## Kjappe fakta

- Bernedoodle er en blanding mellom berner sennenhund og puddel, og kombinerer et mildt, familieorientert gemytt med høy intelligens og relativt lite røyting.  
- De finnes i tre hovedstørrelser, fra kompakte Mini Bernedoodles til store Standard‑varianter, så det finnes som regel en størrelse som passer ulike hjem og livsstiler.  
- Mange Bernedoodles får en bølgete eller krøllete pels som kan være mer allergivennlig enn hos mange andre raser, selv om ingen hund er helt hypoallergen.  
- Dette er en menneskeorientert rase som helst vil være midt i familielivet, ikke bli etterlatt alene i lange perioder.  
- Bernedoodles modnes ofte sakte og kan være lekne og valpeaktige i flere år, noe som både er sjarmerende og utfordrende i treningssammenheng.  


## Utseende og pels

Som blandingsrase varierer Bernedoodle mer i utseende enn mange rene raser. Generelt kan du forvente en kraftig, atletisk hund som ser både sterk og myk ut på samme tid. Kroppen er gjerne litt lengre enn høy, med godt utviklet muskulatur som gjenspeiler berner sennenhundens arbeidsbakgrunn. Selv de mindre Bernedoodles føles ofte solide når du løfter dem, heller enn lette og skjøre.

Standard Bernedoodle er den største varianten. Voksne hanner står ofte rundt 58–73 cm i skulderhøyde, med tispene litt mindre. Vekten kan variere fra rundt 30 til over 40 kg, avhengig av størrelsen på puddel‑forelderen og linjene de kommer fra. Mini og Medium Bernedoodles lages ved å krysse med dvergpuddel eller mindre puddler. Disse blir vanligvis 38–55 cm høye og veier omtrent 12–30 kg. Det finnes også Toy Bernedoodles, men svært små størrelser kan medføre ekstra helseutfordringer, så seriøse oppdrettere er forsiktige med å avle dem altfor små.

Hodet er som oftest bredt med et mykt, vennlig uttrykk. Mange Bernedoodles arver de dype, litt hengslete øynene til berneren, myknet opp av bølger eller krøller fra puddelpelsen rundt ansiktet. Ørene er middels store, trekantede og hengende tett inntil hodet. Halen er vanligvis lang og bæres i en avslappet bue når hunden er fornøyd og i bevegelse.

Pelsen er en av de største attraksjonene ved Bernedoodle. Det finnes tre hovedpelstyper:

- Rett eller lett bølget, mer som hos berner sennenhund, ofte med mer røyting.  
- Bølget, som er vanligst og ofte regnes som lettest å stelle – røyter mindre og gir et mykt, lurvete uttrykk.  
- Krøllete, lik puddelpels, som gjerne røyter minst, men krever mest stell.

Fargene er ofte svært iøynefallende. Mange Bernedoodles har den klassiske tricolor‑tegningen til berneren, med sort, hvitt og tan på ansikt, bryst, ben og hale. Andre kan være tofarget i sort og hvitt, eller sable, merle eller sjokoladefarget, avhengig av genetikken. Tricolor Bernedoodles er som regel mest ettertraktet, men pelsfarge bør aldri veie tyngre enn helse og gemytt når du velger valp.

Fordi pelsen hos mange vokser kontinuerlig, omtrent som menneskehår, er jevnlig pelsstell helt nødvendig. De fleste Bernedoodles trenger:

- Børsting minst tre til fire ganger i uken for å hindre floker og smertefulle tover.  
- Profesjonell grooming hver 6.–10. uke for klipp, trimming rundt øyne og poter samt en skikkelig sjekk av huden.  
- Regelmessig sjekk og rens av ører, siden pels og øreform kan holde på fukt og øke risikoen for ørebetennelse.  

Hvis du liker den luftige «teddybjørn‑looken», må du være ekstra nøye med børsting for å holde pelsen i god stand. For travle familier er en kortere «puppy cut» ofte mer praktisk, fordi den gjør daglig stell mye enklere. Start med pelsstell allerede mens hunden er valp, og bruk godbiter og rolig, vennlig håndtering så valpen får positive assosiasjoner. Da har du langt større sjanse for en voksen hund som samarbeider og trives med stellet fremfor å stritte imot.  


## Gemytt og personlighet

Bernedoodle har fått rykte på seg for å være en vennlig, kjærlig og svært familieorientert følgesvenn. Mange eiere beskriver dem som «borrelåshunder» som alltid vil være der menneskene deres er – i sofaen, fra rom til rom, i bilen og på tur. Denne tette tilknytningen gjør dem flotte som familiehunder, men betyr også at de ofte mistrives med å være alene lenge. En Bernedoodle som jevnlig står alene hele dagen kan utvikle uro eller uønsket atferd som bjeffing, biting på inventar eller graving og ødeleggelser.

Fra berner sennenhund‑siden arver de ofte en rolig, mild natur og et sterkt behov for å knytte seg til familien. Fra puddel‑siden kommer som regel intelligens, nysgjerrighet og et leken, morsomt lynne. Mange Bernedoodles er små klovner som elsker å underholde eierne sine – med rampete sprett rundt i stuen, «zoomies» eller ved å stolt bære leker til gjester. De beholder ofte et valpeaktig sinn lenger enn mange andre raser, og noen er ikke mentalt «voksne» før rundt tre–fireårsalderen, så tålmodighet er viktig.

Med barn kan en godt avlet og godt sosialisert Bernedoodle være en utmerket familiehund. De tåler ofte en del lyd og aktivitet og liker hagelek, forsiktige dralek‑leker eller å lære triks sammen. Siden mange Bernedoodles blir ganske store og energiske, er likevel tilsyn rundt små barn helt avgjørende. Hopp i begeistring eller litt klønete entusiasme kan lett velte et lite barn, selv om hunden ikke mener noe vondt. Å lære høflige hilserutiner tidlig og gi barna klare regler for hvordan de skal omgås hunden på en respektfull måte, gjør en stor forskjell.

Bernedoodles er ofte sosiale med andre hunder, særlig hvis de har hatt gode erfaringer helt fra valpestadiet. Leken kan være ganske røff og livlig, så det er viktig å matche dem med lekekamerater som tåler den stilen. Mange vil også kunne leve fredelig sammen med katter og andre smådyr dersom de introduseres gradvis og under tilsyn. Som hos alle raser varierer individene, og noen kan være mer følsomme eller reserverte enn andre.

Vanlige utfordringer i gemytt kan være:

- Separasjonsstress, som gir seg utslag i bjeffing eller ødeleggelser når hunden er alene.  
- Unghundtrass, særlig hos større hanner, dersom grunnleggende trening ikke blir fulgt opp konsekvent.  
- Skyhet eller usikkerhet, spesielt hos dårlig avlede hunder eller individer som har gått glipp av tidlig sosialisering.

Det lønner seg å investere tid i god sosialisering fra rundt åtte til seksten ukers alder, der valpen får møte ulike typer vennlige mennesker, rolige hunder, nye lyder og miljøer. Trygghet bygget i denne perioden gir ofte en avslappet, enkel hund senere i livet. Med riktig veiledning blir de fleste Bernedoodles kjærlige, tilpasningsdyktige følgesvenner som passer godt i mange hjem – fra aktive barnefamilier til par eller aleneboende som liker friluftsliv og sosialt samvær med hunden hjemme.  


## Trening og mosjon

Bernedoodles er som regel intelligente, samarbeidsvillige og svært matmotiverte – en fantastisk kombinasjon for trening. Samtidig kan den lekne naturen og en liten dose stahet overraske førstegangseiere. Noen individer arver en litt «sen modenhet» fra berner‑siden og kan godt forstå en kommando, men likevel bestemme seg for at en løvbit i vinden eller en tilfeldig forbipasserende er mer interessant akkurat da.

For beste resultat bør treningen starte allerede den første dagen valpen kommer hjem. Korte, morsomme økter på 5–10 minutter fungerer bedre enn lange, alvorlige øvelser. Bruk positiv forsterkning:

- Belønn med små, smakfulle godbiter, ros eller en kjapp lek når hunden gjør det du ønsker.  
- Unngå harde korreksjoner, kjefting eller fysisk straff – det bryter ned tillit og kan skape uro eller frykt.  
- Vær rolig og konsekvent, slik at hunden får tydelige rammer.

Kjerneferdigheter som «sitt», «dekk», innkalling, å gå pent i bånd og «slipp/leave it» er ekstra viktige for en stor og entusiastisk rase. Mange Bernedoodles responderer svært godt på klikkertrening eller markørord, fordi de liker mental utfordring og raskt lærer at lyden betyr belønning. Gjør treningen lekpreget for å holde motivasjonen oppe – for eksempel gjemsel‑leker med innkalling i huset eller hagen for å bygge opp en sterk vane for å komme når du roper.

Mosjonsbehovet varierer med størrelse og individ, men de fleste voksne Bernedoodles trenger minst 60–90 minutters fysisk aktivitet per dag, fordelt på to–tre turer eller lekeøkter. Standard Bernedoodles trenger ofte mer mosjon enn de små. Valper skal ikke overbelastes mens skjelett og ledd fortsatt utvikler seg. En enkel tommelfingerregel er omtrent 5 minutter strukturert mosjon per måned alder, opptil to ganger daglig, og fokus på rolig lek og utforskning fremfor lange løpeturer og mye trapper i de første månedene.

Aktiviteter mange Bernedoodles setter spesielt pris på, er for eksempel:

- Lange turer eller turer i skog og mark, der de kan snuse, utforske og kanskje vasse litt i trygge vann.  
- Hent‑ og kasteleker med myke baller eller leker, gjerne i en inngjerdet hage.  
- Hundesport som agility, nosework/søk, canicross eller lydighet, som lar dem bruke både kropp og hode.  
- Aktiviseringsleker og fôringspuslespill på regnværsdager for å forebygge kjedsomhet inne.

Mental stimulering er minst like viktig som fysisk mosjon. En Bernedoodle som får en grei tur, men ingen mental utfordring, vil ofte finne på sin egen underholdning hjemme – noe som gjerne betyr tygging på møbler eller leting i søppelbøtter. Enkle tiltak kan være å strø tørrfôr utover gresset så hunden må «jakte» med nesen, lære nye triks, eller gi noe å tygge på eller en fylt Kong mens du slapper av.

Siden Bernedoodles er så menneskeorienterte, trives de når trening er integrert i hverdagen. Be om «sitt» før du fester båndet, «vent» før de får gå gjennom dører, og «dekk og bli» mens du lager mat. Denne typen dagligdags trening bygger impulskontroll og gode manerer uten at du trenger lange formelle økter. Med tålmodig, positiv veiledning og jevnlig øvelse blir de fleste Bernedoodles høflige, veloppdragne hunder som er en glede både hjemme og ute blant folk.  


## Helse

Som blandingsrase kan Bernedoodle ha nytte av genetisk variasjon, men det betyr ikke at de automatisk er friskere enn rasehunder. Ansvarlig avl og nøye utvalg av foreldre har mye større betydning for helsen på sikt. Fremtidige eiere bør kjenne til potensielle problemer fra både berner sennenhund‑ og puddel‑siden.

Vanlige helseutfordringer hos Bernedoodles kan være:

- Hofte‑ og albuedysplasi, utviklingsforstyrrelser i leddene som kan gi smerter og leddgikt.  
- Ulike øyelidelser, som progressiv retinal atrofi (PRA), katarakt og andre arvelige øyesykdommer.  
- Hud‑ og øreproblemer, særlig hos hunder med tung, krøllete pels og hengende ører som lett holder på fukt.  
- Allergier eller fôrintoleranser, som kan vise seg som kløe, gjentatte ørebetennelser eller mage-/tarmplager.  
- I enkelte linjer økt kreftrisiko, i tråd med bernerens kjente utfordringer, selv om den faktiske risikoen varierer mellom familier og oppdrettere.

Standardpuddel kan være disponert for blant annet Addisons sykdom, magedreining (GDV) og enkelte blødningsforstyrrelser, mens berner sennenhund har kjent risiko for kreft og leddproblemer. Seriøse oppdrettere vil helseteste avlsdyrene sine for:

- Hofte‑ og albuedysplasi, med offisiell røntgen og scoring.  
- Øyeundersøkelse hos veterinær med spesialkompetanse på øyelysing.  
- Relevante DNA‑tester for kjente arvelige sykdommer hos puddel og berner sennenhund, som degenerativ myelopati og enkelte netthinnesykdommer.  

Når du snakker med en oppdretter, må du ikke nøle med å be om dokumentasjon på tester og ærlig informasjon om helse og levealder i linjene deres. En god oppdretter vil hilse slike spørsmål velkommen og forklare hvordan de tenker rundt avl. Styr unna de som bare fokuserer på pelsfarge eller størrelse og ikke kan vise til helsetester.

Forventet levealder hos Bernedoodle oppgis ofte til rundt 12–15 år, der de mindre variantene gjerne lever nær den øvre delen av skalaen. For å legge til rette for et langt og friskt liv bør eiere være opptatt av:

- Å holde hunden slank gjennom riktig fôr og mosjon, siden overvekt belaster ledd og indre organer.  
- Regelmessige veterinærkontroller, inkludert årlige helsesjekker, vaksiner etter lokale anbefalinger og vurdering av tannhelse.  
- God tannpleie hjemme, som tannpuss eller godkjente dentaltygg.  
- Jevnlig parasittforebygging, spesielt i områder med flått, lopper eller hjertemark.

Forsikring kan være en klok investering, gitt kostnadene ved for eksempel leddoperasjoner eller langvarig behandling av kroniske lidelser. Mange eiere velger også å røntge hofter og albuer når hunden er gammel nok, særlig hvis de vil drive med mer krevende hundesport.

Grundig avlsarbeid, sunn livsstil og jevnlig oppfølging hos veterinær fjerner ikke all helserisiko, men øker sjansen betydelig for at Bernedoodlen din får et langt, aktivt og komfortabelt liv godt opp i seniorårene.  


## Historie og opprinnelse

Bernedoodle er en relativt ung «designer» blandingsrase som kombinerer berner sennenhund og puddel. Berner sennenhund har lang historie i Sveits som gårds‑ og trekkhund, mens puddel opprinnelig ble brukt som dyktig vannapportør i Europa. Den planlagte krysningen mellom disse to kom først på slutten av 1900‑tallet og begynnelsen av 2000‑tallet.

Målet var å kombinere det milde, lojale og familieorienterte gemyttet til berner sennenhund med puddelens intelligens, treningsvillighet og lite røyting. Oppdrettere ønsket å skape en familiehund som passet moderne livsstil, var tilpasningsdyktig til ulike bomiljøer og potensielt bedre egnet for enkelte allergikere. De første Bernedoodles var hovedsakelig førstegenerasjonskrysninger mellom renraset berner og renraset puddel. Etter hvert begynte noen oppdrettere med multigenerasjonsavl, som Bernedoodle x puddel eller Bernedoodle x Bernedoodle, for å stabilisere egenskaper som pels og størrelse.

I motsetning til etablerte raser med formell godkjenning og standardiserte raseklubber i store kennelklubber, er ikke Bernedoodle anerkjent som egen rase de fleste steder. Den tilhører i stedet gruppen av målrettede blandingsraser, ofte kalt «doodles», som også inkluderer Labradoodle og Goldendoodle. Resultatet er større variasjon i type, pels og gemytt, avhengig av hvor gjennomtenkt det enkelte avlsprogrammet er.

I begynnelsen ble Bernedoodles først og fremst avlet som familie‑ og selskapshunder. Men intelligensen, tilknytningen til mennesker og arbeidslysten fanget raskt interessen til trenere og organisasjoner som jobber med terapihunder. I dag finner du Bernedoodles som:

- Terapihunder og besøksvenner i skoler, sykehus og omsorgsboliger.  
- Assistansehunder i enkelte programmer, der individet har riktig mentalitet.  
- Aktive turkamerater til fjellturer, løping og annet friluftsliv.  

De er også svært populære som rene familiehunder, ofte elsket for sitt vennlige vesen og sitt iøynefallende utseende. Fordi etterspørselen har økt raskt, finnes både svært dyktige, helseorienterte oppdrettere og mindre seriøse aktører som prioriterer volum eller «motefarger» fremfor dyrevelferd. Nettopp derfor er det ekstra viktig å gjøre grundig research før man kjøper valp.

Etter hvert som interessen for Bernedoodle vokser internasjonalt, jobber enkelte oppdrettere og entusiastgrupper for mer konsekvent standard når det gjelder helsetesting, gemytt og bygning. Om Bernedoodle på sikt vil bli en formelt godkjent rase, er fortsatt usikkert, og vil kreve flere generasjoner med planlagt og dokumentert avl. Inntil videre er den først og fremst en populær og allsidig familiehund, verdsatt mer for sine egenskaper som individ enn for strenge utstillingskrav.  


## Å leve med rasen

Å leve med en Bernedoodle er som regel livlig, sosialt og fullt av samvær. Dette er ikke en type hund som trives som «bakgrunnshund» du bare forholder deg til innimellom. De fleste Bernedoodles blomstrer når de får være en aktiv del av hverdagen og familielivet. De vil helst ligge i samme rom som deg, følge etter deg ut i hagen og «hjelpe til» med husarbeidet ved å se på eller bære rundt på leker.

Fremtidige eiere bør være forberedt på å bruke en del tid på hunden. Hverdagen med en Bernedoodle innebærer normalt:

- Minst én ordentlig tur om dagen, i tillegg til lek og mental stimulering.  
- Fast pelsstell, inkludert børsting og sjekk av pels og hud, pluss salongbesøk for klipp.  
- Jevnlig trening for å opprettholde gode manerer, særlig ved møte med gjester og på tur i bånd.  

Økonomisk kan Bernedoodles være mer kostbare i drift enn enkelte mindre eller mer lettstelte raser. Årlige utgifter vil vanligvis omfatte:

- Kvalitetsfôr tilpasset størrelse og aktivitetsnivå.  
- Rutinemessig veterinæroppfølging og vaksiner.  
- Grooming flere ganger i året, dersom du ikke lærer å klippe selv.  
- Forsikring eller egen sparekonto til uforutsette veterinærutgifter.  
- Utstyr, leker og eventuelle kurs eller aktiviteter.

Du trenger også litt grunnutstyr for å gjøre livet med Bernedoodle enklere. En solid, godt tilpasset sele og et sterkt, behagelig bånd er viktig, særlig i ungdomsfasen når hunden gjerne drar ivrig fremover. Et bur eller et avgrenset hvileområde kan hjelpe med husrenhet og gir hunden et trygt sted å trekke seg tilbake. Invester i slitesterke leker – tyggeleker, aktiviseringsleker og myke bamser å bære på, siden mange Bernedoodles liker å ha noe i munnen. En god slicker‑børste, metallkam, klotang eller kloslip og ørerens er også basisutstyr til pelsstell.

Når det gjelder boligsituasjon, trives Bernedoodles som regel best i hjem der de har litt plass å bevege seg på. Hage eller uteområde er en fordel, særlig for Standard Bernedoodles, men ikke et absolutt krav hvis du er dedikert til å gi flere gode turer daglig og nok mental aktivitet. De kan tilpasse seg leilighetsliv i byen så lenge behovene deres møtes, men veldig små leiligheter kan føles trange med en stor hund – spesielt i uker med mye inneliv på grunn av vær.

Temperamentsmessig bør nye eiere være forberedt på en kjærlig, til tider følsom hund som lett plukker opp stemningen i hjemmet. Høylytt kjefting eller mye kaos kan stresse enkelte individer. De trives best med rolige, forutsigbare rutiner. De passer godt for familier med barn som har lært å behandle dyr pent, for aktive par eller for dem som jobber en del hjemmefra. De passer dårligere i hjem der alle er borte store deler av dagen og hunden ofte må være alene.

Hvis du liker trening, friluftsliv og jevnlig pelsstell – og ønsker en hund som virkelig er et familiemedlem – kan en Bernedoodle være et svært givende valg. Med gjennomtenkt sosialisering, vennlig, konsekvent trening og en hverdag som matcher både energinivå og pelsbehov, blir de ofte lojale, morsomme og kjærlige følgesvenner som holder seg tett ved siden av deg i mange år.

Bernedoodle

The Kennel Club (UK)

German Kennel Club (VDH)

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Royal Canin (UK)

Bernedoodles er en krysning mellom berner sennenhund og puddel, og finnes fra mini til stor størrelse. De er robuste, kjærlige og svært menneskeorienterte hunder med bølgete eller krøllete pels som røyter lite, men krever jevnlig stell. De er intelligente, men bruker ofte litt tid på å bli voksne i hodet, og passer best i aktive hjem der de slipper å være alene lenge av gangen.

## Kjappe fakta

- Vennlig, menneskeorientert selskaps­hund som som regel elsker både barn og andre dyr  
- Røytesvakt, fluffy pels som ofte passer i hjem med allergikere, men som krever jevnlig stell  
- Liten, men robust størrelse som passer i leilighet, men som også trives i en aktiv familie  
- Intelligent og lærevillig, men følsom og lite glad i å være alene  
- En krysning mellom Cavalier King Charles Spaniel og Bichon Frisé, avlet som selskapshund  

## Utseende og pels

Cavachon er en liten selskaps­hund med et mykt, tiltalende uttrykk som mange beskriver som «teddybjørn‑aktig». De fleste voksne blir rundt 28–33 centimeter høye ved skulderen, men størrelsen kan variere noe avhengig av hvilken forelder de ligner mest på. Vekten ligger vanligvis mellom 6 og 11 kilo. Kroppen er kompakt og litt lengre enn høy, og hunden føles overraskende stødig når du løfter den. Dette er ingen skjør leketøyshund, men den er fortsatt liten nok til å bæres ved behov og til å trives i boliger av nesten enhver størrelse.

Hodet er ofte lett rundt med uttrykksfulle, mørke øyne og et åpent, vennlig uttrykk som er en av rasens største sjarmfaktorer. Ørene er som regel middels lange, hengende tett inntil hodet og dekket av myk, bølgete pels. Snuten er middels lang – verken veldig kort eller veldig lang – noe som ofte gir lettere pust enn hos mer flatnesede raser. Helhetsinntrykket er balansert, med myk energi og uten ekstreme trekk.

Pelsen er et av Cavachonens mest særpregede kjennetegn. Takket være Bichon Frisé‑innslaget har de fleste Cavachoner en pels som røyter lite og ofte oppleves mer behagelig i hjem med allergikere. Strukturen er som oftest myk, bølgete eller lett krøllete, med en luftig, fluffy følelse. Enkelte individer får mer rett pels dersom de ligner mer på Cavalier‑siden. Vanlige pelsfarger er:

- Hvit med aprikos‑, tan‑ eller gyldne flekker  
- Hvit med svarte eller sobelfargede flekker  
- Ensfarget krem eller lys aprikos  
- Trikolor‑mønstre lik Cavalier King Charles Spaniel  

Mange Cavachoner lysner eller skifter nyanse noe etter hvert som de vokser til, så en mørk valp kan ende opp som en mer dus, pastellfarget voksen hund. Pelsen vokser gjerne kontinuerlig, og jevnlig vedlikehold er derfor nødvendig for at hunden skal ha det behagelig og se velstelt ut.

Pelsstellet på en Cavachon innebærer daglig, eller i hvert fall flere ganger ukentlig, børsting for å forebygge tover, særlig bak ørene, rundt halsen, under beina og i beheng på ben og hale. En karde kombinert med en metallkam fungerer godt til å komme gjennom den myke underulla. Mange eiere velger å klippe eller trimme hunden hver 6.–8. uke hos profesjonell hundefrisør. En praktisk «pet trim» rundt ansikt, poter og hygieneområder holder skitt borte og gjør hjemme­stellet enklere.

Rutinemessig pelsstell bør også omfatte:

- Regelmessig kontroll og skånsom rens av ørene, siden hengende ører lett holder på fukt  
- Tørking rundt øynene hvis hunden har tendens til tåreflekser og misfarging  
- Kloklipp hver tredje–fjerde uke, eller ved behov  
- Tannstell, for eksempel tannbørsting eller tyggeprodukter – små raser har ofte tettstilte tenner  

Med gode rutiner holder Cavachonens pels seg myk, ren og behagelig å leve med, og mange opplever at stellestundene blir en rolig og hyggelig måte å knytte bånd til hunden på.

## Lynne og personlighet

Cavachon er først og fremst en selskapshund. Den trives aller best sammen med mennesker og knytter seg ofte sterkt til familien sin. I hverdagen er de fleste Cavachoner kjærlige, blide og ivrige etter å være med på det som skjer. De følger ofte yndlingspersonen sin fra rom til rom, legger seg nær deg når du hviler, og hilser som regel gjester med logrende hale og våkent blikk.

I familier kommer Cavachonen ofte virkelig til sin rett. Den er som regel mild og tålmodig med barn, særlig når barna lærer å håndtere hunden med respekt. Den lille størrelsen og myke væremåten passer best til roligere lek, som å kaste en myk leke eller øve på triks inne. Med helt små barn er det viktig med tilsyn begge veier: Hunden må være trygg på at den ikke blir håndtert hardt, og barnet trenger veiledning i å behandle en liten hund varsomt. Mange familier opplever at litt eldre barn og Cavachoner blir nære lekekamerater og kosepartnere.

Overfor andre hunder og husdyr er Cavachonen ofte vennlig og tolerant. Tidlig sosialisering hjelper den til å utvikle gode manerer og trygghet. De fleste liker andre hunder i parken eller på kurs, og mange trives godt sammen med en annen hund – eller til og med en katt – i hjemmet. Introduksjoner bør alltid være rolige og gradvise, og positive erfaringer med ulike dyr og mennesker fra valpestadiet er en stor fordel. Den milde naturen gjør at Cavachonen oftere vil unngå konflikter enn å starte dem.

Til tross for sitt milde lynne kan Cavachonen by på noen utfordringer. Den sterke tilknytningen til mennesker gjør at den kan være utsatt for separasjonsangst hvis den ofte må være alene i mange timer. En ensom Cavachon kan begynne å bjeffe, ule eller ødelegge ting. De trives best i hjem der noen er hjemme store deler av dagen, eller der man kan ordne med hundepass, dagpark eller en pålitelig person som kommer innom. Å lære hunden fra ung alder at alenetid er trygt og positivt er svært viktig.

Noen Cavachoner kan også utvikle tendens til å bjeffe på lyder, forbipasserende utenfor vinduet eller ukjente lyder. Dette skyldes oftere årvåkenhet og et ønske om å «si fra» enn egentlig aggressivitet. Skånsom trening, nok mosjon og å unngå å belønne bjeffing med ekstra oppmerksomhet kan dempe denne atferden. En Cavachon som er passe sliten og mentalt fornøyd, er som regel en rolig og avslappet inne­hund.

Alt i alt passer Cavachonen best for mennesker som ønsker en kjærlig, tett på og sosial hund – ikke et svært selvstendig dyr. Den responderer best på vennlighet og tydelighet. Harde tak eller hevede stemmer kan lett gjøre den utrygg og føre til nervøs atferd. Med trygghet, omsorg og god veiledning utvikler Cavachonen seg som regel til en selvsikker, lykkelig liten hund som sprer varme og glede i hverdagen.

## Trening og mosjon

Cavachon er en klok og mottakelig rase som vanligvis liker å lære. Den tar raskt til seg nye signaler og vil ofte svært gjerne samarbeide, spesielt når trening oppleves som lek. Følsomheten og menneskefokuset gjør den godt egnet til positive treningsmetoder. Den responderer godt på ros, mild stemmebruk, små godbiter og lek. Streng behandling, straff eller høye irettesettelser kan lett dempe motivasjonen og svekke tilliten.

Grunntrening bør starte tidlig. Unge Cavachoner har godt av korte, lekne økter som dekker viktige ferdigheter som:

- Å reagere sikkert på navnet sitt  
- Sitt, dekk og bli  
- Gå pent i bånd uten å trekke hele tiden  
- Innkalling, også med lette forstyrrelser  
- Å kunne legge seg og slappe av på teppe eller seng på kommando  

Fordi Cavachoner gjerne er både sosiale og nysgjerrige, er god innkalling spesielt viktig før de får løpe løse i sikre områder. Bruk ekstra gode godbiter, blid kroppsspråk og en glad stemme når du roper inn. Jevnlig trening fra valpealder kan spare deg for mange bekymringer senere.

Selv om Cavachon er en liten hund, trenger den daglig mosjon for å holde seg sunn og i balanse. En typisk voksen Cavachon vil som regel være fornøyd med en kombinasjon av:

- To–tre kortere turer som til sammen gir rundt 45–60 minutter om dagen  
- Litt løs lek i en trygg hage eller inngjerdet område  
- Innendørsaktiviteter som drakamp, gjemsel eller apport med myke leker  

De er tilpasningsdyktige. En roligere dag med kortere runder går fint innimellom, men over tid trives de best med en jevn og forutsigbar aktivitetsrytme. For lite mosjon kan gi rastløshet, overvekt eller atferdsproblemer som mye bjeffing eller tygging. Samtidig er de ingen utholdenhetsatleter; lange, harde løpeturer eller svært krevende fysisk trening kan belaste leddene. Ofte er det bedre med hyppig, moderat aktivitet kombinert med mental stimulering.

Mental aktivisering er minst like viktig som fysisk mosjon. Cavachoner liker aktivitetsleker, enkle nesearbeidsøvelser og triksetrening. Å lære den å snurre rundt, gi labb, rulle rundt eller gå slalåm mellom beina dine holder hjernen i gang og styrker forholdet mellom hund og eier. Mange Cavachoner trives også med rolige hundesporter som rallylydighet, enkel agility på lavt nivå eller freestyle, der de kan vise frem sin sjarm og samarbeidsglede.

Renslighetstrening kan kreve litt ekstra tålmodighet, som hos mange små raser – særlig i dårlig vær når en liten hund nødig vil ut. Fast rutine, hyppige lufteturer og rikelig med ros når hunden gjør fra seg ute gir som regel gode resultater. Et takoverbygd område eller en nødløsning med dokasse kan hjelpe noen eiere, men det er fortsatt viktig å oppmuntre til regelmessig lufting ute.

Kort oppsummert: Cavachoner trenger ikke timer med hard trening, men de trenger daglig, meningsfull aktivitet og trening. De trives best når de får bruke hodet, bevege seg jevnlig og oppleve at de er en naturlig del av familiens hverdag. Med riktig tilnærming blir treningen en hyggelig fellesaktivitet som hjelper Cavachonen å bli en veloppdragen, trygg følgesvenn.

## Helse

Som krysning mellom Cavalier King Charles Spaniel og Bichon Frisé kan Cavachonen arve både styrker og svakheter fra begge sider. Ansvarlig avl og opplyste eiere kan gjøre stor forskjell for enkeltindivider, så det er nyttig å kjenne til de viktigste helseaspektene.

Et av de mest omtalte problemene fra Cavalier‑siden er hjertesykdom, særlig en tilstand som kalles mitralklaffsykdom. Dette er en feil i en av hjerteklaffene som kan føre til bilyd på hjertet og i alvorlige tilfeller hjertesvikt. Noen Cavachoner kan ha redusert risiko dersom oppdretter velger avlsdyr med omhu, men det er fortsatt viktig å være oppmerksom. Regelmessige veterinærkontroller, der hjertet lyttes på, er viktige hele livet, spesielt fra middelalder og oppover.

Ortopediske problemer er et annet område å følge med på. Små hunder kan være utsatt for patellaluksasjon, der kneskålen glir ut av stilling og gir halthet eller «hinking». Hofteleddsdysplasi, som ofte forbindes med større raser, kan også forekomme. Fornuftig mosjon i vekstperioden, å unngå overvekt og ikke oppmuntre til mye hopping ned fra møbler, kan bidra til å skåne leddene. Hvis en oppdretter kan vise til helsetester for hofter og knær hos avlsdyrene, er det et godt tegn.

Fra Bichon‑siden kan enkelte Cavachoner få hud‑ og allergiproblemer, fra kløende hud til gjentatte ørebetennelser. Godt fôr, regelmessig pelsstell og tidlig veterinærhjelp når symptomer oppstår, kan holde dette i sjakk. Noen Cavachoner har også tendens til tåreflekser og misfarging under øynene, som kan henge sammen med øyets form, tette tårekanaler eller lett irritasjon. Skånsom rengjøring og sjekk hos veterinær hvis det er uttalt, kan bli en del av rutinepleien.

Øyesykdommer som katarakt (grå stær) eller netthinneproblemer kan forekomme hos begge foreldreraser, så øyelysing av avlsdyr er verdifullt. Tannproblemer er også svært vanlig hos små hunder; de har ofte trange tannrekker der plakk bygger seg opp raskere. Daglig eller hyppig tannpuss med hundetannkrem, kombinert med jevnlige tannkontroller, kan ha stor betydning for munnhelsen på sikt.

Når du velger Cavachon‑valp, er det lurt å se etter oppdrettere som er åpne om helse, bruker helsetestede foreldre der det er mulig, og gjerne diskuterer potensielle problemer fra begge involverte raser. Anbefalte helsetester for avlsdyr inkluderer ofte:

- Hjerteundersøkelse utført av veterinær  
- Øyelysing  
- Hofterøntgen og kontroll av knær (patella)  
- Eventuelt relevante gentester for linjer med kjente problemer hos Cavalier eller Bichon  

Forventet levealder for Cavachon ligger vanligvis rundt 12–15 år, og noen blir eldre med god oppfølging. Kosthold, vektkontroll, tannhygiene, mental og fysisk aktivitet samt regelmessig veterinæroppfølging bidrar alle til et sunt liv. Vaksiner, parasittkontroll og tidlig samtale med veterinær om kastrering/sterilisering er også en del av ansvarlig hundehold.

Ingen hund kan garanteres å være helt fri for sykdom, men mange Cavachoner lever aktive, glade liv som høyt verdsatte familiemedlemmer. Ved å kjenne til mulige risikoer og samarbeide tett med veterinær, kan eiere ta fornuftige, forebyggende grep for å støtte hundens helse fra valp til senior.

## Historie og opprinnelse

Cavachon er en relativt moderne blandingsrase som kombinerer to veletablerte små selskapsraser: Cavalier King Charles Spaniel og Bichon Frisé. Små spaniels og «pudderkvaster» har eksistert i Europa i århundrer, men den bevisste krysningen som ga Cavachonen antas å ha startet mot slutten av 1900‑tallet og ble mer kjent på 1990‑ og 2000‑tallet.

Cavalier King Charles Spaniel har røtter i fanghundene til europeisk adel. Disse små spanielene var ettertraktede selskaps‑ og komfort­hunder og er ofte avbildet i malerier ved siden av sine kongelige eiere. Over tid utviklet de seg til den vennlige, milde rasen vi kjenner i dag, med silkemyk pels, store, uttrykksfulle øyne og rolig hengivenhet. Etter hvert som rasen økte i popularitet, har bekymringene for helse – særlig hjertesykdom – økt, og enkelte oppdrettere begynte å utforske kryssinger som kunne forene Cavalierens temperament med robustheten hos andre små raser.

Bichon Frisé har en noe annen bakgrunn. Den stammer fra små middelhavshunder som reiste med sjømenn og levde i havnebyer. Senere ble Bichon en favoritt ved europeiske hoff, før rasen nesten falt helt ut av mote. På 1900‑tallet ble den reddet og videreutviklet av entusiastiske oppdrettere som la vekt på det glade gemyttet, den kritthvite pelsen og den livlige sjarmen. Bichon er kjent for å være leken, robust og ofte noe friskere enn enkelte mer ekstremt avlede miniatyrraser.

Tanken bak Cavachon var å kombinere Cavalierens berømte milde, kjærlige natur med Bichonens glade, røytesvake pels. Oppdrettere og eiere ønsket en liten, kjærlig familiehund som passet moderne liv – inkludert leilighetsliv og travle husholdninger – og som også kunne fungere bedre for enkelte allergikere. Som med mange populære blandinger var de første Cavachonene svært ulike både i utseende og temperament, men etter hvert ble noen fellestrekk vanlige: myk, bølgete pels, varmt lynne og sterkt fokus på menneskelig selskap.

I dag holdes Cavachon nesten utelukkende som selskap‑ og familiehund. De brukes sjelden til tradisjonelle bruksoppgaver, men noen individer utdannes som terapihunder på grunn av sitt vennlige, milde vesen og praktiske størrelse. Du kan møte Cavachoner på besøk i omsorgsboliger, skoler eller sykehus, der den rolige tilstedeværelsen og den kjærlige naturen gir trøst til mennesker i alle aldre.

Cavachon er vanligvis ikke anerkjent som egen rase av de store kennelklubbene, siden den er en bevisst krysning mellom to godkjente raser. Det finnes derfor ingen felles, internasjonal rasestandard. I stedet opererer ulike oppdrettere og klubber med uformelle retningslinjer. Etter hvert som rasen har blitt mer populær, har enkelte oppdrettere begynt med flergenerasjonsavl (Cavachon med Cavachon), mens andre fortsatt lager førstegenerasjonskull fra Cavalier‑ og Bichon‑foreldre.

For potensielle eiere minner Cavachonens historie om at dette er en hund skapt med selskap som hovedformål. Bakgrunnen kombinerer århundrer med fanghund‑tradisjon med en moderne forståelse av hva familier ofte søker i en familiehund. Når den velges og oppfostres med omtanke, gjenspeiler Cavachonen denne arven som en tilpasningsdyktig, hengiven og svært menneskeorientert liten hund.

## Å leve med rasen

Å leve med en Cavachon betyr å dele hverdagen med en liten, kjærlig «skygge». Den passer inn i mange typer hjem, fra byleiligheter til eneboliger i forstaden, så lenge dens behov for sosial kontakt og mosjon blir ivaretatt. Fremtidige eiere bør være forberedt på en hund som vil være med på det familien gjør. En Cavachon er sjelden lykkelig hvis den ofte parkeres alene i et annet rom. Den vil heller ligge ved føttene dine når du jobber, krype opp i fanget om kvelden og bli med på ærender der hunder er velkomne.

Kravet til innsats er moderat. Cavachoner krever ikke ekstrem mosjon, men de trenger:

- Daglige turer og lekeøkter  
- Jevnlig pelsstell, inkludert profesjonell grooming flere ganger i året  
- Regelmessig trening og mental stimulering  
- Mye selskap og menneskelig kontakt  

Hvis du jobber lange dager borte fra hjemmet, må du planlegge for hundelufter, dagpark eller en pålitelig venn eller familiemedlem som kan hjelpe. Uten nok selskap kan en Cavachon bli urolig eller utvikle uønsket atferd. For personer som jobber hjemmefra, pensjonister eller familier med varierte tidsplaner er Cavachon derimot ofte et svært godt valg.

Økonomisk innebærer det å eie en Cavachon både startkostnader, som prisen for en godt avlet valp, vaksiner, ID‑merking og eventuell kastrering/sterilisering. På sikt bør du regne årlig budsjett til:

- Hundefôr av god kvalitet  
- Rutinemessig veterinæroppfølging og vaksiner  
- Forebygging mot parasitter  
- Hundeforsikring, som kan være svært nyttig ved uventet sykdom eller skade  
- Profesjonell grooming hver 6.–8. uke  
- Jevnlig utskifting av leker, senger og annet utstyr  

Pelsstellet er verdt å understreke. Selv med en enkel «pet trim» trenger Cavachon regelmessig profesjonell klipp, i tillegg til børsting hjemme. Eiere som liker stell, opplever ofte denne delen som hyggelig. De som derimot misliker børsting eller hyppige turer til hundefrisør, kan oppleve det som en belastning. Å tenke gjennom dette på forhånd kan forhindre skuffelser.

Nyttig utstyr til en Cavachon er blant annet en god, komfortabel sele og et lett, solid bånd til turbruk. Mange foretrekker sele for å unngå press på nakke og hals hos små hunder. En myk seng i et stille hjørne, pluss en hvileplass der familien oppholder seg mest, gir hunden valgmuligheter for ro. Aktiviseringsleker, tyggebein og fôringsspill hjelper med å holde den mentalt aktiv, spesielt når du selv er opptatt.

Siden Cavachon er liten, er sikkerhet i hjemmet viktig. Grinder i trapper, sikre gjerder i hagen og forsvarlig oppbevaring av rengjøringsmidler og mat reduserer ulykkesrisikoen. Å lære barn å respektere hundens plass – særlig når den hviler eller spiser – bygger gjensidig tillit. Forutsigbar rutine, klare grenser og vennlige regler om hopping, tiggeri ved bordet og bjeffing ved vinduer gjør det lettere for Cavachonen å bli et høflig familiemedlem.

Å reise med Cavachon er ofte relativt enkelt takket være størrelsen. En sikker bur‑ eller reisekasse i bilen er viktig for trygg transport. Mange Cavachoner tilpasser seg nye miljøer raskt så lenge de er sammen med familien sin, og de liker ofte å være med på ferie, besøke venner eller gå på hundevennlige kafeer. Tidlig sosialisering, med bilturer og besøk på ulike steder, gjør hunden tryggere som reisefølge.

I det daglige beskriver de fleste eiere Cavachon som en kjærlig, munter følgesvenn som gir mye glede uten å stille urimelige krav. Det ideelle hjemmet er et der hunden virkelig er et familiemedlem, og der behovet for nærhet, aktivitet og pelsstell er akseptert og ønsket. For den som er forberedt på dette ansvaret, kan livet med en Cavachon bli en svært givende opplevelse som fyller hverdagen med varme, humor og rolig, tassende selskap.

Cavachon

The British Veterinary Association

Förbundet Svenska Brukshundklubben (Sweden)

Cavachon er en liten, robust blanding av Cavalier og Bichon med en myk pels som røyter lite, men krever jevnlig stell. Den er vennlig og svært menneskeorientert, og passer godt for familier, leilighetsliv og et moderat aktivitetsnivå. Rasens hunder er intelligente, men følsomme, trives dårlig med å være alene lenge og blomstrer med mild trening og mye selskap.

Bernedoodle vs Cavachon

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser