasset sele og et sterkt, behagelig bånd er viktig, særlig i ungdomsfasen når hunden gjerne drar ivrig fremover. Et bur eller et avgrenset hvileområde kan hjelpe med husrenhet og gir hunden et trygt sted å trekke seg tilbake. Invester i slitesterke leker – tyggeleker, aktiviseringsleker og myke bamser å bære på, siden mange Bernedoodles liker å ha noe i munnen. En god slicker‑børste, metallkam, klotang eller kloslip og ørerens er også basisutstyr til pelsstell.

Når det gjelder boligsituasjon, trives Bernedoodles som regel best i hjem der de har litt plass å bevege seg på. Hage eller uteområde er en fordel, særlig for Standard Bernedoodles, men ikke et absolutt krav hvis du er dedikert til å gi flere gode turer daglig og nok mental aktivitet. De kan tilpasse seg leilighetsliv i byen så lenge behovene deres møtes, men veldig små leiligheter kan føles trange med en stor hund – spesielt i uker med mye inneliv på grunn av vær.

Temperamentsmessig bør nye eiere være forberedt på en kjærlig, til tider følsom hund som lett plukker opp stemningen i hjemmet. Høylytt kjefting eller mye kaos kan stresse enkelte individer. De trives best med rolige, forutsigbare rutiner. De passer godt for familier med barn som har lært å behandle dyr pent, for aktive par eller for dem som jobber en del hjemmefra. De passer dårligere i hjem der alle er borte store deler av dagen og hunden ofte må være alene.

Hvis du liker trening, friluftsliv og jevnlig pelsstell – og ønsker en hund som virkelig er et familiemedlem – kan en Bernedoodle være et svært givende valg. Med gjennomtenkt sosialisering, vennlig, konsekvent trening og en hverdag som matcher både energinivå og pelsbehov, blir de ofte lojale, morsomme og kjærlige følgesvenner som holder seg tett ved siden av deg i mange år.

Bernedoodle

The Kennel Club (UK)

German Kennel Club (VDH)

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Royal Canin (UK)

Bernedoodles er en krysning mellom berner sennenhund og puddel, og finnes fra mini til stor størrelse. De er robuste, kjærlige og svært menneskeorienterte hunder med bølgete eller krøllete pels som røyter lite, men krever jevnlig stell. De er intelligente, men bruker ofte litt tid på å bli voksne i hodet, og passer best i aktive hjem der de slipper å være alene lenge av gangen.

## Kjappe fakta

- Stor puddel er usedvanlig intelligent og lærevillig, og regnes ofte som en av de mest dresserbare hunderasene i verden.  
- Opprinnelig ble den avlet som vannapportør; dette er en robust, atletisk hund som elsker å svømme og bruke nesen – ikke bare en stilig selskapshund.  
- Pelsen røyter lite og passer ofte godt for allergiutsatte hjem, men den krever jevnlig stell og klipp for å holde seg sunn.  
- Store pudler er allsidige altmulighunder som utmerker seg i hundesport, familieliv, terapihundarbeid og til og med i tradisjonelle jaktsituasjoner.  
- Til tross for et glamorøst rykte er dette en sensitiv, menneskeorientert hund som trives best med tett daglig kontakt og mental stimulering.  


## Utseende og pels

Stor puddel er den største av puddelvariantene og skal gi inntrykk av eleganse kombinert med styrke. De fleste voksne ligger på ca. 45–60 centimeter i skulderhøyde, der hannhunder ofte er i øvre del av skalaen og tisper noe mindre. Kroppen skal være velbalansert og kvadratisk i silhuett, det vil si at kroppslengden fra bryst til halerot er omtrent lik høyden ved skulderen. Denne kvadratiske kroppsformen gir rasen et lett, fjærende steg og en følelse av uanstrengt eleganse i skritt og trav.

Hodet er langt og edelt med lett stopp og rett snuteparti, noe som gir rasen det karakteristiske, nesten aristokratiske uttrykket. Mørke, ovale øyne gir et våkent, intelligent blikk som mange eiere beskriver som nærmest menneskelig i intensitet. Ørene er lange, festet litt under øyelinjen, henger tett inntil hodet og er rikelig kledd med krøllete pels. Halsen er middels lang og stolt båret, og går harmonisk over i en sterk, rett rygg og et dypt bryst som gir god lungekapasitet til en aktiv arbeidshund.

Det som kanskje utmerker stor puddel aller mest, er pelsen. Hårene er tette, krøllete og ullaktige i strukturen og vokser kontinuerlig i stedet for å felles sesongvis som hos mange andre raser. Det er dette som gir puddelens rykte for å røyte lite. Samtidig betyr det at pelsen må klippes jevnlig for å unngå toving og ubehag. Godkjente farger omfatter vanligvis ensfarget svart, hvit, brun, aprikos, blå, sølv, krem og ulike nyanser mellom disse. I mange land er det kun ensfargede hunder som godtas i utstillingsringen, selv om familiepudler kan forekomme i mer varierte mønstre.

Puddelpels kan stelles i ulike klipper. De kjente utstillingsklippene er ofte ganske avanserte, men de fleste familiepudler går i en mer praktisk «pet trim», der pelsen holdes forholdsvis kort og jevn. For vanlige hundeeiere er de viktigste tipsene for pelsstell:

- Børst pelsen grundig minst to til tre ganger i uken for å forebygge floker.  
- Bruk en slicker-børste og en metallkam for å komme helt ned gjennom de tette krøllene til huden.  
- Bestill time hos profesjonell hundefrisør hver 6.–8. uke for klipp og for å holde områder rundt øyne, poter og hygieneområder pene.  
- Innfør pelsstell forsiktig allerede i valpealder, slik at hunden lærer å slappe av på stellebordet og liker å bli håndtert.  

Siden pelsen fanger opp skitt i stedet for å slippe hår, må du også skylle eller bade din store puddel med jevne mellomrom, særlig om dere liker friluftsliv eller bading sammen. God tørk er viktig, da de tette krøllene holder på vann. Mange eiere bruker en hundeføner i kombinasjon med børsting for et luftig og behagelig resultat.

Alt i alt er stor puddels utseende en vakker kombinasjon av atletisk bygning og sofistikert stil. Med jevnlig stell og litt øvelse blir pelsarbeidet en hyggelig del av hverdagen med rasen, snarere enn en byrde – og det gir hver eier mulighet til å finne et uttrykk som passer hundens livsstil.  


## Temperament og personlighet

Stor puddel er først og fremst en menneskehund. Den knytter seg sterkt til familien, søker aktivt menneskelig selskap og velger ofte en favorittperson som den følger etter fra rom til rom. Dette er ikke en rase som trives med å bli oversett eller å være mye alene hver dag. I hverdagen kan du forvente en hund som følger nøye med på alt du gjør, ofte med det nysgjerrige hodet på skakke som gjør dem så sjarmerende.

Fordi stor puddel er så intelligent, lærer den raskt og plukker opp rutiner lett. Mange eiere legger merke til at hunden ser ut til å vite når det er tid for tur, mat eller besøk, lenge før noe faktisk skjer. Det gjør dem til flotte følgesvenner, men kan også skape problemer dersom hunden like lett lærer uønsket atferd. Hvis du for eksempel én gang gir etter for masete bjeffing for å få oppmerksomhet, vil en puddel huske den strategien godt.

I familier er store pudler som regel milde, lekne og kjærlige. De liker ofte å være med på barnas aktiviteter, spesielt lek som innebærer løping, apport eller gjemsel. Siden de er atletiske og forholdsvis store, kan de ved et uhell velte helt små barn, så tilsyn er lurt under livlig lek. En velavlet og godt sosialisert stor puddel skal ikke være hissig mot barn, men som alle hunder trenger den respekt og sitt eget trygge hvilested.

Overfor andre hunder er stor puddel som oftest vennlig og sosial, forutsatt tidlig og god sosialisering. Mange liker selskap av artsfrender og fungerer godt i hjem med flere hunder. Enkelte kan være litt reserverte overfor fremmede hunder i starten, og observerer gjerne før de velger å leke. Når det gjelder katter og mindre dyr, avhenger det mye av tidlige erfaringer. Mange store pudler lærer å leve fredelig sammen med katter og kan bli gode venner med dem, men rasens bakgrunn som apportør gjør at noen individer har tydelig jaktlyst. Forsiktige introduksjoner og klare grenser er til hjelp.

En egenskap som ofte overrasker nye eiere, er rasens sensitivitet. Store pudler er følelsesmessig mottakelige hunder. De registrerer stemninger i hjemmet og kan bli urolige eller nedstemte dersom det stadig er roping og høylytt konflikt. Harde treningsmetoder, kjefting og fysisk straff kan svekke selvtilliten og føre til problemer som skyhet, fryktsomhet eller til og med forsvarsreaksjoner. En rolig, konsekvent og vennlig tilnærming gir de beste resultatene med denne rasen.

Vanlige temperamentutfordringer inkluderer:

- Separasjonsangst dersom hunden er mye alene uten gradvis tilvenning.  
- Overdreven bjeffing hvis den kjeder seg eller får for lite stimulering.  
- Engstelse overfor fremmede dersom den ikke er godt sosialisert som valp.  

Med riktig sosialisering, mental trening og en kjærlig, tydelig ramme er stor puddel likevel som regel en glad, stabil og svært underholdende kompanjong. De har ofte en naturlig sans for humor og kan «spøke» ved for eksempel å trave rundt med en stjålet sokk eller tilby labben i de mest uventede øyeblikk. For mennesker som ønsker en hund som virkelig føles som et fullverdig familiemedlem, er den store puddelens kvikke og kjærlige personlighet en stor del av rasens appell.  


## Trening og mosjon

Stor puddel passer spesielt godt for mennesker som liker å samhandle med hunden gjennom trening og aktiviteter. Takket være intelligensen og lysten til å samarbeide lærer de nye kommandoer svært raskt. Dette er ikke en hund som vil trives med et liv som bare består av korte lufteturer og sofakos. De trenger både fysisk mosjon og mental stimulering for å være tilfredse.

Når det gjelder daglig mosjon, trives de fleste voksne store pudler med minst én til to timers aktivitet fordelt utover dagen. Dette kan være raske turer, løs lek på trygge områder, apportleker og mer strukturerte aktiviteter som lydighetstrening eller agility. Unge valper skal ikke overbelastes mens leddene utvikles; for dem er flere korte, rolige lekestunder bedre enn lange, anstrengende turer.

Treningsmetoder som fungerer best for stor puddel, bygger på positiv forsterkning. Disse hundene responderer svært godt på belønning i form av små godbiter, leker og entusiastisk ros. De oppfatter mønstre raskt, så korte og varierte treningsøkter gir som regel bedre resultater enn lange, ensformige øvelser. For eksempel vil fem til ti minutter med en ny øvelse, etterfulgt av lekepause og så en annen oppgave, ofte holde en puddel fokusert og motivert.

Store pudler utmerker seg i en rekke hundesporter. Mange liker:

- Lydighet, både på vanlig hverdagsnivå og i konkurranser.  
- Agility, der fart og presisjon virkelig kommer til sin rett.  
- Nesearbeid og spor, som tilfredsstiller naturlige jakt- og søksinstinkter.  
- Apportleker, særlig i vann, som gjenspeiler deres opprinnelige rolle som vannapportører.  

En av de største fallgruvene med en så klok hund er kjedsomhet. En stor puddel som får rikelig fysisk mosjon, men lite mental stimulering, kan likevel bli rastløs og finne på egen underholdning. Det kan arte seg som tyveri av gjenstander, graving, bjeffing på den minste lyd eller oppfinnelse av underlige ritualer i hjemmet. For å forebygge dette bør du flette trening og hjernetrim inn i hverdagen. Enkle ideer er å lære inn nye triks, bruke aktivitetsleker, gjemme godbiter rundt i huset eller hagen som hunden får søke opp, og øve selvkontrolløvelser som «bli» og «la være».

Konsekvens er avgjørende. Siden store pudler lærer så raskt, lærer de også smutthull like raskt. Hvis hopping opp i sofaen er lov én dag, men strengt forbudt neste dag, blir hunden naturlig nok forvirret. Klare husregler, gjennomført på en vennlig, men bestemt måte, gjør livet enklere for både mennesker og hund.

Unge store pudler kan være svært livlige og til tider litt rampete. Mange går gjennom en «tenåringsfase» der de tester grenser og tilsynelatende «glemmer» innlærte kommandoer. Tålmodighet, videre trening og rikelige muligheter til å få ut energi på riktige måter gjør at de fleste vokser inn i en moden og pålitelig voksenhund. I bytte mot innsatsen får du en hund som kan samarbeide og kommunisere på imponerende nivå i hverdagen. For aktive familier, hundesport-entusiaster eller alle som liker å lære hunden triks og oppgaver, kan stor puddel være en drømmepartner.  


## Helse

Stor puddel er generelt en robust rase med forholdsvis lang levealder, men som alle renrasede hunder har den visse helseutfordringer som forekommer oftere og krever oppmerksomhet fra ansvarlige oppdrettere og eiere. Forventet levealder ligger ofte mellom 11 og 14 år, og enkelte blir eldre med god omsorg og gjennomtenkt avl.

En av de mest alvorlige helseutfordringene hos stor puddel er hofteleddsdysplasi, en utviklingsforstyrrelse der hofteleddet ikke dannes korrekt. Dette kan gi slitasjegikt og smerter senere i livet. Seriøse oppdrettere røntger og avleser hofter (og ofte også albuer) og avler kun på hunder med gode resultater for å redusere risikoen. Albueleddsdysplasi inngår i noen avlsprogrammer.

En annen viktig problemstilling er arvelige øyesykdommer, som for eksempel progressiv retinal atrofi, som gradvis kan føre til blindhet. Øyelysning hos autoriserte veterinære oftalmologer og genetiske tester brukes av samvittighetsfulle oppdrettere for å redusere forekomsten av slike sykdommer.

Store pudler kan også rammes av flere autoimmune og hormonelle sykdommer. Blant de mer vanlige er:

- Addisons sykdom, en hormonforstyrrelse som rammer binyrene og kroppens evne til å håndtere stress.  
- Hypotyreose, der skjoldbruskkjertelen produserer for lite hormon og kan gi tretthet, pelsproblemer og vektøkning.  
- Sebaceøs adenitt, en betennelsessykdom i talgkjertlene som påvirker pels- og hudkvalitet.  

Magedreining (GDV/bloat), der magesekken blåser seg opp med gass og kan rotere, er en akutt livstruende tilstand som sees hos mange store, dypbrystede raser, inkludert stor puddel. Eiere bør lære seg tegnene, som utspilt buk, fruktløse brekningsforsøk og plutselig uro, og oppsøke veterinær umiddelbart ved mistanke. Noen velger forebyggende operasjon (gastropeksi) etter å ha diskutert dette med veterinær.

Mange raseklubber anbefaler et bestemt sett med helsetester før avl på stor puddel. Disse omfatter typisk:

- Røntgen og avlesning av hofter og ofte albuer.  
- Øyelysning og DNA-tester for kjente arvelige øyesykdommer.  
- DNA-tester for spesifikke rasespesifikke tilstander der dette er relevant i linjen.  

Når du velger valp, be om tydelig dokumentasjon på helsetester for begge foreldrene. En seriøs oppdretter vil gjerne forklare resultatene og hvordan de brukes i avlen. Dette gagner ikke bare din fremtidige valp, men også rasens helse på lang sikt.

Daglig helsestell for en stor puddel bør omfatte:

- Et balansert fôr tilpasset alder, størrelse og aktivitetsnivå.  
- Regelmessig tannstell, for eksempel tannpuss og trygge tyggeprodukter.  
- Kontrollert mosjon i vekstperioden for å skåne utviklende ledd.  
- Rutinemessige veterinærkontroller og vaksiner etter anbefalingene i ditt område.  

Med aktiv helsefokus kan mange store pudler holde seg spreke og livlige langt opp i seniorårene. Eiere beskriver ofte eldre pudler som fortsatt glade i trening, rolige leker og gode turer – et bevis på hvor godt rasen kan eldes når helse prioriteres fra starten av.  


## Historie og opprinnelse

Stor puddel er en av de eldste vannapportørrasene i Europa, og opprinnelsen er langt mer praktisk enn det elegante ytre kan gi inntrykk av. Selv om mange forbinder puddel med Frankrike, omfatter rasens historie flere europeiske områder, blant annet deler av dagens Tyskland og Frankrike. Navnet «poodle» antas å henge sammen med ord knyttet til vannsplashing, og peker på rasens opprinnelige bruk som vannhund.

Historisk ble store pudler brukt av jegere til å apportere skutt fugl fra innsjøer og myrområder. Den tette, krøllete pelsen ga god isolasjon i kaldt vann, mens den sterke, atletiske kroppen gjorde det mulig å svømme kraftfullt og arbeide lenge. Den tradisjonelle puddelklippen, som ofte antas å være rent dekorativ, utviklet seg faktisk med funksjon for øye. Jegerne klipte deler av pelsen kort for å redusere motstand i vannet, men lot beskyttende «dusker» bli igjen over vitale ledd og organer for å holde hunden varm. Hår på hale og bryst ble ofte beholdt for synlighet og ekstra beskyttelse.

Etter hvert fanget puddelens intelligens og stilige framtoning interessen til adel og byborgerskap. De ble populære selskapshunder ved hoff og blant velstående familier. Den gode dresserbarheten førte også til roller i omreisende sirkus og gateforestillinger, der de lærte inn avanserte triks og nummer. Denne historien som «opptredende hund» gjenspeiles fortsatt i rasens treningsglede og evne til å vise seg fram.

Da kennelklubber vokste fram og organiserte hundeutstillinger på 1800- og tidlig 1900-tall, ble puddel standardisert i tre størrelsesvarianter: stor, dvergpuddel og toypuddel. Stor puddel forble nærmest den opprinnelige arbeidshunden i størrelse og funksjon. Raseklubber i en rekke land arbeidet for å bevare ikke bare den vakre pelsen og den elegante silhuetten, men også rasens gode mentalitet, helse og bruksegenskaper.

I dag er stor puddel fortsatt imponerende allsidig. Noen brukes fremdeles som vannapportører og jakthunder, spesielt i miljøer som verdsetter mykt bitt og god nese, men langt flere lever som høyt verdsatte familiehunder. De er aktive innen et bredt spekter av hundesporter som lydighet, agility, spor og nesearbeid. Den rolige tilstedeværelsen og følsomheten for menneskers følelser gjør dem også godt egnet som terapihunder og assistansehunder, for eksempel ved besøk på sykehus og skoler, eller i støttearbeid for personer med spesielle behov.

I dag nyter stor puddel stor popularitet over hele verden, særlig hos mennesker som setter pris på kombinasjonen av intelligens, estetikk og lite røyting. Raseklubber i ulike land jobber for ansvarlig avl, helsetesting og god informasjon til eiere. Dette pågående arbeidet bidrar til å bevare rasens stolte historie samtidig som den tilpasses moderne familier og hundeeieres behov.  


## Å leve med rasen

Å leve med en stor puddel er både givende og krevende. Dette er ikke en rase som passer godt inn i en «lavinnsats-livsstil». De trives i hjem der hunder er aktive familiemedlemmer, og der folk er villige til å bruke tid på pelsstell, trening og daglig samvær. Hvis du liker å være ute, synes det er gøy å lære hunden nye ting og ønsker en firebeint venn som stort sett alltid vil være i nærheten, kan stor puddel være et utmerket valg.

Fremtidige eiere bør særlig vurdere følgende forpliktelser:

- Tid: Mellom mosjon, pelsstell, lek og trening trenger en stor puddel flere timer med oppmerksomhet fordelt gjennom dagen.  
- Pelsstell: Enten du lærer å klippe selv eller bruker hundefrisør hver 6.–8. uke, er pelspleie en fast og ufravikelig del av livet med rasen.  
- Mentale behov: En understimulert puddel blir ofte en problemhund. Du må planlegge for kurs, aktiviteter eller hundesport for å holde det kloke hodet tilfreds.  

Økonomisk kan årlige kostnader for en stor puddel være høyere enn for en del andre raser, hovedsakelig på grunn av pelsstell og godt fôr. Typiske utgifter kan være:

- Profesjonelle klippetimer flere ganger i året, med mindre du investerer i utstyr og kurs for å stelle selv.  
- Fôr av god kvalitet, tilpasset hundens størrelse og aktivitetsnivå.  
- Rutinemessig veterinæroppfølging, vaksiner og parasittforebygging.  
- Hundeforsikring eller en egen sparekonto for uforutsette utgifter, særlig siden behandling av større hunder ofte er kostbart.  

Nødvendig utstyr for å leve med en stor puddel inkluderer et solid, justerbart halsbånd eller sele, et sterkt bånd og en komfortabel seng i riktig størrelse for en middels stor til stor hund. Siden mange store pudler elsker vann, kan et godt tørkehåndkle eller en hundeføner være svært nyttig etter bad og svømmeturer. Du vil også ha behov for kloklipper eller -sliper, en egnet ørerens til hund, samt pelsutstyr som slicker-børste og metallkam.

For mental stimulering bør du tilby et variert utvalg av leker, inkludert aktivitetsleker, godbitballer, tyggeleker og myke leker til apport. Ved å rotere lekene hver få dager holder du dem interessante. Godbiter til trening, klikker og eventuelt lett agility- eller treningsutstyr til hagen kan gi ekstra berikelse i hverdagen.

Store pudler tilpasser seg som regel godt til ulike bomiljøer, fra hus med hage til leilighet, så lenge de får tilstrekkelig mosjon ute og mentalt påfyll. En godt inngjerdet hage er ideell for løs lek, men mange byhunder trives fint med hyppige parkbesøk og planlagte utflukter. Siden de er svært menneskeorienterte, vil de helst være inne sammen med familien framfor å bo alene ute.

For nye eiere er det første året spesielt viktig. Valpekurs, grundig sosialisering med ulike mennesker, steder og situasjoner, og etablering av tydelige rutiner legger grunnlaget for en trygg og avbalansert voksenhund. Planlegg også jevnlige pelsstelløkter fra tidlig alder, slik at den store puddelen aksepterer børsting, klipp og kloklipp uten stress. Gode vaner fra starten sparer både hund og eier for mye styr senere.

I dagliglivet beskrives stor puddel av mange som en livsglad, litt komisk følgesvenn som deler både aktive eventyr og rolige stunder i sofakroken. Klarer du å dekke behovene for selskap, pelsstell, mosjon og mental utfordring, får du til gjengjeld en lojal, uttrykksfull hund som virkelig blir en del av familien og beriker livet ditt i mange år.

Stor puddel

The Poodle Club of the United Kingdom

Société Centrale Canine (France)

Swedish Kennel Club

The Kennel Club (United Kingdom)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Stor puddel er en atletisk, lite røytningsbenägen vannapporterende hund med tett, krøllete pels som krever jevnlig stell. Den er svært intelligent og følsom, lærer raskt og utmerker seg i trening, hundesport og som familiehund, og trives best med tett menneskelig kontakt, daglig mosjon og mental stimulering.

Bernedoodle vs Stor puddel

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser