## Kjappe fakta

- Den største av alle terriere, ofte kalt «King of Terriers» både på grunn av størrelse og karakter  
- Kvikk og selvstendig tenker som trives med trening, lek og varierte aktiviteter  
- Stri, hard pels som røyter lite, men krever jevnlig klipp eller trimming/stripping  
- Allsidig brukshund som historisk har vært brukt til jakt, vakt, politi- og militært arbeid  
- Trofast familiehund som knytter seg sterkt til sine mennesker og ofte beholder et valpeaktig, leken preg i mange år  

## Utseende og pels

Airedale terrier er en imponerende, atletisk hund med en sterk og kvadratisk silhuett. Blant terrierene har den en helt spesiell posisjon når det gjelder størrelse. Voksne hannhunder er som regel omkring 58–61 centimeter høye ved skulderen, med tispene noe mindre. Vekten varierer med bygning og form, men mange friske voksne ligger rundt 20–30 kilo. Kroppen skal virke velbalansert og svakt rektangulær, med rett overlinje, dyp brystkasse og kraftige, rette bein som vitner om rasens arbeidsbakgrunn.

Hodet er et av rasens kjennetegn. Det er langt og tørt, med flat skalle og kun lett markert stopp. Snuten er kraftig uten å virke grov, og innrammes av det karakteristiske skjegget og barten. Mørke, små øyne gir et skarpt, intelligent og ofte litt rampete uttrykk. Ørene er V-formede og bøyer seg fremover, båret pent inntil siden av hodet, noe som forsterker det våkne uttrykket mange forelsker seg i.

Pelsen er et annet viktig trekk hos Airedale terrier. Den har en tett, hard, stri dekkpels med en mykere underull inntil huden. Denne strukturen beskytter hunden mot regn, torner og røft underlag. Den vanligste fargen er sort eller grizzle-sal over rygg og sider, med tan på hode, bein, bryst og nedre del av kroppen. Tan-fargen kan variere noe i lyshetsgrad, men tegningen er stort sett den samme.

Selv om Airedale røyter relativt lite sammenlignet med mange andre raser, krever pelsen jevnlig stell. For vanlige familiehunder kan en fornuftig rutine være:

- Grundig børsting minst to ganger i uken for å fjerne død pels og unngå floker rundt skjegg, armhuler og bakbein  
- Rens og stell av skjegget etter mat og drikke for å unngå misfarging og vond lukt  
- Profesjonell klipp eller håndstripping hver 8.–12. uke, avhengig av hvor «skarp» og korrekt du vil ha pelsen  

Utstillingshunder trimmes vanligvis ved håndstripping, der man napper ut den døde dekkpelsen for hånd eller med trimmekniv. Dette bevarer den harde strukturen og den dype fargen. Mange familie‑Airedaler klippes i stedet, noe som kan være enklere for noen eiere, men som ofte gjør pelsen mykere og gjerne litt lysere over tid. Uansett metode er regelmessig pelsstell viktig. Uten stell kan pelsen bli for tett og ubehagelig, og hunden kan begynne å klø.

Klør bør holdes korte, da lange klør kan påvirke både beinstilling og komfort. Siden Airedaler ofte elsker søle, pytter og å rulle seg, er det lurt å ha en mild hundesjampo hjemme. Hyppige fullvasker er som regel ikke nødvendig, men et bad innimellom, med grundig tørking etterpå, kan hjelpe til å holde pelsen frisk, særlig hos aktive hunder som er mye ute.

## Temperament og personlighet

Å leve med en Airedale terrier er sjelden kjedelig. Dette er en kvikk, nysgjerrig og ofte svært morsom hund som liker å være midt i familielivet. Eiere beskriver ofte Airedale som en hund med humor. De lærer fort hva som vekker reaksjoner, enten det er å stoltsere rundt med en stjålet sokk eller å finne på egne leker i hagen. Denne lekne siden varer som regel langt inn i voksen alder, så potensielle eiere bør være forberedt på en hund som kan oppføre seg som en ungdom lengre enn mange andre raser.

Som familiehund er Airedale som oftest kjærlig og lojal. Mange elsker å kose med «sine» mennesker når dagens eventyr er over. Den knytter seg gjerne tett til familien og liker å være med i daglige rutiner. Med god sosialisering fra tidlig alder kan Airedale være svært fin med barn, spesielt når barna lærer å behandle hunden respektfullt. Den solide kroppsbygningen gjør at rasen ofte tåler mer røff lek fra større barn enn mange små raser, men de kan også være ganske sprettne. Tilsyn med småbarn er viktig, først og fremst for å unngå at iver og begeistring fører til uhell og dytting.

Overfor fremmede kombinerer Airedale terrier ofte en vennlig natur med et naturlig vaktinstinkt. Mange varsler besøk med bjeffing, men tar imot rolig når eieren har ønsket gjestene velkommen. De er vanligvis ikke aggressive av natur, men har en beskyttende side og vil stå på sitt hvis de føler seg virkelig truet. Tydelig veiledning og tidlig trening hjelper dem å lære når de kan slappe av, og når de skal være oppmerksomme.

Som mange andre terriere kan Airedale være viljesterk. De liker å ta egne avgjørelser og kan teste grenser, særlig i unghundperioden. De passer som regel dårlig for eiere som ønsker en svært rolig og blindt lydig hund som bare følger alle kommandoer uten spørsmål. I stedet trives de best hos mennesker som setter pris på litt personlighet, og som er trygge på å sette klare, konsekvente grenser på en rolig og rettferdig måte.

Forholdet til andre hunder varierer fra individ til individ. Mange lever fint sammen med andre hunder, særlig hvis de vokser opp sammen fra ung alder. Terrierbakgrunnen kan likevel gi en viss selvsikkerhet eller styrke i møte med andre, spesielt hunder av samme kjønn. Tidlig sosialisering med mange ulike hundetyper, kombinert med nøye oppfølging i unghundtiden, øker sjansen for høflig adferd. Noen Airedaler går fint sammen med katter og mindre dyr hvis de introduseres tidlig, men rasen har jaktinstinkt, så det kan være fristende å jage. Eiere av kaniner, marsvin eller utekatter bør derfor være forsiktige og sørge for gradvis og trygg tilvenning.

Vanlige utfordringer i rasen er kjedsomhet, destruktiv tygging og mye bjeffing hvis hunden blir mye alene eller får for lite mental stimulering. En Airedale som ikke får nok å gjøre, kan finne på sitt eget «arbeid», som å ommøblere hagen, grave imponerende hull eller gjøre husgjenstander om til leker. Med riktig balanse mellom mosjon, trening og sosialt samvær er Airedale terrier likevel som oftest en glad og livlig venn som bringer mye personlighet inn i hjemmet.

## Trening og mosjon

Trening av en Airedale terrier kan være svært givende, forutsatt at du forstår hvordan denne rasen tenker. Airedaler er intelligente og lærevillige, men også selvstendige. De er ingen «robot‑hunder». De responderer best når de ser en mening med samarbeidet. Oppleves treningen som et kreativt og morsomt samarbeid heller enn en streng drill, vil du som regel få frem mer av deres potensiale.

Positive treningsmetoder fungerer spesielt godt. Det innebærer å belønne hunden med mat, leker, ros eller tilgang til noe den ønsker, når den gjør det du vil. Airedaler liker ofte:

- Korte, varierte treningsøkter som holder dem nysgjerrige  
- Leker som bruker luktesansen, som å finne gjemte godbiter eller leker  
- Å lære praktiske ferdigheter, fra innkalling og å gå pent i bånd til triks  

Kraftige korreksjoner eller hardhendt trening kan skade tilliten og gjøre en Airedale mer sta. Konsistens, tålmodighet og en god porsjon humor fungerer langt bedre. Det lønner seg å legge inn tidlig innsats i grunnleggende ferdigheter som innkalling, ro‑trening og høflige hilsesituasjoner, for en voksen Airedale i full størrelse som drar eller hopper kan være krevende å håndtere i offentlige miljøer.

Når det gjelder mosjon, er Airedale terrier en aktiv og energisk rase. Selv om hver hund er individuell, vil de fleste friske voksne trenge minst 1,5–2 timer fysisk aktivitet fordelt utover dagen – ofte mer. Dette bør ikke bare være ensformige spaserturer. En kombinasjon av løs lek i trygge omgivelser, turer i bånd, treningsleker og mental jobb bidrar til en mer balansert hund.

Mange Airedaler trives ekstra godt hvis de får en «jobb». I dag kan det for eksempel være:

- Agility, med tunneler, hopp og klatreutstyr  
- Lydighet eller rallylydighet, som kombinerer hjerne og kropp  
- Spor og nesearbeid, som utnytter den gode luktesansen og problemløsningsevnen  
- Canicross eller løpeturer med en aktiv eier, når hunden er ferdig utvokst og leddene er modne  

Variasjon er viktig. Airedaler er smarte nok til å kjede seg hvis dere går nøyaktig samme rute til samme tid hver dag. Å variere turområder, lære inn nye triks eller rotere mellom ulike leker kan ha stor effekt. Aktivisering som aktivitetsballer, snusematter og «søk»-leker i hus eller hage er nyttige på dager med dårlig vær eller når eier har lite tid.

Unge Airedale‑valper trenger en nøye balanse. Ledd og skjelett er fortsatt i utvikling, så lange løpeturer eller mye hopping er ikke egnet. Fokuser heller på flere korte turer tilpasset alder, kombinert med fri lek på mykt underlag og rikelig med mentale utfordringer. Ved å bygge gode vaner og selvkontroll tidlig, reduserer du risikoen for en altfor vill unghund senere.

Hvis rasens behov for mosjon og trening blir møtt, er de fleste Airedaler rolige og tilfredse inne. Uten dette utløpet kan de grave, bjeffe eller finne sine egne former for underholdning som sjelden er populære hos folk. Fremtidige eiere bør tenke realistisk gjennom hvor mye tid og energi de kan bruke på daglige turer, trening og lek. For en aktiv person eller familie kan Airedale terrier være en fantastisk turkamerat som alltid er klar for neste eventyr.

## Helse

Airedale terrier regnes generelt som en robust og hardfør rase, men som alle rasehunder har den noen helseutfordringer potensielle eiere bør kjenne til. Ansvarlig avl og opplyste eiere kan redusere risiko og bidra til at hundene får lange, aktive liv.

En av de mest omtalte problemene hos større raser er hofteleddsdysplasi. Dette er en utviklingsfeil der hofteleddet ikke passer skikkelig sammen, noe som over tid kan gi smerter og leddgikt. Mange kennelklubber og raseklubber anbefaler at avlsdyr får hoftene røntgenundersøkt og vurdert etter offisielle systemer. Når du ser etter valp, er det viktig å spørre om HD‑resultater og velge foreldre med gode hofter.

Andre leddrelaterte problemer, som albueleddsdysplasi, kan også forekomme. Igjen bidrar helseundersøkelser og bevisst avlsarbeid til å holde forekomsten nede. Noen Airedaler kan være utsatt for korsbåndsskader, spesielt hvis de er svært aktive eller overvektige. God vektkontroll og å unngå overdreven hopping i vekstperioden er fornuftige forebyggende tiltak.

Hudproblemer kan forekomme i rasen, særlig hvis pelsen ikke vedlikeholdes skikkelig. En tykk, ustelt pels som forblir fuktig inntil huden kan disponere for irritasjon og infeksjoner. Regelmessig pelsstell, bad ved behov, og god parasittkontroll mot for eksempel lopper og flått støtter sunn hud. Dersom du merker vedvarende kløe, hårtap eller vond lukt, er det lurt å få hunden undersøkt hos veterinær.

Som hos mange raser kan Airedale av og til rammes av arvelige øyesykdommer. Raseklubber og kennelklubber i flere land anbefaler øyelysing av avlsdyr gjennom anerkjente øyelysingsprogrammer. Å spørre oppdretter om foreldrene har gyldige øyelysningsattester bør være en del av forarbeidet.

Andre potensielle helseutfordringer inkluderer:

- Magedreining (GDV) hos dypbrystede hunder, en akutt livstruende tilstand som krever umiddelbar veterinærhjelp  
- Hjerteproblemer hos eldre hunder  
- Hypotyreose (lavt stoffskifte) og andre hormonelle sykdommer hos enkelte individer  

En ansvarlig oppdretter vil være åpen om hvilke helsetester de bruker og hvilke sykdommer som eventuelt har forekommet i linjene. I mange land omfatter anbefalte eller påkrevde tester for Airedale‑avl blant annet røntgen av hofter, vurdering av albuer og øyeundersøkelser. Noen oppdrettere gjør også tilleggsundersøkelser som hjertescanning.

Forventet levealder for en Airedale terrier er ofte rundt 10–13 år, og mange oppnår den øvre delen av dette spennet med godt stell. Fôr, mosjon, mental trivsel og jevnlige veterinærkontroller spiller alle en rolle. Rutinemessig helseoppfølging bør omfatte:

- Vaksinasjoner etter anbefaling fra veterinær  
- Jevnlig ormekur og beskyttelse mot utvendige parasitter  
- Tannstell, enten gjennom daglig puss, tyggeprodukter eller profesjonell tannrens ved behov  
- Vektkontroll, som er avgjørende for både ledd og hjerte  

Dyreforsikring eller en egen sparekonto til veterinærutgifter anbefales på det sterkeste. Selv om mange Airedaler holder seg friske, kan behandling av alvorlige sykdommer eller akutte skader bli kostbart. Ved å velge oppdretter med omhu, gi godt daglig stell og søke veterinærhjelp tidlig når noe virker galt, kan eiere gi sin Airedale terrier best mulig sjanse for et langt og komfortabelt liv.

## Historie og opprinnelse

Airedale terrier har sin opprinnelse i Aire‑dalen i Yorkshire i Nord‑England. På 1800‑tallet trengte lokalbefolkningen en allround hund som kunne håndtere mange forskjellige oppgaver langs elvebredder og gårder. De ønsket en hund som kunne jakte og apportere, vokte eiendom og samtidig være en håndterlig familiehund. For å skape dette krysset man ulike terriertyper som fantes på den tiden med større brukshunder, blant annet den nå utdødde Black and Tan Terrier og sannsynligvis Otterhound, samt andre raser.

Resultatet ble en høyere og sterkere terrier med god luktesans og det motet som er typisk for terriere. De tidlige Airedalene ble brukt til jakt på oter, vannrotter og annet småvilt, samt til generell skadedyrkontroll på gårder og i møller. Allsidigheten kom raskt til syne. De kunne følge spor langs elvebredden, apportere fra vann, og samtidig fungere som våken vokter av hjem og eiendom.

Etter hvert som rasen utviklet seg, finpusset raseentusiaster utseende og gemytt, og formet gradvis den hunden vi kjenner i dag. Airedale ble populær ikke bare i Yorkshire, men over hele Storbritannia og etter hvert i andre land. Kombinasjonen av intelligens, trenbarhet og tøffhet gjorde at også militæret og politiet fattet interesse. Mot slutten av 1800‑tallet og begynnelsen av 1900‑tallet ble Airedale terriere brukt som politihunder og i militæret, særlig under første verdenskrig. De tjenestegjorde som meldingshunder, vaktposter og til og med som «ambulansehunder», ofte under svært krevende forhold.

Kallenavnet «King of Terriers» gjenspeiler både størrelsen og ryktet. Innen terriergruppen skilte Airedale seg ut som en rase som kunne gå fra gårdsarbeid til jakt og krigstjeneste, og likevel være en hengiven familiehund inne. Denne tilpasningsdyktigheten bidro til at rasen spredte seg til mange land, der nasjonale kennelklubber etter hvert anerkjente og standardiserte den.

I dag holdes Airedale terrier først og fremst som selskapshund og familiehund, selv om arbeidsarven fortsatt er tydelig. I ulike deler av verden deltar Airedaler i mange aktiviteter, som:

- Agility og lydighetskonkurranser  
- Spor‑ og nesearbeidsprøver  
- Hundesporter som utnytter apporteringsevne og problemløsning  
- Terapihund‑arbeid, takket være deres vinnende vesen  

Aktiv jaktbruk er mindre vanlig mange steder, men enkelte entusiaster setter fortsatt pris på rasens naturlige instinkter. Moderne Airedaler bor ofte i forstadsmiljøer eller på landet, der deres våkenhet og robuste karakter verdsettes. Til tross for endringene har rasens kjerneegenskaper bestått. Airedale terrier er fortsatt en dristig, intelligent og allsidig hund, formet av en historie med hardt arbeid og tett samarbeid med mennesker.

## Å leve med rasen

Hverdagen med en Airedale terrier er en blanding av glede, utfordringer og mye aktivitet. Dette er ikke en rase som trives med en veldig stille og passiv livsstil. Airedaler vil være med der ting skjer. De fungerer best i hjem der folk liker å trene hund, gå tur og være ute, og der noen som regel er hjemme store deler av dagen.

Et av de første tingene nye eiere legger merke til, er Airedalens tilstedeværelse. Størrelsen, selvsikkerheten og det uttrykksfulle ansiktet gjør dem vanskelige å overse. De følger ofte eierne fra rom til rom, og «hjelper til» med husarbeid ved å observere nøye eller bære på ting. Mange er naturtalenter som klovner, og familier ender gjerne opp med lange historier om påfunn – fra kreative gjemmesteder for leker til intrikate leker de finner på selv.

Fremtidige eiere bør være forberedt på:

- Regelmessige timer hos hundefrisør, eller å lære seg grunnleggende trimming selv  
- Betydelig daglig mosjon og mental stimulering  
- Kontinuerlig trening gjennom hele hundens liv, ikke bare i valpetiden  

Når det gjelder bosted, kan Airedale tilpasse seg mye, så lenge behovene blir møtt. Et hus med godt inngjerdet hage er ideelt, da dette gir mulighet for trygg løping og snusing. Uten sikker inngjerding kan Airedalens nysgjerrighet og jaktinstinkt friste den til å vandre avgårde hvis den får sjansen. Leilighetsliv er mulig for en engasjert eier som sørger for rikelig med daglig mosjon og mental aktivisering, men krever mer innsats.

Økonomisk innebærer en Airedale terrier moderate til høye årlige kostnader. I tillegg til fôr, vaksiner og rutinemessige veterinærbesøk bør du regne med:

- Pelsstell hos profesjonell hundefrisør annenhver til hver tredje måned, hvis du ikke steller selv  
- Dyreforsikring eller en egen sparekonto for uforutsette helseutgifter  
- Kvalitetskurs i trening, særlig de to første leveårene  
- Jevnlig utskifting av leker og utstyr, da mange Airedaler er svært ivrige tyggere og lekere  

Nyttig utstyr til en Airedale er blant annet en solid, godt tilpasset sele til tur, et sterkt bånd, og en komfortabel seng som støtter leddene. Siden de liker å tygge, lønner det seg å investere i holdbare leker. Aktivitetsleker, godbitballer og robuste tyggeleker hjelper med å holde dem opptatt. Et bur eller en innendørs grind kan også være nyttig i valpe‑ og unghundperioden, både til renslighetstrening og for å gi hunden et trygt, rolig sted å trekke seg tilbake.

Familier som vurderer Airedale bør tenke ærlig gjennom tidsbruk. Disse hundene trives som regel dårlig hvis de må være mye alene gjennom lange arbeidsdager uten selskap eller hundelufter. Noen individer takler det bedre enn andre, men som hovedregel er regelmessig menneskelig kontakt viktig. Hvis du jobber mye hjemmefra, liker å gå tur eller løpe, og gjerne vil ha med hunden på helgeaktiviteter, passer Airedale ofte svært godt inn i en slik livsstil.

Å leve med denne rasen krever også en viss porsjon humor og tålmodighet. De kan være oppfinnsomme, tidvis sta og fulle av personlighet. Tydelige, rolige grenser og konsekvente regler hjelper dem å forstå hva som forventes. Når forholdet bygger på gjensidig respekt og klar kommunikasjon, blomstrer Airedale terrier som regel til en lojal, allsidig og svært underholdende familiemedlem.

For dem som ønsker en stille fanghund eller en lavenergihund kan Airedale oppleves overveldende. For de som setter pris på en aktiv, intelligent hund med tydelig personlighet, kan rasen være en enestående partner. Med godt stell, fornuftig trening og forståelse bringer en Airedale terrier liv, varme og mye hjerte inn i et hjem.

Airedale terrier

The Kennel Club (UK)

Swedish Kennel Club (Svenska Kennelklubben)

Norwegian Kennel Club (Norsk Kennel Klub)

Airedale Terrier Club of the United Kingdom

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Airedale terrier er den største av terrierene, en atletisk hund med stri pels som røyter lite, men trenger jevnlig stell. Den er kvikk, selvstendig og energisk, og trenger variert trening og 1,5–2 timer mosjon daglig. Lojal, leken og oppmerksom er den en allsidig familie- og brukshund.

Bayersk viltsporhund

The Bavarian Mountain Hound Club of Great Britain

Deutscher Hundegesetzgebungsverband (DHGV) - Germany

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Bayersk viltsporhund er en middels stor, atletisk støver utviklet i Bayern for sporing av skadet vilt. Den er rolig og tilbakeholden overfor fremmede, men kjærlig mot familien, har en kort rød til fawnfarget pels og utmerker seg i sporarbeid. Passer best til aktive hjem som liker jevnlig turaktivitet og mental stimulering utendørs.

Airedale terrier vs Bayersk viltsporhund

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser