## Kjappe fakta

- Bernedoodle er en blanding mellom berner sennenhund og puddel, og kombinerer et mildt, familieorientert gemytt med høy intelligens og relativt lite røyting.  
- De finnes i tre hovedstørrelser, fra kompakte Mini Bernedoodles til store Standard‑varianter, så det finnes som regel en størrelse som passer ulike hjem og livsstiler.  
- Mange Bernedoodles får en bølgete eller krøllete pels som kan være mer allergivennlig enn hos mange andre raser, selv om ingen hund er helt hypoallergen.  
- Dette er en menneskeorientert rase som helst vil være midt i familielivet, ikke bli etterlatt alene i lange perioder.  
- Bernedoodles modnes ofte sakte og kan være lekne og valpeaktige i flere år, noe som både er sjarmerende og utfordrende i treningssammenheng.  


## Utseende og pels

Som blandingsrase varierer Bernedoodle mer i utseende enn mange rene raser. Generelt kan du forvente en kraftig, atletisk hund som ser både sterk og myk ut på samme tid. Kroppen er gjerne litt lengre enn høy, med godt utviklet muskulatur som gjenspeiler berner sennenhundens arbeidsbakgrunn. Selv de mindre Bernedoodles føles ofte solide når du løfter dem, heller enn lette og skjøre.

Standard Bernedoodle er den største varianten. Voksne hanner står ofte rundt 58–73 cm i skulderhøyde, med tispene litt mindre. Vekten kan variere fra rundt 30 til over 40 kg, avhengig av størrelsen på puddel‑forelderen og linjene de kommer fra. Mini og Medium Bernedoodles lages ved å krysse med dvergpuddel eller mindre puddler. Disse blir vanligvis 38–55 cm høye og veier omtrent 12–30 kg. Det finnes også Toy Bernedoodles, men svært små størrelser kan medføre ekstra helseutfordringer, så seriøse oppdrettere er forsiktige med å avle dem altfor små.

Hodet er som oftest bredt med et mykt, vennlig uttrykk. Mange Bernedoodles arver de dype, litt hengslete øynene til berneren, myknet opp av bølger eller krøller fra puddelpelsen rundt ansiktet. Ørene er middels store, trekantede og hengende tett inntil hodet. Halen er vanligvis lang og bæres i en avslappet bue når hunden er fornøyd og i bevegelse.

Pelsen er en av de største attraksjonene ved Bernedoodle. Det finnes tre hovedpelstyper:

- Rett eller lett bølget, mer som hos berner sennenhund, ofte med mer røyting.  
- Bølget, som er vanligst og ofte regnes som lettest å stelle – røyter mindre og gir et mykt, lurvete uttrykk.  
- Krøllete, lik puddelpels, som gjerne røyter minst, men krever mest stell.

Fargene er ofte svært iøynefallende. Mange Bernedoodles har den klassiske tricolor‑tegningen til berneren, med sort, hvitt og tan på ansikt, bryst, ben og hale. Andre kan være tofarget i sort og hvitt, eller sable, merle eller sjokoladefarget, avhengig av genetikken. Tricolor Bernedoodles er som regel mest ettertraktet, men pelsfarge bør aldri veie tyngre enn helse og gemytt når du velger valp.

Fordi pelsen hos mange vokser kontinuerlig, omtrent som menneskehår, er jevnlig pelsstell helt nødvendig. De fleste Bernedoodles trenger:

- Børsting minst tre til fire ganger i uken for å hindre floker og smertefulle tover.  
- Profesjonell grooming hver 6.–10. uke for klipp, trimming rundt øyne og poter samt en skikkelig sjekk av huden.  
- Regelmessig sjekk og rens av ører, siden pels og øreform kan holde på fukt og øke risikoen for ørebetennelse.  

Hvis du liker den luftige «teddybjørn‑looken», må du være ekstra nøye med børsting for å holde pelsen i god stand. For travle familier er en kortere «puppy cut» ofte mer praktisk, fordi den gjør daglig stell mye enklere. Start med pelsstell allerede mens hunden er valp, og bruk godbiter og rolig, vennlig håndtering så valpen får positive assosiasjoner. Da har du langt større sjanse for en voksen hund som samarbeider og trives med stellet fremfor å stritte imot.  


## Gemytt og personlighet

Bernedoodle har fått rykte på seg for å være en vennlig, kjærlig og svært familieorientert følgesvenn. Mange eiere beskriver dem som «borrelåshunder» som alltid vil være der menneskene deres er – i sofaen, fra rom til rom, i bilen og på tur. Denne tette tilknytningen gjør dem flotte som familiehunder, men betyr også at de ofte mistrives med å være alene lenge. En Bernedoodle som jevnlig står alene hele dagen kan utvikle uro eller uønsket atferd som bjeffing, biting på inventar eller graving og ødeleggelser.

Fra berner sennenhund‑siden arver de ofte en rolig, mild natur og et sterkt behov for å knytte seg til familien. Fra puddel‑siden kommer som regel intelligens, nysgjerrighet og et leken, morsomt lynne. Mange Bernedoodles er små klovner som elsker å underholde eierne sine – med rampete sprett rundt i stuen, «zoomies» eller ved å stolt bære leker til gjester. De beholder ofte et valpeaktig sinn lenger enn mange andre raser, og noen er ikke mentalt «voksne» før rundt tre–fireårsalderen, så tålmodighet er viktig.

Med barn kan en godt avlet og godt sosialisert Bernedoodle være en utmerket familiehund. De tåler ofte en del lyd og aktivitet og liker hagelek, forsiktige dralek‑leker eller å lære triks sammen. Siden mange Bernedoodles blir ganske store og energiske, er likevel tilsyn rundt små barn helt avgjørende. Hopp i begeistring eller litt klønete entusiasme kan lett velte et lite barn, selv om hunden ikke mener noe vondt. Å lære høflige hilserutiner tidlig og gi barna klare regler for hvordan de skal omgås hunden på en respektfull måte, gjør en stor forskjell.

Bernedoodles er ofte sosiale med andre hunder, særlig hvis de har hatt gode erfaringer helt fra valpestadiet. Leken kan være ganske røff og livlig, så det er viktig å matche dem med lekekamerater som tåler den stilen. Mange vil også kunne leve fredelig sammen med katter og andre smådyr dersom de introduseres gradvis og under tilsyn. Som hos alle raser varierer individene, og noen kan være mer følsomme eller reserverte enn andre.

Vanlige utfordringer i gemytt kan være:

- Separasjonsstress, som gir seg utslag i bjeffing eller ødeleggelser når hunden er alene.  
- Unghundtrass, særlig hos større hanner, dersom grunnleggende trening ikke blir fulgt opp konsekvent.  
- Skyhet eller usikkerhet, spesielt hos dårlig avlede hunder eller individer som har gått glipp av tidlig sosialisering.

Det lønner seg å investere tid i god sosialisering fra rundt åtte til seksten ukers alder, der valpen får møte ulike typer vennlige mennesker, rolige hunder, nye lyder og miljøer. Trygghet bygget i denne perioden gir ofte en avslappet, enkel hund senere i livet. Med riktig veiledning blir de fleste Bernedoodles kjærlige, tilpasningsdyktige følgesvenner som passer godt i mange hjem – fra aktive barnefamilier til par eller aleneboende som liker friluftsliv og sosialt samvær med hunden hjemme.  


## Trening og mosjon

Bernedoodles er som regel intelligente, samarbeidsvillige og svært matmotiverte – en fantastisk kombinasjon for trening. Samtidig kan den lekne naturen og en liten dose stahet overraske førstegangseiere. Noen individer arver en litt «sen modenhet» fra berner‑siden og kan godt forstå en kommando, men likevel bestemme seg for at en løvbit i vinden eller en tilfeldig forbipasserende er mer interessant akkurat da.

For beste resultat bør treningen starte allerede den første dagen valpen kommer hjem. Korte, morsomme økter på 5–10 minutter fungerer bedre enn lange, alvorlige øvelser. Bruk positiv forsterkning:

- Belønn med små, smakfulle godbiter, ros eller en kjapp lek når hunden gjør det du ønsker.  
- Unngå harde korreksjoner, kjefting eller fysisk straff – det bryter ned tillit og kan skape uro eller frykt.  
- Vær rolig og konsekvent, slik at hunden får tydelige rammer.

Kjerneferdigheter som «sitt», «dekk», innkalling, å gå pent i bånd og «slipp/leave it» er ekstra viktige for en stor og entusiastisk rase. Mange Bernedoodles responderer svært godt på klikkertrening eller markørord, fordi de liker mental utfordring og raskt lærer at lyden betyr belønning. Gjør treningen lekpreget for å holde motivasjonen oppe – for eksempel gjemsel‑leker med innkalling i huset eller hagen for å bygge opp en sterk vane for å komme når du roper.

Mosjonsbehovet varierer med størrelse og individ, men de fleste voksne Bernedoodles trenger minst 60–90 minutters fysisk aktivitet per dag, fordelt på to–tre turer eller lekeøkter. Standard Bernedoodles trenger ofte mer mosjon enn de små. Valper skal ikke overbelastes mens skjelett og ledd fortsatt utvikler seg. En enkel tommelfingerregel er omtrent 5 minutter strukturert mosjon per måned alder, opptil to ganger daglig, og fokus på rolig lek og utforskning fremfor lange løpeturer og mye trapper i de første månedene.

Aktiviteter mange Bernedoodles setter spesielt pris på, er for eksempel:

- Lange turer eller turer i skog og mark, der de kan snuse, utforske og kanskje vasse litt i trygge vann.  
- Hent‑ og kasteleker med myke baller eller leker, gjerne i en inngjerdet hage.  
- Hundesport som agility, nosework/søk, canicross eller lydighet, som lar dem bruke både kropp og hode.  
- Aktiviseringsleker og fôringspuslespill på regnværsdager for å forebygge kjedsomhet inne.

Mental stimulering er minst like viktig som fysisk mosjon. En Bernedoodle som får en grei tur, men ingen mental utfordring, vil ofte finne på sin egen underholdning hjemme – noe som gjerne betyr tygging på møbler eller leting i søppelbøtter. Enkle tiltak kan være å strø tørrfôr utover gresset så hunden må «jakte» med nesen, lære nye triks, eller gi noe å tygge på eller en fylt Kong mens du slapper av.

Siden Bernedoodles er så menneskeorienterte, trives de når trening er integrert i hverdagen. Be om «sitt» før du fester båndet, «vent» før de får gå gjennom dører, og «dekk og bli» mens du lager mat. Denne typen dagligdags trening bygger impulskontroll og gode manerer uten at du trenger lange formelle økter. Med tålmodig, positiv veiledning og jevnlig øvelse blir de fleste Bernedoodles høflige, veloppdragne hunder som er en glede både hjemme og ute blant folk.  


## Helse

Som blandingsrase kan Bernedoodle ha nytte av genetisk variasjon, men det betyr ikke at de automatisk er friskere enn rasehunder. Ansvarlig avl og nøye utvalg av foreldre har mye større betydning for helsen på sikt. Fremtidige eiere bør kjenne til potensielle problemer fra både berner sennenhund‑ og puddel‑siden.

Vanlige helseutfordringer hos Bernedoodles kan være:

- Hofte‑ og albuedysplasi, utviklingsforstyrrelser i leddene som kan gi smerter og leddgikt.  
- Ulike øyelidelser, som progressiv retinal atrofi (PRA), katarakt og andre arvelige øyesykdommer.  
- Hud‑ og øreproblemer, særlig hos hunder med tung, krøllete pels og hengende ører som lett holder på fukt.  
- Allergier eller fôrintoleranser, som kan vise seg som kløe, gjentatte ørebetennelser eller mage-/tarmplager.  
- I enkelte linjer økt kreftrisiko, i tråd med bernerens kjente utfordringer, selv om den faktiske risikoen varierer mellom familier og oppdrettere.

Standardpuddel kan være disponert for blant annet Addisons sykdom, magedreining (GDV) og enkelte blødningsforstyrrelser, mens berner sennenhund har kjent risiko for kreft og leddproblemer. Seriøse oppdrettere vil helseteste avlsdyrene sine for:

- Hofte‑ og albuedysplasi, med offisiell røntgen og scoring.  
- Øyeundersøkelse hos veterinær med spesialkompetanse på øyelysing.  
- Relevante DNA‑tester for kjente arvelige sykdommer hos puddel og berner sennenhund, som degenerativ myelopati og enkelte netthinnesykdommer.  

Når du snakker med en oppdretter, må du ikke nøle med å be om dokumentasjon på tester og ærlig informasjon om helse og levealder i linjene deres. En god oppdretter vil hilse slike spørsmål velkommen og forklare hvordan de tenker rundt avl. Styr unna de som bare fokuserer på pelsfarge eller størrelse og ikke kan vise til helsetester.

Forventet levealder hos Bernedoodle oppgis ofte til rundt 12–15 år, der de mindre variantene gjerne lever nær den øvre delen av skalaen. For å legge til rette for et langt og friskt liv bør eiere være opptatt av:

- Å holde hunden slank gjennom riktig fôr og mosjon, siden overvekt belaster ledd og indre organer.  
- Regelmessige veterinærkontroller, inkludert årlige helsesjekker, vaksiner etter lokale anbefalinger og vurdering av tannhelse.  
- God tannpleie hjemme, som tannpuss eller godkjente dentaltygg.  
- Jevnlig parasittforebygging, spesielt i områder med flått, lopper eller hjertemark.

Forsikring kan være en klok investering, gitt kostnadene ved for eksempel leddoperasjoner eller langvarig behandling av kroniske lidelser. Mange eiere velger også å røntge hofter og albuer når hunden er gammel nok, særlig hvis de vil drive med mer krevende hundesport.

Grundig avlsarbeid, sunn livsstil og jevnlig oppfølging hos veterinær fjerner ikke all helserisiko, men øker sjansen betydelig for at Bernedoodlen din får et langt, aktivt og komfortabelt liv godt opp i seniorårene.  


## Historie og opprinnelse

Bernedoodle er en relativt ung «designer» blandingsrase som kombinerer berner sennenhund og puddel. Berner sennenhund har lang historie i Sveits som gårds‑ og trekkhund, mens puddel opprinnelig ble brukt som dyktig vannapportør i Europa. Den planlagte krysningen mellom disse to kom først på slutten av 1900‑tallet og begynnelsen av 2000‑tallet.

Målet var å kombinere det milde, lojale og familieorienterte gemyttet til berner sennenhund med puddelens intelligens, treningsvillighet og lite røyting. Oppdrettere ønsket å skape en familiehund som passet moderne livsstil, var tilpasningsdyktig til ulike bomiljøer og potensielt bedre egnet for enkelte allergikere. De første Bernedoodles var hovedsakelig førstegenerasjonskrysninger mellom renraset berner og renraset puddel. Etter hvert begynte noen oppdrettere med multigenerasjonsavl, som Bernedoodle x puddel eller Bernedoodle x Bernedoodle, for å stabilisere egenskaper som pels og størrelse.

I motsetning til etablerte raser med formell godkjenning og standardiserte raseklubber i store kennelklubber, er ikke Bernedoodle anerkjent som egen rase de fleste steder. Den tilhører i stedet gruppen av målrettede blandingsraser, ofte kalt «doodles», som også inkluderer Labradoodle og Goldendoodle. Resultatet er større variasjon i type, pels og gemytt, avhengig av hvor gjennomtenkt det enkelte avlsprogrammet er.

I begynnelsen ble Bernedoodles først og fremst avlet som familie‑ og selskapshunder. Men intelligensen, tilknytningen til mennesker og arbeidslysten fanget raskt interessen til trenere og organisasjoner som jobber med terapihunder. I dag finner du Bernedoodles som:

- Terapihunder og besøksvenner i skoler, sykehus og omsorgsboliger.  
- Assistansehunder i enkelte programmer, der individet har riktig mentalitet.  
- Aktive turkamerater til fjellturer, løping og annet friluftsliv.  

De er også svært populære som rene familiehunder, ofte elsket for sitt vennlige vesen og sitt iøynefallende utseende. Fordi etterspørselen har økt raskt, finnes både svært dyktige, helseorienterte oppdrettere og mindre seriøse aktører som prioriterer volum eller «motefarger» fremfor dyrevelferd. Nettopp derfor er det ekstra viktig å gjøre grundig research før man kjøper valp.

Etter hvert som interessen for Bernedoodle vokser internasjonalt, jobber enkelte oppdrettere og entusiastgrupper for mer konsekvent standard når det gjelder helsetesting, gemytt og bygning. Om Bernedoodle på sikt vil bli en formelt godkjent rase, er fortsatt usikkert, og vil kreve flere generasjoner med planlagt og dokumentert avl. Inntil videre er den først og fremst en populær og allsidig familiehund, verdsatt mer for sine egenskaper som individ enn for strenge utstillingskrav.  


## Å leve med rasen

Å leve med en Bernedoodle er som regel livlig, sosialt og fullt av samvær. Dette er ikke en type hund som trives som «bakgrunnshund» du bare forholder deg til innimellom. De fleste Bernedoodles blomstrer når de får være en aktiv del av hverdagen og familielivet. De vil helst ligge i samme rom som deg, følge etter deg ut i hagen og «hjelpe til» med husarbeidet ved å se på eller bære rundt på leker.

Fremtidige eiere bør være forberedt på å bruke en del tid på hunden. Hverdagen med en Bernedoodle innebærer normalt:

- Minst én ordentlig tur om dagen, i tillegg til lek og mental stimulering.  
- Fast pelsstell, inkludert børsting og sjekk av pels og hud, pluss salongbesøk for klipp.  
- Jevnlig trening for å opprettholde gode manerer, særlig ved møte med gjester og på tur i bånd.  

Økonomisk kan Bernedoodles være mer kostbare i drift enn enkelte mindre eller mer lettstelte raser. Årlige utgifter vil vanligvis omfatte:

- Kvalitetsfôr tilpasset størrelse og aktivitetsnivå.  
- Rutinemessig veterinæroppfølging og vaksiner.  
- Grooming flere ganger i året, dersom du ikke lærer å klippe selv.  
- Forsikring eller egen sparekonto til uforutsette veterinærutgifter.  
- Utstyr, leker og eventuelle kurs eller aktiviteter.

Du trenger også litt grunnutstyr for å gjøre livet med Bernedoodle enklere. En solid, godt tilpasset sele og et sterkt, behagelig bånd er viktig, særlig i ungdomsfasen når hunden gjerne drar ivrig fremover. Et bur eller et avgrenset hvileområde kan hjelpe med husrenhet og gir hunden et trygt sted å trekke seg tilbake. Invester i slitesterke leker – tyggeleker, aktiviseringsleker og myke bamser å bære på, siden mange Bernedoodles liker å ha noe i munnen. En god slicker‑børste, metallkam, klotang eller kloslip og ørerens er også basisutstyr til pelsstell.

Når det gjelder boligsituasjon, trives Bernedoodles som regel best i hjem der de har litt plass å bevege seg på. Hage eller uteområde er en fordel, særlig for Standard Bernedoodles, men ikke et absolutt krav hvis du er dedikert til å gi flere gode turer daglig og nok mental aktivitet. De kan tilpasse seg leilighetsliv i byen så lenge behovene deres møtes, men veldig små leiligheter kan føles trange med en stor hund – spesielt i uker med mye inneliv på grunn av vær.

Temperamentsmessig bør nye eiere være forberedt på en kjærlig, til tider følsom hund som lett plukker opp stemningen i hjemmet. Høylytt kjefting eller mye kaos kan stresse enkelte individer. De trives best med rolige, forutsigbare rutiner. De passer godt for familier med barn som har lært å behandle dyr pent, for aktive par eller for dem som jobber en del hjemmefra. De passer dårligere i hjem der alle er borte store deler av dagen og hunden ofte må være alene.

Hvis du liker trening, friluftsliv og jevnlig pelsstell – og ønsker en hund som virkelig er et familiemedlem – kan en Bernedoodle være et svært givende valg. Med gjennomtenkt sosialisering, vennlig, konsekvent trening og en hverdag som matcher både energinivå og pelsbehov, blir de ofte lojale, morsomme og kjærlige følgesvenner som holder seg tett ved siden av deg i mange år.

Bernedoodle

The Kennel Club (UK)

German Kennel Club (VDH)

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Royal Canin (UK)

Bernedoodles er en krysning mellom berner sennenhund og puddel, og finnes fra mini til stor størrelse. De er robuste, kjærlige og svært menneskeorienterte hunder med bølgete eller krøllete pels som røyter lite, men krever jevnlig stell. De er intelligente, men bruker ofte litt tid på å bli voksne i hodet, og passer best i aktive hjem der de slipper å være alene lenge av gangen.

## Kjappe fakta

- Italiensk mynde er den minste av alle mynde-raser, med en fintbygd, elegant kropp som nesten ser skulpturert ut.
- Til tross for det skjøre utseendet er de overraskende atletiske og elsker korte spurter i høy fart.
- Italiensk mynde er kjent for å være svært kjærlig og knytter ofte et intenst bånd til én eller to helt spesielle personer.
- Rasen har en veldig kort, lite røytene pels, men fryser lett og trenger ekstra varme i kjøligere klima.
- Følsom og intelligent som den er, responderer italiensk mynde best på mild, belønningsbasert trening og et rolig, stabilt hjemmemiljø.  


## Utseende og pels

Italiensk mynde blir ofte beskrevet som en miniutgave av greyhound, men ved nærmere blikk ser man at rasen har sin helt egen silhuett og eleganse. Voksne hunder er vanligvis 32–38 cm høye ved manken, og de fleste veier mellom 3,5 og 6 kg. Helhetsinntrykket skal være lett og harmonisk. Ingenting skal virke grovt eller tungt. Kroppen er slank, med dyp men smal brystkasse og tydelig oppknepet buklinje, noe som gir den klassiske myndesilhuetten.

Hodet er langt og smalt med et fint formet snuteparti, mørke, uttrykksfulle øyne og små ører som ligger bakover som små roseører når hunden er avslappet. Når italiensk mynde er oppmerksom, løftes ørene ofte og faller fremover, noe som gir et nesten rådyraktig uttrykk. Halsen er lang og grasiøs og glir mykt over i godt tilbakelagte skuldre. Beina er rette, slanke og relativt lange i forhold til kroppsstørrelsen, noe som bidrar til det lette, svøpende bevegelsesmønsteret. De beveger seg ofte i en karakteristisk høytravende, luftig og elegant travgang.

Pelsen er et av de mest typiske trekkene hos italiensk mynde. Den er svært kort, fin og ligger tett inntil huden uten underull. Når du stryker over en italiensk mynde, kjenner du lett muskler og ben under pelsen. Godkjente farger varierer noe mellom land, men inkluderer som regel nyanser av:

- Ensfarget grå i mange toner, fra lys til mørk
- Sort
- Isabelle eller fawn
- Rød eller rødaktige nyanser

Noen registrer tillater små hvite tegninger på bryst og poter, mens andre foretrekker mer ensfargede hunder. Tigret og black and tan er som regel ikke godkjent i tradisjonelle rasestandarder.

Fordi pelsen er så kort, er stellet svært enkelt. De fleste hunder trenger bare:

- En myk gummihanske én til to ganger i uken for å fjerne løse hår
- En rask avtørking med en fuktig klut etter tur om de blir støvete eller skitne
- Av og til et bad, som regel hver noen uker eller ved behov, med en mild hundesjampo

De røyter, men mengden hår er minimal sammenlignet med langhårede raser. Mange med milde hundeallergier opplever italiensk mynde som enklere å leve med, men rasen er ikke egentlig hypoallergen.

Den tynne huden og mangelen på isolerende underull krever ekstra omtanke. Italiensk mynde fryser lett, spesielt i fuktig eller vindfullt vær. Eiere bør investere i godt tilpassede gensere og vanntette dekken, samt myke liggeplasser. Vær oppmerksom på trykkpunkter som albuer og hofter, siden den tynne pelsen gir lite polstring. Tykkere, myke senger og tepper bidrar til å forebygge hudirritasjon og liggesår, og holder italiensk mynde komfortabel året rundt.  


## Temperament og personlighet

Å leve med en italiensk mynde kan føles som å ha en liten, hengiven skygge som følger deg fra rom til rom. Rasen er svært menneskeorientert. De fleste italienske mynder velger seg en favorittperson i husstanden og knytter seg sterkt til denne, og vil gjerne kose så ofte de kan. De trives aller best i nærheten av menneskene sine. Mange kryper under tepper, ruller seg sammen i fanget eller legger seg tett inntil deg i sofaen.

Til tross for det aristokratiske ytre er italiensk mynde ofte leken, tullete og valpeaktig langt inn i voksen alder. De liker å ha små “zoomies” rundt i huset eller hagen, kaste myke leker og finne på egne leker. Innendørs er de som regel rolige og stille når energien er brukt opp. De kan trives godt i mindre leiligheter eller byboliger, så lenge de får nok mosjon og sosial kontakt.

I familier blir italiensk mynde ofte en hengiven følgesvenn, men den passer dårlig med røff håndtering. De fine, tynne knoklene gjør at de lett kan skades om de blir mistet, tråkket på eller lekt for hardt med. I hjem med svært små barn kreves derfor ekstra tilsyn. Større barn som forstår å være rolige og forsiktige, går som oftest fint, og mange italienske mynder blir trofaste lekekamerater for ansvarsfulle barn.

Overfor fremmede kan italiensk mynde ofte være litt reservert i starten. De er som regel ikke aggressive, men kan virke sjenerte eller forsiktige i nye situasjoner. God sosialisering som valp hjelper dem til å bli tryggere voksne hunder. Det er viktig å introdusere dem for ulike mennesker, lyder og miljøer på en positiv måte.

Sammen med andre hunder går italiensk mynde vanligvis godt overens, særlig med hunder av lignende størrelse og temperament. De trives ofte veldig godt i selskap med en annen italiensk mynde, og mange oppdrettere og eiere har dem i par eller små grupper. Ekstra forsiktighet trengs om de bor med mye større og mer bråkete hunder. En stor, leken hund kan lett velte en italiensk mynde og skade den ved et uhell.

Bytteinstinktet varierer. Noen italienske mynder ignorerer gjerne katter og smådyr de vokser opp sammen med, mens andre kan fristes til å jage. De er mynder innerst inne og reagerer raskt på bevegelse. Det er lurt å ha tilsyn ved kontakt med små dyr, og å være bevisst på jaktinstinktet utendørs.

Typiske utfordringer i rasen inkluderer:

- Følsomhet for stress, harde stemmer eller kaotiske omgivelser
- Tendens til separasjonsangst om de ofte blir mye alene
- Stahet eller usikkerhet ved renslighetstrening hvis rutinene ikke er konsekvente

Alt i alt kan temperamentet til italiensk mynde beskrives som kjærlig, følsomt og livlig. De blomstrer i hjem der folk er milde, tålmodige og glade for å dele sofaen med en liten, varm hund som gjerne legger beslag på det beste teppet i huset.  


## Trening og mosjon

Selv om italiensk mynde er liten, er den fortsatt en ekte mynde med god fysikk og raske reflekser. Eiere blir ofte overrasket over hvor raske og smidige disse hundene kan være. Heldigvis krever de som regel ikke uendelig med mosjon. De setter mest pris på en kombinasjon av korte, intense fartsøkter og avslappet kosetid sammen med familien.

En voksen italiensk mynde vil som regel trives med:

- To til tre friske turer om dagen, totalt ca. 45–60 minutter
- Jevnlige muligheter til å løpe fritt på et sikkert inngjerdet område
- Interaktiv lek med leker og mennesker

De elsker å spurte og så raskt slå seg til ro igjen. En trygg, inngjerdet hage eller et avsperret hundeområde er ideelt. Løping løs på ubevoktede, ikke-innhegnede områder er risikabelt på grunn av jaktinstinkt og fart. Ser en italiensk mynde noe som beveger seg – som et ekorn eller en fugl – kan den sette av gårde før du rekker å reagere, og innkallingen kan være upålitelig uten god trening.

Når det gjelder trening, er italiensk mynde smart, men følsom. Den reagerer dårlig på harde korrigeringer eller høylytt kjeft. Bruk heller milde, belønningsbaserte metoder med mye ros, små godbiter eller en favorittleke. Korte, morsomme økter fungerer bedre enn lange, ensformige treningsøkter. Klikkertrening eller annen positiv markørtrening fungerer ofte svært godt for denne rasen.

Viktige treningsområder inkluderer:

- Renslighetstrening, som kan være utfordrende, spesielt i dårlig vær
- Innkalling, slik at du trygt kan gi mer frihet på sikre områder
- Selvtillitsbygging gjennom enkle triks og lek
- Ro-trening, for å hjelpe dem å finne balanse når de blir litt for gira

Renslighet fortjener ekstra oppmerksomhet. Italiensk mynde misliker kaldt, vått eller vindfullt vær, noe som kan gjøre dem motvillige til å gå ut. Eiere har ofte god erfaring med å:

- Ha en fast rutine for måltider og luftetider
- Gå ut sammen med hunden og belønne umiddelbart når den er ferdig
- Bruke dekken og eventuelt sko i dårlig vær
- Vurdere et overbygd toalettområde eller et skjermet hjørne i hagen

Mental aktivisering er like viktig som fysisk aktivitet. Italiensk mynde liker som regel aktivitetsleker, søk- og luktespill i hus eller hage, og myk triksetrening. Enkle øvelser som snurr rundt, gi labb eller gå slalåm mellom beina kan gi økt selvtillit og styrke båndet mellom hund og eier.

Italiensk mynde kan også delta i hundesporter som passer bygningen deres, som:

- Agility med lave hopp og forsiktig opptrening
- Rallylydighet
- Lure coursing eller kontrollerte rette løp under trygge forhold

Slike aktiviteter bør introduseres gradvis og i moderate mengder for å beskytte de fine beina. Med riktig tilnærming kan trening av en italiensk mynde bli en svært givende opplevelse – det handler mer om å bygge tillit og samarbeid enn om streng lydighet. Når de blir behandlet vennlig, er de villige, ivrige og ofte svært underholdende elever.  


## Helse

Italiensk mynde er generelt en robust liten hund, men som alle raser har den enkelte helseutfordringer eiere og oppdrettere bør kjenne til. Med ansvarlig avl, godt fôr og riktig stell kan mange italienske mynder bli godt opp i tenårene, og det er ikke uvanlig å møte individer som blir 14–15 år.

Et av de mest kjente problemene i rasen er risiko for benbrudd, særlig hos unge hunder. Valper av italiensk mynde er fulle av energi og kan glemme hvor skjøre de er. De kan hoppe ned fra møbler eller løpe på glatte gulv, noe som kan ende i bruddskader. Nøye tilsyn det første leveåret, samt å unngå høye møbler og for røff lek, bidrar til å redusere risikoen. Mange eiere bruker ramper eller trappetrinn slik at hunden kan komme seg trygt opp i seng eller sofa.

Andre helseproblemer som kan forekomme i rasen er:

- Tannproblemer på grunn av små kjever og trangstilte tenner
- Periodontitt dersom tennene ikke rengjøres jevnlig
- Patellaluksasjon (løse kneskåler)
- Legg-Calvé-Perthes sykdom, en hofteleddslidelse hos unge hunder
- Progressiv retinal atrofi (PRA) og andre øyelidelser i enkelte linjer
- Autoimmune problemer eller hudsensitivitet hos en mindre andel hunder

Italiensk mynde er også følsom for anestesi på grunn av lav kroppsfettprosent og særegen fysiologi. Det er svært viktig å velge en veterinær som har erfaring med mynder og bruker moderne, nøye tilpassede anestesiprotokoller ved operasjoner eller tannbehandling under sedasjon.

Ansvarlige oppdrettere gjennomfører ofte, eller bruker resultater fra, følgende helsetester i avlsplanlegging:

- Undersøkelse for patellaluksasjon hos veterinær
- Øyelysning hos veterinær øye-spesialist for arvelige øyesykdommer
- I enkelte land DNA-tester for spesifikke arvelige sykdommer når det er tilgjengelig

Valpekjøpere bør være trygge på å spørre oppdrettere om hvilke helsetester som gjøres, alder og helsetilstand på foreldredyrene, og eventuelle kjente problemer i linjene.

Daglig stell har også stor betydning for helsen. Italiensk mynde trenger:

- Regelmessig tannpuss, helst flere ganger i uken, for å forebygge tannstein
- Riktige porsjoner fôr for å unngå overvekt, som belaster de fine lemmene
- Varme, siden de lett blir nedkjølt, noe som over tid kan svekke immunforsvaret
- Beskyttelse mot solbrenthet på tynnpelsede områder i svært solrike klima

På grunn av kuldefølsomheten foretrekker mange italienske mynder kortere turer om vinteren og kan trenge innendørslek for å holde seg aktive. Eiere bør følge med på tegn til ubehag, som skjelving eller at hunden løfter potene fra bakken.

Et godt samarbeid med en veterinær som kjenner små mynder er svært viktig. Rutinekontroller én til to ganger i året, samt anbefalte vaksiner eller titer-tester, kan fange opp problemer tidlig. Med fornuftig stell og gjennomtenkte avlsvalg kan de fleste italienske mynder leve lange, friske og lykkelige liv som kjære familiehunder.  


## Historie og opprinnelse

Italiensk mynde har en av de eldste dokumenterte historiene blant toy-rasene. Små, grasiøse mynder som ligner dagens italiensk mynde, dukker opp i kunst og funn fra gamle middelhavs-sivilisasjoner. Funn tyder på at hunder av denne typen fantes for minst to tusen år siden i områder som i dag er Hellas og Italia.

Allerede i Romerriket ble små greyhound-lignende hunder verdsatt som selskapshunder og status-symboler. De finnes avbildet i mosaikker og malerier, ofte liggende ved eierens side eller travende ved hælene. Disse tidlige hundene jaktet trolig småvilt som kanin eller hare, og fungerte samtidig som varme fanghunder i kjølige steinhus.

Under renessansen og senere ved europeiske hoff, særlig i Italia, ble disse små myndene spesielt moteriktige. Adelen og kunstnere beundret den raffinerte kroppsformen og det milde temperamentet. Mange portretter fra 1500–1700-tallet viser aristokrater poserende med en delikat, slank hund som vi i dag uten videre vil kjenne igjen som italiensk mynde. Rasen ble omfavnet av flere kongehus og ble ofte sett på som et symbol på eleganse, god smak og høy sosial status.

Over tid la selektiv avl mer vekt på liten størrelse, grasiøs silhuett og et tydelig selskapspreget lynne. Selv om de fortsatt kunne jage småvilt, ble rollen mer og mer den som kjæle- og fanghund. Den kjærlige naturen gjorde italiensk mynde ideell som selskapsrase.

Raseklubber og formelle rasestandarder begynte å dukke opp mot slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, samtidig med etableringen av kennelklubber i Europa. Engasjerte oppdrettere jobbet for å bevare rasens særpregede form, fine benbygning og atletiske, men likevel forfinede bevegelser. Krigsårene og skiftende moter førte til variasjoner i antall hunder, og i perioder var rasen sjelden. Entusiaster i flere land spilte en viktig rolle i å bevare sunne blodslinjer og forhindre at italiensk mynde forsvant.

I dag er italiensk mynde anerkjent av de fleste store kennelklubber i verden og klassifiseres tydelig som toy- eller selskapshund, selv om den fortsatt har hjertet og instinktene til en liten mynde. Den brukes ikke lenger seriøst til jakt, men farten og gleden over å jage bevegelige objekter er fortsatt svært tydelig. Moderne italienske mynder deltar blant annet i:

- Selskaps- og lydighetsgrener som lydighet, rally og agility
- Lure coursing og uformelle løpsdager tilpasset små mynder
- Terapihund- og emosjonell støtte-arbeid, der den milde hengivenheten kommer til sin rett

Framfor alt er italiensk myndes viktigste rolle i dag å være en nær, trofast familiehund. Den lange historien som høyt verdsatt husdyr merkes tydelig i måten den elsker å krølle seg inntil menneskene sine og dele hverdagen som en liten, pålitelig venn.  


## Å leve med rasen

Å dele hjemmet med en italiensk mynde er en nær og personlig opplevelse. Denne hunden liker å være tett på – både fysisk og følelsesmessig. Før du velger rasen, er det verdt å tenke nøye gjennom hvordan hverdagen faktisk vil se ut, og hvilken type forpliktelse som kreves.

For det første trives italiensk mynde best i hjem der noen er hjemme store deler av tiden. Den egner seg dårlig til å være alene hele lange arbeidsdager uten selskap. Hvis du jobber fullt borte fra hjemmet, kan du trenge løsninger som:

- En hundevennlig arbeidsplass der hunden kan være med
- En partner eller familie som er hjemme deler av dagen
- En pålitelig hundepasser eller hundebarnehage med erfaring med små, skjøre raser

På grunn av den slanke kroppsbygningen og temperaturfølsomheten trenger italiensk mynde et nøye tilpasset bomiljø. Det bør finnes:

- Myke, varme senger i flere rom, slik at hunden kan hvile komfortabelt
- Trekkfrie soveplasser
- Skli-sikre gulv eller tepper/matter som reduserer fallrisiko på glatte underlag
- Trinn eller ramper som hjelper hunden trygt opp i sofaer eller senger

Utstyr som er spesielt nyttig til italiensk mynde inkluderer:

- Godt tilpassede, støttende seler i stedet for kun halsbånd på tur
- Smale, polstrede halsbånd dersom halsbånd brukes, for å redusere trykk på den fine halsen
- Varme gensere og tettsittende dekken til kaldt eller vått vær
- Lette, myke leker tilpasset små munner og fine tenner
- Klotang eller kloslipere, siden klørne bør holdes korte for å beskytte de slanke tærne

Økonomisk ligger italiensk mynde omtrent på linje med andre toy-raser i daglige utgifter, men kan kreve litt mer investering i kvalitetstøy og veterinæroppfølging. Årlige kostnader omfatter som regel:

- Fôr tilpasset en liten, men aktiv hund
- Rutinevaksiner eller titer-tester, forebygging mot parasitter og ormekur
- Regelmessig tannpleie, noen ganger inkludert profesjonell rens
- Dyreforsikring, som mange velger for å dekke uventede skader eller sykdom
- Utskifting av klær og senger etter hvert som de slites

I tillegg kommer eventuelle kursavgifter, hundesportaktiviteter eller kennelopphold ved behov.

De emosjonelle behovene er minst like viktige. Italiensk mynde trenger mild veiledning, faste rutiner og rikelig med nærhet. De trives i rolige hjem der roping, kaos og hyppige bråkete konflikter er uvanlig. Plutselige høye lyder eller hardhendt behandling kan gjøre dem utrygge. Er du naturlig tålmodig og myk i formen, vil du ofte oppleve denne rasen som en svært god match.

Fremtidige eiere bør også være forberedt på:

- Renslighetstrening som kan ta lengre tid enn hos enkelte andre raser
- Å håndtere motvilje mot dårlig vær og kaldt underlag
- Sporadiske utbrudd av tullete, valpeaktig lek som krever litt humor
- En hund som er svært følsom for eierens humør og kan være klamrete til tider

Reising med italiensk mynde er ofte ganske enkelt. Den lille størrelsen gjør at hunden lett får plass i reisebur eller bilsete, og mange venner seg godt til hoteller eller besøk hos venner, så lenge behovene for varme, trygghet og rutine ivaretas. Et kjent teppe, en seng og en favorittleke gjør det ofte enklere for hunden å slappe av nye steder.

Å leve med italiensk mynde passer for mennesker som setter pris på tett selskap og er villige til å gjøre praktiske tilpasninger, som å holde det lunt hjemme, beskytte skjøre ben og legge opp en livsstil der hunden får være med fremfor å bli etterlatt. Til gjengjeld beskriver de fleste eiere forholdet som uvanlig nært. Italiensk mynde ser gjerne på sin person med et mykt, tillitsfullt blikk, krøller seg godt sammen i armkroken eller under et teppe, og deler hverdagen som en stille, trofast venn.

Italiensk mynde

The Italian Greyhound Club (UK)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Italiensk mynde er en svært liten, fintbygd mynde med kort, lite røytene pels og elegant bevegelighet. Den er kjærlig, sensitiv og svært menneskeorientert, knytter tette bånd, trenger varme, mild trening, moderat mosjon med trygge spurter og varsom håndtering for å beskytte de skjøre lemmene.

Bernedoodle vs Italiensk mynde

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser