## Kjappe fakta

- Bernedoodle er en blanding mellom berner sennenhund og puddel, og kombinerer et mildt, familieorientert gemytt med høy intelligens og relativt lite røyting.  
- De finnes i tre hovedstørrelser, fra kompakte Mini Bernedoodles til store Standard‑varianter, så det finnes som regel en størrelse som passer ulike hjem og livsstiler.  
- Mange Bernedoodles får en bølgete eller krøllete pels som kan være mer allergivennlig enn hos mange andre raser, selv om ingen hund er helt hypoallergen.  
- Dette er en menneskeorientert rase som helst vil være midt i familielivet, ikke bli etterlatt alene i lange perioder.  
- Bernedoodles modnes ofte sakte og kan være lekne og valpeaktige i flere år, noe som både er sjarmerende og utfordrende i treningssammenheng.  


## Utseende og pels

Som blandingsrase varierer Bernedoodle mer i utseende enn mange rene raser. Generelt kan du forvente en kraftig, atletisk hund som ser både sterk og myk ut på samme tid. Kroppen er gjerne litt lengre enn høy, med godt utviklet muskulatur som gjenspeiler berner sennenhundens arbeidsbakgrunn. Selv de mindre Bernedoodles føles ofte solide når du løfter dem, heller enn lette og skjøre.

Standard Bernedoodle er den største varianten. Voksne hanner står ofte rundt 58–73 cm i skulderhøyde, med tispene litt mindre. Vekten kan variere fra rundt 30 til over 40 kg, avhengig av størrelsen på puddel‑forelderen og linjene de kommer fra. Mini og Medium Bernedoodles lages ved å krysse med dvergpuddel eller mindre puddler. Disse blir vanligvis 38–55 cm høye og veier omtrent 12–30 kg. Det finnes også Toy Bernedoodles, men svært små størrelser kan medføre ekstra helseutfordringer, så seriøse oppdrettere er forsiktige med å avle dem altfor små.

Hodet er som oftest bredt med et mykt, vennlig uttrykk. Mange Bernedoodles arver de dype, litt hengslete øynene til berneren, myknet opp av bølger eller krøller fra puddelpelsen rundt ansiktet. Ørene er middels store, trekantede og hengende tett inntil hodet. Halen er vanligvis lang og bæres i en avslappet bue når hunden er fornøyd og i bevegelse.

Pelsen er en av de største attraksjonene ved Bernedoodle. Det finnes tre hovedpelstyper:

- Rett eller lett bølget, mer som hos berner sennenhund, ofte med mer røyting.  
- Bølget, som er vanligst og ofte regnes som lettest å stelle – røyter mindre og gir et mykt, lurvete uttrykk.  
- Krøllete, lik puddelpels, som gjerne røyter minst, men krever mest stell.

Fargene er ofte svært iøynefallende. Mange Bernedoodles har den klassiske tricolor‑tegningen til berneren, med sort, hvitt og tan på ansikt, bryst, ben og hale. Andre kan være tofarget i sort og hvitt, eller sable, merle eller sjokoladefarget, avhengig av genetikken. Tricolor Bernedoodles er som regel mest ettertraktet, men pelsfarge bør aldri veie tyngre enn helse og gemytt når du velger valp.

Fordi pelsen hos mange vokser kontinuerlig, omtrent som menneskehår, er jevnlig pelsstell helt nødvendig. De fleste Bernedoodles trenger:

- Børsting minst tre til fire ganger i uken for å hindre floker og smertefulle tover.  
- Profesjonell grooming hver 6.–10. uke for klipp, trimming rundt øyne og poter samt en skikkelig sjekk av huden.  
- Regelmessig sjekk og rens av ører, siden pels og øreform kan holde på fukt og øke risikoen for ørebetennelse.  

Hvis du liker den luftige «teddybjørn‑looken», må du være ekstra nøye med børsting for å holde pelsen i god stand. For travle familier er en kortere «puppy cut» ofte mer praktisk, fordi den gjør daglig stell mye enklere. Start med pelsstell allerede mens hunden er valp, og bruk godbiter og rolig, vennlig håndtering så valpen får positive assosiasjoner. Da har du langt større sjanse for en voksen hund som samarbeider og trives med stellet fremfor å stritte imot.  


## Gemytt og personlighet

Bernedoodle har fått rykte på seg for å være en vennlig, kjærlig og svært familieorientert følgesvenn. Mange eiere beskriver dem som «borrelåshunder» som alltid vil være der menneskene deres er – i sofaen, fra rom til rom, i bilen og på tur. Denne tette tilknytningen gjør dem flotte som familiehunder, men betyr også at de ofte mistrives med å være alene lenge. En Bernedoodle som jevnlig står alene hele dagen kan utvikle uro eller uønsket atferd som bjeffing, biting på inventar eller graving og ødeleggelser.

Fra berner sennenhund‑siden arver de ofte en rolig, mild natur og et sterkt behov for å knytte seg til familien. Fra puddel‑siden kommer som regel intelligens, nysgjerrighet og et leken, morsomt lynne. Mange Bernedoodles er små klovner som elsker å underholde eierne sine – med rampete sprett rundt i stuen, «zoomies» eller ved å stolt bære leker til gjester. De beholder ofte et valpeaktig sinn lenger enn mange andre raser, og noen er ikke mentalt «voksne» før rundt tre–fireårsalderen, så tålmodighet er viktig.

Med barn kan en godt avlet og godt sosialisert Bernedoodle være en utmerket familiehund. De tåler ofte en del lyd og aktivitet og liker hagelek, forsiktige dralek‑leker eller å lære triks sammen. Siden mange Bernedoodles blir ganske store og energiske, er likevel tilsyn rundt små barn helt avgjørende. Hopp i begeistring eller litt klønete entusiasme kan lett velte et lite barn, selv om hunden ikke mener noe vondt. Å lære høflige hilserutiner tidlig og gi barna klare regler for hvordan de skal omgås hunden på en respektfull måte, gjør en stor forskjell.

Bernedoodles er ofte sosiale med andre hunder, særlig hvis de har hatt gode erfaringer helt fra valpestadiet. Leken kan være ganske røff og livlig, så det er viktig å matche dem med lekekamerater som tåler den stilen. Mange vil også kunne leve fredelig sammen med katter og andre smådyr dersom de introduseres gradvis og under tilsyn. Som hos alle raser varierer individene, og noen kan være mer følsomme eller reserverte enn andre.

Vanlige utfordringer i gemytt kan være:

- Separasjonsstress, som gir seg utslag i bjeffing eller ødeleggelser når hunden er alene.  
- Unghundtrass, særlig hos større hanner, dersom grunnleggende trening ikke blir fulgt opp konsekvent.  
- Skyhet eller usikkerhet, spesielt hos dårlig avlede hunder eller individer som har gått glipp av tidlig sosialisering.

Det lønner seg å investere tid i god sosialisering fra rundt åtte til seksten ukers alder, der valpen får møte ulike typer vennlige mennesker, rolige hunder, nye lyder og miljøer. Trygghet bygget i denne perioden gir ofte en avslappet, enkel hund senere i livet. Med riktig veiledning blir de fleste Bernedoodles kjærlige, tilpasningsdyktige følgesvenner som passer godt i mange hjem – fra aktive barnefamilier til par eller aleneboende som liker friluftsliv og sosialt samvær med hunden hjemme.  


## Trening og mosjon

Bernedoodles er som regel intelligente, samarbeidsvillige og svært matmotiverte – en fantastisk kombinasjon for trening. Samtidig kan den lekne naturen og en liten dose stahet overraske førstegangseiere. Noen individer arver en litt «sen modenhet» fra berner‑siden og kan godt forstå en kommando, men likevel bestemme seg for at en løvbit i vinden eller en tilfeldig forbipasserende er mer interessant akkurat da.

For beste resultat bør treningen starte allerede den første dagen valpen kommer hjem. Korte, morsomme økter på 5–10 minutter fungerer bedre enn lange, alvorlige øvelser. Bruk positiv forsterkning:

- Belønn med små, smakfulle godbiter, ros eller en kjapp lek når hunden gjør det du ønsker.  
- Unngå harde korreksjoner, kjefting eller fysisk straff – det bryter ned tillit og kan skape uro eller frykt.  
- Vær rolig og konsekvent, slik at hunden får tydelige rammer.

Kjerneferdigheter som «sitt», «dekk», innkalling, å gå pent i bånd og «slipp/leave it» er ekstra viktige for en stor og entusiastisk rase. Mange Bernedoodles responderer svært godt på klikkertrening eller markørord, fordi de liker mental utfordring og raskt lærer at lyden betyr belønning. Gjør treningen lekpreget for å holde motivasjonen oppe – for eksempel gjemsel‑leker med innkalling i huset eller hagen for å bygge opp en sterk vane for å komme når du roper.

Mosjonsbehovet varierer med størrelse og individ, men de fleste voksne Bernedoodles trenger minst 60–90 minutters fysisk aktivitet per dag, fordelt på to–tre turer eller lekeøkter. Standard Bernedoodles trenger ofte mer mosjon enn de små. Valper skal ikke overbelastes mens skjelett og ledd fortsatt utvikler seg. En enkel tommelfingerregel er omtrent 5 minutter strukturert mosjon per måned alder, opptil to ganger daglig, og fokus på rolig lek og utforskning fremfor lange løpeturer og mye trapper i de første månedene.

Aktiviteter mange Bernedoodles setter spesielt pris på, er for eksempel:

- Lange turer eller turer i skog og mark, der de kan snuse, utforske og kanskje vasse litt i trygge vann.  
- Hent‑ og kasteleker med myke baller eller leker, gjerne i en inngjerdet hage.  
- Hundesport som agility, nosework/søk, canicross eller lydighet, som lar dem bruke både kropp og hode.  
- Aktiviseringsleker og fôringspuslespill på regnværsdager for å forebygge kjedsomhet inne.

Mental stimulering er minst like viktig som fysisk mosjon. En Bernedoodle som får en grei tur, men ingen mental utfordring, vil ofte finne på sin egen underholdning hjemme – noe som gjerne betyr tygging på møbler eller leting i søppelbøtter. Enkle tiltak kan være å strø tørrfôr utover gresset så hunden må «jakte» med nesen, lære nye triks, eller gi noe å tygge på eller en fylt Kong mens du slapper av.

Siden Bernedoodles er så menneskeorienterte, trives de når trening er integrert i hverdagen. Be om «sitt» før du fester båndet, «vent» før de får gå gjennom dører, og «dekk og bli» mens du lager mat. Denne typen dagligdags trening bygger impulskontroll og gode manerer uten at du trenger lange formelle økter. Med tålmodig, positiv veiledning og jevnlig øvelse blir de fleste Bernedoodles høflige, veloppdragne hunder som er en glede både hjemme og ute blant folk.  


## Helse

Som blandingsrase kan Bernedoodle ha nytte av genetisk variasjon, men det betyr ikke at de automatisk er friskere enn rasehunder. Ansvarlig avl og nøye utvalg av foreldre har mye større betydning for helsen på sikt. Fremtidige eiere bør kjenne til potensielle problemer fra både berner sennenhund‑ og puddel‑siden.

Vanlige helseutfordringer hos Bernedoodles kan være:

- Hofte‑ og albuedysplasi, utviklingsforstyrrelser i leddene som kan gi smerter og leddgikt.  
- Ulike øyelidelser, som progressiv retinal atrofi (PRA), katarakt og andre arvelige øyesykdommer.  
- Hud‑ og øreproblemer, særlig hos hunder med tung, krøllete pels og hengende ører som lett holder på fukt.  
- Allergier eller fôrintoleranser, som kan vise seg som kløe, gjentatte ørebetennelser eller mage-/tarmplager.  
- I enkelte linjer økt kreftrisiko, i tråd med bernerens kjente utfordringer, selv om den faktiske risikoen varierer mellom familier og oppdrettere.

Standardpuddel kan være disponert for blant annet Addisons sykdom, magedreining (GDV) og enkelte blødningsforstyrrelser, mens berner sennenhund har kjent risiko for kreft og leddproblemer. Seriøse oppdrettere vil helseteste avlsdyrene sine for:

- Hofte‑ og albuedysplasi, med offisiell røntgen og scoring.  
- Øyeundersøkelse hos veterinær med spesialkompetanse på øyelysing.  
- Relevante DNA‑tester for kjente arvelige sykdommer hos puddel og berner sennenhund, som degenerativ myelopati og enkelte netthinnesykdommer.  

Når du snakker med en oppdretter, må du ikke nøle med å be om dokumentasjon på tester og ærlig informasjon om helse og levealder i linjene deres. En god oppdretter vil hilse slike spørsmål velkommen og forklare hvordan de tenker rundt avl. Styr unna de som bare fokuserer på pelsfarge eller størrelse og ikke kan vise til helsetester.

Forventet levealder hos Bernedoodle oppgis ofte til rundt 12–15 år, der de mindre variantene gjerne lever nær den øvre delen av skalaen. For å legge til rette for et langt og friskt liv bør eiere være opptatt av:

- Å holde hunden slank gjennom riktig fôr og mosjon, siden overvekt belaster ledd og indre organer.  
- Regelmessige veterinærkontroller, inkludert årlige helsesjekker, vaksiner etter lokale anbefalinger og vurdering av tannhelse.  
- God tannpleie hjemme, som tannpuss eller godkjente dentaltygg.  
- Jevnlig parasittforebygging, spesielt i områder med flått, lopper eller hjertemark.

Forsikring kan være en klok investering, gitt kostnadene ved for eksempel leddoperasjoner eller langvarig behandling av kroniske lidelser. Mange eiere velger også å røntge hofter og albuer når hunden er gammel nok, særlig hvis de vil drive med mer krevende hundesport.

Grundig avlsarbeid, sunn livsstil og jevnlig oppfølging hos veterinær fjerner ikke all helserisiko, men øker sjansen betydelig for at Bernedoodlen din får et langt, aktivt og komfortabelt liv godt opp i seniorårene.  


## Historie og opprinnelse

Bernedoodle er en relativt ung «designer» blandingsrase som kombinerer berner sennenhund og puddel. Berner sennenhund har lang historie i Sveits som gårds‑ og trekkhund, mens puddel opprinnelig ble brukt som dyktig vannapportør i Europa. Den planlagte krysningen mellom disse to kom først på slutten av 1900‑tallet og begynnelsen av 2000‑tallet.

Målet var å kombinere det milde, lojale og familieorienterte gemyttet til berner sennenhund med puddelens intelligens, treningsvillighet og lite røyting. Oppdrettere ønsket å skape en familiehund som passet moderne livsstil, var tilpasningsdyktig til ulike bomiljøer og potensielt bedre egnet for enkelte allergikere. De første Bernedoodles var hovedsakelig førstegenerasjonskrysninger mellom renraset berner og renraset puddel. Etter hvert begynte noen oppdrettere med multigenerasjonsavl, som Bernedoodle x puddel eller Bernedoodle x Bernedoodle, for å stabilisere egenskaper som pels og størrelse.

I motsetning til etablerte raser med formell godkjenning og standardiserte raseklubber i store kennelklubber, er ikke Bernedoodle anerkjent som egen rase de fleste steder. Den tilhører i stedet gruppen av målrettede blandingsraser, ofte kalt «doodles», som også inkluderer Labradoodle og Goldendoodle. Resultatet er større variasjon i type, pels og gemytt, avhengig av hvor gjennomtenkt det enkelte avlsprogrammet er.

I begynnelsen ble Bernedoodles først og fremst avlet som familie‑ og selskapshunder. Men intelligensen, tilknytningen til mennesker og arbeidslysten fanget raskt interessen til trenere og organisasjoner som jobber med terapihunder. I dag finner du Bernedoodles som:

- Terapihunder og besøksvenner i skoler, sykehus og omsorgsboliger.  
- Assistansehunder i enkelte programmer, der individet har riktig mentalitet.  
- Aktive turkamerater til fjellturer, løping og annet friluftsliv.  

De er også svært populære som rene familiehunder, ofte elsket for sitt vennlige vesen og sitt iøynefallende utseende. Fordi etterspørselen har økt raskt, finnes både svært dyktige, helseorienterte oppdrettere og mindre seriøse aktører som prioriterer volum eller «motefarger» fremfor dyrevelferd. Nettopp derfor er det ekstra viktig å gjøre grundig research før man kjøper valp.

Etter hvert som interessen for Bernedoodle vokser internasjonalt, jobber enkelte oppdrettere og entusiastgrupper for mer konsekvent standard når det gjelder helsetesting, gemytt og bygning. Om Bernedoodle på sikt vil bli en formelt godkjent rase, er fortsatt usikkert, og vil kreve flere generasjoner med planlagt og dokumentert avl. Inntil videre er den først og fremst en populær og allsidig familiehund, verdsatt mer for sine egenskaper som individ enn for strenge utstillingskrav.  


## Å leve med rasen

Å leve med en Bernedoodle er som regel livlig, sosialt og fullt av samvær. Dette er ikke en type hund som trives som «bakgrunnshund» du bare forholder deg til innimellom. De fleste Bernedoodles blomstrer når de får være en aktiv del av hverdagen og familielivet. De vil helst ligge i samme rom som deg, følge etter deg ut i hagen og «hjelpe til» med husarbeidet ved å se på eller bære rundt på leker.

Fremtidige eiere bør være forberedt på å bruke en del tid på hunden. Hverdagen med en Bernedoodle innebærer normalt:

- Minst én ordentlig tur om dagen, i tillegg til lek og mental stimulering.  
- Fast pelsstell, inkludert børsting og sjekk av pels og hud, pluss salongbesøk for klipp.  
- Jevnlig trening for å opprettholde gode manerer, særlig ved møte med gjester og på tur i bånd.  

Økonomisk kan Bernedoodles være mer kostbare i drift enn enkelte mindre eller mer lettstelte raser. Årlige utgifter vil vanligvis omfatte:

- Kvalitetsfôr tilpasset størrelse og aktivitetsnivå.  
- Rutinemessig veterinæroppfølging og vaksiner.  
- Grooming flere ganger i året, dersom du ikke lærer å klippe selv.  
- Forsikring eller egen sparekonto til uforutsette veterinærutgifter.  
- Utstyr, leker og eventuelle kurs eller aktiviteter.

Du trenger også litt grunnutstyr for å gjøre livet med Bernedoodle enklere. En solid, godt tilpasset sele og et sterkt, behagelig bånd er viktig, særlig i ungdomsfasen når hunden gjerne drar ivrig fremover. Et bur eller et avgrenset hvileområde kan hjelpe med husrenhet og gir hunden et trygt sted å trekke seg tilbake. Invester i slitesterke leker – tyggeleker, aktiviseringsleker og myke bamser å bære på, siden mange Bernedoodles liker å ha noe i munnen. En god slicker‑børste, metallkam, klotang eller kloslip og ørerens er også basisutstyr til pelsstell.

Når det gjelder boligsituasjon, trives Bernedoodles som regel best i hjem der de har litt plass å bevege seg på. Hage eller uteområde er en fordel, særlig for Standard Bernedoodles, men ikke et absolutt krav hvis du er dedikert til å gi flere gode turer daglig og nok mental aktivitet. De kan tilpasse seg leilighetsliv i byen så lenge behovene deres møtes, men veldig små leiligheter kan føles trange med en stor hund – spesielt i uker med mye inneliv på grunn av vær.

Temperamentsmessig bør nye eiere være forberedt på en kjærlig, til tider følsom hund som lett plukker opp stemningen i hjemmet. Høylytt kjefting eller mye kaos kan stresse enkelte individer. De trives best med rolige, forutsigbare rutiner. De passer godt for familier med barn som har lært å behandle dyr pent, for aktive par eller for dem som jobber en del hjemmefra. De passer dårligere i hjem der alle er borte store deler av dagen og hunden ofte må være alene.

Hvis du liker trening, friluftsliv og jevnlig pelsstell – og ønsker en hund som virkelig er et familiemedlem – kan en Bernedoodle være et svært givende valg. Med gjennomtenkt sosialisering, vennlig, konsekvent trening og en hverdag som matcher både energinivå og pelsbehov, blir de ofte lojale, morsomme og kjærlige følgesvenner som holder seg tett ved siden av deg i mange år.

Bernedoodle

The Kennel Club (UK)

German Kennel Club (VDH)

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Royal Canin (UK)

Bernedoodles er en krysning mellom berner sennenhund og puddel, og finnes fra mini til stor størrelse. De er robuste, kjærlige og svært menneskeorienterte hunder med bølgete eller krøllete pels som røyter lite, men krever jevnlig stell. De er intelligente, men bruker ofte litt tid på å bli voksne i hodet, og passer best i aktive hjem der de slipper å være alene lenge av gangen.

## Kjappe fakta

- Munter selskapshund kjent for sin bomullsmyke, hvite pels og “smilende” uttrykk  
- Blir vanligvis 23–30 cm høy og veier rundt 5–8 kg – en praktisk størrelse for de fleste hjem  
- Røyter lite og kan passe i allergisensitive hjem, men krever jevnlig pelsstell  
- Svært menneskekjær og sosial, kommer som regel godt overens med både barn og andre dyr  
- Tilpasningsdyktig aktivitetsnivå, trives både i byleiligheter og hus, så lenge den får være med i familielivet  


## Utseende og pels

Bichon frisé er en liten, robust selskapshund som kombinerer eleganse med en overraskende solid bygning. Det første man legger merke til er den avrundede silhuetten, de mørke, uttrykksfulle øynene og den pudderdun‑aktige pelsen som gir rasen så mye sjarm. Høyden ved manken ligger vanligvis mellom 23 og 30 centimeter, og de fleste voksne veier mellom 5 og 8 kilo. Den skal aldri virke skjør eller spinkel. En godt oppdrettet Bichon har kort, sterk rygg, dypt nok bryst og god benstamme – alt dette gir en balansert, atletisk helhet fremfor et “pyntedyr‑preg”.

Hodet er lett avrundet med moderat stopp, og snuten er verken for lang eller for kort. Mørke, runde øyne gir et mykt, våkent og vennlig uttrykk, som er et kjennetegn for rasen. Ørene er dekket av langt hår og henger tett inntil kinnene. Halen er høyt ansatt og bæres elegant buet over ryggen som en fjærbusk av myke krøller. Sett som helhet skal Bichon frisé se glad ut, være lett på foten og alltid klar til kontakt med menneskene sine.

Pelsen er et av hovedtrekkene som gjør Bichon frisé så lett gjenkjennelig. Den er dobbeltpelset, med en myk, tett underull og en noe grovere, krøllete dekkpels. Når den er riktig stelt, får den en myk, spretten tekstur som står litt ut fra kroppen og gir den velkjente runde, “bamseaktige” looken. Godkjent farge er ren hvit, men man kan av og til se svake nyanser av krem eller aprikos på ører eller kropp hos unge hunder; dette blekner ofte etter hvert som hunden blir voksen.

Selv om Bichon ofte beskrives som røytesvak, blir hårene den mister, som regel fanget i pelsen i stedet for å havne på gulvet. Det gjør regelmessig pelsstell helt nødvendig. Hjemme må de fleste eiere børste og gre pelsen minst tre til fire ganger i uken for å unngå floker og tover, med ekstra oppmerksomhet på “slitasjepunkter” som bak ørene, under halsbåndet, i armhulene og mellom bakbeina. Mange synes at kjappe, daglige gjennomganger er enklere enn å måtte løse store tover senere.

Profesjonell grooming trengs som regel hver fjerde til åttende uke, avhengig av hvor kort du vil ha pelsen og hvor mye tid du kan bruke på vedlikehold hjemme. Jevnlige besøk hos en frisør med erfaring med Bichon frisé hjelper deg å holde den klassiske runde hodetformen, en ryddig kroppslinje og rene poter. Det gir også groomeren mulighet til å sjekke huden for irritasjon, “hot spots” eller parasitter som kan skjule seg i den tette pelsen.

Grunnleggende pelsstell bør også omfatte rensing av hår rundt øynene for å redusere misfarging, klipping av hår mellom tredeputene og ukentlig sjekk av ørene for å holde dem fri for overflødig voks og hår. Mange Bichon‑eiere bruker hundesikre øyevåtservietter og en fin kam for å holde ansiktet pent, spesielt siden den hvite pelsen avslører hver minste tåreflekk eller matflekk. Med jevnlig pleie forblir pelsen til Bichon frisé en vakker, myk sky som innbyr til kos og gjør rasen visuelt uforglemmelig.  


## Temperament og personlighet

Bichon frisé beskrives ofte som en “lykkelig liten følgesvenn”, og det passer rasen godt. Den er som regel blid, livlig og full av nysgjerrighet på alt familien driver med. De fleste Bichoner trives best tett på menneskene sine og vil være midt i familielivet, ikke sittende på sidelinjen. Hvis du ønsker en hund som stille holder seg i et annet rom hele dagen, er dette trolig ikke rasen for deg.

Hjemme har Bichon frisé ofte to tydelige “moduser”. Det er den lekne klovnen som spurter rundt med leker, lærer små triks og underholder alle med sprellene sine. Og så er det kosehunden som slår seg til ro ved siden av deg i sofaen og er helt fornøyd bare med å få være nær. Mange eiere setter pris på hvor tilpasningsdyktig Bichon er. Den kan være livlig og energisk når det er lek og aktivitet, men klarer også å slappe rolig av inne når det ikke skjer noe, uten å kreve konstant mosjon.

I familier er Bichon frisé som regel kjærlig og mild. Den knytter seg ofte sterkt til hele familien, ikke bare til én person. De fleste Bichoner liker selskap av fornuftige barn og elsker å være med i leken. På grunn av den lille størrelsen må barna lære å behandle hunden varsomt, unngå røff lek og aldri løfte den uten voksen tilsyn. I familier som forstår hvordan man omgås en liten hund på en snill måte, kan Bichon være en herlig kompis.

Rasen kommer som regel godt overens med andre vennlige hunder og kan leve fredelig sammen med katter, spesielt hvis de introduseres tidlig. Den sosiale naturen til Bichon frisé gjør at den liker hundetreff, turer med hundevenner og besøk av gjester. Vel sosialiserte Bichoner hilser ofte besøkende glad og uredd, uten den reservertheten man ser hos enkelte andre raser, selv om individer kan variere i hvor dristige de er.

Det finnes også utfordringer som fremtidige eiere bør tenke gjennom. Den sterke tilknytningen til mennesker kan føre til separasjonsangst hvis hunden regelmessig blir overlatt til seg selv i lange perioder. En Bichon som er ensom og understimulert kan bjeffe mye, gnage på møbler eller utvikle stressrelatert atferd. Rasen passer best i hjem hvor noen er hjemme store deler av dagen, eller der hundepass eller hundebarnehage er et reelt alternativ.

Noen Bichon frisé kan også være ganske vokale når de hører lyder i oppgangen eller ser folk gå forbi vinduet. De er ikke typiske vakthunder, men liker å “varsle” ting de synes er interessante. Tidlig trening på en “stille”‑kommando og nok mental stimulering kan hjelpe til å holde bjeffingen under kontroll.

Alt i alt er personligheten til Bichon frisé lys, sosial og sjarmerende. Med god sosialisering, tydelige, milde rammer og rikelig deltakelse i familiens hverdag, utvikler rasen seg som oftest til en trygg, kjærlig hund som sjarmere nesten alle den møter.  


## Trening og mosjon

Bichon frisé er både intelligent og lærevillig, noe som gjør trening til en hyggelig aktivitet for de fleste eiere. Den responderer best på positiv forsterkning med belønninger som godbiter, leker og ros. Harde korrigeringer eller røff behandling er ikke bare unødvendig, men kan skade hundens tillit og motivasjon. En mild, konsekvent tilnærming passer den følsomme, men livlige naturen til rasen.

Grunnleggende lydighetstrening bør starte tidlig. Selv om Bichon frisé er liten, har den godt av samme grunntrening som større raser. Fokuser på ferdigheter som:

- Innkalling, også når det er forstyrrelser  
- Å gå pent i løs line  
- Å vente rolig ved dører og før dere krysser vei  
- Å legge seg eller bli på teppe/seng på kommando  

Korte, varierte økter fungerer gjerne best. Mange Bichoner liker “leken” ved å lære og kan bli lei hvis øvelsene blir for ensformige. Det kan være lurt å blande enkle kommandoer hunden kan godt, med nye utfordringer. Dette holder selvtilliten oppe og forebygger frustrasjon. Triks‑trening passer svært godt for rasen; å lære snurr, bukk, “high five” eller å gå slalåm mellom beina gir mental stimulering og styrker båndet mellom dere.

Renslighetstrening kan noen ganger ta litt lengre tid hos små raser, og Bichon frisé er ikke noe unntak. Små blærer og lett for å bli oppspilt gjør at eieren må være tålmodig og konsekvent. Ta valpen ofte ut – særlig etter måltider, lek og søvn – og belønn når den gjør fra seg på riktig sted. Tissepads inne kan være en hjelp i leilighet, men bør ikke erstatte utetrening helt.

Når det gjelder mosjon, er Bichon frisé som regel moderat krevende. Den er langt mindre krevende enn mange bruks‑ og gjeterraser, men er heller ikke noe “pyntedyr” som klarer seg uten tur. Daglige turer er viktige både for fysisk helse og mental stimulering. De fleste voksne trives med to friske turer på 20–30 minutter hver dag, i tillegg til lek innendørs. Unge voksne kan ha glede av mer aktivitet, mens eldre hunder ofte foretrekker kortere, men hyppigere lufteturer.

I tillegg til vanlige turer liker Bichon frisé ofte:

- Apportlek i hage eller stue  
- Interaktive leker og fôr‑puslespill  
- Lavintensiv agility eller enkle hinderløyper for moro skyld  
- Nesesøk, som å lete etter godbiter gjemt rundt i huset  

På grunn av størrelsen trenger ikke Bichon store uteområder, og den tilpasser seg svært godt til byliv. Viktigere enn plass er variasjon og samvær. En tur der hunden får tid til å snuse, møte folk og oppleve ulike underlag, kan være mer tilfredsstillende enn en rask, rent fysisk luftetur.

Eiere bør også tenke på værforhold. Den hvite pelsen gir litt beskyttelse, men små hunder fryser ofte lettere og kan ha glede av et lett dekken om vinteren. I varmt vær bør du unngå hard aktivitet midt på dagen og sørge for skygge og friskt vann.

Med gjennomtenkt trening og riktig mengde mosjon blir Bichon frisé en veloppdragen, tilfreds følgesvenn som gladelig er med på aktiviteter, uten å bli overveldende krevende i hverdagen.  


## Helse

Alt i alt regnes Bichon frisé som en relativt robust liten rase, men som alle rasehunder har den enkelte helseutfordringer som ansvarlige oppdrettere og eiere bør kjenne til. Kunnskap om mulige problemer gjør det lettere å velge en sunn valp og støtte hunden gjennom hele livet.

Gjennomsnittlig levealder ligger ofte rundt 12–15 år, og mange individer blir godt voksne med riktig stell. For å støtte et langt liv er det viktig å holde hunden i slank form, ta jevnlige veterinærkontroller, ha god tannhelse og gi et balansert fôr tilpasset alder og aktivitetsnivå.

Noen av helseproblemene som kan forekomme i rasen inkluderer:

- Allergier og hudproblemer. Den følsomme huden og den tette pelsen kan gjøre Bichon utsatt for kløe, rødhet og hudinfeksjoner. Utløsende faktorer kan være miljøallergener som pollen og støv, enkelte fôringredienser eller loppebitt. Regelmessig pelsstell, god parasittkontroll og veterinærveiledning om diett kan redusere risikoen.

- Øyelidelser. Katarakt, tårefl ekker og andre øyeproblemer forekommer. Tåreflekker gir rødbrune skjolder under øynene; de er oftest kosmetiske, men kan noen ganger henge sammen med irritasjon eller tette tårekanaler. Regelmessig rens og veterinærkontroll bidrar til sunne øyne.

- Ortopediske problemer. Enkelte Bichon frisé kan utvikle patellaluksasjon, der kneskålen hopper ut av ledd. Dette kan gi halthet eller et karakteristisk “skippende” steg. Ansvarlige oppdrettere lar som regel avlsdyr undersøke for denne tilstanden. Å holde hunden slank og unngå mye hopping ned fra høyder kan beskytte leddene.

- Tannsykdom. Små raser har ofte lettere for å få tannstein og tannkjøttproblemer. Daglig, eller minst flere ganger ukentlig, tannpuss med hundetannkrem kombinert med jevnlig tannkontroll hos veterinær forebygger smertefulle tannsykdommer senere i livet.

Seriøse oppdrettere kan utføre ulike helsetester på avlsdyrene, som patella‑undersøkelse og øyelysning hos kvalifiserte spesialister. Noen følger også genetiske testprogrammer for arvelige sykdommer som er registrert i Bichon frisé‑populasjonen. Når du snakker med oppdrettere, skal du ikke nøle med å spørre hvilke tester de bruker og be om å se attestene; en ansvarlig oppdretter vil ønske slike spørsmål velkommen.

Rutinemessig forebyggende helsepleie er like viktig. Hold vaksiner og parasittbehandling oppdatert, også for innendørshunder. Avtal årlige helsesjekker hos veterinær, og for eldre Bichoner kan det være aktuelt med kontroller to ganger i året, gjerne med blodprøver for å fange opp aldersrelaterte problemer tidlig. Å følge med på endringer i appetitt, tørste, vekt eller atferd bør bli en naturlig del av hverdagen med hund.

Ernæring spiller også en rolle. Velg et kvalitetsfôr tilpasset små raser, og unngå å overdrive godbiter. Siden Bichon frisé kan være svært overtalende ved bordet, er det lett at den legger på seg uten at man merker det. Overvekt øker risikoen for leddplager, diabetes og andre sykdommer, og kan forkorte levetiden betydelig.

Med oppmerksomt stell, tidlig oppdagelse av problemer og gjennomtenkt avl lever mange Bichon frisé lange, komfortable liv. Å forberede seg på mulige helsebehov er en del av det å være en ansvarlig eier, og gjør at du kan nyte mange år med en glad og aktiv følgesvenn.  


## Historie og opprinnelse

Bichon frisé tilhører en familie av små, hvite hunder som i århundrer har fulgt mennesker rundt Middelhavet. Historien er nært knyttet til andre bichon‑typer som malteser, bolognese og havanais. Disse små hundene ble ofte holdt på handelsskip og i havner, der de fungerte dels som selskapsdyr, dels som effektive rottejegere som hjalp til med å holde skadedyrbestanden nede.

Historiske kilder tyder på at forfedrene til Bichon frisé var spesielt knyttet til Kanariøyene, særlig øya Tenerife. Sjøfolk og handelsmenn skal ha brakt disse hundene fra øyene til fastlands‑Europa. Der fant de raskt veien inn i de høyere samfunnslagene. Ved hoffene i Frankrike, Spania og Italia ble de sjarmerende, hvite hundene populære fanghunder og symboler på eleganse og god smak.

Under renessansen og i århundrene etter dukker lignende små, hvite hunder ofte opp i malerier og kobberstikk, gjerne på fanget til fornemme damer eller ved føttene til konger. Rollen som selskapshund var allerede godt etablert; de ble satt mer pris på for personlighet og skjønnhet enn for arbeidsevne. At bichon‑typene var lærevillige og flinke til å underholde, gjorde dem også attraktive for gatemusikanter og sirkusfolk, som brukte dem som smarte showhunder i omreisende trupper.

Til tross for denne glamorøse og kunstneriske historien har bichon‑hundene ikke alltid hatt sikre kår. Politiske og sosiale endringer i Europa førte til skiftende moter, og til tider sank populariteten. Ifølge rasetradisjonen overlevde de små, hvite hundene som senere ble dagens Bichon frisé delvis takket være vanlige folk og omreisende artister som satte pris på deres muntre temperament og verdi som selskapshunder.

På 1900‑tallet arbeidet engasjerte raseentusiaster i Frankrike og Belgia for å bevare og standardisere rasen. Navnet “Bichon frisé”, som løst oversatt betyr “krøllete bichon”, kom i bruk. Offisiell anerkjennelse fulgte, og en rasestandard ble utformet for å beskrive ønsket utseende og gemytt. Med dette som utgangspunkt spredte Bichon frisé seg til andre europeiske land og senere til Nord‑Amerika og resten av verden.

I dag er Bichon frisé først og fremst en selskapshund, verdsatt for sitt vennlige vesen og vakre pels. Den brukes også i ulike hundesporter og aktiviteter, som lydighet, agility og rally, der intelligensen og entusiasmen får komme til sin rett. Rasen dukker også av og til opp som terapihund på besøk i sykehus, skoler og sykehjem, hvor den sprer trøst og smil.

Moderne Bichon frisé bærer fortsatt preg av sin lange historie som glad følgesvenn. Det sosiale temperamentet, lekelysten og den sterke tilknytningen til mennesker har vært konstant, selv om rollen har endret seg fra kongelig fanghund til elsket familiehund i hjem over hele verden.  


## Å leve med rasen

Å dele hjem med en Bichon frisé er svært givende, men innebærer også konkrete forpliktelser som nye eiere bør være klar over. Dette er ikke en hund som trives med minimal kontakt eller stell. Det er en ekte selskapshund som vil være involvert i familielivet, og spesielt pelspleien krever regelmessig innsats.

Tidsbruk er en viktig faktor. I tillegg til daglige turer og lekeøkter krever pelsen jevnt vedlikehold. Regn med å bruke tid på børsting og kjemming flere ganger i uken, helst daglig, for å holde floker i sjakk. Jevnlige timer hos hundefrisør hver fjerde til åttende uke bør planlegges inn både tidsmessig og økonomisk. Noen eiere lærer seg enkel klipping hjemme for å redusere kostnadene, men mange velger likevel frisør for å få den typiske raseklippen.

Økonomisk bør du beregne vanlige hundeutgifter som kvalitetsfôr, vaksiner, parasittkontroll, forsikring der det tilbys, og rutinemessig veterinæroppfølging. I tillegg har eiere av Bichon frisé ofte høyere utgifter til pelsstell enn eiere av korthårsraseder. Leker, seng, bånd, sele og kurs kommer i tillegg. Kostnadsnivået varierer med land og livsstil, men det er fornuftig å lage et realistisk årlig budsjett før man skaffer seg hund.

Når det gjelder plass, tilpasser Bichon frisé seg lett til leiligheter, rekkehus og større boliger. Tilgang til inngjerdet hage er fint, men ikke et krav, så lenge hunden får nok turer ute og mental stimulering. Det som betyr mest, er hvor mye tid familien faktisk tilbringer sammen med hunden. Denne rasen trives dårlig med lange dager alene. Hjem der noen jobber hjemmefra, har fleksibel arbeidstid eller kan ordne med hundepass eller hundebarnehage, passer ofte godt.

Noen nyttige ting som gjør hverdagen enklere:

- En komfortabel, vaskbar hundeseng i et rolig hjørne der hunden kan hvile uforstyrret  
- En sikker sele og et lett bånd til turer – ofte mer skånsomt for en liten hund enn halsbånd alene  
- Et godt sett stelleutstyr: kardebørste, metallkam, klosaks eller sliper, og hundesjampo  
- Interaktive leker og fôr‑puslespill for mental stimulering på dager med lite uteaktivitet  

Sosialisering og rutiner er også en viktig del av å leve godt med en Bichon frisé. Tidlig, positiv eksponering for ulike miljøer, mennesker i alle aldre og andre hunder hjelper hunden til å bli trygg som voksen. Forutsigbare daglige rutiner for fôring, turer, lek og hvile gir trygghet. Samtidig er det viktig å trene hunden rolig til å være alene i korte perioder for å forebygge separasjonsproblemer.

For familier med barn er det avgjørende å lage klare regler for hvordan man håndterer og respekterer hunden. Barn bør lære å la hunden være i fred når den sover eller spiser, og hvordan man leker rolig og alltid under tilsyn. Med slik veiledning blir mange Bichoner hengivne lekekamerater og gode familievenner for barn.

I hverdagen er en velstelt Bichon frisé en fornøyelse å ha i hus. Den følger deg gjerne fra rom til rom, nysgjerrig på hva du gjør, og inviterer raskt til både lek og kos. Det gode humøret smitter ofte over på omgivelsene, og den hendige størrelsen gjør det lett å ta hunden med på reiser, ferier eller på besøk. For dem som er villige til å investere tid i stell og trening, betyr det å leve med en Bichon frisé å dele livet med en kvikk, vennlig og trofast liten hund som virkelig blir et fullverdig familiemedlem.

Bichon frisé

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Deutscher Bichon Frisé Club e.V.

Liten, robust selskapshund (23–30 cm, 5–8 kg) med en bomullsaktig, hvit pels som røyter lite, men krever hyppig stell. Den er glad, menneskekjær og tilpasningsdyktig, trives både i leilighet og hus, liker lek og kos, trenger moderat daglig mosjon og å være tett inkludert i familielivet.

Bernedoodle vs Bichon frisé

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser