## Kjappe fakta

- Bernedoodle er en blanding mellom berner sennenhund og puddel, og kombinerer et mildt, familieorientert gemytt med høy intelligens og relativt lite røyting.  
- De finnes i tre hovedstørrelser, fra kompakte Mini Bernedoodles til store Standard‑varianter, så det finnes som regel en størrelse som passer ulike hjem og livsstiler.  
- Mange Bernedoodles får en bølgete eller krøllete pels som kan være mer allergivennlig enn hos mange andre raser, selv om ingen hund er helt hypoallergen.  
- Dette er en menneskeorientert rase som helst vil være midt i familielivet, ikke bli etterlatt alene i lange perioder.  
- Bernedoodles modnes ofte sakte og kan være lekne og valpeaktige i flere år, noe som både er sjarmerende og utfordrende i treningssammenheng.  


## Utseende og pels

Som blandingsrase varierer Bernedoodle mer i utseende enn mange rene raser. Generelt kan du forvente en kraftig, atletisk hund som ser både sterk og myk ut på samme tid. Kroppen er gjerne litt lengre enn høy, med godt utviklet muskulatur som gjenspeiler berner sennenhundens arbeidsbakgrunn. Selv de mindre Bernedoodles føles ofte solide når du løfter dem, heller enn lette og skjøre.

Standard Bernedoodle er den største varianten. Voksne hanner står ofte rundt 58–73 cm i skulderhøyde, med tispene litt mindre. Vekten kan variere fra rundt 30 til over 40 kg, avhengig av størrelsen på puddel‑forelderen og linjene de kommer fra. Mini og Medium Bernedoodles lages ved å krysse med dvergpuddel eller mindre puddler. Disse blir vanligvis 38–55 cm høye og veier omtrent 12–30 kg. Det finnes også Toy Bernedoodles, men svært små størrelser kan medføre ekstra helseutfordringer, så seriøse oppdrettere er forsiktige med å avle dem altfor små.

Hodet er som oftest bredt med et mykt, vennlig uttrykk. Mange Bernedoodles arver de dype, litt hengslete øynene til berneren, myknet opp av bølger eller krøller fra puddelpelsen rundt ansiktet. Ørene er middels store, trekantede og hengende tett inntil hodet. Halen er vanligvis lang og bæres i en avslappet bue når hunden er fornøyd og i bevegelse.

Pelsen er en av de største attraksjonene ved Bernedoodle. Det finnes tre hovedpelstyper:

- Rett eller lett bølget, mer som hos berner sennenhund, ofte med mer røyting.  
- Bølget, som er vanligst og ofte regnes som lettest å stelle – røyter mindre og gir et mykt, lurvete uttrykk.  
- Krøllete, lik puddelpels, som gjerne røyter minst, men krever mest stell.

Fargene er ofte svært iøynefallende. Mange Bernedoodles har den klassiske tricolor‑tegningen til berneren, med sort, hvitt og tan på ansikt, bryst, ben og hale. Andre kan være tofarget i sort og hvitt, eller sable, merle eller sjokoladefarget, avhengig av genetikken. Tricolor Bernedoodles er som regel mest ettertraktet, men pelsfarge bør aldri veie tyngre enn helse og gemytt når du velger valp.

Fordi pelsen hos mange vokser kontinuerlig, omtrent som menneskehår, er jevnlig pelsstell helt nødvendig. De fleste Bernedoodles trenger:

- Børsting minst tre til fire ganger i uken for å hindre floker og smertefulle tover.  
- Profesjonell grooming hver 6.–10. uke for klipp, trimming rundt øyne og poter samt en skikkelig sjekk av huden.  
- Regelmessig sjekk og rens av ører, siden pels og øreform kan holde på fukt og øke risikoen for ørebetennelse.  

Hvis du liker den luftige «teddybjørn‑looken», må du være ekstra nøye med børsting for å holde pelsen i god stand. For travle familier er en kortere «puppy cut» ofte mer praktisk, fordi den gjør daglig stell mye enklere. Start med pelsstell allerede mens hunden er valp, og bruk godbiter og rolig, vennlig håndtering så valpen får positive assosiasjoner. Da har du langt større sjanse for en voksen hund som samarbeider og trives med stellet fremfor å stritte imot.  


## Gemytt og personlighet

Bernedoodle har fått rykte på seg for å være en vennlig, kjærlig og svært familieorientert følgesvenn. Mange eiere beskriver dem som «borrelåshunder» som alltid vil være der menneskene deres er – i sofaen, fra rom til rom, i bilen og på tur. Denne tette tilknytningen gjør dem flotte som familiehunder, men betyr også at de ofte mistrives med å være alene lenge. En Bernedoodle som jevnlig står alene hele dagen kan utvikle uro eller uønsket atferd som bjeffing, biting på inventar eller graving og ødeleggelser.

Fra berner sennenhund‑siden arver de ofte en rolig, mild natur og et sterkt behov for å knytte seg til familien. Fra puddel‑siden kommer som regel intelligens, nysgjerrighet og et leken, morsomt lynne. Mange Bernedoodles er små klovner som elsker å underholde eierne sine – med rampete sprett rundt i stuen, «zoomies» eller ved å stolt bære leker til gjester. De beholder ofte et valpeaktig sinn lenger enn mange andre raser, og noen er ikke mentalt «voksne» før rundt tre–fireårsalderen, så tålmodighet er viktig.

Med barn kan en godt avlet og godt sosialisert Bernedoodle være en utmerket familiehund. De tåler ofte en del lyd og aktivitet og liker hagelek, forsiktige dralek‑leker eller å lære triks sammen. Siden mange Bernedoodles blir ganske store og energiske, er likevel tilsyn rundt små barn helt avgjørende. Hopp i begeistring eller litt klønete entusiasme kan lett velte et lite barn, selv om hunden ikke mener noe vondt. Å lære høflige hilserutiner tidlig og gi barna klare regler for hvordan de skal omgås hunden på en respektfull måte, gjør en stor forskjell.

Bernedoodles er ofte sosiale med andre hunder, særlig hvis de har hatt gode erfaringer helt fra valpestadiet. Leken kan være ganske røff og livlig, så det er viktig å matche dem med lekekamerater som tåler den stilen. Mange vil også kunne leve fredelig sammen med katter og andre smådyr dersom de introduseres gradvis og under tilsyn. Som hos alle raser varierer individene, og noen kan være mer følsomme eller reserverte enn andre.

Vanlige utfordringer i gemytt kan være:

- Separasjonsstress, som gir seg utslag i bjeffing eller ødeleggelser når hunden er alene.  
- Unghundtrass, særlig hos større hanner, dersom grunnleggende trening ikke blir fulgt opp konsekvent.  
- Skyhet eller usikkerhet, spesielt hos dårlig avlede hunder eller individer som har gått glipp av tidlig sosialisering.

Det lønner seg å investere tid i god sosialisering fra rundt åtte til seksten ukers alder, der valpen får møte ulike typer vennlige mennesker, rolige hunder, nye lyder og miljøer. Trygghet bygget i denne perioden gir ofte en avslappet, enkel hund senere i livet. Med riktig veiledning blir de fleste Bernedoodles kjærlige, tilpasningsdyktige følgesvenner som passer godt i mange hjem – fra aktive barnefamilier til par eller aleneboende som liker friluftsliv og sosialt samvær med hunden hjemme.  


## Trening og mosjon

Bernedoodles er som regel intelligente, samarbeidsvillige og svært matmotiverte – en fantastisk kombinasjon for trening. Samtidig kan den lekne naturen og en liten dose stahet overraske førstegangseiere. Noen individer arver en litt «sen modenhet» fra berner‑siden og kan godt forstå en kommando, men likevel bestemme seg for at en løvbit i vinden eller en tilfeldig forbipasserende er mer interessant akkurat da.

For beste resultat bør treningen starte allerede den første dagen valpen kommer hjem. Korte, morsomme økter på 5–10 minutter fungerer bedre enn lange, alvorlige øvelser. Bruk positiv forsterkning:

- Belønn med små, smakfulle godbiter, ros eller en kjapp lek når hunden gjør det du ønsker.  
- Unngå harde korreksjoner, kjefting eller fysisk straff – det bryter ned tillit og kan skape uro eller frykt.  
- Vær rolig og konsekvent, slik at hunden får tydelige rammer.

Kjerneferdigheter som «sitt», «dekk», innkalling, å gå pent i bånd og «slipp/leave it» er ekstra viktige for en stor og entusiastisk rase. Mange Bernedoodles responderer svært godt på klikkertrening eller markørord, fordi de liker mental utfordring og raskt lærer at lyden betyr belønning. Gjør treningen lekpreget for å holde motivasjonen oppe – for eksempel gjemsel‑leker med innkalling i huset eller hagen for å bygge opp en sterk vane for å komme når du roper.

Mosjonsbehovet varierer med størrelse og individ, men de fleste voksne Bernedoodles trenger minst 60–90 minutters fysisk aktivitet per dag, fordelt på to–tre turer eller lekeøkter. Standard Bernedoodles trenger ofte mer mosjon enn de små. Valper skal ikke overbelastes mens skjelett og ledd fortsatt utvikler seg. En enkel tommelfingerregel er omtrent 5 minutter strukturert mosjon per måned alder, opptil to ganger daglig, og fokus på rolig lek og utforskning fremfor lange løpeturer og mye trapper i de første månedene.

Aktiviteter mange Bernedoodles setter spesielt pris på, er for eksempel:

- Lange turer eller turer i skog og mark, der de kan snuse, utforske og kanskje vasse litt i trygge vann.  
- Hent‑ og kasteleker med myke baller eller leker, gjerne i en inngjerdet hage.  
- Hundesport som agility, nosework/søk, canicross eller lydighet, som lar dem bruke både kropp og hode.  
- Aktiviseringsleker og fôringspuslespill på regnværsdager for å forebygge kjedsomhet inne.

Mental stimulering er minst like viktig som fysisk mosjon. En Bernedoodle som får en grei tur, men ingen mental utfordring, vil ofte finne på sin egen underholdning hjemme – noe som gjerne betyr tygging på møbler eller leting i søppelbøtter. Enkle tiltak kan være å strø tørrfôr utover gresset så hunden må «jakte» med nesen, lære nye triks, eller gi noe å tygge på eller en fylt Kong mens du slapper av.

Siden Bernedoodles er så menneskeorienterte, trives de når trening er integrert i hverdagen. Be om «sitt» før du fester båndet, «vent» før de får gå gjennom dører, og «dekk og bli» mens du lager mat. Denne typen dagligdags trening bygger impulskontroll og gode manerer uten at du trenger lange formelle økter. Med tålmodig, positiv veiledning og jevnlig øvelse blir de fleste Bernedoodles høflige, veloppdragne hunder som er en glede både hjemme og ute blant folk.  


## Helse

Som blandingsrase kan Bernedoodle ha nytte av genetisk variasjon, men det betyr ikke at de automatisk er friskere enn rasehunder. Ansvarlig avl og nøye utvalg av foreldre har mye større betydning for helsen på sikt. Fremtidige eiere bør kjenne til potensielle problemer fra både berner sennenhund‑ og puddel‑siden.

Vanlige helseutfordringer hos Bernedoodles kan være:

- Hofte‑ og albuedysplasi, utviklingsforstyrrelser i leddene som kan gi smerter og leddgikt.  
- Ulike øyelidelser, som progressiv retinal atrofi (PRA), katarakt og andre arvelige øyesykdommer.  
- Hud‑ og øreproblemer, særlig hos hunder med tung, krøllete pels og hengende ører som lett holder på fukt.  
- Allergier eller fôrintoleranser, som kan vise seg som kløe, gjentatte ørebetennelser eller mage-/tarmplager.  
- I enkelte linjer økt kreftrisiko, i tråd med bernerens kjente utfordringer, selv om den faktiske risikoen varierer mellom familier og oppdrettere.

Standardpuddel kan være disponert for blant annet Addisons sykdom, magedreining (GDV) og enkelte blødningsforstyrrelser, mens berner sennenhund har kjent risiko for kreft og leddproblemer. Seriøse oppdrettere vil helseteste avlsdyrene sine for:

- Hofte‑ og albuedysplasi, med offisiell røntgen og scoring.  
- Øyeundersøkelse hos veterinær med spesialkompetanse på øyelysing.  
- Relevante DNA‑tester for kjente arvelige sykdommer hos puddel og berner sennenhund, som degenerativ myelopati og enkelte netthinnesykdommer.  

Når du snakker med en oppdretter, må du ikke nøle med å be om dokumentasjon på tester og ærlig informasjon om helse og levealder i linjene deres. En god oppdretter vil hilse slike spørsmål velkommen og forklare hvordan de tenker rundt avl. Styr unna de som bare fokuserer på pelsfarge eller størrelse og ikke kan vise til helsetester.

Forventet levealder hos Bernedoodle oppgis ofte til rundt 12–15 år, der de mindre variantene gjerne lever nær den øvre delen av skalaen. For å legge til rette for et langt og friskt liv bør eiere være opptatt av:

- Å holde hunden slank gjennom riktig fôr og mosjon, siden overvekt belaster ledd og indre organer.  
- Regelmessige veterinærkontroller, inkludert årlige helsesjekker, vaksiner etter lokale anbefalinger og vurdering av tannhelse.  
- God tannpleie hjemme, som tannpuss eller godkjente dentaltygg.  
- Jevnlig parasittforebygging, spesielt i områder med flått, lopper eller hjertemark.

Forsikring kan være en klok investering, gitt kostnadene ved for eksempel leddoperasjoner eller langvarig behandling av kroniske lidelser. Mange eiere velger også å røntge hofter og albuer når hunden er gammel nok, særlig hvis de vil drive med mer krevende hundesport.

Grundig avlsarbeid, sunn livsstil og jevnlig oppfølging hos veterinær fjerner ikke all helserisiko, men øker sjansen betydelig for at Bernedoodlen din får et langt, aktivt og komfortabelt liv godt opp i seniorårene.  


## Historie og opprinnelse

Bernedoodle er en relativt ung «designer» blandingsrase som kombinerer berner sennenhund og puddel. Berner sennenhund har lang historie i Sveits som gårds‑ og trekkhund, mens puddel opprinnelig ble brukt som dyktig vannapportør i Europa. Den planlagte krysningen mellom disse to kom først på slutten av 1900‑tallet og begynnelsen av 2000‑tallet.

Målet var å kombinere det milde, lojale og familieorienterte gemyttet til berner sennenhund med puddelens intelligens, treningsvillighet og lite røyting. Oppdrettere ønsket å skape en familiehund som passet moderne livsstil, var tilpasningsdyktig til ulike bomiljøer og potensielt bedre egnet for enkelte allergikere. De første Bernedoodles var hovedsakelig førstegenerasjonskrysninger mellom renraset berner og renraset puddel. Etter hvert begynte noen oppdrettere med multigenerasjonsavl, som Bernedoodle x puddel eller Bernedoodle x Bernedoodle, for å stabilisere egenskaper som pels og størrelse.

I motsetning til etablerte raser med formell godkjenning og standardiserte raseklubber i store kennelklubber, er ikke Bernedoodle anerkjent som egen rase de fleste steder. Den tilhører i stedet gruppen av målrettede blandingsraser, ofte kalt «doodles», som også inkluderer Labradoodle og Goldendoodle. Resultatet er større variasjon i type, pels og gemytt, avhengig av hvor gjennomtenkt det enkelte avlsprogrammet er.

I begynnelsen ble Bernedoodles først og fremst avlet som familie‑ og selskapshunder. Men intelligensen, tilknytningen til mennesker og arbeidslysten fanget raskt interessen til trenere og organisasjoner som jobber med terapihunder. I dag finner du Bernedoodles som:

- Terapihunder og besøksvenner i skoler, sykehus og omsorgsboliger.  
- Assistansehunder i enkelte programmer, der individet har riktig mentalitet.  
- Aktive turkamerater til fjellturer, løping og annet friluftsliv.  

De er også svært populære som rene familiehunder, ofte elsket for sitt vennlige vesen og sitt iøynefallende utseende. Fordi etterspørselen har økt raskt, finnes både svært dyktige, helseorienterte oppdrettere og mindre seriøse aktører som prioriterer volum eller «motefarger» fremfor dyrevelferd. Nettopp derfor er det ekstra viktig å gjøre grundig research før man kjøper valp.

Etter hvert som interessen for Bernedoodle vokser internasjonalt, jobber enkelte oppdrettere og entusiastgrupper for mer konsekvent standard når det gjelder helsetesting, gemytt og bygning. Om Bernedoodle på sikt vil bli en formelt godkjent rase, er fortsatt usikkert, og vil kreve flere generasjoner med planlagt og dokumentert avl. Inntil videre er den først og fremst en populær og allsidig familiehund, verdsatt mer for sine egenskaper som individ enn for strenge utstillingskrav.  


## Å leve med rasen

Å leve med en Bernedoodle er som regel livlig, sosialt og fullt av samvær. Dette er ikke en type hund som trives som «bakgrunnshund» du bare forholder deg til innimellom. De fleste Bernedoodles blomstrer når de får være en aktiv del av hverdagen og familielivet. De vil helst ligge i samme rom som deg, følge etter deg ut i hagen og «hjelpe til» med husarbeidet ved å se på eller bære rundt på leker.

Fremtidige eiere bør være forberedt på å bruke en del tid på hunden. Hverdagen med en Bernedoodle innebærer normalt:

- Minst én ordentlig tur om dagen, i tillegg til lek og mental stimulering.  
- Fast pelsstell, inkludert børsting og sjekk av pels og hud, pluss salongbesøk for klipp.  
- Jevnlig trening for å opprettholde gode manerer, særlig ved møte med gjester og på tur i bånd.  

Økonomisk kan Bernedoodles være mer kostbare i drift enn enkelte mindre eller mer lettstelte raser. Årlige utgifter vil vanligvis omfatte:

- Kvalitetsfôr tilpasset størrelse og aktivitetsnivå.  
- Rutinemessig veterinæroppfølging og vaksiner.  
- Grooming flere ganger i året, dersom du ikke lærer å klippe selv.  
- Forsikring eller egen sparekonto til uforutsette veterinærutgifter.  
- Utstyr, leker og eventuelle kurs eller aktiviteter.

Du trenger også litt grunnutstyr for å gjøre livet med Bernedoodle enklere. En solid, godt tilpasset sele og et sterkt, behagelig bånd er viktig, særlig i ungdomsfasen når hunden gjerne drar ivrig fremover. Et bur eller et avgrenset hvileområde kan hjelpe med husrenhet og gir hunden et trygt sted å trekke seg tilbake. Invester i slitesterke leker – tyggeleker, aktiviseringsleker og myke bamser å bære på, siden mange Bernedoodles liker å ha noe i munnen. En god slicker‑børste, metallkam, klotang eller kloslip og ørerens er også basisutstyr til pelsstell.

Når det gjelder boligsituasjon, trives Bernedoodles som regel best i hjem der de har litt plass å bevege seg på. Hage eller uteområde er en fordel, særlig for Standard Bernedoodles, men ikke et absolutt krav hvis du er dedikert til å gi flere gode turer daglig og nok mental aktivitet. De kan tilpasse seg leilighetsliv i byen så lenge behovene deres møtes, men veldig små leiligheter kan føles trange med en stor hund – spesielt i uker med mye inneliv på grunn av vær.

Temperamentsmessig bør nye eiere være forberedt på en kjærlig, til tider følsom hund som lett plukker opp stemningen i hjemmet. Høylytt kjefting eller mye kaos kan stresse enkelte individer. De trives best med rolige, forutsigbare rutiner. De passer godt for familier med barn som har lært å behandle dyr pent, for aktive par eller for dem som jobber en del hjemmefra. De passer dårligere i hjem der alle er borte store deler av dagen og hunden ofte må være alene.

Hvis du liker trening, friluftsliv og jevnlig pelsstell – og ønsker en hund som virkelig er et familiemedlem – kan en Bernedoodle være et svært givende valg. Med gjennomtenkt sosialisering, vennlig, konsekvent trening og en hverdag som matcher både energinivå og pelsbehov, blir de ofte lojale, morsomme og kjærlige følgesvenner som holder seg tett ved siden av deg i mange år.

Bernedoodle

The Kennel Club (UK)

German Kennel Club (VDH)

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Royal Canin (UK)

Bernedoodles er en krysning mellom berner sennenhund og puddel, og finnes fra mini til stor størrelse. De er robuste, kjærlige og svært menneskeorienterte hunder med bølgete eller krøllete pels som røyter lite, men krever jevnlig stell. De er intelligente, men bruker ofte litt tid på å bli voksne i hodet, og passer best i aktive hjem der de slipper å være alene lenge av gangen.

## Kjappe fakta

- Blid, kjærlig fuglehund som elsker å være med på alt familien gjør  
- Middels stor, robust kropp med lange, silkeaktige ører og et mykt, uttrykksfullt ansikt  
- Opprinnelig avlet til jakt på rugde, har fortsatt en svært god nese og stor glede av å snuse og lete  
- Trenger jevnlig mental stimulering og mosjon for å unngå kjedebjeffing og destruktiv atferd  
- Pelsen krever jevnlig stell og klipp for å holdes sunn, flokefri og behagelig  



## Utseende og pels

Cocker spaniel er en kompakt, atletisk hund, vanligvis 36–41 cm høy ved manken, med en solid, litt kvadratisk kropp og godt utviklede muskler. Den beskrives ofte som «liten, men kraftig». Dette er ingen spinkel selskapshund for fanget, men en ekte arbeidende fuglehund i en håndterlig størrelse. Bevegelsene skal være lette, energiske og målrettede, med godt fraspark bak og en logrende hale som nesten aldri står stille.

Hodet er en av rasens mest sjarmerende trekk. Cockerens skalle er lett avrundet, med myke, mørke øyne og et vennlig uttrykk som gjør at mange forelsker seg ved første blikk. De lange, behengte ørene henger tett inntil hodet og er lavt ansatte, omtrent i høyde med øynene. Snuten er kraftig nok til å apportere vilt, og kjevene møtes i et korrekt saksebitt.

Pelsen er et av Cocker spanielens tydeligste kjennetegn. Den er:

- Middels lang og flat eller svakt bølget  
- Silkeaktig i strukturen, aldri ullen eller sterkt krøllet  
- Kort og glatt på hodet, med beheng på ører, bryst, buk, ben og hale  

Fargene varierer mye. Avhengig av land og linjer kan du se:

- Ensfargede hunder som svart, leverbrun, rød eller gyllen, noen ganger med en liten hvit brystflekk  
- Partifarget, for eksempel svart og hvit, oransje og hvit eller leverbrun og hvit, ofte med flekking eller skimming  
- Tricolour som kombinerer svart eller leverbrun med hvitt og tan-tegninger  
- Blåskimlet, orangeskimlet, leverbrun skimlet og andre skimlede varianter som er særlig populære  

På grunn av alt behenget er pelsstell en viktig del av hverdagen med Cocker spaniel. Daglig, eller i hvert fall flere ganger i uken, børsting er vanligvis nødvendig for å unngå floker, spesielt:

- Bak ørene  
- I armhulene  
- Rundt hale og bakpart  
- I behenget på bena  

Mange eiere velger profesjonell grooming hver 6.–10. uke. En typisk rutine kan omfatte:

- Bading med en mild hundesjampo  
- Klipp eller tynning av overflødig beheng, særlig under buken og rundt potene  
- Kort pels rundt baken av hensyn til hygiene  
- Ørerens for å redusere risikoen for ørebetennelser  

En velstelt Cocker spaniel kjennes myk og ren å ta på og er langt mer komfortabel på tur i vått gress, skog eller snø. Regelmessig pelsstell gjør det også lettere å oppdage kuler, flått eller hudirritasjoner tidlig.



## Temperament og personlighet

Cocker spaniel beskrives ofte som glad, vennlig og ivrig etter å gjøre eieren til lags. Mange eiere snakker om den berømte «Cocker-wiggle», der hele kroppen logrer av glede når du kommer hjem eller inviterer til tur. De knytter seg som regel svært sterkt til familien og følger ofte «sine» mennesker fra rom til rom.

Overfor barn er en godt avlet og godt sosialisert Cocker som oftest kjærlig og leken. Den liker gjerne å være med på familieaktiviteter, delta i lek i hagen eller kose på sofaen. Fordi rasen er sensitiv, kan den bli overveldet av veldig røff behandling, så barn bør lære å være forsiktige og å la hunden få fred når den hviler eller spiser.

Med andre hunder er de fleste Cockere sosiale hvis de har fått møte ulike hunder fra valpestadiet. Mange trives godt med en vennlig hundekamerat i huset. Når det gjelder katter og smådyr, kan mange leve fredelig sammen hvis de introduseres riktig og holdes under oppsyn, men jakthistorikken gjør at enkelte individer alltid vil ha lyst til å jage.

Følelsesmessig er dette en sensitiv rase. Den tar ofte inn eierens sinnstilstand og kan bli stresset av høyrøstede krangler, hard stemmebruk eller uforutsigbare omgivelser. Typiske personlighetstrekk er blant annet:

- Sterkt behov for selskap og misnøye med å være alene mange timer  
- Høy følsomhet for tonefall og ansiktsuttrykk  
- En leken, til tider litt klovnaktig side, særlig når den er trygg og avslappet med folk den kjenner  
- Tendens til å bli overstimulert hvis den ikke får tydelig struktur og rolige rutiner  

Utfordringer kan omfatte:

- Separasjonsrelatert atferd som piping, bjeffing eller tygging hvis den ikke gradvis læres opp til å være alene  
- Bjeffing ved kjedsomhet eller for lite mosjon  
- Ressursforsvar rundt mat eller leker i enkelte linjer, særlig hvis grenser er uklare eller hunden føler seg utrygg  
- Skyhet eller nervøsitet hvis sosialiseringen er dårlig eller opplevelsene blir for overveldende  

<x-quote text="Vår Cocker vil være med på alt vi gjør. Hvis vi holder hodet og kroppen hennes i gang, er hun rolig og kosete, men hopper vi over turer, sier hun tydelig ifra med små bjeff og løper rundt i huset." from="Lina, Cocker spaniel-eier" />

For mange familier gjør kombinasjonen av hengivenhet, lekenhet og intelligens Cocker spaniel til en svært givende følgesvenn, så lenge de sosiale og følelsesmessige behovene tas på alvor helt fra starten.



## Trening og mosjon

Cocker spaniel er en smart, lettlært hund som trives best med vennlig, belønningsbasert trening. Historien som arbeidende fuglehund betyr at den er innstilt på å følge føreren, lese kroppsspråk og jobbe i moderat avstand mens den holder kontakten. Dette er en stor fordel hvis du liker hundesport eller friluftsliv.

De fleste Cockere elsker:

- Nesesøk og luktleker i hage eller skog  
- Apport av leker eller dummyer, både på land og i grunt vann  
- Agility, rallylydighet eller generell lydighetstrening der de får brukt både hode og kropp  
- Lange turer der de kan snuse og utforske på en trygg måte  

Når det gjelder fysisk aktivitet, kan du ta sikte på:

- Voksne hunder: som regel 1–2 timer variert aktivitet om dagen, inkludert tur og lek  
- Valper: flere korte, rolige økter fremfor lange turer, med rikelig hvile for voksende ledd  

En typisk dag kan inneholde en morgentur med tid til snusing og litt enkel trening, en lek- eller treningsøkt midt på dagen og en kveldstur kombinert med litt apport eller nesearbeid. Dette er ikke ekstrematleter, men heller ikke sofagriser. Hvis mosjonsbehovet stadig overses, kan du få:

- Rastløshet og vandring frem og tilbake  
- Bjeffing på alle lyder og forbipasserende  
- Tygging på møbler eller graving i hagen  

Treningsmetoder bør fokusere på:

- Positiv forsterkning med godbiter, leker og ros  
- Korte, varierte økter for å unngå kjedsomhet  
- Klare, konsekvente regler som alle i familien følger  
- Rolig håndtering, siden harde korreksjoner gjerne gjør dem usikre eller får dem til å «stenge ned»  

Fordi jaktdriften kan være sterk, er innkallingstrening svært viktig. Start tidlig med:

- Rause belønninger når valpen kommer på innkalling  
- Bruk av langline ute i miljøer med mye forstyrrelser  
- Innkallingsleker hjemme og på trygge, inngjerdede områder  

<x-quote text="Mange Cockere blomstrer når de får en ‘jobb’ å gjøre. Selv enkle daglige rutiner som å lete etter gjemt tørrfôr eller bære posten fra porten til huset kan hjelpe å kanalisere arbeidsinstinktene." from="Get a Pet-redaksjonen" />

Når trening og mosjon er godt balansert, blir Cocker spaniel som oftest en samarbeidsvillig, entusiastisk partner det er lett å leve med.



## Helse

Cocker spaniel er gjennomgående livlig og robust, men som alle raser har den enkelte helseutfordringer som potensielle eiere og oppdrettere bør kjenne til. En realistisk forståelse av disse temaene gjør det lettere å ta gode valg og gi hunden forebyggende omsorg.

Noen av de vanligste helseområdene i rasen er:

- Øreproblemer: De lange, tunge ørene og hårete øregangene kan holde på fuktighet og redusere lufttilførselen, noe som kan gi ørebetennelser. Regelmessig rens, nøye tørking etter bading eller svømming og klipp av overflødig hår rundt øreåpningen kan hjelpe.  
- Øyesykdommer: Katarakt, progressiv retinal atrofi (PRA) og andre arvelige øyelidelser forekommer i rasen. Jevnlige øyelysninger hos veterinær med øyespesialkompetanse anbefales sterkt, særlig for avlsdyr.  
- Hofte- og leddproblemer: Hoftedysplasi kan forekomme, særlig i linjer som ikke er godt nok røntget. Det er viktig å holde hunden slank og gi alders- og belastningstilpasset mosjon for å ta vare på leddene.  
- Autoimmune sykdommer og hudproblemer: Noen Cockere kan være utsatt for allergier, hudinfeksjoner eller autoimmune lidelser. Tidlig veterinærhjelp ved vedvarende kløe, tilbakevendende «hotspots» eller uvanlig tretthet er viktig.  
- Hjertesykdom: Enkelte hjertelidelser kan dukke opp, spesielt hos eldre hunder. Regelmessige helsesjekker gjør at veterinæren kan lytte etter bilyder og foreslå videre undersøkelser ved behov.  

Ansvarsfulle oppdrettere tester vanligvis avlsdyrene sine med undersøkelser som:

- Hofterøntgen eller annen vurdering for hoftedysplasi  
- DNA-tester for spesifikke arvelige sykdommer der slike finnes  
- Offisielle øyelysninger jevnlig  

Hvis du vurderer valp, bør du spørre hvilke helsetester oppdretter gjør og be om å få se resultatene. Du kan også bruke [Rådgiver for hunderaser](https://getapet.com/no/dog-breed-advisor) for å tenke gjennom hva som er viktig for deg før du bestemmer deg.

Gjennomsnittlig levealder er ofte rundt 12–14 år når hunden får godt fôr, passende mosjon og forebyggende veterinæroppfølging. For å støtte helsen på lang sikt, legger mange eiere vekt på:

- Å holde normal kroppsvekt hele livet  
- Å velge fôr av god kvalitet tilpasset alder og aktivitetsnivå  
- Regelmessig tannstell, inkludert tannpuss  
- Rutinemessig vaksinering og forebygging mot parasitter  
- Årlige eller halvårlige helsesjekker, særlig når hunden blir eldre  

<x-quote text="Helseundersøkelser er ingen garanti, men de er et av de viktigste verktøyene vi har for å redusere risikoen for alvorlige arvelige problemer hos fremtidige generasjoner av Cocker spaniel." from="Get a Pet-redaksjonen" />

Å kjenne til de viktigste helseutfordringene i rasen hjelper deg å stille bedre spørsmål, velge valp eller voksenhund med omhu og gi din Cocker best mulig sjanse til et langt og aktivt liv.



## Historie og opprinnelse

Cocker spaniel tilhører den større spaniel-familien, som har en lang historie i Europa som støtende og apporterende jakthunder. I århundrer ble spanieler avlet først og fremst for arbeidskapasitet, ikke for helhetlig likt utseende. De ble brukt til å finne og støte opp fugl fra tett vegetasjon slik at jegeren kunne skyte, og deretter til å apportere viltet.

Navnet «Cocker» antas å komme fra rugda (woodcock), en viltfugl som disse mindre spanielene var spesielt flinke til å finne. Med tiden utviklet det seg ulike størrelser og typer spanieler tilpasset forskjellige terreng og viltarter. Etter hvert ble Cocker spaniel anerkjent som en egen rase, kjent for sin gode luktesans, utholdenhet i tett kratt og et blidt, samarbeidsvillig temperament.

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet begynte dedikerte oppdrettere å standardisere rasen i utstillingsringen, samtidig som de fortsatt verdsatte arbeidsegenskapene. I noen land utviklet det seg et skille mellom jaktlinjer, avlet primært for jaktprestasjon, og utstillingslinjer, avlet mer for utseende og selskap. Begge har felles opphav, selv om de kan skille seg noe i pels, bygning og energinivå.

Cocker spaniel ble etter hvert populær også utenfor jaktmiljøet, ettersom folk falt for størrelsen, utseendet og personligheten. Gradvis ble rasen en yndet familiehund mange steder i verden. I enkelte regioner brukes betegnelsen «Cocker spaniel» spesifikt om den engelske typen, mens American Cocker Spaniel regnes som en egen, men beslektet rase med noe annerledes hodeform og pels.

I dag deltar rasen fortsatt i:

- Jaktprøver og praktisk jakt  
- Lydighet, rallylydighet, agility og spor  
- Redningsarbeid i noen land  
- Besøkshund- og terapihundtjenester i skoler, sykehus og institusjoner  

<x-quote text="Dagens Cocker spaniel balanserer historien som ivrig liten fuglehund med en sterk rolle som familiehund, og mange oppdrettere ønsker å bevare denne tosidige funksjonen." from="Get a Pet-redaksjonen" />

Å forstå denne arbeidsbakgrunnen forklarer hvorfor Cocker spaniel er en aktiv, luktdrevet og menneskeorientert hund, og hvorfor trening og mental stimulering er så viktig for trivselen.



## Å leve med rasen

Å leve med en Cocker spaniel er som regel en svært interaktiv opplevelse. Dette er en hund som vil delta i hverdagslivet, ikke stå på sidelinjen. Den trives ofte best i hjem der noen er hjemme store deler av dagen, og der jevnlige turer og lek naturlig inngår i rutinen.

Nye eiere bør være forberedt på:

- Daglig pelsstell: Selv om du bruker profesjonell groomer, vil du sannsynligvis børste hunden flere ganger i uken og sjekke ører, poter og beheng for floker og rusk.  
- Systematisk trening: Start tidlig med høflige hilserutiner, rolig innendørsatferd og sikker innkalling. Cockere svarer godt når du er tålmodig og tydelig.  
- Følelsesmessig sensitivitet: Unngå roping og hardhendt behandling. Disse hundene trives best i rolige, forutsigbare hjem der de føler seg trygge.  
- Behov for selskap: De fleste liker dårlig å være alene hele dagen. Hundebarnehage, hundelufter eller fleksibel arbeidstid kan være til stor hjelp.  

Typiske årlige kostnader varierer med land og livsstil, men omfatter ofte:

- Fôr av god kvalitet tilpasset størrelse og aktivitetsnivå  
- Regelmessig pelsstell, profesjonelt eller hjemme  
- Rutinemessige veterinærkontroller, vaksiner og parasittbehandling  
- Dyreforsikring for å dekke uforutsette veterinærutgifter  
- Erstatning av leker, kobler, senger og annet utstyr  

Du kan se nærmere på [dyreforsikring](https://getapet.com/no/pet-insurance) hvis du ønsker økonomisk sikkerhet ved sykdom eller skade gjennom hundens liv.

Nyttig utstyr i et Cocker spaniel-hjem kan være:

- En godt tilpasset sele og et solid bånd  
- En langline til trygg innkallingstrening på åpne områder  
- En myk børste, en karde og en kam til daglig pelspleie  
- Ørerensemiddel anbefalt av veterinær  
- Aktiviseringsleker eller snusematter for mental stimulering  
- En behagelig seng i et rolig hjørne der hunden kan trekke seg tilbake og hvile  

<x-quote text="Vår Cocker passer best inn i dager som er aktive, men ikke kaotiske. Et par gode turer, noen treningsleker, og så er hun helt fornøyd med å snorke mellom oss på sofaen om kvelden." from="Oskar, hundeeier" />

For det rette hjemmet byr Cocker spaniel på en kombinasjon av mild hengivenhet, smittende livsglede og allsidige arbeidsegenskaper. Hvis du liker å være ute, trives med å trene og aktivisere hunden din, og er villig til å legge ned jevn innsats i pelsstell, kan denne rasen bli en svært givende følgesvenn i mange år.

Cocker spaniel

Svenska Spaniel och Retrieverklubben - SSRK (Sweden)

Dansk Spaniel Klub (Denmark)

American Kennel Club (Provides UK information)

Fédération Cynologique Internationale (FCI), Belgium

Glad, middels stor fuglehund med kraftig bygning, mykt uttrykk og lange, silkemyke ører. Avlet for jakt på rugde, den elsker å snuse, lete og være med på familiens aktiviteter. Følsom og menneskeorientert, den trenger daglig mosjon, mental stimulering og jevnlig pelsstell for å holde seg sunn og fornøyd.

Bernedoodle vs Cocker spaniel

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser