## Kjappe fakta

- Bernedoodle er en blanding mellom berner sennenhund og puddel, og kombinerer et mildt, familieorientert gemytt med høy intelligens og relativt lite røyting.  
- De finnes i tre hovedstørrelser, fra kompakte Mini Bernedoodles til store Standard‑varianter, så det finnes som regel en størrelse som passer ulike hjem og livsstiler.  
- Mange Bernedoodles får en bølgete eller krøllete pels som kan være mer allergivennlig enn hos mange andre raser, selv om ingen hund er helt hypoallergen.  
- Dette er en menneskeorientert rase som helst vil være midt i familielivet, ikke bli etterlatt alene i lange perioder.  
- Bernedoodles modnes ofte sakte og kan være lekne og valpeaktige i flere år, noe som både er sjarmerende og utfordrende i treningssammenheng.  


## Utseende og pels

Som blandingsrase varierer Bernedoodle mer i utseende enn mange rene raser. Generelt kan du forvente en kraftig, atletisk hund som ser både sterk og myk ut på samme tid. Kroppen er gjerne litt lengre enn høy, med godt utviklet muskulatur som gjenspeiler berner sennenhundens arbeidsbakgrunn. Selv de mindre Bernedoodles føles ofte solide når du løfter dem, heller enn lette og skjøre.

Standard Bernedoodle er den største varianten. Voksne hanner står ofte rundt 58–73 cm i skulderhøyde, med tispene litt mindre. Vekten kan variere fra rundt 30 til over 40 kg, avhengig av størrelsen på puddel‑forelderen og linjene de kommer fra. Mini og Medium Bernedoodles lages ved å krysse med dvergpuddel eller mindre puddler. Disse blir vanligvis 38–55 cm høye og veier omtrent 12–30 kg. Det finnes også Toy Bernedoodles, men svært små størrelser kan medføre ekstra helseutfordringer, så seriøse oppdrettere er forsiktige med å avle dem altfor små.

Hodet er som oftest bredt med et mykt, vennlig uttrykk. Mange Bernedoodles arver de dype, litt hengslete øynene til berneren, myknet opp av bølger eller krøller fra puddelpelsen rundt ansiktet. Ørene er middels store, trekantede og hengende tett inntil hodet. Halen er vanligvis lang og bæres i en avslappet bue når hunden er fornøyd og i bevegelse.

Pelsen er en av de største attraksjonene ved Bernedoodle. Det finnes tre hovedpelstyper:

- Rett eller lett bølget, mer som hos berner sennenhund, ofte med mer røyting.  
- Bølget, som er vanligst og ofte regnes som lettest å stelle – røyter mindre og gir et mykt, lurvete uttrykk.  
- Krøllete, lik puddelpels, som gjerne røyter minst, men krever mest stell.

Fargene er ofte svært iøynefallende. Mange Bernedoodles har den klassiske tricolor‑tegningen til berneren, med sort, hvitt og tan på ansikt, bryst, ben og hale. Andre kan være tofarget i sort og hvitt, eller sable, merle eller sjokoladefarget, avhengig av genetikken. Tricolor Bernedoodles er som regel mest ettertraktet, men pelsfarge bør aldri veie tyngre enn helse og gemytt når du velger valp.

Fordi pelsen hos mange vokser kontinuerlig, omtrent som menneskehår, er jevnlig pelsstell helt nødvendig. De fleste Bernedoodles trenger:

- Børsting minst tre til fire ganger i uken for å hindre floker og smertefulle tover.  
- Profesjonell grooming hver 6.–10. uke for klipp, trimming rundt øyne og poter samt en skikkelig sjekk av huden.  
- Regelmessig sjekk og rens av ører, siden pels og øreform kan holde på fukt og øke risikoen for ørebetennelse.  

Hvis du liker den luftige «teddybjørn‑looken», må du være ekstra nøye med børsting for å holde pelsen i god stand. For travle familier er en kortere «puppy cut» ofte mer praktisk, fordi den gjør daglig stell mye enklere. Start med pelsstell allerede mens hunden er valp, og bruk godbiter og rolig, vennlig håndtering så valpen får positive assosiasjoner. Da har du langt større sjanse for en voksen hund som samarbeider og trives med stellet fremfor å stritte imot.  


## Gemytt og personlighet

Bernedoodle har fått rykte på seg for å være en vennlig, kjærlig og svært familieorientert følgesvenn. Mange eiere beskriver dem som «borrelåshunder» som alltid vil være der menneskene deres er – i sofaen, fra rom til rom, i bilen og på tur. Denne tette tilknytningen gjør dem flotte som familiehunder, men betyr også at de ofte mistrives med å være alene lenge. En Bernedoodle som jevnlig står alene hele dagen kan utvikle uro eller uønsket atferd som bjeffing, biting på inventar eller graving og ødeleggelser.

Fra berner sennenhund‑siden arver de ofte en rolig, mild natur og et sterkt behov for å knytte seg til familien. Fra puddel‑siden kommer som regel intelligens, nysgjerrighet og et leken, morsomt lynne. Mange Bernedoodles er små klovner som elsker å underholde eierne sine – med rampete sprett rundt i stuen, «zoomies» eller ved å stolt bære leker til gjester. De beholder ofte et valpeaktig sinn lenger enn mange andre raser, og noen er ikke mentalt «voksne» før rundt tre–fireårsalderen, så tålmodighet er viktig.

Med barn kan en godt avlet og godt sosialisert Bernedoodle være en utmerket familiehund. De tåler ofte en del lyd og aktivitet og liker hagelek, forsiktige dralek‑leker eller å lære triks sammen. Siden mange Bernedoodles blir ganske store og energiske, er likevel tilsyn rundt små barn helt avgjørende. Hopp i begeistring eller litt klønete entusiasme kan lett velte et lite barn, selv om hunden ikke mener noe vondt. Å lære høflige hilserutiner tidlig og gi barna klare regler for hvordan de skal omgås hunden på en respektfull måte, gjør en stor forskjell.

Bernedoodles er ofte sosiale med andre hunder, særlig hvis de har hatt gode erfaringer helt fra valpestadiet. Leken kan være ganske røff og livlig, så det er viktig å matche dem med lekekamerater som tåler den stilen. Mange vil også kunne leve fredelig sammen med katter og andre smådyr dersom de introduseres gradvis og under tilsyn. Som hos alle raser varierer individene, og noen kan være mer følsomme eller reserverte enn andre.

Vanlige utfordringer i gemytt kan være:

- Separasjonsstress, som gir seg utslag i bjeffing eller ødeleggelser når hunden er alene.  
- Unghundtrass, særlig hos større hanner, dersom grunnleggende trening ikke blir fulgt opp konsekvent.  
- Skyhet eller usikkerhet, spesielt hos dårlig avlede hunder eller individer som har gått glipp av tidlig sosialisering.

Det lønner seg å investere tid i god sosialisering fra rundt åtte til seksten ukers alder, der valpen får møte ulike typer vennlige mennesker, rolige hunder, nye lyder og miljøer. Trygghet bygget i denne perioden gir ofte en avslappet, enkel hund senere i livet. Med riktig veiledning blir de fleste Bernedoodles kjærlige, tilpasningsdyktige følgesvenner som passer godt i mange hjem – fra aktive barnefamilier til par eller aleneboende som liker friluftsliv og sosialt samvær med hunden hjemme.  


## Trening og mosjon

Bernedoodles er som regel intelligente, samarbeidsvillige og svært matmotiverte – en fantastisk kombinasjon for trening. Samtidig kan den lekne naturen og en liten dose stahet overraske førstegangseiere. Noen individer arver en litt «sen modenhet» fra berner‑siden og kan godt forstå en kommando, men likevel bestemme seg for at en løvbit i vinden eller en tilfeldig forbipasserende er mer interessant akkurat da.

For beste resultat bør treningen starte allerede den første dagen valpen kommer hjem. Korte, morsomme økter på 5–10 minutter fungerer bedre enn lange, alvorlige øvelser. Bruk positiv forsterkning:

- Belønn med små, smakfulle godbiter, ros eller en kjapp lek når hunden gjør det du ønsker.  
- Unngå harde korreksjoner, kjefting eller fysisk straff – det bryter ned tillit og kan skape uro eller frykt.  
- Vær rolig og konsekvent, slik at hunden får tydelige rammer.

Kjerneferdigheter som «sitt», «dekk», innkalling, å gå pent i bånd og «slipp/leave it» er ekstra viktige for en stor og entusiastisk rase. Mange Bernedoodles responderer svært godt på klikkertrening eller markørord, fordi de liker mental utfordring og raskt lærer at lyden betyr belønning. Gjør treningen lekpreget for å holde motivasjonen oppe – for eksempel gjemsel‑leker med innkalling i huset eller hagen for å bygge opp en sterk vane for å komme når du roper.

Mosjonsbehovet varierer med størrelse og individ, men de fleste voksne Bernedoodles trenger minst 60–90 minutters fysisk aktivitet per dag, fordelt på to–tre turer eller lekeøkter. Standard Bernedoodles trenger ofte mer mosjon enn de små. Valper skal ikke overbelastes mens skjelett og ledd fortsatt utvikler seg. En enkel tommelfingerregel er omtrent 5 minutter strukturert mosjon per måned alder, opptil to ganger daglig, og fokus på rolig lek og utforskning fremfor lange løpeturer og mye trapper i de første månedene.

Aktiviteter mange Bernedoodles setter spesielt pris på, er for eksempel:

- Lange turer eller turer i skog og mark, der de kan snuse, utforske og kanskje vasse litt i trygge vann.  
- Hent‑ og kasteleker med myke baller eller leker, gjerne i en inngjerdet hage.  
- Hundesport som agility, nosework/søk, canicross eller lydighet, som lar dem bruke både kropp og hode.  
- Aktiviseringsleker og fôringspuslespill på regnværsdager for å forebygge kjedsomhet inne.

Mental stimulering er minst like viktig som fysisk mosjon. En Bernedoodle som får en grei tur, men ingen mental utfordring, vil ofte finne på sin egen underholdning hjemme – noe som gjerne betyr tygging på møbler eller leting i søppelbøtter. Enkle tiltak kan være å strø tørrfôr utover gresset så hunden må «jakte» med nesen, lære nye triks, eller gi noe å tygge på eller en fylt Kong mens du slapper av.

Siden Bernedoodles er så menneskeorienterte, trives de når trening er integrert i hverdagen. Be om «sitt» før du fester båndet, «vent» før de får gå gjennom dører, og «dekk og bli» mens du lager mat. Denne typen dagligdags trening bygger impulskontroll og gode manerer uten at du trenger lange formelle økter. Med tålmodig, positiv veiledning og jevnlig øvelse blir de fleste Bernedoodles høflige, veloppdragne hunder som er en glede både hjemme og ute blant folk.  


## Helse

Som blandingsrase kan Bernedoodle ha nytte av genetisk variasjon, men det betyr ikke at de automatisk er friskere enn rasehunder. Ansvarlig avl og nøye utvalg av foreldre har mye større betydning for helsen på sikt. Fremtidige eiere bør kjenne til potensielle problemer fra både berner sennenhund‑ og puddel‑siden.

Vanlige helseutfordringer hos Bernedoodles kan være:

- Hofte‑ og albuedysplasi, utviklingsforstyrrelser i leddene som kan gi smerter og leddgikt.  
- Ulike øyelidelser, som progressiv retinal atrofi (PRA), katarakt og andre arvelige øyesykdommer.  
- Hud‑ og øreproblemer, særlig hos hunder med tung, krøllete pels og hengende ører som lett holder på fukt.  
- Allergier eller fôrintoleranser, som kan vise seg som kløe, gjentatte ørebetennelser eller mage-/tarmplager.  
- I enkelte linjer økt kreftrisiko, i tråd med bernerens kjente utfordringer, selv om den faktiske risikoen varierer mellom familier og oppdrettere.

Standardpuddel kan være disponert for blant annet Addisons sykdom, magedreining (GDV) og enkelte blødningsforstyrrelser, mens berner sennenhund har kjent risiko for kreft og leddproblemer. Seriøse oppdrettere vil helseteste avlsdyrene sine for:

- Hofte‑ og albuedysplasi, med offisiell røntgen og scoring.  
- Øyeundersøkelse hos veterinær med spesialkompetanse på øyelysing.  
- Relevante DNA‑tester for kjente arvelige sykdommer hos puddel og berner sennenhund, som degenerativ myelopati og enkelte netthinnesykdommer.  

Når du snakker med en oppdretter, må du ikke nøle med å be om dokumentasjon på tester og ærlig informasjon om helse og levealder i linjene deres. En god oppdretter vil hilse slike spørsmål velkommen og forklare hvordan de tenker rundt avl. Styr unna de som bare fokuserer på pelsfarge eller størrelse og ikke kan vise til helsetester.

Forventet levealder hos Bernedoodle oppgis ofte til rundt 12–15 år, der de mindre variantene gjerne lever nær den øvre delen av skalaen. For å legge til rette for et langt og friskt liv bør eiere være opptatt av:

- Å holde hunden slank gjennom riktig fôr og mosjon, siden overvekt belaster ledd og indre organer.  
- Regelmessige veterinærkontroller, inkludert årlige helsesjekker, vaksiner etter lokale anbefalinger og vurdering av tannhelse.  
- God tannpleie hjemme, som tannpuss eller godkjente dentaltygg.  
- Jevnlig parasittforebygging, spesielt i områder med flått, lopper eller hjertemark.

Forsikring kan være en klok investering, gitt kostnadene ved for eksempel leddoperasjoner eller langvarig behandling av kroniske lidelser. Mange eiere velger også å røntge hofter og albuer når hunden er gammel nok, særlig hvis de vil drive med mer krevende hundesport.

Grundig avlsarbeid, sunn livsstil og jevnlig oppfølging hos veterinær fjerner ikke all helserisiko, men øker sjansen betydelig for at Bernedoodlen din får et langt, aktivt og komfortabelt liv godt opp i seniorårene.  


## Historie og opprinnelse

Bernedoodle er en relativt ung «designer» blandingsrase som kombinerer berner sennenhund og puddel. Berner sennenhund har lang historie i Sveits som gårds‑ og trekkhund, mens puddel opprinnelig ble brukt som dyktig vannapportør i Europa. Den planlagte krysningen mellom disse to kom først på slutten av 1900‑tallet og begynnelsen av 2000‑tallet.

Målet var å kombinere det milde, lojale og familieorienterte gemyttet til berner sennenhund med puddelens intelligens, treningsvillighet og lite røyting. Oppdrettere ønsket å skape en familiehund som passet moderne livsstil, var tilpasningsdyktig til ulike bomiljøer og potensielt bedre egnet for enkelte allergikere. De første Bernedoodles var hovedsakelig førstegenerasjonskrysninger mellom renraset berner og renraset puddel. Etter hvert begynte noen oppdrettere med multigenerasjonsavl, som Bernedoodle x puddel eller Bernedoodle x Bernedoodle, for å stabilisere egenskaper som pels og størrelse.

I motsetning til etablerte raser med formell godkjenning og standardiserte raseklubber i store kennelklubber, er ikke Bernedoodle anerkjent som egen rase de fleste steder. Den tilhører i stedet gruppen av målrettede blandingsraser, ofte kalt «doodles», som også inkluderer Labradoodle og Goldendoodle. Resultatet er større variasjon i type, pels og gemytt, avhengig av hvor gjennomtenkt det enkelte avlsprogrammet er.

I begynnelsen ble Bernedoodles først og fremst avlet som familie‑ og selskapshunder. Men intelligensen, tilknytningen til mennesker og arbeidslysten fanget raskt interessen til trenere og organisasjoner som jobber med terapihunder. I dag finner du Bernedoodles som:

- Terapihunder og besøksvenner i skoler, sykehus og omsorgsboliger.  
- Assistansehunder i enkelte programmer, der individet har riktig mentalitet.  
- Aktive turkamerater til fjellturer, løping og annet friluftsliv.  

De er også svært populære som rene familiehunder, ofte elsket for sitt vennlige vesen og sitt iøynefallende utseende. Fordi etterspørselen har økt raskt, finnes både svært dyktige, helseorienterte oppdrettere og mindre seriøse aktører som prioriterer volum eller «motefarger» fremfor dyrevelferd. Nettopp derfor er det ekstra viktig å gjøre grundig research før man kjøper valp.

Etter hvert som interessen for Bernedoodle vokser internasjonalt, jobber enkelte oppdrettere og entusiastgrupper for mer konsekvent standard når det gjelder helsetesting, gemytt og bygning. Om Bernedoodle på sikt vil bli en formelt godkjent rase, er fortsatt usikkert, og vil kreve flere generasjoner med planlagt og dokumentert avl. Inntil videre er den først og fremst en populær og allsidig familiehund, verdsatt mer for sine egenskaper som individ enn for strenge utstillingskrav.  


## Å leve med rasen

Å leve med en Bernedoodle er som regel livlig, sosialt og fullt av samvær. Dette er ikke en type hund som trives som «bakgrunnshund» du bare forholder deg til innimellom. De fleste Bernedoodles blomstrer når de får være en aktiv del av hverdagen og familielivet. De vil helst ligge i samme rom som deg, følge etter deg ut i hagen og «hjelpe til» med husarbeidet ved å se på eller bære rundt på leker.

Fremtidige eiere bør være forberedt på å bruke en del tid på hunden. Hverdagen med en Bernedoodle innebærer normalt:

- Minst én ordentlig tur om dagen, i tillegg til lek og mental stimulering.  
- Fast pelsstell, inkludert børsting og sjekk av pels og hud, pluss salongbesøk for klipp.  
- Jevnlig trening for å opprettholde gode manerer, særlig ved møte med gjester og på tur i bånd.  

Økonomisk kan Bernedoodles være mer kostbare i drift enn enkelte mindre eller mer lettstelte raser. Årlige utgifter vil vanligvis omfatte:

- Kvalitetsfôr tilpasset størrelse og aktivitetsnivå.  
- Rutinemessig veterinæroppfølging og vaksiner.  
- Grooming flere ganger i året, dersom du ikke lærer å klippe selv.  
- Forsikring eller egen sparekonto til uforutsette veterinærutgifter.  
- Utstyr, leker og eventuelle kurs eller aktiviteter.

Du trenger også litt grunnutstyr for å gjøre livet med Bernedoodle enklere. En solid, godt tilpasset sele og et sterkt, behagelig bånd er viktig, særlig i ungdomsfasen når hunden gjerne drar ivrig fremover. Et bur eller et avgrenset hvileområde kan hjelpe med husrenhet og gir hunden et trygt sted å trekke seg tilbake. Invester i slitesterke leker – tyggeleker, aktiviseringsleker og myke bamser å bære på, siden mange Bernedoodles liker å ha noe i munnen. En god slicker‑børste, metallkam, klotang eller kloslip og ørerens er også basisutstyr til pelsstell.

Når det gjelder boligsituasjon, trives Bernedoodles som regel best i hjem der de har litt plass å bevege seg på. Hage eller uteområde er en fordel, særlig for Standard Bernedoodles, men ikke et absolutt krav hvis du er dedikert til å gi flere gode turer daglig og nok mental aktivitet. De kan tilpasse seg leilighetsliv i byen så lenge behovene deres møtes, men veldig små leiligheter kan føles trange med en stor hund – spesielt i uker med mye inneliv på grunn av vær.

Temperamentsmessig bør nye eiere være forberedt på en kjærlig, til tider følsom hund som lett plukker opp stemningen i hjemmet. Høylytt kjefting eller mye kaos kan stresse enkelte individer. De trives best med rolige, forutsigbare rutiner. De passer godt for familier med barn som har lært å behandle dyr pent, for aktive par eller for dem som jobber en del hjemmefra. De passer dårligere i hjem der alle er borte store deler av dagen og hunden ofte må være alene.

Hvis du liker trening, friluftsliv og jevnlig pelsstell – og ønsker en hund som virkelig er et familiemedlem – kan en Bernedoodle være et svært givende valg. Med gjennomtenkt sosialisering, vennlig, konsekvent trening og en hverdag som matcher både energinivå og pelsbehov, blir de ofte lojale, morsomme og kjærlige følgesvenner som holder seg tett ved siden av deg i mange år.

Bernedoodle

The Kennel Club (UK)

German Kennel Club (VDH)

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Royal Canin (UK)

Bernedoodles er en krysning mellom berner sennenhund og puddel, og finnes fra mini til stor størrelse. De er robuste, kjærlige og svært menneskeorienterte hunder med bølgete eller krøllete pels som røyter lite, men krever jevnlig stell. De er intelligente, men bruker ofte litt tid på å bli voksne i hodet, og passer best i aktive hjem der de slipper å være alene lenge av gangen.

## Kjappe fakta

- Kompakt, lavbeint terrier utviklet i Tsjekkia som en allsidig jakt- og familiehund  
- Særpreget lang, silkeaktig pels som klippes i stedet for å nappes, med velstelt skjegg og øyenbryn  
- Mildere og roligere temperament enn mange andre terriere, men fortsatt leken og livlig  
- Blir som regel bra med barn og andre hunder når den er godt sosialisert, og passer derfor i mange familiehjem  
- Sjelden utenfor hjemlandet, så oppdrettere er ofte svært opptatt av helse, gemytt og korrekt type  

## Utseende og pels

Cesky terrier er en liten til middels stor hund med kraftig, avlang kropp og korte, men sterke ben. Det første man legger merke til, er den lange, fallende pelsen som gir hunden en ganske elegant silhuett, men under ser man en muskuløs, arbeidsbygd kropp. Voksne hunder er vanligvis rundt 25–32 centimeter høye ved manken, og veier som oftest mellom 6 og 10 kilo, avhengig av kjønn og individuell kondisjon. Kroppen er noe lengre enn hos de fleste terriere, noe som hjelper Ceskyen å bevege seg lett gjennom kratt og tett vegetasjon under arbeid.

Hodet er langt og tørt med tydelig stopp, avsluttet med det karakteristiske barten, skjegget og øyenbrynene. Disse hårlagene i ansiktet gir Cesky terrier et uttrykksfullt, nesten ettertenksomt utseende, spesielt sammen med de mørke, mandelformede øynene. Ørene er middels store, trekantede og ligger tett inntil kinnet, noe som forsterker det rolige og milde uttrykket som er så typisk for rasen.

Pelsen er et av hovedtrekkene som skiller Cesky terrier fra mange andre terrierraser. I stedet for en hard, stri dekkpels har Cesky en fin, lett bølget pels som kjennes myk og silkeaktig. Pelsen klippes i stedet for å nappes, noe mange eiere opplever som mer praktisk. Tradisjonelle farger er ulike nyanser av blågrå eller lys kaffebrun, ofte med lysere tegninger på hode, skjegg, bryst, ben og undersiden av halen. Valper fødes dypt svarte eller sjokoladebrune og lysner gradvis etter hvert som de vokser til, ofte i løpet av flere år før den endelige fargen er på plass.

Å holde pelsen til en Cesky terrier i god stand krever jevnlig stell, men er ikke spesielt komplisert dersom man er konsekvent. En enkel pelsstellrutine bør omfatte:

- Børsting to til tre ganger i uken for å unngå floker og tover, spesielt i skjegget, i armhulene og bak ørene  
- Av og til greing gjennom beheng på ben og bryst for å fjerne små frø, rusk og bøss etter turer  
- Profesjonell eller erfaren hjemme­klipp hver 6.–10. uke for å holde den klassiske Cesky-silhuetten  

Fordi pelsen klippes kort langs rygg og sider, mens den beholdes lengre under kroppen og i ansiktet, er det viktig å holde de lengre partiene rene og fri for knuter. Et mildt hundesjampo med noen ukers mellomrom er som regel tilstrekkelig, selv om svært aktive hunder kan trenge hyppigere avskylling av ben og buk etter gjørmete turer. Mange eiere klipper pelsen lett rundt øynene for å gi hunden bedre sikt, samtidig som det typiske uttrykket bevares. Med fornuftige stellrutiner og litt øvelse kan en Cesky terrier holdes velstelt, komfortabel og vakker uten store dramatikk.

## Gemytt og personlighet

Cesky terrier ble avlet frem for å kombinere arbeidslyst med et stabilt og kjærlig lynne, og nettopp denne balansen er en av rasens største styrker. Mange som kjenner terriere, forventer et hissig og veldig egenrådig temperament. Ceskyen har riktignok en leken og bestemt side, men er som regel mer avslappet og samarbeidsvillig enn mange av sine terrier-slektninger. Dette gjør rasen særlig interessant for familier og førstegangs terriereiere som ønsker en livlig hund, men ikke en som blir for krevende.

I hverdagen liker de fleste Cesky terriere å være nær menneskene sine og er sjelden reserverte eller distanserte. De vil gjerne være med på det som skjer i hjemmet – om det er hagearbeid, tv-titting eller en tur til et hundevennlig kafésted. De er vanligvis ikke hyperaktive, men de setter pris på jevnlig mental og fysisk stimulering og kan bli understimulerte hvis de ofte blir etterlatt uten selskap eller oppgaver over lengre perioder.

Med barn vil en veloppdrettet og godt sosialisert Cesky som regel være tålmodig og tolerant, spesielt når barna lærer å behandle hunden rolig og med respekt. De liker ofte rolige leker, tilsynelatne apportleker i hagen eller ganske enkelt å ligge og slappe av i nærheten av et barn som leser på sofaen. Som med alle raser er det viktig å ha tilsyn ved samvær med helt små barn, og å gi hunden et rolig sted den kan trekke seg tilbake til dersom leken blir for voldsom.

Overfor andre hunder kan Cesky terrier variere fra svært omgjengelig til litt mer selektiv, avhengig av individ og sosialisering. De fleste er vennligere og mindre konfronterende enn mer kvikke og skarpe terriere, men de har fortsatt en god porsjon selvtillit og setter ikke alltid pris på uforskammet oppførsel fra andre. God tidlig sosialisering, inkludert valpekurs og kontrollerte møter med ulike typer hunder, hjelper dem til å bli høflige og trygge voksne.

Smådyr som kaniner og gnagere kan utløse Ceskyens jaktinstinkt, siden rasen opprinnelig ble brukt til å spore opp og ta bytte i huler og hi. Noen individer kan leve fredelig sammen med huskatt dersom de vokser opp sammen fra valpestadiet, men man bør alltid være varsom, særlig med fremmede smådyr. En godt inngjerdet hage og tilsyn rundt vilt er viktig.

Typiske utfordringer i gemyttet henger ofte sammen med deres intelligens og følsomhet. Cesky terriere kan være litt reserverte overfor fremmede i starten og vil gjerne observere før de tar kontakt, og de kan varsle med bjeff når noen nærmer seg hjemmet. De knytter seg sterkt til eierne sine, noe som er veldig hyggelig, men som i noen tilfeller kan føre til separasjonsproblemer hvis hunden sjelden er alene. Gradvis trening på å være komfortabel alene i korte perioder, kombinert med rolige rutiner og aktivitetsleker, forebygger som regel at dette utvikler seg.

Alt i alt er Cesky terrier en sjarmerende følgesvenn for mennesker som setter pris på en hund med personlighet, hengivenhet og moderat energinivå, kombinert med et mer samarbeidsvillig temperament enn hos mange andre terriere.

## Trening og mosjon

Cesky terrier er intelligent, lærevillig og samarbeider som regel gjerne med eieren, forutsatt at treningen er rettferdig og interessant. Terriere er naturlig selvstendige tenkere, og Ceskyen er intet unntak, men rasen er ofte mer førbar enn mange andre. Når treningen bygger på tillit, belønning og tydelige rutiner, responderer de fleste Ceskys svært godt.

Positive treningsmetoder fungerer best. I stedet for harde korreksjoner eller fysisk press trives disse hundene med:

- Godbitbelønning, særlig små, ekstra fristende godbiter som bare brukes i trening  
- Mild ros og lyse, oppmuntrende stemmer  
- Korte, varierte økter som holder interessen oppe  

Mange eiere legger merke til at Cesky terrier kan være følsom for hevede stemmer og røff håndtering. Føler de seg presset eller urettferdig behandlet, kan de «slå av», bli sta eller miste selvtillit. Forstår de derimot hva som forventes og belønnes for å gjøre det riktig, lærer de raskt. Tidlig trening bør vektlegge:

- Sikker innkalling, siden jaktinstinktet kan friste dem til å forfølge vilt  
- Gå pent i bånd, fordi den lave høyden gjør trekking ubehagelig både for hund og fører  
- Rolige hilserutiner på mennesker og andre hunder, for å bygge gode vaner fra start  

Når det gjelder mosjon, har Cesky terrier som regel et moderat behov som passer godt inn i de fleste aktive husholdninger. De er ikke utholdenhetsutøvere, men liker turer med litt innhold og lek. En voksen Cesky trives ofte med én til to daglige turer som samlet gir rundt en time aktivitet, pluss litt løs løping i trygge omgivelser. Mange er godt fornøyde med en kombinasjon av:

- Friske turer i nabolaget  
- Korte fotturer i skog og mark  
- Trygg, overvåket løs trening i inngjerdede områder  

Mental stimulering er like viktig som fysisk aktivitet. Aktivitetsleker, nesearbeid og korte treningsøkter holder Ceskyens kloke hode i gang. Rasen gjør det ofte godt i aktiviteter som spor, søksarbeid og ulike «earthdog»-lignende sporter der de får bruke sine naturlige jaktegenskaper på en kontrollert måte.

Hundesport kan være et flott utløp for energien. Noen Ceskys liker agility, men på grunn av den litt lengre ryggen og de korte beina bør man være forsiktig med for mye hopping og vridninger. Rallylydighet, triks­trening og enklere lydighetskonkurranser passer mange individer, og disse aktivitetene styrker også båndet mellom hund og eier.

Valper og unghunder skal ikke overbelastes, særlig ikke på harde underlag eller i trapper, fordi leddene fortsatt er under utvikling. Hyppige, korte turer og mye hvile er bedre enn lange, krevende økter. Eldre Ceskys holder seg ofte aktive langt opp i årene, men mosjonen bør tilpasses dersom de får leddstivhet eller andre aldersrelaterte plager.

Når trenings- og mosjonsbehovet er dekket, er Cesky terrier vanligvis en rolig og behagelig hund hjemme, fornøyd med å slappe av nær familien etter en god tur eller en engasjerende lekestund.

## Helse

Cesky terrier regnes som en forholdsvis sunn rase, særlig sammenlignet med noen mer hardt avlede eller motepregede hunder. Ansvarsbevisste oppdrettere legger stor vekt på robusthet og god levealder. Som hos alle raser finnes det likevel enkelte helseforhold som potensielle eiere bør kjenne til, og som oppdrettere bør følge med på.

Én tilstand som er knyttet til rasen, er en arvelig syndromtype som ligner «Scotty cramp», iblant omtalt i sammenheng med myotoni som forekommer i enkelte terrierlinjer. Dette kan påvirke bevegelse og muskelfunksjon hos et lite antall hunder. Genetisk forskning og helseprogrammer i dedikerte raseklubber har bidratt til å redusere forekomsten, men det er fortsatt fornuftig å spørre oppdrettere hvilke helseundersøkelser de gjør, og om det finnes historikk for bevegelsesforstyrrelser i linjene.

Andre tilstander som kan forekomme hos Cesky terrier, er:

- Øyeproblemer som katarakt og linseforandringer hos eldre hunder  
- Enkelte tilfeller av patellaluksasjon (løs kneskål), noe som er vanligere hos små raser  
- En viss tendens til allergier eller hudfølsomhet hos enkelte individer  

Mange raseklubber anbefaler helsetesting av avlsdyr, inkludert øyelysning hos veterinær med spesialkompetanse på øyesykdommer, og eventuelt DNA-tester for kjente arvelige lidelser, avhengig av land. I noen land oppfordres det også til patellasjekk og generell ortopedisk vurdering. Når man kontakter oppdrettere, er det lurt å spørre hvilke tester som er gjennomført og be om dokumentasjon.

Gjennomsnittlig levealder for Cesky terrier oppgis ofte til rundt 12–15 år, og enkelte lever enda lengre med god helse. Å holde idealvekten er avgjørende for langvarig velvære, siden overvekt belaster ledd og kan forverre eksisterende ortopediske eller hjertesykdommer. Et balansert fôr, kontroll på porsjonsstørrelser og regelmessig mosjon er nøkkelfaktorer for å forebygge fedme.

Rutinemessig veterinæroppfølging hjelper til med å fange opp problemer tidlig. Årlige helsesjekker, tannkontroll og vaksiner eller titer-tester etter lokale anbefalinger bør inngå i alle Ceskyers liv. Mange eiere opplever at tannhelse krever ekstra oppmerksomhet, siden små raser lett får tannstein. Regelmessig tannpuss og egnede tyggesaker kan redusere risikoen for tannkjøttsykdom.

Fordi rasen klippes i pelsen, og noen individer har følsom hud, anbefales milde pleieprodukter. Sterke sjampoer eller hyppig bading kan fjerne naturlige oljer og føre til kløe. Ved vedvarende kløe, øreristing eller hudirritasjon bør man kontakte veterinær, da dette kan være tegn på allergi eller infeksjon.

Ved å velge en seriøs oppdretter som prioriterer helsetesting, og ved å gi hunden god daglig omsorg, kan eiere med rimelighet forvente at en Cesky terrier får et langt, aktivt og kjærlig liv.

## Historie og opprinnelse

Cesky terrier er en av de få rasene der både opphavsmann og formål er godt dokumentert. Rasen ble utviklet på midten av 1900-tallet i daværende Tsjekkoslovakia av en engasjert kynolog ved navn František Horák. Han arbeidet som genetiker og var nært knyttet til Tsjekkoslovakiske vitenskapsakademiet, noe som preget hans svært systematiske tilnærming til hundeavl.

Horák ønsket en liten, robust og allsidig terrier som kunne arbeide godt i skoger og åkrer i hjemlandet. Målet hans var å skape en hund som kunne gå ned i hi og drive ut rev og annet vilt, men som samtidig var så mild og håndterlig at den kunne leve harmonisk i en familie. For å få til dette krysset han Sealyham terrier med Scottish terrier og selekterte deretter nøye over flere generasjoner for å få den beste kombinasjonen av egenskaper – blant annet et mer moderat temperament og en pels som kunne klippes i stedet for å nappes.

Navnet Cesky terrier betyr rett og slett «tsjekkisk terrier» på tsjekkisk, og understreker den nasjonale stoltheten knyttet til rasen. Den ble anerkjent i hjemlandet på 1960-tallet, og fikk senere internasjonal godkjenning fra kennelklubber i Europa og andre deler av verden. Siden rasen er relativt ung og ble utviklet på en kontrollert måte, er rasestandarden ganske tydelig når det gjelder utseende, bevegelser og gemytt.

I de første årene ble Cesky terrier brukt til jakt på småvilt på den tsjekkiske landsbygda. Jegere satte pris på at den kunne jobbe både over og under bakken, og at den samarbeidet godt med andre hunder i flokk. Sammenlignet med mer temperamentsfulle britiske terriere fikk Cesky raskt rykte for å være roligere og mer lydhør, samtidig som den beholdt nok jaktlyst til å være nyttig i felt.

Etter hvert som livsstilene endret seg og tradisjonell jakt ble mindre vanlig, gikk Cesky terrier gradvis over fra å være først og fremst en brukshund til i større grad å være selskapshund. Det vennlige lynnet og håndterbare størrelsen gjorde den til en attraktiv familiehund, selv om rasen aldri har blitt særlig tallrik. I dag regnes den fortsatt som sjelden i mange land, noe som ofte innebærer at oppdrettere kjenner hverandre godt og samarbeider på tvers av grenser for å bevare genetisk variasjon.

I dag deltar Cesky terriere i ulike aktiviteter som utstilling, lydighet, hundesport og spor- og søksarbeid på hobbynivå. Noen brukes fremdeles til praktisk jakt, men langt flere er høyt verdsatte familiehunder. Historien som målrettet avlet arbeidsterrier sees fortsatt i deres nysgjerrighet, utholdenhet og glede over friluftsliv, mens det bevisst utvalgte temperamentet passer moderne familieliv svært godt.

## Å leve med rasen

Å leve med en Cesky terrier kan være svært givende for mennesker som ønsker en hund som kombinerer hengivenhet, intelligens og moderat aktivitetsnivå i et kompakt format. Før man skaffer seg en, er det viktig å forstå hvordan hverdagen med rasen faktisk er, og hvilket forpliktelsesnivå som kreves.

Ceskys er som regel svært knyttet til familien og vil være der det skjer. De trives dårlig med å være stuet bort i kennel eller i en avskjermet del av huset. De vil ligge i sofaen, følge deg fra rom til rom og være en del av de daglige rutinene. Denne tette tilknytningen kan være svært positiv, spesielt for enkeltpersoner eller par som ønsker en lojal følgesvenn, men innebærer også at du bør ta hensyn til hunden når du planlegger arbeidstid, ferier eller lange dager borte fra hjemmet.

Når det gjelder plass, kan en Cesky terrier tilpasse seg de fleste boforhold – fra leilighet i byen til hus på landet – så lenge den får mosjon og mental stimulering. En trygg, inngjerdet hage er en fordel, siden mange Ceskys liker å snuse rundt og sole seg ute. Samtidig bør de ikke være overlatt til seg selv lenge ute i hagen, da de kan begynne å grave eller prøve å finne små rømningsveier hvis de kjeder seg.

De årlige kostnadene ved å holde en Cesky terrier varierer fra land til land, men vil vanligvis omfatte:

- Kvalitetsfôr tilpasset størrelse, alder og aktivitetsnivå  
- Rutinemessig veterinærbehandling som vaksiner, parasittkontroll og helsesjekker  
- Pelsstellkostnader dersom du bruker profesjonell hundefrisør til jevnlig klipp  
- Forsikring eller egen spareordning til uforutsette veterinærutgifter  
- Utstyr som sele, bånd, seng, stelleutstyr, leker og eventuelle avgifter til hundesport  

Siden rasen krever jevnlig klipp, velger mange eiere å investere i klippemaskin, sakser og børster for å lære seg grunnleggende stell hjemme. Selv om du bruker profesjonell hundefrisør, vil du fortsatt trenge blant annet en slicker-børste, en metallkam og klotang for å holde pels og klør i orden mellom timene. En godt tilpasset, sklisikker sele er ofte mer komfortabel enn halsbånd på tur, særlig for små raser som kan være sårbare for trakeal irritasjon.

Inne i huset setter Ceskys pris på et stille, behagelig hvilested der de kan trekke seg tilbake hvis barna leker vilt eller det kommer besøk. Et bur eller en dekket seng i et rolig hjørne kan fungere som en trygg hule. Fordi de kan være følsomme for mye støy og kaos, trives de som oftest best i hjem der de behandles vennlig, og der det er forutsigbare rutiner.

Fremtidige eiere bør være innstilt på å bruke tid på trening og sosialisering, særlig det første året. Valpekurs, besøk i ulike miljøer og skånsom eksponering for forskjellige mennesker og dyr bidrar til å bygge en trygg og velfungerende voksen hund. Engasjert trening kan dessuten være en hyggelig hobby som styrker forholdet mellom hund og eier.

Å reise med en Cesky terrier er som regel enkelt. Størrelsen gjør dem lett å ha med i bil, og mange setter pris på utflukter både til by og land. Et reisebur eller bilsele, en sammenleggbar vannskål og noen favorittleker gjør turen sikrere og mer komfortabel.

For den rette personen eller familien tilbyr Cesky terrier en flott kombinasjon av håndterlig størrelse, vennlig gemytt og tiltalende utseende. Å leve med denne rasen betyr å invitere en intelligent og hengiven liten partner inn i livet, en hund som gjerne deler turene dine, sofaen din og mange år med hverdagsøyeblikk.

Cesky terrier

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Verein für Deutsche Wachtelhunde (Germany)

Kompakt tsjekkisk jakt- og familie­terrier med kraftig, lav kropp og lang, silkeaktig klipt pels. Rolig, men leken, og som regel god med barn og andre hunder når den er godt sosialisert. Intelligent og sensitiv, trenger jevnlig mosjon, trening og pelsstell. Fortsatt relativt sjelden utenfor hjemlandet.

Bernedoodle vs Cesky terrier

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser