## Kjappe fakta

- Den største av alle terriere, ofte kalt «King of Terriers» både på grunn av størrelse og karakter  
- Kvikk og selvstendig tenker som trives med trening, lek og varierte aktiviteter  
- Stri, hard pels som røyter lite, men krever jevnlig klipp eller trimming/stripping  
- Allsidig brukshund som historisk har vært brukt til jakt, vakt, politi- og militært arbeid  
- Trofast familiehund som knytter seg sterkt til sine mennesker og ofte beholder et valpeaktig, leken preg i mange år  

## Utseende og pels

Airedale terrier er en imponerende, atletisk hund med en sterk og kvadratisk silhuett. Blant terrierene har den en helt spesiell posisjon når det gjelder størrelse. Voksne hannhunder er som regel omkring 58–61 centimeter høye ved skulderen, med tispene noe mindre. Vekten varierer med bygning og form, men mange friske voksne ligger rundt 20–30 kilo. Kroppen skal virke velbalansert og svakt rektangulær, med rett overlinje, dyp brystkasse og kraftige, rette bein som vitner om rasens arbeidsbakgrunn.

Hodet er et av rasens kjennetegn. Det er langt og tørt, med flat skalle og kun lett markert stopp. Snuten er kraftig uten å virke grov, og innrammes av det karakteristiske skjegget og barten. Mørke, små øyne gir et skarpt, intelligent og ofte litt rampete uttrykk. Ørene er V-formede og bøyer seg fremover, båret pent inntil siden av hodet, noe som forsterker det våkne uttrykket mange forelsker seg i.

Pelsen er et annet viktig trekk hos Airedale terrier. Den har en tett, hard, stri dekkpels med en mykere underull inntil huden. Denne strukturen beskytter hunden mot regn, torner og røft underlag. Den vanligste fargen er sort eller grizzle-sal over rygg og sider, med tan på hode, bein, bryst og nedre del av kroppen. Tan-fargen kan variere noe i lyshetsgrad, men tegningen er stort sett den samme.

Selv om Airedale røyter relativt lite sammenlignet med mange andre raser, krever pelsen jevnlig stell. For vanlige familiehunder kan en fornuftig rutine være:

- Grundig børsting minst to ganger i uken for å fjerne død pels og unngå floker rundt skjegg, armhuler og bakbein  
- Rens og stell av skjegget etter mat og drikke for å unngå misfarging og vond lukt  
- Profesjonell klipp eller håndstripping hver 8.–12. uke, avhengig av hvor «skarp» og korrekt du vil ha pelsen  

Utstillingshunder trimmes vanligvis ved håndstripping, der man napper ut den døde dekkpelsen for hånd eller med trimmekniv. Dette bevarer den harde strukturen og den dype fargen. Mange familie‑Airedaler klippes i stedet, noe som kan være enklere for noen eiere, men som ofte gjør pelsen mykere og gjerne litt lysere over tid. Uansett metode er regelmessig pelsstell viktig. Uten stell kan pelsen bli for tett og ubehagelig, og hunden kan begynne å klø.

Klør bør holdes korte, da lange klør kan påvirke både beinstilling og komfort. Siden Airedaler ofte elsker søle, pytter og å rulle seg, er det lurt å ha en mild hundesjampo hjemme. Hyppige fullvasker er som regel ikke nødvendig, men et bad innimellom, med grundig tørking etterpå, kan hjelpe til å holde pelsen frisk, særlig hos aktive hunder som er mye ute.

## Temperament og personlighet

Å leve med en Airedale terrier er sjelden kjedelig. Dette er en kvikk, nysgjerrig og ofte svært morsom hund som liker å være midt i familielivet. Eiere beskriver ofte Airedale som en hund med humor. De lærer fort hva som vekker reaksjoner, enten det er å stoltsere rundt med en stjålet sokk eller å finne på egne leker i hagen. Denne lekne siden varer som regel langt inn i voksen alder, så potensielle eiere bør være forberedt på en hund som kan oppføre seg som en ungdom lengre enn mange andre raser.

Som familiehund er Airedale som oftest kjærlig og lojal. Mange elsker å kose med «sine» mennesker når dagens eventyr er over. Den knytter seg gjerne tett til familien og liker å være med i daglige rutiner. Med god sosialisering fra tidlig alder kan Airedale være svært fin med barn, spesielt når barna lærer å behandle hunden respektfullt. Den solide kroppsbygningen gjør at rasen ofte tåler mer røff lek fra større barn enn mange små raser, men de kan også være ganske sprettne. Tilsyn med småbarn er viktig, først og fremst for å unngå at iver og begeistring fører til uhell og dytting.

Overfor fremmede kombinerer Airedale terrier ofte en vennlig natur med et naturlig vaktinstinkt. Mange varsler besøk med bjeffing, men tar imot rolig når eieren har ønsket gjestene velkommen. De er vanligvis ikke aggressive av natur, men har en beskyttende side og vil stå på sitt hvis de føler seg virkelig truet. Tydelig veiledning og tidlig trening hjelper dem å lære når de kan slappe av, og når de skal være oppmerksomme.

Som mange andre terriere kan Airedale være viljesterk. De liker å ta egne avgjørelser og kan teste grenser, særlig i unghundperioden. De passer som regel dårlig for eiere som ønsker en svært rolig og blindt lydig hund som bare følger alle kommandoer uten spørsmål. I stedet trives de best hos mennesker som setter pris på litt personlighet, og som er trygge på å sette klare, konsekvente grenser på en rolig og rettferdig måte.

Forholdet til andre hunder varierer fra individ til individ. Mange lever fint sammen med andre hunder, særlig hvis de vokser opp sammen fra ung alder. Terrierbakgrunnen kan likevel gi en viss selvsikkerhet eller styrke i møte med andre, spesielt hunder av samme kjønn. Tidlig sosialisering med mange ulike hundetyper, kombinert med nøye oppfølging i unghundtiden, øker sjansen for høflig adferd. Noen Airedaler går fint sammen med katter og mindre dyr hvis de introduseres tidlig, men rasen har jaktinstinkt, så det kan være fristende å jage. Eiere av kaniner, marsvin eller utekatter bør derfor være forsiktige og sørge for gradvis og trygg tilvenning.

Vanlige utfordringer i rasen er kjedsomhet, destruktiv tygging og mye bjeffing hvis hunden blir mye alene eller får for lite mental stimulering. En Airedale som ikke får nok å gjøre, kan finne på sitt eget «arbeid», som å ommøblere hagen, grave imponerende hull eller gjøre husgjenstander om til leker. Med riktig balanse mellom mosjon, trening og sosialt samvær er Airedale terrier likevel som oftest en glad og livlig venn som bringer mye personlighet inn i hjemmet.

## Trening og mosjon

Trening av en Airedale terrier kan være svært givende, forutsatt at du forstår hvordan denne rasen tenker. Airedaler er intelligente og lærevillige, men også selvstendige. De er ingen «robot‑hunder». De responderer best når de ser en mening med samarbeidet. Oppleves treningen som et kreativt og morsomt samarbeid heller enn en streng drill, vil du som regel få frem mer av deres potensiale.

Positive treningsmetoder fungerer spesielt godt. Det innebærer å belønne hunden med mat, leker, ros eller tilgang til noe den ønsker, når den gjør det du vil. Airedaler liker ofte:

- Korte, varierte treningsøkter som holder dem nysgjerrige  
- Leker som bruker luktesansen, som å finne gjemte godbiter eller leker  
- Å lære praktiske ferdigheter, fra innkalling og å gå pent i bånd til triks  

Kraftige korreksjoner eller hardhendt trening kan skade tilliten og gjøre en Airedale mer sta. Konsistens, tålmodighet og en god porsjon humor fungerer langt bedre. Det lønner seg å legge inn tidlig innsats i grunnleggende ferdigheter som innkalling, ro‑trening og høflige hilsesituasjoner, for en voksen Airedale i full størrelse som drar eller hopper kan være krevende å håndtere i offentlige miljøer.

Når det gjelder mosjon, er Airedale terrier en aktiv og energisk rase. Selv om hver hund er individuell, vil de fleste friske voksne trenge minst 1,5–2 timer fysisk aktivitet fordelt utover dagen – ofte mer. Dette bør ikke bare være ensformige spaserturer. En kombinasjon av løs lek i trygge omgivelser, turer i bånd, treningsleker og mental jobb bidrar til en mer balansert hund.

Mange Airedaler trives ekstra godt hvis de får en «jobb». I dag kan det for eksempel være:

- Agility, med tunneler, hopp og klatreutstyr  
- Lydighet eller rallylydighet, som kombinerer hjerne og kropp  
- Spor og nesearbeid, som utnytter den gode luktesansen og problemløsningsevnen  
- Canicross eller løpeturer med en aktiv eier, når hunden er ferdig utvokst og leddene er modne  

Variasjon er viktig. Airedaler er smarte nok til å kjede seg hvis dere går nøyaktig samme rute til samme tid hver dag. Å variere turområder, lære inn nye triks eller rotere mellom ulike leker kan ha stor effekt. Aktivisering som aktivitetsballer, snusematter og «søk»-leker i hus eller hage er nyttige på dager med dårlig vær eller når eier har lite tid.

Unge Airedale‑valper trenger en nøye balanse. Ledd og skjelett er fortsatt i utvikling, så lange løpeturer eller mye hopping er ikke egnet. Fokuser heller på flere korte turer tilpasset alder, kombinert med fri lek på mykt underlag og rikelig med mentale utfordringer. Ved å bygge gode vaner og selvkontroll tidlig, reduserer du risikoen for en altfor vill unghund senere.

Hvis rasens behov for mosjon og trening blir møtt, er de fleste Airedaler rolige og tilfredse inne. Uten dette utløpet kan de grave, bjeffe eller finne sine egne former for underholdning som sjelden er populære hos folk. Fremtidige eiere bør tenke realistisk gjennom hvor mye tid og energi de kan bruke på daglige turer, trening og lek. For en aktiv person eller familie kan Airedale terrier være en fantastisk turkamerat som alltid er klar for neste eventyr.

## Helse

Airedale terrier regnes generelt som en robust og hardfør rase, men som alle rasehunder har den noen helseutfordringer potensielle eiere bør kjenne til. Ansvarlig avl og opplyste eiere kan redusere risiko og bidra til at hundene får lange, aktive liv.

En av de mest omtalte problemene hos større raser er hofteleddsdysplasi. Dette er en utviklingsfeil der hofteleddet ikke passer skikkelig sammen, noe som over tid kan gi smerter og leddgikt. Mange kennelklubber og raseklubber anbefaler at avlsdyr får hoftene røntgenundersøkt og vurdert etter offisielle systemer. Når du ser etter valp, er det viktig å spørre om HD‑resultater og velge foreldre med gode hofter.

Andre leddrelaterte problemer, som albueleddsdysplasi, kan også forekomme. Igjen bidrar helseundersøkelser og bevisst avlsarbeid til å holde forekomsten nede. Noen Airedaler kan være utsatt for korsbåndsskader, spesielt hvis de er svært aktive eller overvektige. God vektkontroll og å unngå overdreven hopping i vekstperioden er fornuftige forebyggende tiltak.

Hudproblemer kan forekomme i rasen, særlig hvis pelsen ikke vedlikeholdes skikkelig. En tykk, ustelt pels som forblir fuktig inntil huden kan disponere for irritasjon og infeksjoner. Regelmessig pelsstell, bad ved behov, og god parasittkontroll mot for eksempel lopper og flått støtter sunn hud. Dersom du merker vedvarende kløe, hårtap eller vond lukt, er det lurt å få hunden undersøkt hos veterinær.

Som hos mange raser kan Airedale av og til rammes av arvelige øyesykdommer. Raseklubber og kennelklubber i flere land anbefaler øyelysing av avlsdyr gjennom anerkjente øyelysingsprogrammer. Å spørre oppdretter om foreldrene har gyldige øyelysningsattester bør være en del av forarbeidet.

Andre potensielle helseutfordringer inkluderer:

- Magedreining (GDV) hos dypbrystede hunder, en akutt livstruende tilstand som krever umiddelbar veterinærhjelp  
- Hjerteproblemer hos eldre hunder  
- Hypotyreose (lavt stoffskifte) og andre hormonelle sykdommer hos enkelte individer  

En ansvarlig oppdretter vil være åpen om hvilke helsetester de bruker og hvilke sykdommer som eventuelt har forekommet i linjene. I mange land omfatter anbefalte eller påkrevde tester for Airedale‑avl blant annet røntgen av hofter, vurdering av albuer og øyeundersøkelser. Noen oppdrettere gjør også tilleggsundersøkelser som hjertescanning.

Forventet levealder for en Airedale terrier er ofte rundt 10–13 år, og mange oppnår den øvre delen av dette spennet med godt stell. Fôr, mosjon, mental trivsel og jevnlige veterinærkontroller spiller alle en rolle. Rutinemessig helseoppfølging bør omfatte:

- Vaksinasjoner etter anbefaling fra veterinær  
- Jevnlig ormekur og beskyttelse mot utvendige parasitter  
- Tannstell, enten gjennom daglig puss, tyggeprodukter eller profesjonell tannrens ved behov  
- Vektkontroll, som er avgjørende for både ledd og hjerte  

Dyreforsikring eller en egen sparekonto til veterinærutgifter anbefales på det sterkeste. Selv om mange Airedaler holder seg friske, kan behandling av alvorlige sykdommer eller akutte skader bli kostbart. Ved å velge oppdretter med omhu, gi godt daglig stell og søke veterinærhjelp tidlig når noe virker galt, kan eiere gi sin Airedale terrier best mulig sjanse for et langt og komfortabelt liv.

## Historie og opprinnelse

Airedale terrier har sin opprinnelse i Aire‑dalen i Yorkshire i Nord‑England. På 1800‑tallet trengte lokalbefolkningen en allround hund som kunne håndtere mange forskjellige oppgaver langs elvebredder og gårder. De ønsket en hund som kunne jakte og apportere, vokte eiendom og samtidig være en håndterlig familiehund. For å skape dette krysset man ulike terriertyper som fantes på den tiden med større brukshunder, blant annet den nå utdødde Black and Tan Terrier og sannsynligvis Otterhound, samt andre raser.

Resultatet ble en høyere og sterkere terrier med god luktesans og det motet som er typisk for terriere. De tidlige Airedalene ble brukt til jakt på oter, vannrotter og annet småvilt, samt til generell skadedyrkontroll på gårder og i møller. Allsidigheten kom raskt til syne. De kunne følge spor langs elvebredden, apportere fra vann, og samtidig fungere som våken vokter av hjem og eiendom.

Etter hvert som rasen utviklet seg, finpusset raseentusiaster utseende og gemytt, og formet gradvis den hunden vi kjenner i dag. Airedale ble populær ikke bare i Yorkshire, men over hele Storbritannia og etter hvert i andre land. Kombinasjonen av intelligens, trenbarhet og tøffhet gjorde at også militæret og politiet fattet interesse. Mot slutten av 1800‑tallet og begynnelsen av 1900‑tallet ble Airedale terriere brukt som politihunder og i militæret, særlig under første verdenskrig. De tjenestegjorde som meldingshunder, vaktposter og til og med som «ambulansehunder», ofte under svært krevende forhold.

Kallenavnet «King of Terriers» gjenspeiler både størrelsen og ryktet. Innen terriergruppen skilte Airedale seg ut som en rase som kunne gå fra gårdsarbeid til jakt og krigstjeneste, og likevel være en hengiven familiehund inne. Denne tilpasningsdyktigheten bidro til at rasen spredte seg til mange land, der nasjonale kennelklubber etter hvert anerkjente og standardiserte den.

I dag holdes Airedale terrier først og fremst som selskapshund og familiehund, selv om arbeidsarven fortsatt er tydelig. I ulike deler av verden deltar Airedaler i mange aktiviteter, som:

- Agility og lydighetskonkurranser  
- Spor‑ og nesearbeidsprøver  
- Hundesporter som utnytter apporteringsevne og problemløsning  
- Terapihund‑arbeid, takket være deres vinnende vesen  

Aktiv jaktbruk er mindre vanlig mange steder, men enkelte entusiaster setter fortsatt pris på rasens naturlige instinkter. Moderne Airedaler bor ofte i forstadsmiljøer eller på landet, der deres våkenhet og robuste karakter verdsettes. Til tross for endringene har rasens kjerneegenskaper bestått. Airedale terrier er fortsatt en dristig, intelligent og allsidig hund, formet av en historie med hardt arbeid og tett samarbeid med mennesker.

## Å leve med rasen

Hverdagen med en Airedale terrier er en blanding av glede, utfordringer og mye aktivitet. Dette er ikke en rase som trives med en veldig stille og passiv livsstil. Airedaler vil være med der ting skjer. De fungerer best i hjem der folk liker å trene hund, gå tur og være ute, og der noen som regel er hjemme store deler av dagen.

Et av de første tingene nye eiere legger merke til, er Airedalens tilstedeværelse. Størrelsen, selvsikkerheten og det uttrykksfulle ansiktet gjør dem vanskelige å overse. De følger ofte eierne fra rom til rom, og «hjelper til» med husarbeid ved å observere nøye eller bære på ting. Mange er naturtalenter som klovner, og familier ender gjerne opp med lange historier om påfunn – fra kreative gjemmesteder for leker til intrikate leker de finner på selv.

Fremtidige eiere bør være forberedt på:

- Regelmessige timer hos hundefrisør, eller å lære seg grunnleggende trimming selv  
- Betydelig daglig mosjon og mental stimulering  
- Kontinuerlig trening gjennom hele hundens liv, ikke bare i valpetiden  

Når det gjelder bosted, kan Airedale tilpasse seg mye, så lenge behovene blir møtt. Et hus med godt inngjerdet hage er ideelt, da dette gir mulighet for trygg løping og snusing. Uten sikker inngjerding kan Airedalens nysgjerrighet og jaktinstinkt friste den til å vandre avgårde hvis den får sjansen. Leilighetsliv er mulig for en engasjert eier som sørger for rikelig med daglig mosjon og mental aktivisering, men krever mer innsats.

Økonomisk innebærer en Airedale terrier moderate til høye årlige kostnader. I tillegg til fôr, vaksiner og rutinemessige veterinærbesøk bør du regne med:

- Pelsstell hos profesjonell hundefrisør annenhver til hver tredje måned, hvis du ikke steller selv  
- Dyreforsikring eller en egen sparekonto for uforutsette helseutgifter  
- Kvalitetskurs i trening, særlig de to første leveårene  
- Jevnlig utskifting av leker og utstyr, da mange Airedaler er svært ivrige tyggere og lekere  

Nyttig utstyr til en Airedale er blant annet en solid, godt tilpasset sele til tur, et sterkt bånd, og en komfortabel seng som støtter leddene. Siden de liker å tygge, lønner det seg å investere i holdbare leker. Aktivitetsleker, godbitballer og robuste tyggeleker hjelper med å holde dem opptatt. Et bur eller en innendørs grind kan også være nyttig i valpe‑ og unghundperioden, både til renslighetstrening og for å gi hunden et trygt, rolig sted å trekke seg tilbake.

Familier som vurderer Airedale bør tenke ærlig gjennom tidsbruk. Disse hundene trives som regel dårlig hvis de må være mye alene gjennom lange arbeidsdager uten selskap eller hundelufter. Noen individer takler det bedre enn andre, men som hovedregel er regelmessig menneskelig kontakt viktig. Hvis du jobber mye hjemmefra, liker å gå tur eller løpe, og gjerne vil ha med hunden på helgeaktiviteter, passer Airedale ofte svært godt inn i en slik livsstil.

Å leve med denne rasen krever også en viss porsjon humor og tålmodighet. De kan være oppfinnsomme, tidvis sta og fulle av personlighet. Tydelige, rolige grenser og konsekvente regler hjelper dem å forstå hva som forventes. Når forholdet bygger på gjensidig respekt og klar kommunikasjon, blomstrer Airedale terrier som regel til en lojal, allsidig og svært underholdende familiemedlem.

For dem som ønsker en stille fanghund eller en lavenergihund kan Airedale oppleves overveldende. For de som setter pris på en aktiv, intelligent hund med tydelig personlighet, kan rasen være en enestående partner. Med godt stell, fornuftig trening og forståelse bringer en Airedale terrier liv, varme og mye hjerte inn i et hjem.

Airedale terrier

The Kennel Club (UK)

Swedish Kennel Club (Svenska Kennelklubben)

Norwegian Kennel Club (Norsk Kennel Klub)

Airedale Terrier Club of the United Kingdom

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Airedale terrier er den største av terrierene, en atletisk hund med stri pels som røyter lite, men trenger jevnlig stell. Den er kvikk, selvstendig og energisk, og trenger variert trening og 1,5–2 timer mosjon daglig. Lojal, leken og oppmerksom er den en allsidig familie- og brukshund.

## Kjappe fakta

- Bernedoodle er en blanding mellom berner sennenhund og puddel, og kombinerer et mildt, familieorientert gemytt med høy intelligens og relativt lite røyting.  
- De finnes i tre hovedstørrelser, fra kompakte Mini Bernedoodles til store Standard‑varianter, så det finnes som regel en størrelse som passer ulike hjem og livsstiler.  
- Mange Bernedoodles får en bølgete eller krøllete pels som kan være mer allergivennlig enn hos mange andre raser, selv om ingen hund er helt hypoallergen.  
- Dette er en menneskeorientert rase som helst vil være midt i familielivet, ikke bli etterlatt alene i lange perioder.  
- Bernedoodles modnes ofte sakte og kan være lekne og valpeaktige i flere år, noe som både er sjarmerende og utfordrende i treningssammenheng.  


## Utseende og pels

Som blandingsrase varierer Bernedoodle mer i utseende enn mange rene raser. Generelt kan du forvente en kraftig, atletisk hund som ser både sterk og myk ut på samme tid. Kroppen er gjerne litt lengre enn høy, med godt utviklet muskulatur som gjenspeiler berner sennenhundens arbeidsbakgrunn. Selv de mindre Bernedoodles føles ofte solide når du løfter dem, heller enn lette og skjøre.

Standard Bernedoodle er den største varianten. Voksne hanner står ofte rundt 58–73 cm i skulderhøyde, med tispene litt mindre. Vekten kan variere fra rundt 30 til over 40 kg, avhengig av størrelsen på puddel‑forelderen og linjene de kommer fra. Mini og Medium Bernedoodles lages ved å krysse med dvergpuddel eller mindre puddler. Disse blir vanligvis 38–55 cm høye og veier omtrent 12–30 kg. Det finnes også Toy Bernedoodles, men svært små størrelser kan medføre ekstra helseutfordringer, så seriøse oppdrettere er forsiktige med å avle dem altfor små.

Hodet er som oftest bredt med et mykt, vennlig uttrykk. Mange Bernedoodles arver de dype, litt hengslete øynene til berneren, myknet opp av bølger eller krøller fra puddelpelsen rundt ansiktet. Ørene er middels store, trekantede og hengende tett inntil hodet. Halen er vanligvis lang og bæres i en avslappet bue når hunden er fornøyd og i bevegelse.

Pelsen er en av de største attraksjonene ved Bernedoodle. Det finnes tre hovedpelstyper:

- Rett eller lett bølget, mer som hos berner sennenhund, ofte med mer røyting.  
- Bølget, som er vanligst og ofte regnes som lettest å stelle – røyter mindre og gir et mykt, lurvete uttrykk.  
- Krøllete, lik puddelpels, som gjerne røyter minst, men krever mest stell.

Fargene er ofte svært iøynefallende. Mange Bernedoodles har den klassiske tricolor‑tegningen til berneren, med sort, hvitt og tan på ansikt, bryst, ben og hale. Andre kan være tofarget i sort og hvitt, eller sable, merle eller sjokoladefarget, avhengig av genetikken. Tricolor Bernedoodles er som regel mest ettertraktet, men pelsfarge bør aldri veie tyngre enn helse og gemytt når du velger valp.

Fordi pelsen hos mange vokser kontinuerlig, omtrent som menneskehår, er jevnlig pelsstell helt nødvendig. De fleste Bernedoodles trenger:

- Børsting minst tre til fire ganger i uken for å hindre floker og smertefulle tover.  
- Profesjonell grooming hver 6.–10. uke for klipp, trimming rundt øyne og poter samt en skikkelig sjekk av huden.  
- Regelmessig sjekk og rens av ører, siden pels og øreform kan holde på fukt og øke risikoen for ørebetennelse.  

Hvis du liker den luftige «teddybjørn‑looken», må du være ekstra nøye med børsting for å holde pelsen i god stand. For travle familier er en kortere «puppy cut» ofte mer praktisk, fordi den gjør daglig stell mye enklere. Start med pelsstell allerede mens hunden er valp, og bruk godbiter og rolig, vennlig håndtering så valpen får positive assosiasjoner. Da har du langt større sjanse for en voksen hund som samarbeider og trives med stellet fremfor å stritte imot.  


## Gemytt og personlighet

Bernedoodle har fått rykte på seg for å være en vennlig, kjærlig og svært familieorientert følgesvenn. Mange eiere beskriver dem som «borrelåshunder» som alltid vil være der menneskene deres er – i sofaen, fra rom til rom, i bilen og på tur. Denne tette tilknytningen gjør dem flotte som familiehunder, men betyr også at de ofte mistrives med å være alene lenge. En Bernedoodle som jevnlig står alene hele dagen kan utvikle uro eller uønsket atferd som bjeffing, biting på inventar eller graving og ødeleggelser.

Fra berner sennenhund‑siden arver de ofte en rolig, mild natur og et sterkt behov for å knytte seg til familien. Fra puddel‑siden kommer som regel intelligens, nysgjerrighet og et leken, morsomt lynne. Mange Bernedoodles er små klovner som elsker å underholde eierne sine – med rampete sprett rundt i stuen, «zoomies» eller ved å stolt bære leker til gjester. De beholder ofte et valpeaktig sinn lenger enn mange andre raser, og noen er ikke mentalt «voksne» før rundt tre–fireårsalderen, så tålmodighet er viktig.

Med barn kan en godt avlet og godt sosialisert Bernedoodle være en utmerket familiehund. De tåler ofte en del lyd og aktivitet og liker hagelek, forsiktige dralek‑leker eller å lære triks sammen. Siden mange Bernedoodles blir ganske store og energiske, er likevel tilsyn rundt små barn helt avgjørende. Hopp i begeistring eller litt klønete entusiasme kan lett velte et lite barn, selv om hunden ikke mener noe vondt. Å lære høflige hilserutiner tidlig og gi barna klare regler for hvordan de skal omgås hunden på en respektfull måte, gjør en stor forskjell.

Bernedoodles er ofte sosiale med andre hunder, særlig hvis de har hatt gode erfaringer helt fra valpestadiet. Leken kan være ganske røff og livlig, så det er viktig å matche dem med lekekamerater som tåler den stilen. Mange vil også kunne leve fredelig sammen med katter og andre smådyr dersom de introduseres gradvis og under tilsyn. Som hos alle raser varierer individene, og noen kan være mer følsomme eller reserverte enn andre.

Vanlige utfordringer i gemytt kan være:

- Separasjonsstress, som gir seg utslag i bjeffing eller ødeleggelser når hunden er alene.  
- Unghundtrass, særlig hos større hanner, dersom grunnleggende trening ikke blir fulgt opp konsekvent.  
- Skyhet eller usikkerhet, spesielt hos dårlig avlede hunder eller individer som har gått glipp av tidlig sosialisering.

Det lønner seg å investere tid i god sosialisering fra rundt åtte til seksten ukers alder, der valpen får møte ulike typer vennlige mennesker, rolige hunder, nye lyder og miljøer. Trygghet bygget i denne perioden gir ofte en avslappet, enkel hund senere i livet. Med riktig veiledning blir de fleste Bernedoodles kjærlige, tilpasningsdyktige følgesvenner som passer godt i mange hjem – fra aktive barnefamilier til par eller aleneboende som liker friluftsliv og sosialt samvær med hunden hjemme.  


## Trening og mosjon

Bernedoodles er som regel intelligente, samarbeidsvillige og svært matmotiverte – en fantastisk kombinasjon for trening. Samtidig kan den lekne naturen og en liten dose stahet overraske førstegangseiere. Noen individer arver en litt «sen modenhet» fra berner‑siden og kan godt forstå en kommando, men likevel bestemme seg for at en løvbit i vinden eller en tilfeldig forbipasserende er mer interessant akkurat da.

For beste resultat bør treningen starte allerede den første dagen valpen kommer hjem. Korte, morsomme økter på 5–10 minutter fungerer bedre enn lange, alvorlige øvelser. Bruk positiv forsterkning:

- Belønn med små, smakfulle godbiter, ros eller en kjapp lek når hunden gjør det du ønsker.  
- Unngå harde korreksjoner, kjefting eller fysisk straff – det bryter ned tillit og kan skape uro eller frykt.  
- Vær rolig og konsekvent, slik at hunden får tydelige rammer.

Kjerneferdigheter som «sitt», «dekk», innkalling, å gå pent i bånd og «slipp/leave it» er ekstra viktige for en stor og entusiastisk rase. Mange Bernedoodles responderer svært godt på klikkertrening eller markørord, fordi de liker mental utfordring og raskt lærer at lyden betyr belønning. Gjør treningen lekpreget for å holde motivasjonen oppe – for eksempel gjemsel‑leker med innkalling i huset eller hagen for å bygge opp en sterk vane for å komme når du roper.

Mosjonsbehovet varierer med størrelse og individ, men de fleste voksne Bernedoodles trenger minst 60–90 minutters fysisk aktivitet per dag, fordelt på to–tre turer eller lekeøkter. Standard Bernedoodles trenger ofte mer mosjon enn de små. Valper skal ikke overbelastes mens skjelett og ledd fortsatt utvikler seg. En enkel tommelfingerregel er omtrent 5 minutter strukturert mosjon per måned alder, opptil to ganger daglig, og fokus på rolig lek og utforskning fremfor lange løpeturer og mye trapper i de første månedene.

Aktiviteter mange Bernedoodles setter spesielt pris på, er for eksempel:

- Lange turer eller turer i skog og mark, der de kan snuse, utforske og kanskje vasse litt i trygge vann.  
- Hent‑ og kasteleker med myke baller eller leker, gjerne i en inngjerdet hage.  
- Hundesport som agility, nosework/søk, canicross eller lydighet, som lar dem bruke både kropp og hode.  
- Aktiviseringsleker og fôringspuslespill på regnværsdager for å forebygge kjedsomhet inne.

Mental stimulering er minst like viktig som fysisk mosjon. En Bernedoodle som får en grei tur, men ingen mental utfordring, vil ofte finne på sin egen underholdning hjemme – noe som gjerne betyr tygging på møbler eller leting i søppelbøtter. Enkle tiltak kan være å strø tørrfôr utover gresset så hunden må «jakte» med nesen, lære nye triks, eller gi noe å tygge på eller en fylt Kong mens du slapper av.

Siden Bernedoodles er så menneskeorienterte, trives de når trening er integrert i hverdagen. Be om «sitt» før du fester båndet, «vent» før de får gå gjennom dører, og «dekk og bli» mens du lager mat. Denne typen dagligdags trening bygger impulskontroll og gode manerer uten at du trenger lange formelle økter. Med tålmodig, positiv veiledning og jevnlig øvelse blir de fleste Bernedoodles høflige, veloppdragne hunder som er en glede både hjemme og ute blant folk.  


## Helse

Som blandingsrase kan Bernedoodle ha nytte av genetisk variasjon, men det betyr ikke at de automatisk er friskere enn rasehunder. Ansvarlig avl og nøye utvalg av foreldre har mye større betydning for helsen på sikt. Fremtidige eiere bør kjenne til potensielle problemer fra både berner sennenhund‑ og puddel‑siden.

Vanlige helseutfordringer hos Bernedoodles kan være:

- Hofte‑ og albuedysplasi, utviklingsforstyrrelser i leddene som kan gi smerter og leddgikt.  
- Ulike øyelidelser, som progressiv retinal atrofi (PRA), katarakt og andre arvelige øyesykdommer.  
- Hud‑ og øreproblemer, særlig hos hunder med tung, krøllete pels og hengende ører som lett holder på fukt.  
- Allergier eller fôrintoleranser, som kan vise seg som kløe, gjentatte ørebetennelser eller mage-/tarmplager.  
- I enkelte linjer økt kreftrisiko, i tråd med bernerens kjente utfordringer, selv om den faktiske risikoen varierer mellom familier og oppdrettere.

Standardpuddel kan være disponert for blant annet Addisons sykdom, magedreining (GDV) og enkelte blødningsforstyrrelser, mens berner sennenhund har kjent risiko for kreft og leddproblemer. Seriøse oppdrettere vil helseteste avlsdyrene sine for:

- Hofte‑ og albuedysplasi, med offisiell røntgen og scoring.  
- Øyeundersøkelse hos veterinær med spesialkompetanse på øyelysing.  
- Relevante DNA‑tester for kjente arvelige sykdommer hos puddel og berner sennenhund, som degenerativ myelopati og enkelte netthinnesykdommer.  

Når du snakker med en oppdretter, må du ikke nøle med å be om dokumentasjon på tester og ærlig informasjon om helse og levealder i linjene deres. En god oppdretter vil hilse slike spørsmål velkommen og forklare hvordan de tenker rundt avl. Styr unna de som bare fokuserer på pelsfarge eller størrelse og ikke kan vise til helsetester.

Forventet levealder hos Bernedoodle oppgis ofte til rundt 12–15 år, der de mindre variantene gjerne lever nær den øvre delen av skalaen. For å legge til rette for et langt og friskt liv bør eiere være opptatt av:

- Å holde hunden slank gjennom riktig fôr og mosjon, siden overvekt belaster ledd og indre organer.  
- Regelmessige veterinærkontroller, inkludert årlige helsesjekker, vaksiner etter lokale anbefalinger og vurdering av tannhelse.  
- God tannpleie hjemme, som tannpuss eller godkjente dentaltygg.  
- Jevnlig parasittforebygging, spesielt i områder med flått, lopper eller hjertemark.

Forsikring kan være en klok investering, gitt kostnadene ved for eksempel leddoperasjoner eller langvarig behandling av kroniske lidelser. Mange eiere velger også å røntge hofter og albuer når hunden er gammel nok, særlig hvis de vil drive med mer krevende hundesport.

Grundig avlsarbeid, sunn livsstil og jevnlig oppfølging hos veterinær fjerner ikke all helserisiko, men øker sjansen betydelig for at Bernedoodlen din får et langt, aktivt og komfortabelt liv godt opp i seniorårene.  


## Historie og opprinnelse

Bernedoodle er en relativt ung «designer» blandingsrase som kombinerer berner sennenhund og puddel. Berner sennenhund har lang historie i Sveits som gårds‑ og trekkhund, mens puddel opprinnelig ble brukt som dyktig vannapportør i Europa. Den planlagte krysningen mellom disse to kom først på slutten av 1900‑tallet og begynnelsen av 2000‑tallet.

Målet var å kombinere det milde, lojale og familieorienterte gemyttet til berner sennenhund med puddelens intelligens, treningsvillighet og lite røyting. Oppdrettere ønsket å skape en familiehund som passet moderne livsstil, var tilpasningsdyktig til ulike bomiljøer og potensielt bedre egnet for enkelte allergikere. De første Bernedoodles var hovedsakelig førstegenerasjonskrysninger mellom renraset berner og renraset puddel. Etter hvert begynte noen oppdrettere med multigenerasjonsavl, som Bernedoodle x puddel eller Bernedoodle x Bernedoodle, for å stabilisere egenskaper som pels og størrelse.

I motsetning til etablerte raser med formell godkjenning og standardiserte raseklubber i store kennelklubber, er ikke Bernedoodle anerkjent som egen rase de fleste steder. Den tilhører i stedet gruppen av målrettede blandingsraser, ofte kalt «doodles», som også inkluderer Labradoodle og Goldendoodle. Resultatet er større variasjon i type, pels og gemytt, avhengig av hvor gjennomtenkt det enkelte avlsprogrammet er.

I begynnelsen ble Bernedoodles først og fremst avlet som familie‑ og selskapshunder. Men intelligensen, tilknytningen til mennesker og arbeidslysten fanget raskt interessen til trenere og organisasjoner som jobber med terapihunder. I dag finner du Bernedoodles som:

- Terapihunder og besøksvenner i skoler, sykehus og omsorgsboliger.  
- Assistansehunder i enkelte programmer, der individet har riktig mentalitet.  
- Aktive turkamerater til fjellturer, løping og annet friluftsliv.  

De er også svært populære som rene familiehunder, ofte elsket for sitt vennlige vesen og sitt iøynefallende utseende. Fordi etterspørselen har økt raskt, finnes både svært dyktige, helseorienterte oppdrettere og mindre seriøse aktører som prioriterer volum eller «motefarger» fremfor dyrevelferd. Nettopp derfor er det ekstra viktig å gjøre grundig research før man kjøper valp.

Etter hvert som interessen for Bernedoodle vokser internasjonalt, jobber enkelte oppdrettere og entusiastgrupper for mer konsekvent standard når det gjelder helsetesting, gemytt og bygning. Om Bernedoodle på sikt vil bli en formelt godkjent rase, er fortsatt usikkert, og vil kreve flere generasjoner med planlagt og dokumentert avl. Inntil videre er den først og fremst en populær og allsidig familiehund, verdsatt mer for sine egenskaper som individ enn for strenge utstillingskrav.  


## Å leve med rasen

Å leve med en Bernedoodle er som regel livlig, sosialt og fullt av samvær. Dette er ikke en type hund som trives som «bakgrunnshund» du bare forholder deg til innimellom. De fleste Bernedoodles blomstrer når de får være en aktiv del av hverdagen og familielivet. De vil helst ligge i samme rom som deg, følge etter deg ut i hagen og «hjelpe til» med husarbeidet ved å se på eller bære rundt på leker.

Fremtidige eiere bør være forberedt på å bruke en del tid på hunden. Hverdagen med en Bernedoodle innebærer normalt:

- Minst én ordentlig tur om dagen, i tillegg til lek og mental stimulering.  
- Fast pelsstell, inkludert børsting og sjekk av pels og hud, pluss salongbesøk for klipp.  
- Jevnlig trening for å opprettholde gode manerer, særlig ved møte med gjester og på tur i bånd.  

Økonomisk kan Bernedoodles være mer kostbare i drift enn enkelte mindre eller mer lettstelte raser. Årlige utgifter vil vanligvis omfatte:

- Kvalitetsfôr tilpasset størrelse og aktivitetsnivå.  
- Rutinemessig veterinæroppfølging og vaksiner.  
- Grooming flere ganger i året, dersom du ikke lærer å klippe selv.  
- Forsikring eller egen sparekonto til uforutsette veterinærutgifter.  
- Utstyr, leker og eventuelle kurs eller aktiviteter.

Du trenger også litt grunnutstyr for å gjøre livet med Bernedoodle enklere. En solid, godt tilpasset sele og et sterkt, behagelig bånd er viktig, særlig i ungdomsfasen når hunden gjerne drar ivrig fremover. Et bur eller et avgrenset hvileområde kan hjelpe med husrenhet og gir hunden et trygt sted å trekke seg tilbake. Invester i slitesterke leker – tyggeleker, aktiviseringsleker og myke bamser å bære på, siden mange Bernedoodles liker å ha noe i munnen. En god slicker‑børste, metallkam, klotang eller kloslip og ørerens er også basisutstyr til pelsstell.

Når det gjelder boligsituasjon, trives Bernedoodles som regel best i hjem der de har litt plass å bevege seg på. Hage eller uteområde er en fordel, særlig for Standard Bernedoodles, men ikke et absolutt krav hvis du er dedikert til å gi flere gode turer daglig og nok mental aktivitet. De kan tilpasse seg leilighetsliv i byen så lenge behovene deres møtes, men veldig små leiligheter kan føles trange med en stor hund – spesielt i uker med mye inneliv på grunn av vær.

Temperamentsmessig bør nye eiere være forberedt på en kjærlig, til tider følsom hund som lett plukker opp stemningen i hjemmet. Høylytt kjefting eller mye kaos kan stresse enkelte individer. De trives best med rolige, forutsigbare rutiner. De passer godt for familier med barn som har lært å behandle dyr pent, for aktive par eller for dem som jobber en del hjemmefra. De passer dårligere i hjem der alle er borte store deler av dagen og hunden ofte må være alene.

Hvis du liker trening, friluftsliv og jevnlig pelsstell – og ønsker en hund som virkelig er et familiemedlem – kan en Bernedoodle være et svært givende valg. Med gjennomtenkt sosialisering, vennlig, konsekvent trening og en hverdag som matcher både energinivå og pelsbehov, blir de ofte lojale, morsomme og kjærlige følgesvenner som holder seg tett ved siden av deg i mange år.

Bernedoodle

German Kennel Club (VDH)

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Royal Canin (UK)

Bernedoodles er en krysning mellom berner sennenhund og puddel, og finnes fra mini til stor størrelse. De er robuste, kjærlige og svært menneskeorienterte hunder med bølgete eller krøllete pels som røyter lite, men krever jevnlig stell. De er intelligente, men bruker ofte litt tid på å bli voksne i hodet, og passer best i aktive hjem der de slipper å være alene lenge av gangen.

Airedale terrier vs Bernedoodle

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser