## Kjappe fakta

- Bernedoodle er en blanding mellom berner sennenhund og puddel, og kombinerer et mildt, familieorientert gemytt med høy intelligens og relativt lite røyting.  
- De finnes i tre hovedstørrelser, fra kompakte Mini Bernedoodles til store Standard‑varianter, så det finnes som regel en størrelse som passer ulike hjem og livsstiler.  
- Mange Bernedoodles får en bølgete eller krøllete pels som kan være mer allergivennlig enn hos mange andre raser, selv om ingen hund er helt hypoallergen.  
- Dette er en menneskeorientert rase som helst vil være midt i familielivet, ikke bli etterlatt alene i lange perioder.  
- Bernedoodles modnes ofte sakte og kan være lekne og valpeaktige i flere år, noe som både er sjarmerende og utfordrende i treningssammenheng.  


## Utseende og pels

Som blandingsrase varierer Bernedoodle mer i utseende enn mange rene raser. Generelt kan du forvente en kraftig, atletisk hund som ser både sterk og myk ut på samme tid. Kroppen er gjerne litt lengre enn høy, med godt utviklet muskulatur som gjenspeiler berner sennenhundens arbeidsbakgrunn. Selv de mindre Bernedoodles føles ofte solide når du løfter dem, heller enn lette og skjøre.

Standard Bernedoodle er den største varianten. Voksne hanner står ofte rundt 58–73 cm i skulderhøyde, med tispene litt mindre. Vekten kan variere fra rundt 30 til over 40 kg, avhengig av størrelsen på puddel‑forelderen og linjene de kommer fra. Mini og Medium Bernedoodles lages ved å krysse med dvergpuddel eller mindre puddler. Disse blir vanligvis 38–55 cm høye og veier omtrent 12–30 kg. Det finnes også Toy Bernedoodles, men svært små størrelser kan medføre ekstra helseutfordringer, så seriøse oppdrettere er forsiktige med å avle dem altfor små.

Hodet er som oftest bredt med et mykt, vennlig uttrykk. Mange Bernedoodles arver de dype, litt hengslete øynene til berneren, myknet opp av bølger eller krøller fra puddelpelsen rundt ansiktet. Ørene er middels store, trekantede og hengende tett inntil hodet. Halen er vanligvis lang og bæres i en avslappet bue når hunden er fornøyd og i bevegelse.

Pelsen er en av de største attraksjonene ved Bernedoodle. Det finnes tre hovedpelstyper:

- Rett eller lett bølget, mer som hos berner sennenhund, ofte med mer røyting.  
- Bølget, som er vanligst og ofte regnes som lettest å stelle – røyter mindre og gir et mykt, lurvete uttrykk.  
- Krøllete, lik puddelpels, som gjerne røyter minst, men krever mest stell.

Fargene er ofte svært iøynefallende. Mange Bernedoodles har den klassiske tricolor‑tegningen til berneren, med sort, hvitt og tan på ansikt, bryst, ben og hale. Andre kan være tofarget i sort og hvitt, eller sable, merle eller sjokoladefarget, avhengig av genetikken. Tricolor Bernedoodles er som regel mest ettertraktet, men pelsfarge bør aldri veie tyngre enn helse og gemytt når du velger valp.

Fordi pelsen hos mange vokser kontinuerlig, omtrent som menneskehår, er jevnlig pelsstell helt nødvendig. De fleste Bernedoodles trenger:

- Børsting minst tre til fire ganger i uken for å hindre floker og smertefulle tover.  
- Profesjonell grooming hver 6.–10. uke for klipp, trimming rundt øyne og poter samt en skikkelig sjekk av huden.  
- Regelmessig sjekk og rens av ører, siden pels og øreform kan holde på fukt og øke risikoen for ørebetennelse.  

Hvis du liker den luftige «teddybjørn‑looken», må du være ekstra nøye med børsting for å holde pelsen i god stand. For travle familier er en kortere «puppy cut» ofte mer praktisk, fordi den gjør daglig stell mye enklere. Start med pelsstell allerede mens hunden er valp, og bruk godbiter og rolig, vennlig håndtering så valpen får positive assosiasjoner. Da har du langt større sjanse for en voksen hund som samarbeider og trives med stellet fremfor å stritte imot.  


## Gemytt og personlighet

Bernedoodle har fått rykte på seg for å være en vennlig, kjærlig og svært familieorientert følgesvenn. Mange eiere beskriver dem som «borrelåshunder» som alltid vil være der menneskene deres er – i sofaen, fra rom til rom, i bilen og på tur. Denne tette tilknytningen gjør dem flotte som familiehunder, men betyr også at de ofte mistrives med å være alene lenge. En Bernedoodle som jevnlig står alene hele dagen kan utvikle uro eller uønsket atferd som bjeffing, biting på inventar eller graving og ødeleggelser.

Fra berner sennenhund‑siden arver de ofte en rolig, mild natur og et sterkt behov for å knytte seg til familien. Fra puddel‑siden kommer som regel intelligens, nysgjerrighet og et leken, morsomt lynne. Mange Bernedoodles er små klovner som elsker å underholde eierne sine – med rampete sprett rundt i stuen, «zoomies» eller ved å stolt bære leker til gjester. De beholder ofte et valpeaktig sinn lenger enn mange andre raser, og noen er ikke mentalt «voksne» før rundt tre–fireårsalderen, så tålmodighet er viktig.

Med barn kan en godt avlet og godt sosialisert Bernedoodle være en utmerket familiehund. De tåler ofte en del lyd og aktivitet og liker hagelek, forsiktige dralek‑leker eller å lære triks sammen. Siden mange Bernedoodles blir ganske store og energiske, er likevel tilsyn rundt små barn helt avgjørende. Hopp i begeistring eller litt klønete entusiasme kan lett velte et lite barn, selv om hunden ikke mener noe vondt. Å lære høflige hilserutiner tidlig og gi barna klare regler for hvordan de skal omgås hunden på en respektfull måte, gjør en stor forskjell.

Bernedoodles er ofte sosiale med andre hunder, særlig hvis de har hatt gode erfaringer helt fra valpestadiet. Leken kan være ganske røff og livlig, så det er viktig å matche dem med lekekamerater som tåler den stilen. Mange vil også kunne leve fredelig sammen med katter og andre smådyr dersom de introduseres gradvis og under tilsyn. Som hos alle raser varierer individene, og noen kan være mer følsomme eller reserverte enn andre.

Vanlige utfordringer i gemytt kan være:

- Separasjonsstress, som gir seg utslag i bjeffing eller ødeleggelser når hunden er alene.  
- Unghundtrass, særlig hos større hanner, dersom grunnleggende trening ikke blir fulgt opp konsekvent.  
- Skyhet eller usikkerhet, spesielt hos dårlig avlede hunder eller individer som har gått glipp av tidlig sosialisering.

Det lønner seg å investere tid i god sosialisering fra rundt åtte til seksten ukers alder, der valpen får møte ulike typer vennlige mennesker, rolige hunder, nye lyder og miljøer. Trygghet bygget i denne perioden gir ofte en avslappet, enkel hund senere i livet. Med riktig veiledning blir de fleste Bernedoodles kjærlige, tilpasningsdyktige følgesvenner som passer godt i mange hjem – fra aktive barnefamilier til par eller aleneboende som liker friluftsliv og sosialt samvær med hunden hjemme.  


## Trening og mosjon

Bernedoodles er som regel intelligente, samarbeidsvillige og svært matmotiverte – en fantastisk kombinasjon for trening. Samtidig kan den lekne naturen og en liten dose stahet overraske førstegangseiere. Noen individer arver en litt «sen modenhet» fra berner‑siden og kan godt forstå en kommando, men likevel bestemme seg for at en løvbit i vinden eller en tilfeldig forbipasserende er mer interessant akkurat da.

For beste resultat bør treningen starte allerede den første dagen valpen kommer hjem. Korte, morsomme økter på 5–10 minutter fungerer bedre enn lange, alvorlige øvelser. Bruk positiv forsterkning:

- Belønn med små, smakfulle godbiter, ros eller en kjapp lek når hunden gjør det du ønsker.  
- Unngå harde korreksjoner, kjefting eller fysisk straff – det bryter ned tillit og kan skape uro eller frykt.  
- Vær rolig og konsekvent, slik at hunden får tydelige rammer.

Kjerneferdigheter som «sitt», «dekk», innkalling, å gå pent i bånd og «slipp/leave it» er ekstra viktige for en stor og entusiastisk rase. Mange Bernedoodles responderer svært godt på klikkertrening eller markørord, fordi de liker mental utfordring og raskt lærer at lyden betyr belønning. Gjør treningen lekpreget for å holde motivasjonen oppe – for eksempel gjemsel‑leker med innkalling i huset eller hagen for å bygge opp en sterk vane for å komme når du roper.

Mosjonsbehovet varierer med størrelse og individ, men de fleste voksne Bernedoodles trenger minst 60–90 minutters fysisk aktivitet per dag, fordelt på to–tre turer eller lekeøkter. Standard Bernedoodles trenger ofte mer mosjon enn de små. Valper skal ikke overbelastes mens skjelett og ledd fortsatt utvikler seg. En enkel tommelfingerregel er omtrent 5 minutter strukturert mosjon per måned alder, opptil to ganger daglig, og fokus på rolig lek og utforskning fremfor lange løpeturer og mye trapper i de første månedene.

Aktiviteter mange Bernedoodles setter spesielt pris på, er for eksempel:

- Lange turer eller turer i skog og mark, der de kan snuse, utforske og kanskje vasse litt i trygge vann.  
- Hent‑ og kasteleker med myke baller eller leker, gjerne i en inngjerdet hage.  
- Hundesport som agility, nosework/søk, canicross eller lydighet, som lar dem bruke både kropp og hode.  
- Aktiviseringsleker og fôringspuslespill på regnværsdager for å forebygge kjedsomhet inne.

Mental stimulering er minst like viktig som fysisk mosjon. En Bernedoodle som får en grei tur, men ingen mental utfordring, vil ofte finne på sin egen underholdning hjemme – noe som gjerne betyr tygging på møbler eller leting i søppelbøtter. Enkle tiltak kan være å strø tørrfôr utover gresset så hunden må «jakte» med nesen, lære nye triks, eller gi noe å tygge på eller en fylt Kong mens du slapper av.

Siden Bernedoodles er så menneskeorienterte, trives de når trening er integrert i hverdagen. Be om «sitt» før du fester båndet, «vent» før de får gå gjennom dører, og «dekk og bli» mens du lager mat. Denne typen dagligdags trening bygger impulskontroll og gode manerer uten at du trenger lange formelle økter. Med tålmodig, positiv veiledning og jevnlig øvelse blir de fleste Bernedoodles høflige, veloppdragne hunder som er en glede både hjemme og ute blant folk.  


## Helse

Som blandingsrase kan Bernedoodle ha nytte av genetisk variasjon, men det betyr ikke at de automatisk er friskere enn rasehunder. Ansvarlig avl og nøye utvalg av foreldre har mye større betydning for helsen på sikt. Fremtidige eiere bør kjenne til potensielle problemer fra både berner sennenhund‑ og puddel‑siden.

Vanlige helseutfordringer hos Bernedoodles kan være:

- Hofte‑ og albuedysplasi, utviklingsforstyrrelser i leddene som kan gi smerter og leddgikt.  
- Ulike øyelidelser, som progressiv retinal atrofi (PRA), katarakt og andre arvelige øyesykdommer.  
- Hud‑ og øreproblemer, særlig hos hunder med tung, krøllete pels og hengende ører som lett holder på fukt.  
- Allergier eller fôrintoleranser, som kan vise seg som kløe, gjentatte ørebetennelser eller mage-/tarmplager.  
- I enkelte linjer økt kreftrisiko, i tråd med bernerens kjente utfordringer, selv om den faktiske risikoen varierer mellom familier og oppdrettere.

Standardpuddel kan være disponert for blant annet Addisons sykdom, magedreining (GDV) og enkelte blødningsforstyrrelser, mens berner sennenhund har kjent risiko for kreft og leddproblemer. Seriøse oppdrettere vil helseteste avlsdyrene sine for:

- Hofte‑ og albuedysplasi, med offisiell røntgen og scoring.  
- Øyeundersøkelse hos veterinær med spesialkompetanse på øyelysing.  
- Relevante DNA‑tester for kjente arvelige sykdommer hos puddel og berner sennenhund, som degenerativ myelopati og enkelte netthinnesykdommer.  

Når du snakker med en oppdretter, må du ikke nøle med å be om dokumentasjon på tester og ærlig informasjon om helse og levealder i linjene deres. En god oppdretter vil hilse slike spørsmål velkommen og forklare hvordan de tenker rundt avl. Styr unna de som bare fokuserer på pelsfarge eller størrelse og ikke kan vise til helsetester.

Forventet levealder hos Bernedoodle oppgis ofte til rundt 12–15 år, der de mindre variantene gjerne lever nær den øvre delen av skalaen. For å legge til rette for et langt og friskt liv bør eiere være opptatt av:

- Å holde hunden slank gjennom riktig fôr og mosjon, siden overvekt belaster ledd og indre organer.  
- Regelmessige veterinærkontroller, inkludert årlige helsesjekker, vaksiner etter lokale anbefalinger og vurdering av tannhelse.  
- God tannpleie hjemme, som tannpuss eller godkjente dentaltygg.  
- Jevnlig parasittforebygging, spesielt i områder med flått, lopper eller hjertemark.

Forsikring kan være en klok investering, gitt kostnadene ved for eksempel leddoperasjoner eller langvarig behandling av kroniske lidelser. Mange eiere velger også å røntge hofter og albuer når hunden er gammel nok, særlig hvis de vil drive med mer krevende hundesport.

Grundig avlsarbeid, sunn livsstil og jevnlig oppfølging hos veterinær fjerner ikke all helserisiko, men øker sjansen betydelig for at Bernedoodlen din får et langt, aktivt og komfortabelt liv godt opp i seniorårene.  


## Historie og opprinnelse

Bernedoodle er en relativt ung «designer» blandingsrase som kombinerer berner sennenhund og puddel. Berner sennenhund har lang historie i Sveits som gårds‑ og trekkhund, mens puddel opprinnelig ble brukt som dyktig vannapportør i Europa. Den planlagte krysningen mellom disse to kom først på slutten av 1900‑tallet og begynnelsen av 2000‑tallet.

Målet var å kombinere det milde, lojale og familieorienterte gemyttet til berner sennenhund med puddelens intelligens, treningsvillighet og lite røyting. Oppdrettere ønsket å skape en familiehund som passet moderne livsstil, var tilpasningsdyktig til ulike bomiljøer og potensielt bedre egnet for enkelte allergikere. De første Bernedoodles var hovedsakelig førstegenerasjonskrysninger mellom renraset berner og renraset puddel. Etter hvert begynte noen oppdrettere med multigenerasjonsavl, som Bernedoodle x puddel eller Bernedoodle x Bernedoodle, for å stabilisere egenskaper som pels og størrelse.

I motsetning til etablerte raser med formell godkjenning og standardiserte raseklubber i store kennelklubber, er ikke Bernedoodle anerkjent som egen rase de fleste steder. Den tilhører i stedet gruppen av målrettede blandingsraser, ofte kalt «doodles», som også inkluderer Labradoodle og Goldendoodle. Resultatet er større variasjon i type, pels og gemytt, avhengig av hvor gjennomtenkt det enkelte avlsprogrammet er.

I begynnelsen ble Bernedoodles først og fremst avlet som familie‑ og selskapshunder. Men intelligensen, tilknytningen til mennesker og arbeidslysten fanget raskt interessen til trenere og organisasjoner som jobber med terapihunder. I dag finner du Bernedoodles som:

- Terapihunder og besøksvenner i skoler, sykehus og omsorgsboliger.  
- Assistansehunder i enkelte programmer, der individet har riktig mentalitet.  
- Aktive turkamerater til fjellturer, løping og annet friluftsliv.  

De er også svært populære som rene familiehunder, ofte elsket for sitt vennlige vesen og sitt iøynefallende utseende. Fordi etterspørselen har økt raskt, finnes både svært dyktige, helseorienterte oppdrettere og mindre seriøse aktører som prioriterer volum eller «motefarger» fremfor dyrevelferd. Nettopp derfor er det ekstra viktig å gjøre grundig research før man kjøper valp.

Etter hvert som interessen for Bernedoodle vokser internasjonalt, jobber enkelte oppdrettere og entusiastgrupper for mer konsekvent standard når det gjelder helsetesting, gemytt og bygning. Om Bernedoodle på sikt vil bli en formelt godkjent rase, er fortsatt usikkert, og vil kreve flere generasjoner med planlagt og dokumentert avl. Inntil videre er den først og fremst en populær og allsidig familiehund, verdsatt mer for sine egenskaper som individ enn for strenge utstillingskrav.  


## Å leve med rasen

Å leve med en Bernedoodle er som regel livlig, sosialt og fullt av samvær. Dette er ikke en type hund som trives som «bakgrunnshund» du bare forholder deg til innimellom. De fleste Bernedoodles blomstrer når de får være en aktiv del av hverdagen og familielivet. De vil helst ligge i samme rom som deg, følge etter deg ut i hagen og «hjelpe til» med husarbeidet ved å se på eller bære rundt på leker.

Fremtidige eiere bør være forberedt på å bruke en del tid på hunden. Hverdagen med en Bernedoodle innebærer normalt:

- Minst én ordentlig tur om dagen, i tillegg til lek og mental stimulering.  
- Fast pelsstell, inkludert børsting og sjekk av pels og hud, pluss salongbesøk for klipp.  
- Jevnlig trening for å opprettholde gode manerer, særlig ved møte med gjester og på tur i bånd.  

Økonomisk kan Bernedoodles være mer kostbare i drift enn enkelte mindre eller mer lettstelte raser. Årlige utgifter vil vanligvis omfatte:

- Kvalitetsfôr tilpasset størrelse og aktivitetsnivå.  
- Rutinemessig veterinæroppfølging og vaksiner.  
- Grooming flere ganger i året, dersom du ikke lærer å klippe selv.  
- Forsikring eller egen sparekonto til uforutsette veterinærutgifter.  
- Utstyr, leker og eventuelle kurs eller aktiviteter.

Du trenger også litt grunnutstyr for å gjøre livet med Bernedoodle enklere. En solid, godt tilpasset sele og et sterkt, behagelig bånd er viktig, særlig i ungdomsfasen når hunden gjerne drar ivrig fremover. Et bur eller et avgrenset hvileområde kan hjelpe med husrenhet og gir hunden et trygt sted å trekke seg tilbake. Invester i slitesterke leker – tyggeleker, aktiviseringsleker og myke bamser å bære på, siden mange Bernedoodles liker å ha noe i munnen. En god slicker‑børste, metallkam, klotang eller kloslip og ørerens er også basisutstyr til pelsstell.

Når det gjelder boligsituasjon, trives Bernedoodles som regel best i hjem der de har litt plass å bevege seg på. Hage eller uteområde er en fordel, særlig for Standard Bernedoodles, men ikke et absolutt krav hvis du er dedikert til å gi flere gode turer daglig og nok mental aktivitet. De kan tilpasse seg leilighetsliv i byen så lenge behovene deres møtes, men veldig små leiligheter kan føles trange med en stor hund – spesielt i uker med mye inneliv på grunn av vær.

Temperamentsmessig bør nye eiere være forberedt på en kjærlig, til tider følsom hund som lett plukker opp stemningen i hjemmet. Høylytt kjefting eller mye kaos kan stresse enkelte individer. De trives best med rolige, forutsigbare rutiner. De passer godt for familier med barn som har lært å behandle dyr pent, for aktive par eller for dem som jobber en del hjemmefra. De passer dårligere i hjem der alle er borte store deler av dagen og hunden ofte må være alene.

Hvis du liker trening, friluftsliv og jevnlig pelsstell – og ønsker en hund som virkelig er et familiemedlem – kan en Bernedoodle være et svært givende valg. Med gjennomtenkt sosialisering, vennlig, konsekvent trening og en hverdag som matcher både energinivå og pelsbehov, blir de ofte lojale, morsomme og kjærlige følgesvenner som holder seg tett ved siden av deg i mange år.

Bernedoodle

The Kennel Club (UK)

German Kennel Club (VDH)

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Royal Canin (UK)

Bernedoodles er en krysning mellom berner sennenhund og puddel, og finnes fra mini til stor størrelse. De er robuste, kjærlige og svært menneskeorienterte hunder med bølgete eller krøllete pels som røyter lite, men krever jevnlig stell. De er intelligente, men bruker ofte litt tid på å bli voksne i hodet, og passer best i aktive hjem der de slipper å være alene lenge av gangen.

## Kjappe fakta

- Kraftig brukshund med rolig, gjennomtenkt natur når den er godt avlet og godt trent  
- Dypt lojal mot familien og ofte reserverte eller avmålte overfor fremmede  
- Middels til stor, sterk og muskuløs, med kort, lettstelt pels  
- Trenger konsekvent trening, mental stimulering og daglig fysisk mosjon  
- Tradisjonelt brukt til å drive storfe og vokte, nå også populær i hundesport og som hengiven familiehund  


## Utseende og pels

Rottweiler er en kompakt, men svært kraftig hund, bygget mer for utholdenhet og styrke enn for fart. Kroppen er litt lengre enn høy, med bred brystkasse, sterk rygg og svært godt utviklet muskulatur. En voksen hann ligger vanligvis rundt 61–68 cm i skulderhøyde, mens tisper er noe mindre, ca. 56–63 cm. Vekten kan variere avhengig av bygning og kondisjon, men en sunn Rottweiler skal se kraftig og atletisk ut – ikke tung og overvektig.

Hodet er et av rasens mest karakteristiske trekk. Det er bredt med tydelig stopp, kraftig snuteparti og sterke kjever. Øynene er middels store, mandelformede og mørke, og gir et våkent, men rolig uttrykk. Ørene er middels store, trekantede og bæres inntil hodet, noe som forsterker det oppmerksomme preget. Hele Rottweilerens utseende vitner om dens bakgrunn som brukshund og evne til å utføre krevende oppgaver.

Pelsen er kort, tett og rett, med fast tekstur og beskyttende underull. Den ligger tett inntil kroppen og gir god værbeskyttelse uten at det kreves avansert pelsstell. Den eneste godkjente fargen er svart med klart avgrensede rustrøde eller mahognyfargede tegninger. Disse tegningene sitter over øynene, på kinn, snute, bryst, ben og under halen. Tydelige, symmetriske tegninger regnes som et kjennetegn for rasen.

Pelsstellet er forholdsvis enkelt. En ukentlig gjennomgang med en gummihanske eller myk børste fjerner løse hår og holder huden sunn. I røyteperiodene vår og høst kan hyppigere børsting hjelpe til å holde hårmengden nede. Sjekk og rens jevnlig:

- Ører for å forebygge voksansamling  
- Øyne for rødhet eller utflod  
- Klør, som bør klippes slik at de ikke treffer bakken når hunden går  

Bading er vanligvis bare nødvendig hver noen måned eller når hunden er skitten. For hyppig bading kan tørke ut huden. De fleste Rottweilere røyter mindre enn mange langhårsraser, men eierne må likevel regne med en jevn, moderat mengde hår i hjemmet året rundt.  


## Temperament og personlighet

En godt avlet og godt sosialisert Rottweiler beskrives ofte som rolig, selvsikker og trygg på seg selv. Dette er vanligvis ikke en veldig oppjaget eller hyperaktiv rase. Mange er noe reserverte overfor fremmede og bruker tid på å vurdere nye mennesker og situasjoner. Med sin egen familie er de som regel hengivne, lekne og sterkt knyttet. Dette er en hund som ofte foretrekker å være i nærheten av folkene sine framfor å ligge alene i et annet rom.

Sammen med barn kan Rottweilere være svært milde og tålmodige, spesielt dersom de vokser opp sammen og barna lærer å behandle hunden med respekt. Tilsyn er likevel viktig med yngre barn, blant annet på grunn av hundens vekt og styrke. En glad, logrende Rottweiler kan lett velte et lite barn uten å mene det. Fornuftige regler, som at man ikke klatrer på hunden eller forstyrrer den når den spiser eller sover, bidrar til gode samspill.

Når det gjelder andre hunder og dyr, har individets temperament og tidlige erfaringer mye å si. Noen Rottweilere lever fint sammen med andre hunder, særlig hvis de introduseres på en god måte. Andre kan være mer selektive eller lite tolerante, spesielt overfor hunder av samme kjønn. Rasen har en sterk vaktinstinkt og kan være territoriell, så nøye introduksjoner og bevisst håndtering er viktig. Mange fungerer svært godt sammen med katter og mindre dyr dersom de vokser opp med dem og jaktlysten ikke er for sterk.

Vilter ungdomstid er en vanlig utfordring. Som unghunder er Rottweilere ofte energiske, sterke og fulle av selvtillit. Uten struktur og konsekvens kan dette fort utvikle seg til å trekke i båndet, hoppe opp og ignorere innkalling. De er også følsomme for eierens sinnsstemning. Hardhendt eller uforutsigbar behandling kan føre til usikkerhet eller forsvarsreaksjoner hos enkelte individer.

De beste hjemmene for denne rasen tilbyr:

- Tydelige regler og rolig, vennlig ledelse  
- Rikelig positiv kontakt, ikke bare tid alene i hagen  
- Kontinuerlig sosialisering med mennesker, hunder og ulike miljøer  

<x-quote text="Rottweileren vår er veldig rolig hjemme, men han får med seg alt. Han er aller lykkeligst når han har en oppgave, selv om det bare er å bære leken sin på tur eller holde seg nær barna våre." from="Lina, Rottweiler-eier" />


## Trening og mosjon

Rottweiler er en intelligent brukshund som som regel trives med å ha oppgaver. De fleste er lærevillige, spesielt når treningen er rettferdig, konsekvent og belønningsbasert. De responderer svært godt på godbiter, leker og ekte ros. Mange viser seg fra sin beste side når de forstår hva som forventes, og når trening er en naturlig del av hverdagen – ikke noe som skjer en sjelden gang.

Tidlig trening bør fokusere på:

- Å gå pent i bånd, også i nærvær av forstyrrelser  
- Sikker innkalling, særlig for en så sterk rase  
- Rolige hilseritualer med mennesker og andre hunder  
- Å legge seg rolig på teppe eller seng på kommando  

Korte, hyppige økter fungerer ofte bedre enn lange, intensive, spesielt for unge hunder. Rottweilere kan til tider være litt sta og vil teste uklare eller inkonsekvente regler. Dette er ikke en rase som trives med hard behandling eller straffebasert trening. Fast, men vennlig veiledning, klare grenser og rikelig positiv forsterkning bygger tillit og samarbeid.

Når det gjelder mosjon, trenger voksne Rottweilere som regel minst én til to timer variert fysisk og mental aktivitet daglig. Dette behøver ikke bare være lange turer. Mange liker:

- Spor og nesearbeid  
- Lydighet eller rallylydighet  
- Fotturer og lengre turer i skog og mark  
- Styrte leker som apport eller drakamp  
- Trekkarbeid eller vektpull der det er tillatt og gjøres på en trygg måte  

Valper og unghunder bør ikke overbelastes på harde underlag for å skåne leddene. Fokuser heller på kortere turer, moderat lek og mentale aktiviteter som søksleker eller enkle problemløsningsoppgaver.

Hvis behovet for mosjon og hjernetrim ikke blir dekket, kan Rottweilere kjede seg og finne på egne «aktiviteter». Det kan vise seg som tygging, graving, bjeffing eller vokteatferd som blir for intens. En godt mosjonert og godt trent Rottweiler er derimot som regel rolig hjemme og fornøyd med å hvile i nærheten av familien.

Lydighetskurs, valpekurs og brukshundklubber kan være svært gode ressurser. De gir struktur, sosialisering og veiledning både for eier og hund. Mange Rottweilere gjør det svært bra i hundesport og liker den ekstra utfordringen det er å trene mot prøver og konkurranser.  


## Helse

Rottweilere er generelt robuste hunder, men som alle raser har de noen helseutfordringer som forekommer oftere. Ansvarlige oppdrettere jobber aktivt for å redusere risikoen ved å helseteste avlsdyr og planlegge kull nøye.

Leddproblemer er en hovedbekymring. Hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi kan gi smerter, halthet og tidlig leddgikt. I mange land blir avlsdyr røntget, og hofte- og albueresultater registreres. Fremtidige eiere kan be oppdrettere om innsyn i disse resultatene og hvordan de brukes i avlsarbeidet.

Andre tilstander som kan forekomme i rasen inkluderer:

- Enkelte hjertesykdommer, spesielt aortastenose og kardiomyopati  
- Korsbåndsskader i kneet  
- Ulike kreftformer, blant annet beinkreft hos eldre hunder  
- Øyeproblemer som entropion i enkelte linjer  

Ikke alle Rottweilere vil utvikle disse problemene, men kunnskap gjør det lettere å oppdage symptomer tidlig og å velge oppdrettere som tar helse på alvor. Regelmessige veterinærkontroller, god vektkontroll og tilpasset mosjon er viktige deler av å holde hunden komfortabel og aktiv så lenge som mulig.

En frisk, voksen Rottweiler lever typisk rundt 8–10 år, og noen blir eldre. God ernæring er avgjørende. Store, hurtigvoksende valper bør få et fôr tilpasset stor rase-vekst for å støtte leddene. Å holde hunden slank er et av de enkleste tiltakene for å støtte langvarig helse, spesielt for hofter, albuer og hjerte.

Nyttige helsetiltak inkluderer:

- Årlige veterinærundersøkelser  
- Vaksiner og parasittkontroll etter lokale anbefalinger  
- Tannstell og tannpuss flere ganger i uken  
- Å følge med på kuler, endringer i bevegelsesmønster eller redusert utholdenhet  

<x-quote text="Når du velger en Rottweiler, lønner det seg å stille detaljerte spørsmål om helsetester, gemytt og hvordan oppdretteren oppfostrer valpene. Godt forarbeid kan gjøre en stor forskjell gjennom hele hundens liv." from="Get a Pet-redaksjonen" />

Noen eiere velger også å tegne hundeforsikring for å håndtere uforutsette veterinærutgifter. Hvis du vurderer det, kan du lese mer om alternativer på siden vår om dyreforsikring: https://getapet.com/no/pet-insurance  


## Historie og opprinnelse

Rottweiler har røtter som strekker seg mange hundre år tilbake i Europa. Det antas at hunder av lignende type fulgte de romerske legionene og hjalp til med å drive og vokte storfe som fulgte hæren. Da romerne beveget seg gjennom det som i dag er Sør-Tyskland, blandet hundene deres seg trolig med lokale kveg- og vakthundtyper.

Byen Rottweil, et viktig senter for kveghandel i middelalderen, ga rasen navn. Slaktere og kveghandlere i området trengte sterke, intelligente hunder som kunne drive storfe til markedet, vokte penger og varer, og beskytte eierne på reisene. Rottweiler utviklet seg til en pålitelig allround gårds- og drivhund, verdsatt for mot og utholdenhet.

Da jernbanen og andre moderne transportmetoder for husdyr kom, ble behovet for drivhunder mindre. På et tidspunkt var rasen nær ved å forsvinne. Entusiaster som satte pris på Rottweilerens bruksegenskaper bidro til å bevare og videreutvikle rasen, med vekt på dens rolle som politi-, tjeneste- og beskyttelseshund. Hundens naturlige vaktinstinkt, selvsikkerhet og kraftige bygning gjorde den svært godt egnet til slike oppgaver.

På 1900-tallet fikk Rottweiler offisiell anerkjennelse i kennelklubber, og en formell rasestandard ble etablert. Rasen spredte seg utover Tysklands grenser og ble populær verden over. I dag brukes den i ulike roller som redningshund, sporsøk, lydighet og brukssport, samt i enkelte politi- og sikkerhetsoppdrag.

Samtidig lever mange Rottweilere i dag først og fremst som familiehunder. De beste moderne representantene beholder likevel sitt tradisjonelle preg: en stabil, selvsikker hund som kan arbeide når det trengs, men som også kan slappe av hjemme hos familien. Denne doble rollen gjør at bevisst avl og ansvarsfullt eierskap er ekstra viktig for å bevare rasens gode gemytt og pålitelige natur.

<x-quote text="Når du kjenner Rottweilerens bakgrunn som driv- og voktehund, blir det lettere å forstå både styrken dens og behovet for tydelig, gjennomtenkt ledelse i dag." from="Get a Pet-redaksjonen" />


## Å leve med rasen

Å dele livet med en Rottweiler kan være svært givende, men det er ikke et lettvint valg. Dette er en stor, kraftig hund med sterk personlighet. Den trenger tid, trening og daglig involvering med familien sin. Eiere må være forberedt på å investere i valpekurs, godt fôr, egnet utstyr og årlige veterinærbesøk.

Typiske løpende kostnader inkluderer:

- Fôr, som kan utgjøre en betydelig utgift for en stor, aktiv hund  
- Veterinærutgifter, vaksiner og forebyggende behandlinger  
- Forsikring, dersom du velger å tegne det  
- Kursavgifter eller medlemskap i hundeklubber  
- Leker, senger, stelleutstyr og utskifting av utstyr over tid  

I praksis er en solid sele eller et godt tilpasset halsbånd, et sterkt bånd, sklisikre matskåler og en god, støttende seng grunnleggende nødvendigheter. Mange eiere har også god nytte av bur til trygg hvile og transport, forutsatt at det introduseres på en rolig måte og aldri brukes som straff. På grunn av rasens styrke er det lurt å satse på utstyr av god kvalitet. Billig utstyr som ryker i feil øyeblikk kan være farlig.

Leilighetsliv er mulig dersom hundens behov for mosjon og mental stimulering dekkes, men daglig utetid og aktivitet er ufravikelig. Et hus med inngjerdet hage kan gjøre hverdagen enklere, men Rottweiler skal ikke bo isolert utendørs. Dette er en sosial rase som trives best med daglig kontakt og å få være med på familiens aktiviteter.

Samfunnsansvar er en viktig del av å eie denne rasen. Noen mennesker kan være skeptiske til Rottweilere på grunn av deres kraftige utseende. God oppførsel i det offentlige rom, hensynsfull omgang rundt andre hunder og jevnlig trening bidrar til å vise hva rasen kan være når den holdes på en ansvarlig måte. Mange eiere opplever at deres rolige, vennlige Rottweiler blir en god ambassadør for rasen.

<x-quote text="Å leve med en Rottweiler betyr å planlegge dagen rundt turer, trening og tid sammen – men til gjengjeld får du en hund som virkelig er en del av familien og svært oppmerksom på rutinene dine." from="Mikael, hundeeier" />

Hvis du er usikker på om dette er riktig rase for deg, kan verktøy som Hunderasevelgeren hjelpe deg å sammenligne egenskaper og behov: https://getapet.com/no/dog-breed-advisor  

For de som er klare for forpliktelsen, kan en godt oppdratt Rottweiler bli en stødig, kjærlig og dypt lojal følgesvenn som deltar fullt ut i hverdagslivet.

Rottweiler

Svenska Rottweilerklubben (Swedish Rottweiler Club)

Norwegian Kennel Club

Deutscher Rottweiler-Klub (German Rottweiler Club)

Rottweiler er en sterk, middels stor brukshund med kort, svart pels og rustrøde tegninger. Den er rolig, lojal og svært familieorientert, men gjerne litt reservert overfor fremmede. For å trives trenger den mild, konsekvent trening, daglig fysisk og mental aktivisering og en ansvarlig eier.

Bernedoodle vs Rottweiler

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser