## Kjappe fakta

- Den største av alle terriere, ofte kalt «King of Terriers» både på grunn av størrelse og karakter  
- Kvikk og selvstendig tenker som trives med trening, lek og varierte aktiviteter  
- Stri, hard pels som røyter lite, men krever jevnlig klipp eller trimming/stripping  
- Allsidig brukshund som historisk har vært brukt til jakt, vakt, politi- og militært arbeid  
- Trofast familiehund som knytter seg sterkt til sine mennesker og ofte beholder et valpeaktig, leken preg i mange år  

## Utseende og pels

Airedale terrier er en imponerende, atletisk hund med en sterk og kvadratisk silhuett. Blant terrierene har den en helt spesiell posisjon når det gjelder størrelse. Voksne hannhunder er som regel omkring 58–61 centimeter høye ved skulderen, med tispene noe mindre. Vekten varierer med bygning og form, men mange friske voksne ligger rundt 20–30 kilo. Kroppen skal virke velbalansert og svakt rektangulær, med rett overlinje, dyp brystkasse og kraftige, rette bein som vitner om rasens arbeidsbakgrunn.

Hodet er et av rasens kjennetegn. Det er langt og tørt, med flat skalle og kun lett markert stopp. Snuten er kraftig uten å virke grov, og innrammes av det karakteristiske skjegget og barten. Mørke, små øyne gir et skarpt, intelligent og ofte litt rampete uttrykk. Ørene er V-formede og bøyer seg fremover, båret pent inntil siden av hodet, noe som forsterker det våkne uttrykket mange forelsker seg i.

Pelsen er et annet viktig trekk hos Airedale terrier. Den har en tett, hard, stri dekkpels med en mykere underull inntil huden. Denne strukturen beskytter hunden mot regn, torner og røft underlag. Den vanligste fargen er sort eller grizzle-sal over rygg og sider, med tan på hode, bein, bryst og nedre del av kroppen. Tan-fargen kan variere noe i lyshetsgrad, men tegningen er stort sett den samme.

Selv om Airedale røyter relativt lite sammenlignet med mange andre raser, krever pelsen jevnlig stell. For vanlige familiehunder kan en fornuftig rutine være:

- Grundig børsting minst to ganger i uken for å fjerne død pels og unngå floker rundt skjegg, armhuler og bakbein  
- Rens og stell av skjegget etter mat og drikke for å unngå misfarging og vond lukt  
- Profesjonell klipp eller håndstripping hver 8.–12. uke, avhengig av hvor «skarp» og korrekt du vil ha pelsen  

Utstillingshunder trimmes vanligvis ved håndstripping, der man napper ut den døde dekkpelsen for hånd eller med trimmekniv. Dette bevarer den harde strukturen og den dype fargen. Mange familie‑Airedaler klippes i stedet, noe som kan være enklere for noen eiere, men som ofte gjør pelsen mykere og gjerne litt lysere over tid. Uansett metode er regelmessig pelsstell viktig. Uten stell kan pelsen bli for tett og ubehagelig, og hunden kan begynne å klø.

Klør bør holdes korte, da lange klør kan påvirke både beinstilling og komfort. Siden Airedaler ofte elsker søle, pytter og å rulle seg, er det lurt å ha en mild hundesjampo hjemme. Hyppige fullvasker er som regel ikke nødvendig, men et bad innimellom, med grundig tørking etterpå, kan hjelpe til å holde pelsen frisk, særlig hos aktive hunder som er mye ute.

## Temperament og personlighet

Å leve med en Airedale terrier er sjelden kjedelig. Dette er en kvikk, nysgjerrig og ofte svært morsom hund som liker å være midt i familielivet. Eiere beskriver ofte Airedale som en hund med humor. De lærer fort hva som vekker reaksjoner, enten det er å stoltsere rundt med en stjålet sokk eller å finne på egne leker i hagen. Denne lekne siden varer som regel langt inn i voksen alder, så potensielle eiere bør være forberedt på en hund som kan oppføre seg som en ungdom lengre enn mange andre raser.

Som familiehund er Airedale som oftest kjærlig og lojal. Mange elsker å kose med «sine» mennesker når dagens eventyr er over. Den knytter seg gjerne tett til familien og liker å være med i daglige rutiner. Med god sosialisering fra tidlig alder kan Airedale være svært fin med barn, spesielt når barna lærer å behandle hunden respektfullt. Den solide kroppsbygningen gjør at rasen ofte tåler mer røff lek fra større barn enn mange små raser, men de kan også være ganske sprettne. Tilsyn med småbarn er viktig, først og fremst for å unngå at iver og begeistring fører til uhell og dytting.

Overfor fremmede kombinerer Airedale terrier ofte en vennlig natur med et naturlig vaktinstinkt. Mange varsler besøk med bjeffing, men tar imot rolig når eieren har ønsket gjestene velkommen. De er vanligvis ikke aggressive av natur, men har en beskyttende side og vil stå på sitt hvis de føler seg virkelig truet. Tydelig veiledning og tidlig trening hjelper dem å lære når de kan slappe av, og når de skal være oppmerksomme.

Som mange andre terriere kan Airedale være viljesterk. De liker å ta egne avgjørelser og kan teste grenser, særlig i unghundperioden. De passer som regel dårlig for eiere som ønsker en svært rolig og blindt lydig hund som bare følger alle kommandoer uten spørsmål. I stedet trives de best hos mennesker som setter pris på litt personlighet, og som er trygge på å sette klare, konsekvente grenser på en rolig og rettferdig måte.

Forholdet til andre hunder varierer fra individ til individ. Mange lever fint sammen med andre hunder, særlig hvis de vokser opp sammen fra ung alder. Terrierbakgrunnen kan likevel gi en viss selvsikkerhet eller styrke i møte med andre, spesielt hunder av samme kjønn. Tidlig sosialisering med mange ulike hundetyper, kombinert med nøye oppfølging i unghundtiden, øker sjansen for høflig adferd. Noen Airedaler går fint sammen med katter og mindre dyr hvis de introduseres tidlig, men rasen har jaktinstinkt, så det kan være fristende å jage. Eiere av kaniner, marsvin eller utekatter bør derfor være forsiktige og sørge for gradvis og trygg tilvenning.

Vanlige utfordringer i rasen er kjedsomhet, destruktiv tygging og mye bjeffing hvis hunden blir mye alene eller får for lite mental stimulering. En Airedale som ikke får nok å gjøre, kan finne på sitt eget «arbeid», som å ommøblere hagen, grave imponerende hull eller gjøre husgjenstander om til leker. Med riktig balanse mellom mosjon, trening og sosialt samvær er Airedale terrier likevel som oftest en glad og livlig venn som bringer mye personlighet inn i hjemmet.

## Trening og mosjon

Trening av en Airedale terrier kan være svært givende, forutsatt at du forstår hvordan denne rasen tenker. Airedaler er intelligente og lærevillige, men også selvstendige. De er ingen «robot‑hunder». De responderer best når de ser en mening med samarbeidet. Oppleves treningen som et kreativt og morsomt samarbeid heller enn en streng drill, vil du som regel få frem mer av deres potensiale.

Positive treningsmetoder fungerer spesielt godt. Det innebærer å belønne hunden med mat, leker, ros eller tilgang til noe den ønsker, når den gjør det du vil. Airedaler liker ofte:

- Korte, varierte treningsøkter som holder dem nysgjerrige  
- Leker som bruker luktesansen, som å finne gjemte godbiter eller leker  
- Å lære praktiske ferdigheter, fra innkalling og å gå pent i bånd til triks  

Kraftige korreksjoner eller hardhendt trening kan skade tilliten og gjøre en Airedale mer sta. Konsistens, tålmodighet og en god porsjon humor fungerer langt bedre. Det lønner seg å legge inn tidlig innsats i grunnleggende ferdigheter som innkalling, ro‑trening og høflige hilsesituasjoner, for en voksen Airedale i full størrelse som drar eller hopper kan være krevende å håndtere i offentlige miljøer.

Når det gjelder mosjon, er Airedale terrier en aktiv og energisk rase. Selv om hver hund er individuell, vil de fleste friske voksne trenge minst 1,5–2 timer fysisk aktivitet fordelt utover dagen – ofte mer. Dette bør ikke bare være ensformige spaserturer. En kombinasjon av løs lek i trygge omgivelser, turer i bånd, treningsleker og mental jobb bidrar til en mer balansert hund.

Mange Airedaler trives ekstra godt hvis de får en «jobb». I dag kan det for eksempel være:

- Agility, med tunneler, hopp og klatreutstyr  
- Lydighet eller rallylydighet, som kombinerer hjerne og kropp  
- Spor og nesearbeid, som utnytter den gode luktesansen og problemløsningsevnen  
- Canicross eller løpeturer med en aktiv eier, når hunden er ferdig utvokst og leddene er modne  

Variasjon er viktig. Airedaler er smarte nok til å kjede seg hvis dere går nøyaktig samme rute til samme tid hver dag. Å variere turområder, lære inn nye triks eller rotere mellom ulike leker kan ha stor effekt. Aktivisering som aktivitetsballer, snusematter og «søk»-leker i hus eller hage er nyttige på dager med dårlig vær eller når eier har lite tid.

Unge Airedale‑valper trenger en nøye balanse. Ledd og skjelett er fortsatt i utvikling, så lange løpeturer eller mye hopping er ikke egnet. Fokuser heller på flere korte turer tilpasset alder, kombinert med fri lek på mykt underlag og rikelig med mentale utfordringer. Ved å bygge gode vaner og selvkontroll tidlig, reduserer du risikoen for en altfor vill unghund senere.

Hvis rasens behov for mosjon og trening blir møtt, er de fleste Airedaler rolige og tilfredse inne. Uten dette utløpet kan de grave, bjeffe eller finne sine egne former for underholdning som sjelden er populære hos folk. Fremtidige eiere bør tenke realistisk gjennom hvor mye tid og energi de kan bruke på daglige turer, trening og lek. For en aktiv person eller familie kan Airedale terrier være en fantastisk turkamerat som alltid er klar for neste eventyr.

## Helse

Airedale terrier regnes generelt som en robust og hardfør rase, men som alle rasehunder har den noen helseutfordringer potensielle eiere bør kjenne til. Ansvarlig avl og opplyste eiere kan redusere risiko og bidra til at hundene får lange, aktive liv.

En av de mest omtalte problemene hos større raser er hofteleddsdysplasi. Dette er en utviklingsfeil der hofteleddet ikke passer skikkelig sammen, noe som over tid kan gi smerter og leddgikt. Mange kennelklubber og raseklubber anbefaler at avlsdyr får hoftene røntgenundersøkt og vurdert etter offisielle systemer. Når du ser etter valp, er det viktig å spørre om HD‑resultater og velge foreldre med gode hofter.

Andre leddrelaterte problemer, som albueleddsdysplasi, kan også forekomme. Igjen bidrar helseundersøkelser og bevisst avlsarbeid til å holde forekomsten nede. Noen Airedaler kan være utsatt for korsbåndsskader, spesielt hvis de er svært aktive eller overvektige. God vektkontroll og å unngå overdreven hopping i vekstperioden er fornuftige forebyggende tiltak.

Hudproblemer kan forekomme i rasen, særlig hvis pelsen ikke vedlikeholdes skikkelig. En tykk, ustelt pels som forblir fuktig inntil huden kan disponere for irritasjon og infeksjoner. Regelmessig pelsstell, bad ved behov, og god parasittkontroll mot for eksempel lopper og flått støtter sunn hud. Dersom du merker vedvarende kløe, hårtap eller vond lukt, er det lurt å få hunden undersøkt hos veterinær.

Som hos mange raser kan Airedale av og til rammes av arvelige øyesykdommer. Raseklubber og kennelklubber i flere land anbefaler øyelysing av avlsdyr gjennom anerkjente øyelysingsprogrammer. Å spørre oppdretter om foreldrene har gyldige øyelysningsattester bør være en del av forarbeidet.

Andre potensielle helseutfordringer inkluderer:

- Magedreining (GDV) hos dypbrystede hunder, en akutt livstruende tilstand som krever umiddelbar veterinærhjelp  
- Hjerteproblemer hos eldre hunder  
- Hypotyreose (lavt stoffskifte) og andre hormonelle sykdommer hos enkelte individer  

En ansvarlig oppdretter vil være åpen om hvilke helsetester de bruker og hvilke sykdommer som eventuelt har forekommet i linjene. I mange land omfatter anbefalte eller påkrevde tester for Airedale‑avl blant annet røntgen av hofter, vurdering av albuer og øyeundersøkelser. Noen oppdrettere gjør også tilleggsundersøkelser som hjertescanning.

Forventet levealder for en Airedale terrier er ofte rundt 10–13 år, og mange oppnår den øvre delen av dette spennet med godt stell. Fôr, mosjon, mental trivsel og jevnlige veterinærkontroller spiller alle en rolle. Rutinemessig helseoppfølging bør omfatte:

- Vaksinasjoner etter anbefaling fra veterinær  
- Jevnlig ormekur og beskyttelse mot utvendige parasitter  
- Tannstell, enten gjennom daglig puss, tyggeprodukter eller profesjonell tannrens ved behov  
- Vektkontroll, som er avgjørende for både ledd og hjerte  

Dyreforsikring eller en egen sparekonto til veterinærutgifter anbefales på det sterkeste. Selv om mange Airedaler holder seg friske, kan behandling av alvorlige sykdommer eller akutte skader bli kostbart. Ved å velge oppdretter med omhu, gi godt daglig stell og søke veterinærhjelp tidlig når noe virker galt, kan eiere gi sin Airedale terrier best mulig sjanse for et langt og komfortabelt liv.

## Historie og opprinnelse

Airedale terrier har sin opprinnelse i Aire‑dalen i Yorkshire i Nord‑England. På 1800‑tallet trengte lokalbefolkningen en allround hund som kunne håndtere mange forskjellige oppgaver langs elvebredder og gårder. De ønsket en hund som kunne jakte og apportere, vokte eiendom og samtidig være en håndterlig familiehund. For å skape dette krysset man ulike terriertyper som fantes på den tiden med større brukshunder, blant annet den nå utdødde Black and Tan Terrier og sannsynligvis Otterhound, samt andre raser.

Resultatet ble en høyere og sterkere terrier med god luktesans og det motet som er typisk for terriere. De tidlige Airedalene ble brukt til jakt på oter, vannrotter og annet småvilt, samt til generell skadedyrkontroll på gårder og i møller. Allsidigheten kom raskt til syne. De kunne følge spor langs elvebredden, apportere fra vann, og samtidig fungere som våken vokter av hjem og eiendom.

Etter hvert som rasen utviklet seg, finpusset raseentusiaster utseende og gemytt, og formet gradvis den hunden vi kjenner i dag. Airedale ble populær ikke bare i Yorkshire, men over hele Storbritannia og etter hvert i andre land. Kombinasjonen av intelligens, trenbarhet og tøffhet gjorde at også militæret og politiet fattet interesse. Mot slutten av 1800‑tallet og begynnelsen av 1900‑tallet ble Airedale terriere brukt som politihunder og i militæret, særlig under første verdenskrig. De tjenestegjorde som meldingshunder, vaktposter og til og med som «ambulansehunder», ofte under svært krevende forhold.

Kallenavnet «King of Terriers» gjenspeiler både størrelsen og ryktet. Innen terriergruppen skilte Airedale seg ut som en rase som kunne gå fra gårdsarbeid til jakt og krigstjeneste, og likevel være en hengiven familiehund inne. Denne tilpasningsdyktigheten bidro til at rasen spredte seg til mange land, der nasjonale kennelklubber etter hvert anerkjente og standardiserte den.

I dag holdes Airedale terrier først og fremst som selskapshund og familiehund, selv om arbeidsarven fortsatt er tydelig. I ulike deler av verden deltar Airedaler i mange aktiviteter, som:

- Agility og lydighetskonkurranser  
- Spor‑ og nesearbeidsprøver  
- Hundesporter som utnytter apporteringsevne og problemløsning  
- Terapihund‑arbeid, takket være deres vinnende vesen  

Aktiv jaktbruk er mindre vanlig mange steder, men enkelte entusiaster setter fortsatt pris på rasens naturlige instinkter. Moderne Airedaler bor ofte i forstadsmiljøer eller på landet, der deres våkenhet og robuste karakter verdsettes. Til tross for endringene har rasens kjerneegenskaper bestått. Airedale terrier er fortsatt en dristig, intelligent og allsidig hund, formet av en historie med hardt arbeid og tett samarbeid med mennesker.

## Å leve med rasen

Hverdagen med en Airedale terrier er en blanding av glede, utfordringer og mye aktivitet. Dette er ikke en rase som trives med en veldig stille og passiv livsstil. Airedaler vil være med der ting skjer. De fungerer best i hjem der folk liker å trene hund, gå tur og være ute, og der noen som regel er hjemme store deler av dagen.

Et av de første tingene nye eiere legger merke til, er Airedalens tilstedeværelse. Størrelsen, selvsikkerheten og det uttrykksfulle ansiktet gjør dem vanskelige å overse. De følger ofte eierne fra rom til rom, og «hjelper til» med husarbeid ved å observere nøye eller bære på ting. Mange er naturtalenter som klovner, og familier ender gjerne opp med lange historier om påfunn – fra kreative gjemmesteder for leker til intrikate leker de finner på selv.

Fremtidige eiere bør være forberedt på:

- Regelmessige timer hos hundefrisør, eller å lære seg grunnleggende trimming selv  
- Betydelig daglig mosjon og mental stimulering  
- Kontinuerlig trening gjennom hele hundens liv, ikke bare i valpetiden  

Når det gjelder bosted, kan Airedale tilpasse seg mye, så lenge behovene blir møtt. Et hus med godt inngjerdet hage er ideelt, da dette gir mulighet for trygg løping og snusing. Uten sikker inngjerding kan Airedalens nysgjerrighet og jaktinstinkt friste den til å vandre avgårde hvis den får sjansen. Leilighetsliv er mulig for en engasjert eier som sørger for rikelig med daglig mosjon og mental aktivisering, men krever mer innsats.

Økonomisk innebærer en Airedale terrier moderate til høye årlige kostnader. I tillegg til fôr, vaksiner og rutinemessige veterinærbesøk bør du regne med:

- Pelsstell hos profesjonell hundefrisør annenhver til hver tredje måned, hvis du ikke steller selv  
- Dyreforsikring eller en egen sparekonto for uforutsette helseutgifter  
- Kvalitetskurs i trening, særlig de to første leveårene  
- Jevnlig utskifting av leker og utstyr, da mange Airedaler er svært ivrige tyggere og lekere  

Nyttig utstyr til en Airedale er blant annet en solid, godt tilpasset sele til tur, et sterkt bånd, og en komfortabel seng som støtter leddene. Siden de liker å tygge, lønner det seg å investere i holdbare leker. Aktivitetsleker, godbitballer og robuste tyggeleker hjelper med å holde dem opptatt. Et bur eller en innendørs grind kan også være nyttig i valpe‑ og unghundperioden, både til renslighetstrening og for å gi hunden et trygt, rolig sted å trekke seg tilbake.

Familier som vurderer Airedale bør tenke ærlig gjennom tidsbruk. Disse hundene trives som regel dårlig hvis de må være mye alene gjennom lange arbeidsdager uten selskap eller hundelufter. Noen individer takler det bedre enn andre, men som hovedregel er regelmessig menneskelig kontakt viktig. Hvis du jobber mye hjemmefra, liker å gå tur eller løpe, og gjerne vil ha med hunden på helgeaktiviteter, passer Airedale ofte svært godt inn i en slik livsstil.

Å leve med denne rasen krever også en viss porsjon humor og tålmodighet. De kan være oppfinnsomme, tidvis sta og fulle av personlighet. Tydelige, rolige grenser og konsekvente regler hjelper dem å forstå hva som forventes. Når forholdet bygger på gjensidig respekt og klar kommunikasjon, blomstrer Airedale terrier som regel til en lojal, allsidig og svært underholdende familiemedlem.

For dem som ønsker en stille fanghund eller en lavenergihund kan Airedale oppleves overveldende. For de som setter pris på en aktiv, intelligent hund med tydelig personlighet, kan rasen være en enestående partner. Med godt stell, fornuftig trening og forståelse bringer en Airedale terrier liv, varme og mye hjerte inn i et hjem.

Airedale terrier

The Kennel Club (UK)

Swedish Kennel Club (Svenska Kennelklubben)

Norwegian Kennel Club (Norsk Kennel Klub)

Airedale Terrier Club of the United Kingdom

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Airedale terrier er den største av terrierene, en atletisk hund med stri pels som røyter lite, men trenger jevnlig stell. Den er kvikk, selvstendig og energisk, og trenger variert trening og 1,5–2 timer mosjon daglig. Lojal, leken og oppmerksom er den en allsidig familie- og brukshund.

## Kjappe fakta

- Særpreget sort og tan setter, opprinnelig avlet i Skottland som en utholdende fuglehund i hardt vær og krevende terreng  
- Intelligent, følsom og dypt lojal følgesvenn som knytter seg sterkt til familien og misliker å bli holdt utenfor  
- Høy utholdenhet og sterk arbeidsmoral gjør Gordon setter til en utmerket makker for aktive eiere som liker turer, løping eller hundesport  
- Modnes langsomt både fysisk og mentalt, og forblir ofte valpete og lekne godt inn i tredje, ja til og med fjerde leveår  
- Iøynefallende, silkemyk pels med rike tan–tegninger som er overraskende lettstelt med jevnlig børsting og fornuftig stell  

## Utseende og pels

Gordon setter er den tyngste og mest substansielle av setterrasene, med et edelt og litt alvorlig uttrykk som vitner om rasens intelligens og konsentrasjon. Hannhunder er vanligvis rundt 66 centimeter høye ved skulderen, tispene noe lavere, og vekten ligger som regel mellom 25 og 34 kilo, avhengig av kjønn, bygning og kondisjon. Helhetsinntrykket skal være en atletisk brukshund – kraftfull uten å virke tung og klossete, elegant uten å virke skjør.

Kroppen er litt lengre enn den er høy, noe som hjelper Gordon setteren å bevege seg effektivt over lange distanser i terrenget. Brystkassen er dyp nok til å gi god plass til hjerte og lunger, og ryggen er sterk og rett. Bakparten er gjerne godt utviklet og muskuløs, og gir det skyvet og den utholdenheten rasen er kjent for. Hodet er forholdsvis langt og edelt, med tydelig stopp, mørkebrune øyne og lavt ansatte, lange ører som henger tett inntil hodet med myke beheng.

Pelsen er et av Gordon setterens mest iøynefallende trekk. Den er:

- Myk og rett eller svakt bølget  
- Middels lang på kroppen, med silkemykt beheng på ører, bryst, ben og hale  
- Tilstrekkelig værbestandig til å beskytte hunden under arbeid i regn, vind og kratt  

Fargen er alltid sort med tydelig avgrensede, rike tan–tegninger i kastanjebrun eller mahogni. Disse tan–feltene sitter over øynene som uttrykksfulle «øyenbryn», på sidene av snuten, på hals, bryst, ben og under halen. Det kan forekomme en liten hvit brystflekk, men helhetsinntrykket skal være overveiende sort med varme, blanke tan–tegninger.

Pelsstellet er overkommelig hvis man følger det opp jevnlig. En Gordon setter som børstes grundig to til tre ganger i uken, vil som regel riste av seg skitt og holde seg relativt flokefri. En piggbørste og en metallkam fungerer godt for de fleste hunder. Vær spesielt nøye med beheng på ørene, bak bena og «buksene» på bakparten. Disse områdene kan lett tove seg, særlig hos aktive hunder som liker våte og gjørmete skoger og jorder.

Eiere som går med hunden i tett kratt bør også sjekke pelsen for frø, kvister og klister som har festet seg. Fjerner man dette raskt, reduserer man risikoen for tover og hudirritasjon. Mange familieeiere velger lett trimming hos hundefrisør hver annen til tredje måned, spesielt rundt poter, ører og hale. Det holder hunden mer velstelt og reduserer mengden rusk som dras inn.

Bad er bare nødvendig når hunden er synlig skitten eller lukter tydelig. En mild hundeshampo brukt med noen måneders mellomrom er vanligvis tilstrekkelig. Ørene bør sjekkes ukentlig for voks, rødhet eller vond lukt, siden hengende ører lettere fanger fukt og skitt. Jevnlig kloklipp, tannstell og en rask sjekk for hudklumper eller irritasjon fullfører en fornuftig stellrutine som holder Gordon setteren sunn og ser bra ut.

## Temperament og personlighet

Gordon setter omtales ofte som en «én familie»-hund. De knytter seg svært sterkt til sine mennesker og liker å være nær både fysisk og mentalt. Mange følger eierne fra rom til rom, legger seg ved føttene dine eller lener seg lett mot beinet ditt for trygghet. Denne kjærlige naturen gjør dem til flotte familiehunder, men betyr også at de kan være følsomme for å bli mye alene.

I hverdagen er en veloppdrettet og godt sosialisert Gordon setter som regel:

- Lojal og hengiven mot familien  
- Mild og tolerant med barn når de har lært hvordan man oppfører seg rundt hunder  
- Rolig inne når mosjonsbehovet er dekket  
- Vaktsom og noe reservert overfor fremmede, men ikke aggressiv  

Sammen med barn kan Gordon setteren være svært kjærlig og tålmodig, særlig hvis de vokser opp sammen. Størrelsen og entusiasmen, spesielt i unghundtiden, gjør likevel at tilsyn er viktig rundt små barn. En logrende hale og en ivrig velkomst kan lett velte en smårolling. Ved å lære barna å respektere hundens plass, unngå røff lek og kjenne igjen tegn på tretthet eller stress, legger man til rette for et godt samspill.

Gordon settere kommer ofte godt overens med andre hunder, særlig hvis de introduseres gradvis og sosialisering starter tidlig. De kan være litt mer alvorlige eller stolte enn enkelte andre fuglehundraser, og setter kanskje ikke pris på veldig bråkete eller pågående hundekamerater. Tidlig eksponering for ulike hunder og situasjoner bidrar til å forebygge skyhet eller overbeskyttende adferd senere. Når det gjelder katter og mindre dyr, avhenger mye av individet og hvor tidlig de blir kjent. Som jaktlig anlagt rase med sterk jakt– og jaktlyst, vil mange se raske, små dyr som bytte. En katt som bor i hjemmet fra valpestadiet, aksepteres oftere, mens fremmede katter eller vilt utendørs lettere utløser jakt.

Mentalt er rasen intelligent, reflektert og noe selvstendig. I jaktsituasjoner forventes det at en Gordon leter etter fugl et stykke fra fører og tar selvstendige avgjørelser. Denne selvstendigheten kan hjemme arte seg som en hund som av og til «tenker seg om» før den adlyder, eller som responderer langsommere hvis den ikke ser poenget. De er sjelden sta bare for å være vanskelige, men de trenger konsekvent, rettferdig behandling og tydelige rammer.

Vanlige utfordringer kan være:

- Høyt energinivå og kjedsomhet hvis mosjon og mental stimulering ikke er tilstrekkelig  
- Følsomhet for hard stemmebruk eller straff  
- Utprøving av grenser i unghundperioden, spesielt fra ca. 8 måneder til 2 år  
- Sterk interesse for lukter, som kan føre til at hunden vandrer avgårde hvis innkallingen ikke er godt trent  

En Gordon setter trives best i en familie som liker å være ute og som inkluderer hunden i dagliglivet. Når de fysiske og sosiale behovene er dekket, er de milde, morsomme og dypt lojale følgesvenner som passer godt inn i familielivet og tilfører hjemmet en rolig, trygg tilstedeværelse.

## Trening og mosjon

Å trene en Gordon setter er både givende og tidvis krevende. De er kvikke i hodet og lærer mønstre raskt, men har også et selvstendig preg utviklet gjennom generasjoner som jakthunder. De ble avlet for å søke vilt på egen hånd, markere funn for jegeren og holde seg i ro til de får klarsignal. Denne kombinasjonen av initiativ og selvkontroll gjør at treningen må ta hensyn til intelligensen deres, samtidig som de får en tydelig struktur.

Positiv forsterkning er den klart mest effektive treningsmetoden for denne rasen. Gordon settere responderer svært godt på belønninger – enten det er godbiter, leker eller entusiastisk ros. De kan «stenge ned» eller bli usikre ved hard behandling eller urimelig korreksjon. Korte, fokuserte økter som avsluttes med mestring, holder motivasjonen oppe. Variasjon er også viktig: gjentakelse av samme øvelse på samme måte om og om igjen kan fort kjede en Gordon og gi tregere respons. Ved å blande inn lydighet, søksøvelser og små utfordringer som å finne gjemte gjenstander eller løse aktivitetsleker, holder man hodet i gang.

Viktige treningsområder er:

- Pålitelig innkalling, trent fra valpestadiet i trygge omgivelser før man øker forstyrrelsesnivået  
- Gå pent i bånd, siden entusiasme og styrke ellers fort gir kraftig trekking  
- Rolige hilseritualer for å unngå hopping på besøkende  
- God «bli» og «la være» for sikkerhet rundt vilt, mat eller trafikk  

Mosjonsbehovet er betydelig. En frisk, voksen Gordon setter trenger vanligvis minst 1,5–2 timer variert aktivitet daglig, med både fysisk mosjon og mental stimulering. Det handler ikke bare om lange båndturer. De har stor nytte av å løpe løs i trygge, inngjerdede eller sikre områder, der de kan strekke ut og bruke nesen. Mange eiere opplever at to skikkelige turer om dagen, kombinert med trening og hjernetrim innendørs, gjør hunden fornøyd og rolig hjemme.

Aktiviteter Gordon setter ofte liker spesielt godt, er:

- Lange turer i skog og mark  
- Jogging eller løping med eier når hunden er ferdig utvokst  
- Jakttrening og fuglehundarbeid som utnytter de naturlige anleggene  
- Nesesøk, spor og leker der hunden får bruke luktesansen  
- Canicross, bikejoring i kjølig vær eller andre aktive hundesporter  
- Agility eller rallylydighet, der både fysikk og hode får jobbe  

Valper og unghunder må håndteres med omtanke for å beskytte voksende ledd. Korte, hyppige lekeøkter, kontrollerte båndturer og rikelig hvile er bedre enn lange, harde løpeturer eller hopping ned fra høyder. Velstrukturerte valpekurs med fokus på sosialisering, trygghet og grunnleggende hverdagslydighet gir et godt fundament for videre trening.

En understimulert Gordon setter finner gjerne på egne aktiviteter – som å grave hull, tygge på feil ting eller bjeffe mye på forbipasserende. Eiere som investerer tid i trening, miljøberikelse og variert mosjon, får igjen en samarbeidsvillig, lærevillig turkamerat som kan lykkes på mange arenaer og fungere godt i familien.

## Helse

Gordon settere er gjennomgående robuste og atletiske hunder, men som alle raser har de disposisjon for enkelte helseproblemer. Ansvarlige oppdrettere jobber aktivt for å redusere risikoen gjennom helsetesting, nøye kombinasjoner og god oppfølging av valpene. Fremtidige eiere bør sette seg inn i de viktigste problemstillingene og spørre oppdrettere om helsestatus på begge foreldre.

Noen av de mest omtalte helseutfordringene hos Gordon setter er:

Hofteleddsdysplasi  
En utviklingsforstyrrelse der hofteleddet ikke passer godt nok sammen, noe som over tid kan gi smerter, slitasje og redusert bevegelighet. Seriøse oppdrettere røntger og avleser hofter og bruker hunder med gode resultater i avl. Å holde Gordon setteren slank, unngå for mye hard belastning i vekstperioden og gi fornuftig fôr, bidrar til å beskytte leddene.

Albueleddsdysplasi  
Mindre vanlig enn hofteproblemer, men forekommer i enkelte linjer. Som ved hofter er albueavlesning før avl og god mosjonsstyring hos unghunder viktige tiltak for å redusere risiko for kliniske problemer.

Progressiv retinal atrofi og andre øyesykdommer  
Progressiv retinal atrofi er en arvelig øyelidelse som kan gi gradvis synstap. Øyelysing av avlsdyr hos autorisert øyelyser anbefales sterkt. Enkelte raseklubber anbefaler også DNA–tester der dette finnes, for å kartlegge bærere og unngå risikable kombinasjoner. Katarakt (grå stær) og andre øyeproblemer kan også forekomme, så regelmessige øyekontroller er nyttige, særlig hos eldre hunder.

Hypotyreose  
En hormonell sykdom med for lavt nivå av stoffskiftehormon. Symptomer kan være slapphet, vektøkning, hud– og pelsproblemer og endret adferd. Tilstanden kan vanligvis håndteres godt med daglig medisinering når diagnosen er stilt.

Magedreining (gastro­dilatasjon–volvulus, «bloat»)  
Som mange dypbrystede raser kan Gordon setter være utsatt for magedreining, en livstruende tilstand der magesekken fylles med gass og kan vri seg. Eiere bør lære seg tegnene, som forsøk på brekninger uten at noe kommer opp, oppblåst buk, uro og smerte. Å gi to eller flere mindre måltider i stedet for ett stort, unngå hard aktivitet rett før og etter fôring og dempe «sluking» av mat og vann, er fornuftige tiltak. I noen høyrisikoraser velger enkelte eiere forebyggende operasjon (gastropeksi) etter råd fra veterinær.

Ørebetennelser  
De lange, hengende ørene kan lett samle fukt og skitt. Jevnlige ørekontroller, skånsom rensing ved behov og god tørk etter bading eller svømming bidrar til å forebygge infeksjoner.

Forventet levealder for en Gordon setter ligger som regel mellom 10 og 13 år, med noen individer som blir eldre med god pleie og litt flaks. Idealkroppsvekt, jevnlige veterinærkontroller, vaksiner, parasittkontroll, tannhelse og et fôr tilpasset alder og aktivitetsnivå har stor betydning for helsen på lang sikt.

Ansvarlige oppdrettere bruker gjerne en kombinasjon av tester anbefalt av nasjonale raseklubber. Gode spørsmål til oppdretter kan være:

- Hvilke helsetester er gjort på foreldrene, og kan jeg få se resultatene?  
- Hvor gamle blir hundene i linjene deres vanligvis, og hvilke helseproblemer har dere vært borti?  
- Hvilke råd gir dere nye eiere om fôring, mosjon og forebyggende helsepleie?  

En oppdretter som er åpen, kunnskapsrik og genuint opptatt av rasens velferd, er en viktig medspiller for å gi livet med Gordon setter en best mulig start.

## Historie og opprinnelse

Gordon setter har sine røtter i de karrige landskapene i Skottland, der det var behov for tøffe, værbestandige fuglehunder til jakt på blant annet rype over myr og lyngheier. Settertypene har en felles lang historie, men den varianten som ble til Gordon setter, er særlig knyttet til kennelen til den 4. hertugen av Gordon tidlig på 1800–tallet.

På hertugens gods, Gordon Castle, ble en stamme av sort–tan settere utviklet med nøye utvalg for utholdenhet, god nese og stødig, pålitelig gemytt. Hundene ble verdsatt ikke bare for skjønnheten, men for evnen til å arbeide lange dager under tøffe forhold, dekke store områder i moderat tempo og «sette» fugl ved å fryse i en karakteristisk stilling for å vise jegeren hvor fuglen lå.

Det finnes ulike teorier om opphavet til Gordon setterens farge og bygning. Historiske kilder nevner mulige innslag av collie, blodhund og andre lokale brukshunder, ettersom oppdrettere eksperimenterte for å få en hund som både var tiltalende å se på og fungerte stabilt i arbeid. Over tid utviklet det seg en gjenkjennelig type: tyngre og mer kraftfull enn de andre setterrasene, med rolig besluttsomhet og en dyp sort og tan pels.

Rasen spredte seg etter hvert utenfor Skottland og ble populær i andre deler av Storbritannia, senere også i Europa og Nord–Amerika. De første rasestandardene kom på 1800–tallet, og etter hvert ble Gordon setter anerkjent som egen rase, adskilt fra engelsk og irsk setter. Selv om det fantes regionale forskjeller i foretrukket arbeidstil og detaljer i eksteriøret, var kjernen den samme: en allsidig fuglehund med stort mot og stor utholdenhet.

I dag brukes Gordon setter fortsatt som jakthund i mange land, særlig blant entusiaster som verdsetter tradisjonelt fuglehundarbeid. Samtidig har rasen fått en solid plass som lojal familiehund og deltaker i ulike hundesporter. Mange Gordons hevder seg i jaktprøver, apport– og jaktprøver, lydighet, rally, nesearbeid og agility.

Balansen mellom å bevare bruksegenskapene og å møte forventningene til familiehund er en løpende utfordring for raseklubber og oppdrettere. Raseorganisasjoner i flere land arrangerer jakt– og treningsdager, working tests og informasjonsmøter for å bevare Gordon setterens jaktheritage samtidig som de fremmer ansvarlig hundehold. I dag beundres Gordon setter over hele verden som en vakker, gjennomtenkt og kapabel hund som bærer med seg et stykke skotsk historie inn i moderne hjem og jaktmarker.

## Å leve med rasen

Å leve med en Gordon setter er svært givende for mennesker som ønsker en aktiv, intelligent hund som er tett involvert i hverdagen. Dette er ikke en rase som passer godt til et veldig stillesittende liv eller for eiere som er borte fra hjemmet store deler av dagen, de fleste dager i uken. Før man anskaffer en Gordon setter, er det lurt å vurdere hvor godt rasens behov passer med egne rutiner, boforhold og langsiktige planer.

Tenk først gjennom tid og aktivitetsnivå. En Gordon trenger daglig mosjon uansett vær. Det behøver ikke være hard trening hver dag, men krever en forpliktelse til:

- Minst to skikkelige turer eller lufteturer daglig  
- Muligheter for å løpe løs i trygge områder der regelverket tillater det  
- Jevnlig trening, lek og mentale utfordringer  

Hvis du liker helgeturer i marka, turer på landet, utforsking av skog og strand eller å delta i hundeaktiviteter, kan en Gordon setter være en ideell turkamerat. Leilighetsliv kan fungere for en godt trent, voksen Gordon, men tilgang til trygge uteområder og en tydelig mosjonsplan er helt avgjørende. Hus med inngjerdet hage gjør ting enklere, ettersom mange Gordons har sterk interesse for lukter og gjerne vandrer av gårde om de får sjansen.

Økonomisk bør nye eiere planlegge for mer enn bare kjøpspris eller adopsjonsgebyr. Løpende utgifter inkluderer gjerne:

- Kvalitetsfôr tilpasset en middels stor, aktiv hund  
- Rutinemessig veterinærbehandling, vaksiner og parasittkontroll  
- Forsikring eller en spareordning til uforutsette veterinærutgifter  
- Pelspleieutstyr og eventuell profesjonell grooming  
- Kursavgifter, klubbkontingenter og aktivitets– og hjernetrimleker  
- Utskiftning av bånd, halsbånd, seler, senger og annet utstyr etter behov  

Avhengig av land og forsikringsnivå kan de årlige kostnadene bli betydelige, særlig de første årene når man investerer i kurs og utstyr. God planlegging gjør det lettere å ta fornuftige valg senere.

Nyttig utstyr for å bo komfortabelt med en Gordon setter inkluderer en godt tilpasset sele eller et solid halsbånd, et sterkt bånd, en langline for innkallingstrening og en behagelig seng på et rolig sted der hunden får være i fred. Mange eiere opplever at et bur, brukt positivt, hjelper ved renslighetstrening og gir hunden en trygg «hule». I bil er et sikkert bur eller en godkjent bilsele viktig for trygg transport til turer, trening og veterinær.

Innendørs er Gordon setter som oftest rolig og avslappet når den har fått nok aktivitet. Den ligger gjerne i nærheten av familien eller krøller seg sammen på en yndlingsplass. De trives ofte med faste rutiner og kan bli urolige i svært kaotiske hjem. Klare regler fra starten, jevne forventninger og milde, men tydelige grenser forebygger problemer som snoking på kjøkkenbenker, for røff lek eller vedvarende bjeffing ut vinduet.

Sosial kontakt er svært viktig. Gordon settere trives dårlig hvis de stort sett står i kennel eller er alene mesteparten av dagen. Mange kan lære å håndtere en vanlig arbeidsdag hvis de får en god morgentur, litt selskap midt på dagen og aktive kvelder, men de fungerer aller best i hjem der noen er til stede en betydelig del av dagen. Systematisk alenetrening fra valpestadiet, med korte og positive fravær, hjelper til å forebygge separasjonsproblemer.

For eiere som virkelig forstår og verdsetter behovene deres, gir Gordon setteren mye tilbake. De er morsomme og uttrykksfulle hunder med et dypt blikk og en stille måte å søke nærhet på som mange beskriver som nesten menneskelig i varmen. De gir et aktivt friluftsliv, en rolig tilstedeværelse innendørs og et partnerskap som – med god omsorg og forpliktelse – kan vare i mange år og skape minner for livet.

Gordon setter

Gordon Setter Club of the United Kingdom

Deutscher Setter Club e.V. (Germany)

Svenska Gordonsetterklubben (Sweden)

Norsk Gordonsetter Klub (Norway)

Gordon setter er en kraftig, skotsk fuglehund med svart og tan, silkeaktig pels, avlet for utholdenhet i krevende terreng. Den er intelligent, sensitiv og lojal, knytter seg tett til familien, trenger rikelig med daglig mosjon, vennlig og konsekvent trening, jevnlig pelsstell og nøye helsesjekk.

Airedale terrier vs Gordon setter

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser