## Kjappe fakta

- Bernedoodle er en blanding mellom berner sennenhund og puddel, og kombinerer et mildt, familieorientert gemytt med høy intelligens og relativt lite røyting.  
- De finnes i tre hovedstørrelser, fra kompakte Mini Bernedoodles til store Standard‑varianter, så det finnes som regel en størrelse som passer ulike hjem og livsstiler.  
- Mange Bernedoodles får en bølgete eller krøllete pels som kan være mer allergivennlig enn hos mange andre raser, selv om ingen hund er helt hypoallergen.  
- Dette er en menneskeorientert rase som helst vil være midt i familielivet, ikke bli etterlatt alene i lange perioder.  
- Bernedoodles modnes ofte sakte og kan være lekne og valpeaktige i flere år, noe som både er sjarmerende og utfordrende i treningssammenheng.  


## Utseende og pels

Som blandingsrase varierer Bernedoodle mer i utseende enn mange rene raser. Generelt kan du forvente en kraftig, atletisk hund som ser både sterk og myk ut på samme tid. Kroppen er gjerne litt lengre enn høy, med godt utviklet muskulatur som gjenspeiler berner sennenhundens arbeidsbakgrunn. Selv de mindre Bernedoodles føles ofte solide når du løfter dem, heller enn lette og skjøre.

Standard Bernedoodle er den største varianten. Voksne hanner står ofte rundt 58–73 cm i skulderhøyde, med tispene litt mindre. Vekten kan variere fra rundt 30 til over 40 kg, avhengig av størrelsen på puddel‑forelderen og linjene de kommer fra. Mini og Medium Bernedoodles lages ved å krysse med dvergpuddel eller mindre puddler. Disse blir vanligvis 38–55 cm høye og veier omtrent 12–30 kg. Det finnes også Toy Bernedoodles, men svært små størrelser kan medføre ekstra helseutfordringer, så seriøse oppdrettere er forsiktige med å avle dem altfor små.

Hodet er som oftest bredt med et mykt, vennlig uttrykk. Mange Bernedoodles arver de dype, litt hengslete øynene til berneren, myknet opp av bølger eller krøller fra puddelpelsen rundt ansiktet. Ørene er middels store, trekantede og hengende tett inntil hodet. Halen er vanligvis lang og bæres i en avslappet bue når hunden er fornøyd og i bevegelse.

Pelsen er en av de største attraksjonene ved Bernedoodle. Det finnes tre hovedpelstyper:

- Rett eller lett bølget, mer som hos berner sennenhund, ofte med mer røyting.  
- Bølget, som er vanligst og ofte regnes som lettest å stelle – røyter mindre og gir et mykt, lurvete uttrykk.  
- Krøllete, lik puddelpels, som gjerne røyter minst, men krever mest stell.

Fargene er ofte svært iøynefallende. Mange Bernedoodles har den klassiske tricolor‑tegningen til berneren, med sort, hvitt og tan på ansikt, bryst, ben og hale. Andre kan være tofarget i sort og hvitt, eller sable, merle eller sjokoladefarget, avhengig av genetikken. Tricolor Bernedoodles er som regel mest ettertraktet, men pelsfarge bør aldri veie tyngre enn helse og gemytt når du velger valp.

Fordi pelsen hos mange vokser kontinuerlig, omtrent som menneskehår, er jevnlig pelsstell helt nødvendig. De fleste Bernedoodles trenger:

- Børsting minst tre til fire ganger i uken for å hindre floker og smertefulle tover.  
- Profesjonell grooming hver 6.–10. uke for klipp, trimming rundt øyne og poter samt en skikkelig sjekk av huden.  
- Regelmessig sjekk og rens av ører, siden pels og øreform kan holde på fukt og øke risikoen for ørebetennelse.  

Hvis du liker den luftige «teddybjørn‑looken», må du være ekstra nøye med børsting for å holde pelsen i god stand. For travle familier er en kortere «puppy cut» ofte mer praktisk, fordi den gjør daglig stell mye enklere. Start med pelsstell allerede mens hunden er valp, og bruk godbiter og rolig, vennlig håndtering så valpen får positive assosiasjoner. Da har du langt større sjanse for en voksen hund som samarbeider og trives med stellet fremfor å stritte imot.  


## Gemytt og personlighet

Bernedoodle har fått rykte på seg for å være en vennlig, kjærlig og svært familieorientert følgesvenn. Mange eiere beskriver dem som «borrelåshunder» som alltid vil være der menneskene deres er – i sofaen, fra rom til rom, i bilen og på tur. Denne tette tilknytningen gjør dem flotte som familiehunder, men betyr også at de ofte mistrives med å være alene lenge. En Bernedoodle som jevnlig står alene hele dagen kan utvikle uro eller uønsket atferd som bjeffing, biting på inventar eller graving og ødeleggelser.

Fra berner sennenhund‑siden arver de ofte en rolig, mild natur og et sterkt behov for å knytte seg til familien. Fra puddel‑siden kommer som regel intelligens, nysgjerrighet og et leken, morsomt lynne. Mange Bernedoodles er små klovner som elsker å underholde eierne sine – med rampete sprett rundt i stuen, «zoomies» eller ved å stolt bære leker til gjester. De beholder ofte et valpeaktig sinn lenger enn mange andre raser, og noen er ikke mentalt «voksne» før rundt tre–fireårsalderen, så tålmodighet er viktig.

Med barn kan en godt avlet og godt sosialisert Bernedoodle være en utmerket familiehund. De tåler ofte en del lyd og aktivitet og liker hagelek, forsiktige dralek‑leker eller å lære triks sammen. Siden mange Bernedoodles blir ganske store og energiske, er likevel tilsyn rundt små barn helt avgjørende. Hopp i begeistring eller litt klønete entusiasme kan lett velte et lite barn, selv om hunden ikke mener noe vondt. Å lære høflige hilserutiner tidlig og gi barna klare regler for hvordan de skal omgås hunden på en respektfull måte, gjør en stor forskjell.

Bernedoodles er ofte sosiale med andre hunder, særlig hvis de har hatt gode erfaringer helt fra valpestadiet. Leken kan være ganske røff og livlig, så det er viktig å matche dem med lekekamerater som tåler den stilen. Mange vil også kunne leve fredelig sammen med katter og andre smådyr dersom de introduseres gradvis og under tilsyn. Som hos alle raser varierer individene, og noen kan være mer følsomme eller reserverte enn andre.

Vanlige utfordringer i gemytt kan være:

- Separasjonsstress, som gir seg utslag i bjeffing eller ødeleggelser når hunden er alene.  
- Unghundtrass, særlig hos større hanner, dersom grunnleggende trening ikke blir fulgt opp konsekvent.  
- Skyhet eller usikkerhet, spesielt hos dårlig avlede hunder eller individer som har gått glipp av tidlig sosialisering.

Det lønner seg å investere tid i god sosialisering fra rundt åtte til seksten ukers alder, der valpen får møte ulike typer vennlige mennesker, rolige hunder, nye lyder og miljøer. Trygghet bygget i denne perioden gir ofte en avslappet, enkel hund senere i livet. Med riktig veiledning blir de fleste Bernedoodles kjærlige, tilpasningsdyktige følgesvenner som passer godt i mange hjem – fra aktive barnefamilier til par eller aleneboende som liker friluftsliv og sosialt samvær med hunden hjemme.  


## Trening og mosjon

Bernedoodles er som regel intelligente, samarbeidsvillige og svært matmotiverte – en fantastisk kombinasjon for trening. Samtidig kan den lekne naturen og en liten dose stahet overraske førstegangseiere. Noen individer arver en litt «sen modenhet» fra berner‑siden og kan godt forstå en kommando, men likevel bestemme seg for at en løvbit i vinden eller en tilfeldig forbipasserende er mer interessant akkurat da.

For beste resultat bør treningen starte allerede den første dagen valpen kommer hjem. Korte, morsomme økter på 5–10 minutter fungerer bedre enn lange, alvorlige øvelser. Bruk positiv forsterkning:

- Belønn med små, smakfulle godbiter, ros eller en kjapp lek når hunden gjør det du ønsker.  
- Unngå harde korreksjoner, kjefting eller fysisk straff – det bryter ned tillit og kan skape uro eller frykt.  
- Vær rolig og konsekvent, slik at hunden får tydelige rammer.

Kjerneferdigheter som «sitt», «dekk», innkalling, å gå pent i bånd og «slipp/leave it» er ekstra viktige for en stor og entusiastisk rase. Mange Bernedoodles responderer svært godt på klikkertrening eller markørord, fordi de liker mental utfordring og raskt lærer at lyden betyr belønning. Gjør treningen lekpreget for å holde motivasjonen oppe – for eksempel gjemsel‑leker med innkalling i huset eller hagen for å bygge opp en sterk vane for å komme når du roper.

Mosjonsbehovet varierer med størrelse og individ, men de fleste voksne Bernedoodles trenger minst 60–90 minutters fysisk aktivitet per dag, fordelt på to–tre turer eller lekeøkter. Standard Bernedoodles trenger ofte mer mosjon enn de små. Valper skal ikke overbelastes mens skjelett og ledd fortsatt utvikler seg. En enkel tommelfingerregel er omtrent 5 minutter strukturert mosjon per måned alder, opptil to ganger daglig, og fokus på rolig lek og utforskning fremfor lange løpeturer og mye trapper i de første månedene.

Aktiviteter mange Bernedoodles setter spesielt pris på, er for eksempel:

- Lange turer eller turer i skog og mark, der de kan snuse, utforske og kanskje vasse litt i trygge vann.  
- Hent‑ og kasteleker med myke baller eller leker, gjerne i en inngjerdet hage.  
- Hundesport som agility, nosework/søk, canicross eller lydighet, som lar dem bruke både kropp og hode.  
- Aktiviseringsleker og fôringspuslespill på regnværsdager for å forebygge kjedsomhet inne.

Mental stimulering er minst like viktig som fysisk mosjon. En Bernedoodle som får en grei tur, men ingen mental utfordring, vil ofte finne på sin egen underholdning hjemme – noe som gjerne betyr tygging på møbler eller leting i søppelbøtter. Enkle tiltak kan være å strø tørrfôr utover gresset så hunden må «jakte» med nesen, lære nye triks, eller gi noe å tygge på eller en fylt Kong mens du slapper av.

Siden Bernedoodles er så menneskeorienterte, trives de når trening er integrert i hverdagen. Be om «sitt» før du fester båndet, «vent» før de får gå gjennom dører, og «dekk og bli» mens du lager mat. Denne typen dagligdags trening bygger impulskontroll og gode manerer uten at du trenger lange formelle økter. Med tålmodig, positiv veiledning og jevnlig øvelse blir de fleste Bernedoodles høflige, veloppdragne hunder som er en glede både hjemme og ute blant folk.  


## Helse

Som blandingsrase kan Bernedoodle ha nytte av genetisk variasjon, men det betyr ikke at de automatisk er friskere enn rasehunder. Ansvarlig avl og nøye utvalg av foreldre har mye større betydning for helsen på sikt. Fremtidige eiere bør kjenne til potensielle problemer fra både berner sennenhund‑ og puddel‑siden.

Vanlige helseutfordringer hos Bernedoodles kan være:

- Hofte‑ og albuedysplasi, utviklingsforstyrrelser i leddene som kan gi smerter og leddgikt.  
- Ulike øyelidelser, som progressiv retinal atrofi (PRA), katarakt og andre arvelige øyesykdommer.  
- Hud‑ og øreproblemer, særlig hos hunder med tung, krøllete pels og hengende ører som lett holder på fukt.  
- Allergier eller fôrintoleranser, som kan vise seg som kløe, gjentatte ørebetennelser eller mage-/tarmplager.  
- I enkelte linjer økt kreftrisiko, i tråd med bernerens kjente utfordringer, selv om den faktiske risikoen varierer mellom familier og oppdrettere.

Standardpuddel kan være disponert for blant annet Addisons sykdom, magedreining (GDV) og enkelte blødningsforstyrrelser, mens berner sennenhund har kjent risiko for kreft og leddproblemer. Seriøse oppdrettere vil helseteste avlsdyrene sine for:

- Hofte‑ og albuedysplasi, med offisiell røntgen og scoring.  
- Øyeundersøkelse hos veterinær med spesialkompetanse på øyelysing.  
- Relevante DNA‑tester for kjente arvelige sykdommer hos puddel og berner sennenhund, som degenerativ myelopati og enkelte netthinnesykdommer.  

Når du snakker med en oppdretter, må du ikke nøle med å be om dokumentasjon på tester og ærlig informasjon om helse og levealder i linjene deres. En god oppdretter vil hilse slike spørsmål velkommen og forklare hvordan de tenker rundt avl. Styr unna de som bare fokuserer på pelsfarge eller størrelse og ikke kan vise til helsetester.

Forventet levealder hos Bernedoodle oppgis ofte til rundt 12–15 år, der de mindre variantene gjerne lever nær den øvre delen av skalaen. For å legge til rette for et langt og friskt liv bør eiere være opptatt av:

- Å holde hunden slank gjennom riktig fôr og mosjon, siden overvekt belaster ledd og indre organer.  
- Regelmessige veterinærkontroller, inkludert årlige helsesjekker, vaksiner etter lokale anbefalinger og vurdering av tannhelse.  
- God tannpleie hjemme, som tannpuss eller godkjente dentaltygg.  
- Jevnlig parasittforebygging, spesielt i områder med flått, lopper eller hjertemark.

Forsikring kan være en klok investering, gitt kostnadene ved for eksempel leddoperasjoner eller langvarig behandling av kroniske lidelser. Mange eiere velger også å røntge hofter og albuer når hunden er gammel nok, særlig hvis de vil drive med mer krevende hundesport.

Grundig avlsarbeid, sunn livsstil og jevnlig oppfølging hos veterinær fjerner ikke all helserisiko, men øker sjansen betydelig for at Bernedoodlen din får et langt, aktivt og komfortabelt liv godt opp i seniorårene.  


## Historie og opprinnelse

Bernedoodle er en relativt ung «designer» blandingsrase som kombinerer berner sennenhund og puddel. Berner sennenhund har lang historie i Sveits som gårds‑ og trekkhund, mens puddel opprinnelig ble brukt som dyktig vannapportør i Europa. Den planlagte krysningen mellom disse to kom først på slutten av 1900‑tallet og begynnelsen av 2000‑tallet.

Målet var å kombinere det milde, lojale og familieorienterte gemyttet til berner sennenhund med puddelens intelligens, treningsvillighet og lite røyting. Oppdrettere ønsket å skape en familiehund som passet moderne livsstil, var tilpasningsdyktig til ulike bomiljøer og potensielt bedre egnet for enkelte allergikere. De første Bernedoodles var hovedsakelig førstegenerasjonskrysninger mellom renraset berner og renraset puddel. Etter hvert begynte noen oppdrettere med multigenerasjonsavl, som Bernedoodle x puddel eller Bernedoodle x Bernedoodle, for å stabilisere egenskaper som pels og størrelse.

I motsetning til etablerte raser med formell godkjenning og standardiserte raseklubber i store kennelklubber, er ikke Bernedoodle anerkjent som egen rase de fleste steder. Den tilhører i stedet gruppen av målrettede blandingsraser, ofte kalt «doodles», som også inkluderer Labradoodle og Goldendoodle. Resultatet er større variasjon i type, pels og gemytt, avhengig av hvor gjennomtenkt det enkelte avlsprogrammet er.

I begynnelsen ble Bernedoodles først og fremst avlet som familie‑ og selskapshunder. Men intelligensen, tilknytningen til mennesker og arbeidslysten fanget raskt interessen til trenere og organisasjoner som jobber med terapihunder. I dag finner du Bernedoodles som:

- Terapihunder og besøksvenner i skoler, sykehus og omsorgsboliger.  
- Assistansehunder i enkelte programmer, der individet har riktig mentalitet.  
- Aktive turkamerater til fjellturer, løping og annet friluftsliv.  

De er også svært populære som rene familiehunder, ofte elsket for sitt vennlige vesen og sitt iøynefallende utseende. Fordi etterspørselen har økt raskt, finnes både svært dyktige, helseorienterte oppdrettere og mindre seriøse aktører som prioriterer volum eller «motefarger» fremfor dyrevelferd. Nettopp derfor er det ekstra viktig å gjøre grundig research før man kjøper valp.

Etter hvert som interessen for Bernedoodle vokser internasjonalt, jobber enkelte oppdrettere og entusiastgrupper for mer konsekvent standard når det gjelder helsetesting, gemytt og bygning. Om Bernedoodle på sikt vil bli en formelt godkjent rase, er fortsatt usikkert, og vil kreve flere generasjoner med planlagt og dokumentert avl. Inntil videre er den først og fremst en populær og allsidig familiehund, verdsatt mer for sine egenskaper som individ enn for strenge utstillingskrav.  


## Å leve med rasen

Å leve med en Bernedoodle er som regel livlig, sosialt og fullt av samvær. Dette er ikke en type hund som trives som «bakgrunnshund» du bare forholder deg til innimellom. De fleste Bernedoodles blomstrer når de får være en aktiv del av hverdagen og familielivet. De vil helst ligge i samme rom som deg, følge etter deg ut i hagen og «hjelpe til» med husarbeidet ved å se på eller bære rundt på leker.

Fremtidige eiere bør være forberedt på å bruke en del tid på hunden. Hverdagen med en Bernedoodle innebærer normalt:

- Minst én ordentlig tur om dagen, i tillegg til lek og mental stimulering.  
- Fast pelsstell, inkludert børsting og sjekk av pels og hud, pluss salongbesøk for klipp.  
- Jevnlig trening for å opprettholde gode manerer, særlig ved møte med gjester og på tur i bånd.  

Økonomisk kan Bernedoodles være mer kostbare i drift enn enkelte mindre eller mer lettstelte raser. Årlige utgifter vil vanligvis omfatte:

- Kvalitetsfôr tilpasset størrelse og aktivitetsnivå.  
- Rutinemessig veterinæroppfølging og vaksiner.  
- Grooming flere ganger i året, dersom du ikke lærer å klippe selv.  
- Forsikring eller egen sparekonto til uforutsette veterinærutgifter.  
- Utstyr, leker og eventuelle kurs eller aktiviteter.

Du trenger også litt grunnutstyr for å gjøre livet med Bernedoodle enklere. En solid, godt tilpasset sele og et sterkt, behagelig bånd er viktig, særlig i ungdomsfasen når hunden gjerne drar ivrig fremover. Et bur eller et avgrenset hvileområde kan hjelpe med husrenhet og gir hunden et trygt sted å trekke seg tilbake. Invester i slitesterke leker – tyggeleker, aktiviseringsleker og myke bamser å bære på, siden mange Bernedoodles liker å ha noe i munnen. En god slicker‑børste, metallkam, klotang eller kloslip og ørerens er også basisutstyr til pelsstell.

Når det gjelder boligsituasjon, trives Bernedoodles som regel best i hjem der de har litt plass å bevege seg på. Hage eller uteområde er en fordel, særlig for Standard Bernedoodles, men ikke et absolutt krav hvis du er dedikert til å gi flere gode turer daglig og nok mental aktivitet. De kan tilpasse seg leilighetsliv i byen så lenge behovene deres møtes, men veldig små leiligheter kan føles trange med en stor hund – spesielt i uker med mye inneliv på grunn av vær.

Temperamentsmessig bør nye eiere være forberedt på en kjærlig, til tider følsom hund som lett plukker opp stemningen i hjemmet. Høylytt kjefting eller mye kaos kan stresse enkelte individer. De trives best med rolige, forutsigbare rutiner. De passer godt for familier med barn som har lært å behandle dyr pent, for aktive par eller for dem som jobber en del hjemmefra. De passer dårligere i hjem der alle er borte store deler av dagen og hunden ofte må være alene.

Hvis du liker trening, friluftsliv og jevnlig pelsstell – og ønsker en hund som virkelig er et familiemedlem – kan en Bernedoodle være et svært givende valg. Med gjennomtenkt sosialisering, vennlig, konsekvent trening og en hverdag som matcher både energinivå og pelsbehov, blir de ofte lojale, morsomme og kjærlige følgesvenner som holder seg tett ved siden av deg i mange år.

Bernedoodle

The Kennel Club (UK)

German Kennel Club (VDH)

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Royal Canin (UK)

Bernedoodles er en krysning mellom berner sennenhund og puddel, og finnes fra mini til stor størrelse. De er robuste, kjærlige og svært menneskeorienterte hunder med bølgete eller krøllete pels som røyter lite, men krever jevnlig stell. De er intelligente, men bruker ofte litt tid på å bli voksne i hodet, og passer best i aktive hjem der de slipper å være alene lenge av gangen.

## Kjappe fakta

- Middels stor, atletisk drivende støver fra Kroatia, opprinnelig avlet for å spore hare, rev og rådyr over lange avstander.  
- Karakteristisk varm rød–hvit, kort pels som er lettstelt og svært synlig i terrenget.  
- Sterkt knyttet til familien, danner ofte et spesielt nært bånd til én person, samtidig som den vanligvis er mild mot barn.  
- Energisk arbeidshund som trenger rikelig med daglig mosjon og mental stimulering for å være rolig og harmonisk hjemme.  
- Fortsatt ganske sjelden utenfor hjemlandet, så det kan kreve både tålmodighet og reising å finne en seriøs oppdretter eller en hund via omplassering.

## Utseende og pels

Posavski gonic, også kjent som Posavac Hound, Posavatz Hound eller Posavac Bracke, er en velbalansert, middels stor hund med et tydelig atletisk, men vennlig uttrykk. Hannhunder er vanligvis 46–56 cm høye ved manken, tisper noe mindre, og de fleste veier mellom 16 og 24 kg. Helhetsinntrykket er en kompakt, muskuløs hund som er bygget for utholdenhet fremfor ren fart, med sterk rygg, god benstamme og dyp brystkasse som gir god lungekapasitet under lange jakter.

Hodet er forholdsvis bredt og edelt uten å virke tungt. Snuten er lang nok til å bære vilt og romme en meget velutviklet luktesans. Ørene er ansatt omtrent i øyenhøyde, henger tett inntil hodet og er avrundet i tuppen. De myke, uttrykksfulle ørene og de mørke, milde øynene gir Posavski gonic et vennlig og intelligent uttrykk som mange faller for umiddelbart. Halen er en naturlig fortsettelse av rygglinjen, ganske tykk ved roten og avsmalnende mot tuppen, og bæres som regel i en myk bue når hunden er oppmerksom eller i bevegelse.

Pelsen er et av rasens mest gjenkjennelige trekk. Den er kort, tett og glattliggende, med rett struktur som beskytter mot vær og vegetasjon uten å kreve omfattende pelsstell. På baksiden av lårene og under halen kan hårene være noe lengre og litt grovere. Fargen ligger alltid i spekteret varm rød til hvetefarget, med tydelig avgrensede hvite tegninger. Typiske mønstre er hvit bliss i ansiktet, hvit brystflekk, hvite bein og hvit haletipp. Noen hunder har en større hvit halsring eller hvite felt på kroppen. Helhetsinntrykket er en hund som synes godt i skog og mark, noe som er svært praktisk under jakt.

Pelsstellet hos Posavski gonic er behagelig enkelt, noe som gjør rasen attraktiv for mange moderne eiere. En ukentlig gjennomgang med en gummihanske eller en myk børste er som regel nok til å fjerne løse hår, fordele hudens naturlige fettstoffer og holde pelsen blank. I røyteperiodene vår og høst kan du børste oftere for å holde hårmengden nede på møbler og klær. Bading er bare nødvendig av og til, for eksempel etter en gjørmete tur eller et spesielt illeluktende eventyr på jordet. Bruk en mild hundesjampo og sørg for at pelsen tørker godt, særlig i kjølig vær.

Regelmessig kontroll av ørene er viktig fordi rasen har hengende ører som lett kan holde på fukt og smuss. Etter turer i høyt gress eller skogsterreng bør du ta en rask sjekk for frø, torner eller små flått rundt ørene, i armhuler, lyske og mellom tærne. Klørne bør klippes ved behov, selv om en aktiv Posavski gonic ofte sliter dem naturlig på hardt underlag. En enkel stellrutine med ukentlig pelsbørsting kombinert med tannpuss, ørekontroll og kloklipp holder Posavski gonic i god form og gjør at den ser velstelt ut uten at det tar mye tid.

## Temperament og personlighet

Posavski gonic er først og fremst en arbeidshund med et godt hjerte. Den er tradisjonelt avlet som flokk- eller flerhundsjegerkamerat, og er vant til tett samarbeid både med mennesker og andre hunder. Dette har formet et lynne som er både sosialt og lojalt. Hjemme er de fleste Posavski gonic kjærlige, rolige og overraskende milde, særlig når mosjonsbehovet er dekket. De liker ofte fysisk nærhet og ligger gjerne ved føttene dine eller i sofaen om de får lov, fornøyde bare ved å få være nær familien.

Posavski gonic knytter seg sterkt til sine mennesker og velger ofte én person som sitt viktigste holdepunkt, samtidig som den som regel er vennlig og varm mot resten av familien. Overfor barn er en godt avlet og godt sosialisert Posavski gonic vanligvis tålmodig og tolerant. De er sjelden røffe eller overdrevent hyperaktive innendørs, noe som kan gjøre dem til gode følgesvenner for fornuftige, hundevante barn. Som med alle hunder er tilsyn viktig, og barn bør lære hvordan de skal oppføre seg respektfullt, spesielt rundt mat, leker eller når hunden hviler.

Overfor andre hunder er Posavski gonic som oftest sosial og samarbeidsvillig. Bakgrunnen som flokkjeger gjør at den er vant til å jobbe side om side med andre hunder. Mange trives godt med hundevenner og er kanskje aller lykkeligst i et hjem med flere hunder eller med faste lekekompiser. Med mindre kjæledyr er situasjonen mer komplisert. Posavski gonic har sterk jaktlyst og svært god luktesans, noe som kan gjøre samvær med katter, kaniner eller smågnagere risikabelt. Noen kan leve fredelig med en katt de har vokst opp sammen med, men selv da bør du være forsiktig og aldri la dem være alene med dyr som har typisk “byttestørrelse”.

I hverdagen er dette en nysgjerrig og målbevisst hund. Ute er nesa som regel i bakken, opptatt med å følge spennende spor. Inne pleier en voksen Posavski gonic som har fått nok aktivitet å falle godt til ro og sette pris på en forutsigbar rutine. De er vanligvis ikke bråkete uten grunn, men mange bruker stemmen for å kommunisere, spesielt når de blir ivrige eller får ferten av noe. Den karakteristiske støverstemmmen, et sted mellom bjeff og sang, kan være sjarmerende for dem som liker slike hunder, men kan overraske naboer i tettbygde strøk.

Vanlige utfordringer ved rasen henger mest sammen med dens bakgrunn som arbeidshund. En understimulert eller undermosjonert Posavski gonic kan bli rastløs, lydelig eller destruktiv. Den selvstendigheten som er en fordel i jakt, kan vise seg som stahet i trening dersom føreren er utydelig eller lite engasjerende. Sporinteressen er dypt instinktiv, så innkalling kan være upålitelig om den ikke trenes grundig fra ung alder. Noen individer kan være reserverte overfor fremmede i starten, men uttalt aggressivitet er uvanlig hos godt sosialisert hund. Tidlig og variert sosialisering på mennesker, steder og situasjoner hjelper Posavski gonic til å bli en trygg, balansert voksenhund som fungerer godt i ulike typer hjem.

## Trening og mosjon

Posavski gonic er en aktiv og intelligent arbeidshund, og trenings- og mosjonsbehovet gjenspeiler dette. Rasen ble avlet for å tilbringe timer med å spore vilt gjennom åkrer, skog og kupert terreng, ofte i krevende vær. Resultatet er en hund med høy utholdenhet og sterk trang til å bruke nesen. En rask runde rundt kvartalet og noen minutter i hagen er ikke nok. For at en Posavski gonic skal være glad og i balanse, bør du legge opp til minst én til to timer daglig aktivitet, fordelt på fysisk mosjon og mentale utfordringer.

Daglig mosjon trenger ikke alltid å bety hard løping. En lang, rask tur med rikelig tid til å snuse og utforske, kombinert med litt løs aktivitet i et trygt, inngjerdet område, er ofte ideelt. Mange Posavski gonic setter pris på aktiviteter som fotturer, canicross, spor, mantrailing eller kurs i nesearbeid, siden dette treffer rasens naturlige anlegg. Er du løper eller friluftsinteressert, kan denne rasen være en flott turkamerat som gjerne blir med i all slags vær.

Treningen av en Posavski gonic krever tålmodighet, tydelighet og en god porsjon humor. De er ikke “roboter” som adlyder hvert ord umiddelbart, men de er verken dumme eller utrenbare. De har snarere en selvstendig arbeidsstil og liker å forstå hvorfor de blir bedt om noe. Positive, belønningsbaserte metoder fungerer best. Belønn ønsket atferd med godbiter, ros og lek, og hold øktene korte, varierte og morsomme. Harde korrigeringer eller røffe metoder slår som regel tilbake på denne følsomme rasen og kan ødelegge tilliten.

Viktige treningsprioriteringer for en Posavski gonic er:

- Sikker innkalling, trent på langline i trygge områder før hunden får full frihet løs.  
- Gå pent i bånd, fordi en sterk støver med nesa klistret til bakken lett kan dra over ende en uforberedt eier.  
- Ro innendørs, inkludert å kunne legge seg på teppe og svare på enkle signaler, slik at hunden klarer å “skru av” etter tur.  
- Trygghet og selvtillit gjennom tidlig sosialisering på mennesker, hunder, trafikk og ulike miljøer.

Fordi de er så luktstyrte, kan mange Posavski gonic synes at gjentatte lydighetsøvelser er kjedelige. Å blande inn nesebaserte leker er svært effektivt. Du kan f.eks. strø deler av måltidet i gresset og la hunden snuse det opp, gjemme godbiter rundt i huset, bruke aktivitetsleker eller legge enkle spor i hagen. Slike aktiviteter trøtter ut hodet, noe som er minst like viktig som å trøtte ut kroppen.

Jakt er fortsatt Posavski gonics tradisjonelle bruksområde, og i land der dette er tillatt, briljerer de når de får bruke sine opprinnelige arbeidsegenskaper. Men selv i ikke-jaktende hjem kan de være svært fornøyde med spor- eller nesearbeid på hobbybasis. Agility eller lydighet kan også være morsomt for enkelte, så lenge stemningen er positiv og hunden ikke tvinges inn i stive mønstre.

For eiere som er villige til å legge tid i jevn, belønningsbasert trening og som trives ute, kan Posavski gonic være en svært givende partner. Uten denne innsatsen kan rasen bli frustrert, fjern eller krevende, så det er viktig å ha realistiske forventninger før man skaffer seg en slik hund.

## Helse

Posavski gonic regnes generelt som en robust og hardfør rase, formet gjennom generasjoner av praktisk bruk i jakt. Bønder og jegere har tradisjonelt valgt hunder som kunne jobbe lange dager i krevende terreng og holde seg friske. Resultatet er at mange Posavski gonic lever et langt og aktivt liv, ofte 12–14 år eller mer med god stell. Som alle raser har den likevel noen helseaspekter fremtidige eiere bør kjenne til.

Fordi rasen er relativt sjelden utenfor hjemlandet, finnes det ikke like omfattende helsestatistikk som for mer vanlige raser. Likevel er det noen forhold det er verdt å nevne. Som middels stor hund kan Posavski gonic være noe utsatt for hofteleddsdysplasi, en utviklingsforstyrrelse der hoften ikke passer perfekt i leddskålen og som kan gi leddproblemer senere i livet. Ansvarlige oppdrettere røntger vanligvis avlsdyrene (hofter, og noen ganger albuer) og deler resultatene med valpekjøpere.

Ørehelse er et annet praktisk punkt. De hengende ørene hos Posavski gonic reduserer lufttilførselen til øregangen, noe som kan gi økt ørevoks eller infeksjoner, særlig hos hunder som svømmer mye eller løper i vått terreng. Regelmessig sjekk og skånsom rensing med et middel godkjent av veterinær forebygger mye. Hvis hunden rister mye på hodet, klør seg på ørene eller det lukter sterkt, bør du oppsøke veterinær.

Som mange andre drivende hunder kan enkelte Posavski gonic ha lett for å legge på seg dersom fôrmengden ikke tilpasses aktivitetsnivået, særlig når de lever som familiehunder og ikke som fulltids jakthunder. Overvekt belaster leddene unødig og øker risikoen for flere sykdommer. Nøkkelen er et balansert fôr, nøye oppmålt porsjonering og daglig mosjon. Magedreining (torsio ventriculi) forekommer hos noen dypbrystede raser. Det finnes ikke sterke holdepunkter for at Posavski gonic er spesielt hardt rammet, men det er lurt å kjenne til symptomer som akutt oppblåst mage, uro, brekninger uten å få opp noe og tegn på smerte – og å oppsøke akutt veterinærhjelp umiddelbart.

Rutinemessig forebyggende helsearbeid er svært viktig for å holde en Posavski gonic frisk. Dette innebærer blant annet:

- Vaksinasjoner etter anbefaling fra veterinær.  
- Regelmessig parasittkontroll mot lopper, flått og innvollsorm, spesielt viktig for hunder som tilbringer mye tid i skog og mark.  
- Tannstell, for eksempel puss med hundetannkrem flere ganger i uken for å forebygge tannstein og tannkjøttsykdom.  
- Årlige eller halvårlige helsesjekker for å fange opp aldersrelaterte forandringer tidlig.

Når du leter etter valp, bør du spørre oppdretter hvilke helseundersøkelser de gjør, og hvor gamle hundene i linjene vanligvis blir. Ideelt sett er begge foreldredyr mentalt stabile, fysisk friske og fri for alvorlige arvelige problemer. Dersom du adopterer en voksen Posavski gonic fra omplassering, er det lurt å bestille en grundig veterinærsjekk så snart som mulig og gå gjennom funnene slik at du kan planlegge videre oppfølging.

Alt i alt virker Posavski gonic å være en sunn og funksjonell rase uten de mest ekstreme kroppsvariasjonene man ser hos noen mer populære hundetyper. Med fornuftig avl, godt fôr, jevn mosjon og rask veterinærhjelp ved behov holder mange individer seg livlige og aktive langt opp i seniorårene.

## Historie og opprinnelse

Posavski gonic har dype røtter i området rundt Sava-elvens dalføre i Kroatia, et landskap preget av lavland, enger og skogkledde områder. Navnet gjenspeiler dette opphavet, da det viser til Posavina – området langs Sava. I århundrer har lokale jegere og bønder vært avhengige av praktiske, effektive drivende hunder som kunne spore vilt stille og utholdende over lange distanser. Posavski gonic utviklet seg i denne sammenhengen som en funksjonell jakthund, ikke som en utstillingshund.

Historiske referanser til lignende rød–hvite hunder i regionen strekker seg flere hundre år tilbake. Gamle dokumenter og tegninger beskriver små, nøysomme hunder brukt til hare- og revejakt, med beskrivelse av farge og kroppsbygning som ligner dagens Posavski gonic. Disse hundene ble først og fremst valgt for sine arbeidskvaliteter. Jegerne beholdt bare dem som viste god nesebruk, tydelig og god jaktstemme, utholdenhet og samarbeidsvillig temperament. Over tid førte dette til en relativt ensartet regional type.

På begynnelsen av 1900-tallet, da hundeavl ble mer organisert, startet kroatiske entusiaster arbeidet med å standardisere Posavski gonic. Den første skriftlige rasestandarden kom på 1920-tallet, og hundene fikk etter hvert oppmerksomhet utenfor sitt nærmiljø. Rasen ble formelt anerkjent av internasjonale kennelorganisasjoner senere på århundret, noe som bidro til å sikre dens status og legge grunnlag for mer strukturert avlsarbeid. Likevel er Posavski gonic, sammenlignet med mange andre støverraser, fortsatt relativt ukjent utenfor Sentral- og Øst-Europa.

Rasens tradisjonelle rolle har alltid vært å fungere som en allsidig drivende hund. Posavski gonic brukes til å følge spor av hare, rev og til tider rådyr, der den bruker nesen til å holde seg på sporet og den klare, melodiske stemmen til å fortelle jegeren hvordan jakten utvikler seg. De brukes gjerne enkeltvis eller i små grupper, avhengig av viltart og terreng. Den moderate størrelsen, smidigheten og den tydelige fargen gjør rasen godt tilpasset tett vegetasjon i hjemlandet.

I dag er Posavski gonic fortsatt høyt verdsatt som jakthund i Kroatia og naboland, hvor mange hunder fortsatt bor hos jegere og tilbringer helgene i skogen. Samtidig holdes et økende antall Posavski gonic primært som familie- og turhunder. Det vennlige lynnet, den moderate størrelsen og det enkle pelsstellet har vekket interesse hos hundeeiere som setter pris på sjeldne og funksjonelle raser.

Utenfor hjemregionen er Posavski gonic fremdeles uvanlig, men det finnes små bestander i ulike europeiske land. Raseklubber og engasjerte entusiaster arbeider for å bevare de tradisjonelle bruksegenskapene, samtidig som de hjelper rasen å tilpasse seg livet som familiehund i mer urbane eller forstadsaktige omgivelser. Balansen mellom å respektere historien og å møte moderne forventninger står sentralt i den pågående historien om Posavski gonic.

## Å leve med rasen

Å leve med en Posavski gonic kan være svært givende for riktig familie, men det krever både engasjement og realistiske forventninger. Dette er ingen sofagris. Selv om mange Posavski gonic er rolige og kjærlige innendørs, trives de best når de får brukt energi og instinkter på en meningsfull måte. Fremtidige eiere bør planlegge hverdagen rundt daglig tid ute og jevn trening, heller enn å håpe at hunden tilpasser seg et veldig stillesittende liv.

Når det gjelder boforhold, kan en Posavski gonic tilpasse seg ulike miljøer. Et hus med en sikker, passe stor hage er ideelt, fordi hunden da får et trygt område å snuse og utforske. En dedikert eier i leilighet kan likevel lykkes godt dersom hunden får nok mosjon og mental stimulering hver eneste dag. Det viktigste er ikke størrelsen på boligen, men hvor mye tid og energi eieren legger i hunden. Gjerder må være sikre og høye nok til at hunden ikke kommer over – en fristende lukt på utsiden kan lett inspirere til fluktforsøk.

Hverdagen med en Posavski gonic vil som regel bestå av:

- Minst én skikkelig tur eller løpetur, pluss kortere lufteturer.  
- Nesearbeid, aktivitetsleker eller enkle treningsøkter.  
- Rolig tid inne sammen med familien, hvor hunden lærer å slappe av.

Kostnadene ved å holde en Posavski gonic er omtrent som for andre mellomstore hunder. Du bør sette av penger til kvalitetsfôr, jevnlig veterinærbesøk, vaksiner, parasittforebygging og mulige akutte hendelser eller helsesjekker. Der det er mulig, kan hundeforsikring være et fornuftig valg for å håndtere uforutsette utgifter. I tillegg kommer kostnader til utstyr, kurs og eventuelt transportbur eller bilsele for sikker kjøring til turer og ferier.

Nyttig utstyr for en Posavski gonic er blant annet en komfortabel og godt tilpasset sele, et solid bånd og en langline som gir kontrollert frihet mens du trener på innkalling. Fordi disse hundene kan dra kraftig når de får ferten av noe, er sele ofte snillere mot nakken enn halsbånd. Et trygt bur eller en fast seng inne gir hunden et eget fristed. Tyggeleker, aktivitetsleker og holdbare leker er nyttige for å forebygge kjedsomhet, særlig hos unge og tenåringshunder.

Rasen er ofte svært menneskeorientert, så det er ikke ideelt å la en Posavski gonic være alene mange timer hver dag over tid. De kan lære å takle fornuftige perioder alene dersom dette bygges opp gradvis, men de trives aller best der noen er hjemme store deler av dagen, eller der hunden kan være med eier på jobb i hundevennlig miljø. En annen hund i husholdningen kan være et godt selskap, men erstatter ikke behovet for menneskelig kontakt.

Pelsstellet er moderat sammenlignet med mange andre raser, noe som er en fordel for travle familier, men dette betyr ikke at rasen totalt sett er “lettvint”. Den største investeringen med en Posavski gonic ligger i mosjon, samspill og trening. For aktive personer eller familier som liker å være ute, setter pris på en hund med reell arbeidshistorie og har tålmodighet med et selvstendig sinn, kan Posavski gonic være en lojal, kjærlig og underholdende følgesvenn i mange år. For dem som foretrekker en lavaktiv hverdag eller ønsker en hund som er pålitelig løs uten særlig trening, er dette kanskje ikke den beste matchen.

Å forstå og respektere Posavski gonics behov – fra den sterke nesa til det milde sinnet – er nøkkelen til et godt samliv. I rett hjem kan denne relativt sjeldne kroatiske støveren skinne både som dyktig brukshund og som høyt verdsatt familiemedlem.

Posavski gonic

Federation Cynologique Internationale (FCI)

Deutscher Jagdverband (German Hunting Association)

Middels stor, atletisk kroatisk støver med kort rød‑ og hvitflekket pels og et mildt uttrykk. Kjærlig og svært familiekjær, men med sterk jakt- og sporingslyst. Trenger 1–2 timer daglig mosjon i tillegg til mentalt arbeid. Som regel frisk, men sjelden utenfor Kroatia, så oppdrettere kan være vanskelige å finne.

Bernedoodle vs Posavski gonic

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser