## Kjappe fakta

- Den største av alle terriere, ofte kalt «King of Terriers» både på grunn av størrelse og karakter  
- Kvikk og selvstendig tenker som trives med trening, lek og varierte aktiviteter  
- Stri, hard pels som røyter lite, men krever jevnlig klipp eller trimming/stripping  
- Allsidig brukshund som historisk har vært brukt til jakt, vakt, politi- og militært arbeid  
- Trofast familiehund som knytter seg sterkt til sine mennesker og ofte beholder et valpeaktig, leken preg i mange år  

## Utseende og pels

Airedale terrier er en imponerende, atletisk hund med en sterk og kvadratisk silhuett. Blant terrierene har den en helt spesiell posisjon når det gjelder størrelse. Voksne hannhunder er som regel omkring 58–61 centimeter høye ved skulderen, med tispene noe mindre. Vekten varierer med bygning og form, men mange friske voksne ligger rundt 20–30 kilo. Kroppen skal virke velbalansert og svakt rektangulær, med rett overlinje, dyp brystkasse og kraftige, rette bein som vitner om rasens arbeidsbakgrunn.

Hodet er et av rasens kjennetegn. Det er langt og tørt, med flat skalle og kun lett markert stopp. Snuten er kraftig uten å virke grov, og innrammes av det karakteristiske skjegget og barten. Mørke, små øyne gir et skarpt, intelligent og ofte litt rampete uttrykk. Ørene er V-formede og bøyer seg fremover, båret pent inntil siden av hodet, noe som forsterker det våkne uttrykket mange forelsker seg i.

Pelsen er et annet viktig trekk hos Airedale terrier. Den har en tett, hard, stri dekkpels med en mykere underull inntil huden. Denne strukturen beskytter hunden mot regn, torner og røft underlag. Den vanligste fargen er sort eller grizzle-sal over rygg og sider, med tan på hode, bein, bryst og nedre del av kroppen. Tan-fargen kan variere noe i lyshetsgrad, men tegningen er stort sett den samme.

Selv om Airedale røyter relativt lite sammenlignet med mange andre raser, krever pelsen jevnlig stell. For vanlige familiehunder kan en fornuftig rutine være:

- Grundig børsting minst to ganger i uken for å fjerne død pels og unngå floker rundt skjegg, armhuler og bakbein  
- Rens og stell av skjegget etter mat og drikke for å unngå misfarging og vond lukt  
- Profesjonell klipp eller håndstripping hver 8.–12. uke, avhengig av hvor «skarp» og korrekt du vil ha pelsen  

Utstillingshunder trimmes vanligvis ved håndstripping, der man napper ut den døde dekkpelsen for hånd eller med trimmekniv. Dette bevarer den harde strukturen og den dype fargen. Mange familie‑Airedaler klippes i stedet, noe som kan være enklere for noen eiere, men som ofte gjør pelsen mykere og gjerne litt lysere over tid. Uansett metode er regelmessig pelsstell viktig. Uten stell kan pelsen bli for tett og ubehagelig, og hunden kan begynne å klø.

Klør bør holdes korte, da lange klør kan påvirke både beinstilling og komfort. Siden Airedaler ofte elsker søle, pytter og å rulle seg, er det lurt å ha en mild hundesjampo hjemme. Hyppige fullvasker er som regel ikke nødvendig, men et bad innimellom, med grundig tørking etterpå, kan hjelpe til å holde pelsen frisk, særlig hos aktive hunder som er mye ute.

## Temperament og personlighet

Å leve med en Airedale terrier er sjelden kjedelig. Dette er en kvikk, nysgjerrig og ofte svært morsom hund som liker å være midt i familielivet. Eiere beskriver ofte Airedale som en hund med humor. De lærer fort hva som vekker reaksjoner, enten det er å stoltsere rundt med en stjålet sokk eller å finne på egne leker i hagen. Denne lekne siden varer som regel langt inn i voksen alder, så potensielle eiere bør være forberedt på en hund som kan oppføre seg som en ungdom lengre enn mange andre raser.

Som familiehund er Airedale som oftest kjærlig og lojal. Mange elsker å kose med «sine» mennesker når dagens eventyr er over. Den knytter seg gjerne tett til familien og liker å være med i daglige rutiner. Med god sosialisering fra tidlig alder kan Airedale være svært fin med barn, spesielt når barna lærer å behandle hunden respektfullt. Den solide kroppsbygningen gjør at rasen ofte tåler mer røff lek fra større barn enn mange små raser, men de kan også være ganske sprettne. Tilsyn med småbarn er viktig, først og fremst for å unngå at iver og begeistring fører til uhell og dytting.

Overfor fremmede kombinerer Airedale terrier ofte en vennlig natur med et naturlig vaktinstinkt. Mange varsler besøk med bjeffing, men tar imot rolig når eieren har ønsket gjestene velkommen. De er vanligvis ikke aggressive av natur, men har en beskyttende side og vil stå på sitt hvis de føler seg virkelig truet. Tydelig veiledning og tidlig trening hjelper dem å lære når de kan slappe av, og når de skal være oppmerksomme.

Som mange andre terriere kan Airedale være viljesterk. De liker å ta egne avgjørelser og kan teste grenser, særlig i unghundperioden. De passer som regel dårlig for eiere som ønsker en svært rolig og blindt lydig hund som bare følger alle kommandoer uten spørsmål. I stedet trives de best hos mennesker som setter pris på litt personlighet, og som er trygge på å sette klare, konsekvente grenser på en rolig og rettferdig måte.

Forholdet til andre hunder varierer fra individ til individ. Mange lever fint sammen med andre hunder, særlig hvis de vokser opp sammen fra ung alder. Terrierbakgrunnen kan likevel gi en viss selvsikkerhet eller styrke i møte med andre, spesielt hunder av samme kjønn. Tidlig sosialisering med mange ulike hundetyper, kombinert med nøye oppfølging i unghundtiden, øker sjansen for høflig adferd. Noen Airedaler går fint sammen med katter og mindre dyr hvis de introduseres tidlig, men rasen har jaktinstinkt, så det kan være fristende å jage. Eiere av kaniner, marsvin eller utekatter bør derfor være forsiktige og sørge for gradvis og trygg tilvenning.

Vanlige utfordringer i rasen er kjedsomhet, destruktiv tygging og mye bjeffing hvis hunden blir mye alene eller får for lite mental stimulering. En Airedale som ikke får nok å gjøre, kan finne på sitt eget «arbeid», som å ommøblere hagen, grave imponerende hull eller gjøre husgjenstander om til leker. Med riktig balanse mellom mosjon, trening og sosialt samvær er Airedale terrier likevel som oftest en glad og livlig venn som bringer mye personlighet inn i hjemmet.

## Trening og mosjon

Trening av en Airedale terrier kan være svært givende, forutsatt at du forstår hvordan denne rasen tenker. Airedaler er intelligente og lærevillige, men også selvstendige. De er ingen «robot‑hunder». De responderer best når de ser en mening med samarbeidet. Oppleves treningen som et kreativt og morsomt samarbeid heller enn en streng drill, vil du som regel få frem mer av deres potensiale.

Positive treningsmetoder fungerer spesielt godt. Det innebærer å belønne hunden med mat, leker, ros eller tilgang til noe den ønsker, når den gjør det du vil. Airedaler liker ofte:

- Korte, varierte treningsøkter som holder dem nysgjerrige  
- Leker som bruker luktesansen, som å finne gjemte godbiter eller leker  
- Å lære praktiske ferdigheter, fra innkalling og å gå pent i bånd til triks  

Kraftige korreksjoner eller hardhendt trening kan skade tilliten og gjøre en Airedale mer sta. Konsistens, tålmodighet og en god porsjon humor fungerer langt bedre. Det lønner seg å legge inn tidlig innsats i grunnleggende ferdigheter som innkalling, ro‑trening og høflige hilsesituasjoner, for en voksen Airedale i full størrelse som drar eller hopper kan være krevende å håndtere i offentlige miljøer.

Når det gjelder mosjon, er Airedale terrier en aktiv og energisk rase. Selv om hver hund er individuell, vil de fleste friske voksne trenge minst 1,5–2 timer fysisk aktivitet fordelt utover dagen – ofte mer. Dette bør ikke bare være ensformige spaserturer. En kombinasjon av løs lek i trygge omgivelser, turer i bånd, treningsleker og mental jobb bidrar til en mer balansert hund.

Mange Airedaler trives ekstra godt hvis de får en «jobb». I dag kan det for eksempel være:

- Agility, med tunneler, hopp og klatreutstyr  
- Lydighet eller rallylydighet, som kombinerer hjerne og kropp  
- Spor og nesearbeid, som utnytter den gode luktesansen og problemløsningsevnen  
- Canicross eller løpeturer med en aktiv eier, når hunden er ferdig utvokst og leddene er modne  

Variasjon er viktig. Airedaler er smarte nok til å kjede seg hvis dere går nøyaktig samme rute til samme tid hver dag. Å variere turområder, lære inn nye triks eller rotere mellom ulike leker kan ha stor effekt. Aktivisering som aktivitetsballer, snusematter og «søk»-leker i hus eller hage er nyttige på dager med dårlig vær eller når eier har lite tid.

Unge Airedale‑valper trenger en nøye balanse. Ledd og skjelett er fortsatt i utvikling, så lange løpeturer eller mye hopping er ikke egnet. Fokuser heller på flere korte turer tilpasset alder, kombinert med fri lek på mykt underlag og rikelig med mentale utfordringer. Ved å bygge gode vaner og selvkontroll tidlig, reduserer du risikoen for en altfor vill unghund senere.

Hvis rasens behov for mosjon og trening blir møtt, er de fleste Airedaler rolige og tilfredse inne. Uten dette utløpet kan de grave, bjeffe eller finne sine egne former for underholdning som sjelden er populære hos folk. Fremtidige eiere bør tenke realistisk gjennom hvor mye tid og energi de kan bruke på daglige turer, trening og lek. For en aktiv person eller familie kan Airedale terrier være en fantastisk turkamerat som alltid er klar for neste eventyr.

## Helse

Airedale terrier regnes generelt som en robust og hardfør rase, men som alle rasehunder har den noen helseutfordringer potensielle eiere bør kjenne til. Ansvarlig avl og opplyste eiere kan redusere risiko og bidra til at hundene får lange, aktive liv.

En av de mest omtalte problemene hos større raser er hofteleddsdysplasi. Dette er en utviklingsfeil der hofteleddet ikke passer skikkelig sammen, noe som over tid kan gi smerter og leddgikt. Mange kennelklubber og raseklubber anbefaler at avlsdyr får hoftene røntgenundersøkt og vurdert etter offisielle systemer. Når du ser etter valp, er det viktig å spørre om HD‑resultater og velge foreldre med gode hofter.

Andre leddrelaterte problemer, som albueleddsdysplasi, kan også forekomme. Igjen bidrar helseundersøkelser og bevisst avlsarbeid til å holde forekomsten nede. Noen Airedaler kan være utsatt for korsbåndsskader, spesielt hvis de er svært aktive eller overvektige. God vektkontroll og å unngå overdreven hopping i vekstperioden er fornuftige forebyggende tiltak.

Hudproblemer kan forekomme i rasen, særlig hvis pelsen ikke vedlikeholdes skikkelig. En tykk, ustelt pels som forblir fuktig inntil huden kan disponere for irritasjon og infeksjoner. Regelmessig pelsstell, bad ved behov, og god parasittkontroll mot for eksempel lopper og flått støtter sunn hud. Dersom du merker vedvarende kløe, hårtap eller vond lukt, er det lurt å få hunden undersøkt hos veterinær.

Som hos mange raser kan Airedale av og til rammes av arvelige øyesykdommer. Raseklubber og kennelklubber i flere land anbefaler øyelysing av avlsdyr gjennom anerkjente øyelysingsprogrammer. Å spørre oppdretter om foreldrene har gyldige øyelysningsattester bør være en del av forarbeidet.

Andre potensielle helseutfordringer inkluderer:

- Magedreining (GDV) hos dypbrystede hunder, en akutt livstruende tilstand som krever umiddelbar veterinærhjelp  
- Hjerteproblemer hos eldre hunder  
- Hypotyreose (lavt stoffskifte) og andre hormonelle sykdommer hos enkelte individer  

En ansvarlig oppdretter vil være åpen om hvilke helsetester de bruker og hvilke sykdommer som eventuelt har forekommet i linjene. I mange land omfatter anbefalte eller påkrevde tester for Airedale‑avl blant annet røntgen av hofter, vurdering av albuer og øyeundersøkelser. Noen oppdrettere gjør også tilleggsundersøkelser som hjertescanning.

Forventet levealder for en Airedale terrier er ofte rundt 10–13 år, og mange oppnår den øvre delen av dette spennet med godt stell. Fôr, mosjon, mental trivsel og jevnlige veterinærkontroller spiller alle en rolle. Rutinemessig helseoppfølging bør omfatte:

- Vaksinasjoner etter anbefaling fra veterinær  
- Jevnlig ormekur og beskyttelse mot utvendige parasitter  
- Tannstell, enten gjennom daglig puss, tyggeprodukter eller profesjonell tannrens ved behov  
- Vektkontroll, som er avgjørende for både ledd og hjerte  

Dyreforsikring eller en egen sparekonto til veterinærutgifter anbefales på det sterkeste. Selv om mange Airedaler holder seg friske, kan behandling av alvorlige sykdommer eller akutte skader bli kostbart. Ved å velge oppdretter med omhu, gi godt daglig stell og søke veterinærhjelp tidlig når noe virker galt, kan eiere gi sin Airedale terrier best mulig sjanse for et langt og komfortabelt liv.

## Historie og opprinnelse

Airedale terrier har sin opprinnelse i Aire‑dalen i Yorkshire i Nord‑England. På 1800‑tallet trengte lokalbefolkningen en allround hund som kunne håndtere mange forskjellige oppgaver langs elvebredder og gårder. De ønsket en hund som kunne jakte og apportere, vokte eiendom og samtidig være en håndterlig familiehund. For å skape dette krysset man ulike terriertyper som fantes på den tiden med større brukshunder, blant annet den nå utdødde Black and Tan Terrier og sannsynligvis Otterhound, samt andre raser.

Resultatet ble en høyere og sterkere terrier med god luktesans og det motet som er typisk for terriere. De tidlige Airedalene ble brukt til jakt på oter, vannrotter og annet småvilt, samt til generell skadedyrkontroll på gårder og i møller. Allsidigheten kom raskt til syne. De kunne følge spor langs elvebredden, apportere fra vann, og samtidig fungere som våken vokter av hjem og eiendom.

Etter hvert som rasen utviklet seg, finpusset raseentusiaster utseende og gemytt, og formet gradvis den hunden vi kjenner i dag. Airedale ble populær ikke bare i Yorkshire, men over hele Storbritannia og etter hvert i andre land. Kombinasjonen av intelligens, trenbarhet og tøffhet gjorde at også militæret og politiet fattet interesse. Mot slutten av 1800‑tallet og begynnelsen av 1900‑tallet ble Airedale terriere brukt som politihunder og i militæret, særlig under første verdenskrig. De tjenestegjorde som meldingshunder, vaktposter og til og med som «ambulansehunder», ofte under svært krevende forhold.

Kallenavnet «King of Terriers» gjenspeiler både størrelsen og ryktet. Innen terriergruppen skilte Airedale seg ut som en rase som kunne gå fra gårdsarbeid til jakt og krigstjeneste, og likevel være en hengiven familiehund inne. Denne tilpasningsdyktigheten bidro til at rasen spredte seg til mange land, der nasjonale kennelklubber etter hvert anerkjente og standardiserte den.

I dag holdes Airedale terrier først og fremst som selskapshund og familiehund, selv om arbeidsarven fortsatt er tydelig. I ulike deler av verden deltar Airedaler i mange aktiviteter, som:

- Agility og lydighetskonkurranser  
- Spor‑ og nesearbeidsprøver  
- Hundesporter som utnytter apporteringsevne og problemløsning  
- Terapihund‑arbeid, takket være deres vinnende vesen  

Aktiv jaktbruk er mindre vanlig mange steder, men enkelte entusiaster setter fortsatt pris på rasens naturlige instinkter. Moderne Airedaler bor ofte i forstadsmiljøer eller på landet, der deres våkenhet og robuste karakter verdsettes. Til tross for endringene har rasens kjerneegenskaper bestått. Airedale terrier er fortsatt en dristig, intelligent og allsidig hund, formet av en historie med hardt arbeid og tett samarbeid med mennesker.

## Å leve med rasen

Hverdagen med en Airedale terrier er en blanding av glede, utfordringer og mye aktivitet. Dette er ikke en rase som trives med en veldig stille og passiv livsstil. Airedaler vil være med der ting skjer. De fungerer best i hjem der folk liker å trene hund, gå tur og være ute, og der noen som regel er hjemme store deler av dagen.

Et av de første tingene nye eiere legger merke til, er Airedalens tilstedeværelse. Størrelsen, selvsikkerheten og det uttrykksfulle ansiktet gjør dem vanskelige å overse. De følger ofte eierne fra rom til rom, og «hjelper til» med husarbeid ved å observere nøye eller bære på ting. Mange er naturtalenter som klovner, og familier ender gjerne opp med lange historier om påfunn – fra kreative gjemmesteder for leker til intrikate leker de finner på selv.

Fremtidige eiere bør være forberedt på:

- Regelmessige timer hos hundefrisør, eller å lære seg grunnleggende trimming selv  
- Betydelig daglig mosjon og mental stimulering  
- Kontinuerlig trening gjennom hele hundens liv, ikke bare i valpetiden  

Når det gjelder bosted, kan Airedale tilpasse seg mye, så lenge behovene blir møtt. Et hus med godt inngjerdet hage er ideelt, da dette gir mulighet for trygg løping og snusing. Uten sikker inngjerding kan Airedalens nysgjerrighet og jaktinstinkt friste den til å vandre avgårde hvis den får sjansen. Leilighetsliv er mulig for en engasjert eier som sørger for rikelig med daglig mosjon og mental aktivisering, men krever mer innsats.

Økonomisk innebærer en Airedale terrier moderate til høye årlige kostnader. I tillegg til fôr, vaksiner og rutinemessige veterinærbesøk bør du regne med:

- Pelsstell hos profesjonell hundefrisør annenhver til hver tredje måned, hvis du ikke steller selv  
- Dyreforsikring eller en egen sparekonto for uforutsette helseutgifter  
- Kvalitetskurs i trening, særlig de to første leveårene  
- Jevnlig utskifting av leker og utstyr, da mange Airedaler er svært ivrige tyggere og lekere  

Nyttig utstyr til en Airedale er blant annet en solid, godt tilpasset sele til tur, et sterkt bånd, og en komfortabel seng som støtter leddene. Siden de liker å tygge, lønner det seg å investere i holdbare leker. Aktivitetsleker, godbitballer og robuste tyggeleker hjelper med å holde dem opptatt. Et bur eller en innendørs grind kan også være nyttig i valpe‑ og unghundperioden, både til renslighetstrening og for å gi hunden et trygt, rolig sted å trekke seg tilbake.

Familier som vurderer Airedale bør tenke ærlig gjennom tidsbruk. Disse hundene trives som regel dårlig hvis de må være mye alene gjennom lange arbeidsdager uten selskap eller hundelufter. Noen individer takler det bedre enn andre, men som hovedregel er regelmessig menneskelig kontakt viktig. Hvis du jobber mye hjemmefra, liker å gå tur eller løpe, og gjerne vil ha med hunden på helgeaktiviteter, passer Airedale ofte svært godt inn i en slik livsstil.

Å leve med denne rasen krever også en viss porsjon humor og tålmodighet. De kan være oppfinnsomme, tidvis sta og fulle av personlighet. Tydelige, rolige grenser og konsekvente regler hjelper dem å forstå hva som forventes. Når forholdet bygger på gjensidig respekt og klar kommunikasjon, blomstrer Airedale terrier som regel til en lojal, allsidig og svært underholdende familiemedlem.

For dem som ønsker en stille fanghund eller en lavenergihund kan Airedale oppleves overveldende. For de som setter pris på en aktiv, intelligent hund med tydelig personlighet, kan rasen være en enestående partner. Med godt stell, fornuftig trening og forståelse bringer en Airedale terrier liv, varme og mye hjerte inn i et hjem.

Airedale terrier

The Kennel Club (UK)

Swedish Kennel Club (Svenska Kennelklubben)

Norwegian Kennel Club (Norsk Kennel Klub)

Airedale Terrier Club of the United Kingdom

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Airedale terrier er den største av terrierene, en atletisk hund med stri pels som røyter lite, men trenger jevnlig stell. Den er kvikk, selvstendig og energisk, og trenger variert trening og 1,5–2 timer mosjon daglig. Lojal, leken og oppmerksom er den en allsidig familie- og brukshund.

## Kjappe fakta

- Svært intelligent blanding av Australian Shepherd og Puddel, ofte omtalt som en “firbeint flinkis”  
- Vanligvis veldig kjærlig og menneskeorientert, knytter seg ofte ekstra sterkt til én person, men elsker gjerne hele familien  
- Finnes i mange ulike pelsvarianter og farger, fra stramme krøller til løse bølger, og fra klassisk merle til ensfargede nyanser  
- Trives best med hjernetrim og et aktivt liv, og er ofte rågod i hundesport som agility, lydighet og triksetrening  
- Røyter lite hos mange individer, men har likevel en pels som krever mye vedlikehold, jevnlig stell, klipp og pleie  

## Utseende og pels

Siden Aussiedoodle er en blandingshund, varierer utseendet mer enn hos mange raserene hunder, men en del trekk går igjen. De fleste Aussiedoodler er middels store, men det finnes også mini- og til og med toy‑varianter når oppdrettere bruker mindre pudler. En typisk standard Aussiedoodle er omtrent 38–51 cm høy ved skulderen og veier alt fra ca. 13 til 30 kg, avhengig av størrelsen på foreldrene. Kroppen er som regel velbalansert og atletisk – den ser klar ut for action heller enn tung eller finbygd. Kroppslinjen er svakt rektangulær, med rett rygglinje, dyp brystkasse og sterke, rette bein som gir smidig bevegelse.

Hodet kombinerer ofte den myke, vennlige uttrykksformen til Australian Shepherd med puddelens eleganse. Ørene er middels lange og sitter høyt nok til å gi et våkent, oppmerksomt uttrykk. De henger som regel inntil hodet, med fjæret eller krøllete pels. Øynene kan være brune, blå eller en miks av begge, og hos merle‑Aussiedoodler er marmorerte eller flerfargede øyne ikke uvanlig. Snuten er vanligvis middels lang – ikke like fin og smal som hos en utstillingspuddel, men mer elegant enn på enkelte brukslinjer av Australian Shepherd.

Det er på pels at Aussiedoodler virkelig skiller seg fra hverandre. Du kan finne:

- Løse, rufsete bølger som er myke, litt “tilfeldige” og gir et typisk “teddybjørn‑preg”  
- Middels krøller som kjennes spenstige ut og gir mer beskyttelse mot vær og vind  
- Tette krøller som ligner sterkt på puddelpels, og som kan passe bedre i allergisensitive hjem  

Fargene varierer mye. Vanlige varianter er blue merle, red merle, svart, rød, krem, sjokolade, parti color og trikolor‑kombinasjoner med hvite tegninger og tan‑fargede punkter. Noen Aussiedoodler beholder de karakteristiske mønstrene til Australian Shepherd, mens andre ser mer ut som ensfargede eller tofargede pudler.

Når det gjelder pelsstell, antar mange at “lite røyting” automatisk betyr “lite jobb”. For Aussiedoodler er det som oftest motsatt. Selv de som røyter lite trenger:

- Børsting minst 3–4 ganger i uken med en slicker‑børste og kam for å hindre tover helt inn mot huden  
- Jevnlig klipp rundt øyne, poter og bakpart for komfort og hygiene  
- Full grooming hver 6.–8. uke, enten hjemme hvis du er trygg på å klippe, eller hos profesjonell hundefrisør  

Uten jevnlig stell kan den vakre pelsen raskt danne tette tover, spesielt bak ørene, i armhulene og under halsbåndet. Disse kan dra i huden og være ubehagelige, så forebygging er viktig. Eiere bør venne valpen til pelsstell tidlig ved å koble det med godbiter, rolig ros og korte, positive økter. Mange familier synes det er mye enklere å holde pelsen i en middels lang “valpeklipp” enn å ha den lang og flytende – særlig på aktive hunder som elsker gjørme, snø og eventyr.

## Temperament og personlighet

Aussiedoodler beskrives ofte som kjærlige, smarte og utrettelig entusiastiske. De arver som regel en blanding av Australian Shepherdens høye energi og fokus, kombinert med puddelens skarpe intelligens og sosiale vesen. Resultatet er en hund som trives best med samspill og meningsfulle aktiviteter. En Aussiedoodle er ikke typen som er fornøyd med å sove hele dagen og kun ta en rolig kveldstur rundt kvartalet. De er “gjørere” og tenkere – ofte problemløsere – som liker å være midt i familielivet.

Med mennesker er Aussiedoodler vanligvis varme og vennlige, noen ganger nesten litt intense. Mange elsker å hilse på nye folk og kan bli sjarmerende mottakere for gjester, forutsatt at de får tydelige grenser. Hos noen merkes gjeterinstinktet som et sterkt ønske om å holde “flokken” samlet. Du kan se at hunden dytter forsiktig i familiemedlemmer, går i små sirkler, eller prøver å “samle inn” barn som løper i ulike retninger. Denne adferden er sjelden aggressiv, men må veiledes slik at hunden lærer høflige, rolige omgangsformer ved mye bevegelse og høy stemning.

Sammen med barn er en godt sosialisert Aussiedoodle som regel leken og lojal. De elsker ofte aktive unger som kan kaste ball, lære inn triks eller løpe rundt i hagen. Samtidig betyr rask reaksjonsevne og høy energi at man alltid bør ha tilsyn, spesielt med små barn. Enkelte Aussiedoodler kan nippe i hæler eller klær i raske leker – et instinkt fra Australian Shepherd‑siden. Jevnlig trening og å kanalisere dette drivet inn i leker og lydighetsøvelser gjør samspillet tryggere og hyggeligere.

Overfor andre dyr er Aussiedoodler ofte sosiale hvis de fra tidlig alder blir vant til dem. De kan trives godt med andre hunder og til og med katter, selv om entusiasmen deres i starten kan bli i overkant for mer følsomme dyr. Noen linjer kan ha tydelig jaktlyst, så rolige, kontrollerte introduksjoner til mindre dyr som kaniner eller fugler er lurt. Tidlig og positiv sosialisering i ulike miljøer er helt avgjørende. Turer til hundevennlige steder, bilturer og besøk i forskjellige hjem og på offentlige steder bygger en trygg og tilpasningsdyktig voksenhund.

Vanlige utfordringer eiere nevner er:

- Følsomhet for stemmebruk – harde korrigeringer kan gjøre hunden engstelig eller stresset  
- Tendens til kjedsomhet, som gjør at de finner på egen underholdning hvis de ikke får hjernetrim  
- Separasjonsstress hos individer som knytter seg ekstremt sterkt til én person  

Fordi de er så menneskeorienterte, kan Aussiedoodler ha det vanskelig hvis de blir etterlatt alene hjemme i lange arbeidsdager uten selskap, oppgaver eller turhjelp. De trives best i hjem der noen er hjemme ofte, eller der hunden i stor grad får være med på daglige rutiner. Til gjengjeld gir de bemerkelsesverdig lojalitet, stor lærevillighet og en smittende livsglede som mange eiere opplever som svært givende.

## Trening og mosjon

Å trene en Aussiedoodle kan oppleves både som en fryd og en utfordring. De lærer fort – ofte etter bare noen få repetisjoner. Samtidig snapper de også opp mønstre du ikke hadde tenkt å lære dem, som lyden av godbitskapet eller hva du kommer til å gjøre før du selv er klar over det. For å få det beste ut av rasen bør treningen være variert, interessant og bygget på tillit.

Positiv forsterkning fungerer nesten alltid best. Aussiedoodler responderer gjerne veldig godt på:

- Godbiter med ulik verdi – vanlig tørrfôr til enkle oppgaver, ekstra gode godbiter til nye eller vanskelige øvelser  
- Lek med favorittleke som belønning for raske innkallinger eller energisk fotarbeid  
- Rolig, tydelig ros som viser at du er fornøyd uten å gire hunden for mye opp  

Måløs gjentakelse uten mening kan fort bli kjedelig. I stedet for å terpe på “sitt” og “bli” i lange økter, kan du veve trening inn i hverdagen. Be om sitt før du åpner dører, dekk før måltid, et raskt “se på meg” før dere krysser veien, og korte bli‑øvelser mens du tar på skoene. Triksetrening er spesielt gøy for denne rasen. Snurr, bukk, gå slalåm mellom beina, hente ulike leker ved navn – alt dette gir flott hjernetrim og styrker båndet mellom dere.

Når det gjelder mosjon, hører Aussiedoodler generelt til de aktive hundene. En kjapp runde rundt kvartalet er sjelden nok. De fleste friske voksne setter pris på minst 60–90 minutter fysisk aktivitet om dagen, fordelt på morgen og kveld. Det kan være raske turer, løs lek i trygge områder, planlagte apportleker eller jogging sammen med en veltrent eier. Mental mosjon er like viktig. Du kan forebygge kjedsomhet og ødeleggende adferd ved å bruke:

- Aktiviseringsleker eller snusematter ved måltider  
- Små spor‑ eller søksleker hjemme, f.eks. gjemme godbiter eller leker som hunden må finne  
- Korte økter med klikkertrening som bare varer noen minutter, men virkelig utfordrer hodet  

Mange Aussiedoodler er naturtalenter i hundesport. Agility passer deres fart og atletiske kropp ypperlig. Lydighet og rally gir rom for fokus og presisjon. Hundedans (canine freestyle) utnytter deres kjærlighet til bevegelse og tett samarbeid med fører. Selv om du aldri vil konkurrere, gir kurs i slike aktiviteter god sosialisering, struktur og moro.

Vær forsiktig med belastning mens hunden vokser. Høypulsaktiviteter og lange løpeturer bør vente til leddene er ferdig utviklet, gjerne 12–18 måneder avhengig av størrelse. I valpetiden er flere korte, rolige turer og mye fri lek på mykt underlag tryggere enn intens hopping, hindertrening eller løping ved sykkel.

Hvis Aussiedoodler ikke får nok fysisk og mental stimulering, kan frustrasjonen vise seg i form av tygging, graving, bjeffing eller at de “gjetere” familen. Med riktige utløp for energien er de derimot ofte mønsterelever som elsker å lære og ser ut til å kose seg med å ha en jobb.

## Helse

Som kryssing mellom to etablerte raser har Aussiedoodlen et bredere genetisk utgangspunkt, men den kan likevel arve ulike helseproblemer. Ansvarlige oppdrettere prioriterer helse og tester avlsdyrene på både Australian Shepherd‑ og puddel‑siden. Som valpekjøper bør du alltid spørre om dokumentasjon på tester og resultater før du bestemmer deg.

Noen av de mest omtalte helseutfordringene hos Aussiedoodle er:

- Hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi, som kan gi smerter og senere leddgikt  
- Øyelidelser som progressiv retinal atrofi (PRA), grå stær og collie eye anomaly i enkelte linjer  
- Epilepsi, som gir anfall og krever livslang oppfølging  
- Stoffskifteproblemer (f.eks. lavt stoffskifte) som kan påvirke vekt, energinivå og pels  
- Allergier og hudproblemer, som kan gi kløe, ørebetennelser eller mage/tarm‑plager  

Australian Shepherd kan bære merle‑genet, som gir den karakteristiske marmoreringen i pelsen. Når to merle‑hunder pares, er det risiko for “double merle”‑valper, som kan bli døve, blinde eller få alvorlige øyedefekter. Seriøse Aussiedoodle‑oppdrettere unngår alltid merle x merle‑paringer og kan forklare hvordan de jobber trygt med fargegenetikk.

Anbefalt helsetesting for avlsdyr inkluderer ofte hofte- og albueundersøkelse gjennom anerkjente ordninger, øyelysning hos veterinærspesialist, samt DNA‑tester for sykdommer som finnes i begge foreldreraser. Slike tester kan ikke garantere at alle valper blir hundre prosent friske, men de reduserer risikoen betydelig og viser at oppdretteren tar helse på alvor.

Forventet levealder ligger ofte rundt 11–14 år, og enkelte lever lenger ved godt stell. Vektkontroll er viktig for helsa på lang sikt. Fordi rasen ofte er matmotivert, er det lett å gi for mange godbiter. Å følge med på holdet, gi et balansert fôr og justere porsjoner etter aktivitetsnivå er enkle grep som skåner ledd og organer.

Regelmessig veterinæroppfølging er nødvendig. Årlige helsesjekker, vaksiner etter anbefaling, tannkontroller og parasittforebygging gir bedre livskvalitet. Tannhelse blir ofte oversett, men tannstein og tannkjøttbetennelse kan gi smerter og påvirke den generelle helsen. Å venne Aussiedoodlen til tannpuss fra den er ung, forebygger mange problemer.

Mental helse er også helse. Aussiedoodler er følsomme, og kronisk kjedsomhet eller ensomhet kan føre til stressrelatert atferd. Godt selskap, trening og miljøberikelse reduserer risikoen for angst, overdreven slikking, tygging eller rastløs vandring.

For deg som vurderer valp, er noen viktige helse‑spørsmål til oppdretter:

- Hvilke helsetester er gjort på foreldrene, og kan jeg se kopi av resultatene?  
- Kjenner du til arvelige problemer i linjene dine, og hvordan jobber du for å redusere risikoen?  
- Hvordan sosialiserer du valpene og forbereder dem på nye hjem, også mentalt?  

Med gjennomtenkt avl, forebyggende stell og en aktiv livsstil vil de fleste Aussiedoodler ha mange år som livlige, sosiale familiehunder.

## Historie og opprinnelse

Aussiedoodle er en del av en relativt moderne trend med bevisste blandingshunder, ofte kalt “designer dogs”. Mens Australian Shepherd og puddel har eksistert som raser i lang tid, ble målrettet kryssing av disse to for å skape Aussiedoodle populært først mot slutten av 1900‑tallet og begynnelsen av 2000‑tallet, særlig i Nord‑Amerika. Målet var å kombinere puddelens intelligens, trenbarhet og mer røytesvake pels med Australian Shepherdens gjeterinstinkt, atletiske kropp og sterke lojalitet.

Australian Shepherd har et litt misvisende navn. Til tross for henvisningen til Australia utviklet rasen seg hovedsakelig i USA som en allsidig gårds- og gjeterhund, spesielt i veststatene. Den ble verdsatt for utholdenhet, sterkt gjeterinstinkt og problemløsningsevne, og senere også som livlig og trofast familiehund.

Puddelen forbindes gjerne med elegante utstillinger og forseggjort klipp, men har sin bakgrunn som vannapporterende jakthund. Enten den opprinnelig kommer fra Tyskland eller Frankrike, ble puddel avlet fram som en smart og samarbeidsvillig hund som kunne hente vilt fra vann. Over tid gjorde den allergivennlige, krøllete pelsen og skarpe hjernen rasen populær som selskapshund og sportshund, og tre størrelser ble anerkjent: standard, dverg og toy.

Ved å kombinere disse to rasene håpet oppdrettere på en familievennlig hund som:

- Røyter mindre enn en typisk Australian Shepherd  
- Beholder arbeidslyst og kroppsbygning som egner seg for sport og friluftsliv  
- Har svært høy intelligens og trenbarhet  

Etter hvert som interessen økte, fikk Aussiedoodle tilhengere ikke bare i Nord‑Amerika, men også i Europa og andre deler av verden. Siden det er en blandingshund, er Aussiedoodle ikke formelt anerkjent som rase av de store kennelklubbene, og typen varierer fortsatt i både størrelse og pels. Noen oppdrettere satser på førstegenerasjonskryss (ren Australian Shepherd x ren puddel). Andre jobber med flergenerasjonslinjer og selekterer for spesifikke egenskaper som pels, gemytt eller størrelse.

I dag holdes Aussiedoodler hovedsakelig som selskapshunder og aktive familiehunder. Kombinasjonen av skarp hjerne og samarbeidsvilje gjør dem populære i lydighets- og agilitymiljøet, og noen fungerer som terapihunder takket være den intuitive, menneskefokuserte personligheten. Du kan møte Aussiedoodler på besøk i omsorgsboliger, i leseprosjekter med barn, eller sammen med mennesker som har nytte av emosjonell støtte.

Fordi rasen fortsatt er i utvikling, spiller eiere og oppdrettere en viktig rolle i hvordan den vil se ut fremover. Ansvarlig avl, åpenhet om helse og temperament, og nøye valg av egnede hjem bidrar til en mer stabil og forutsigbar Aussiedoodle‑populasjon over tid. Foreløpig er Aussiedoodlen en dynamisk, i stadig utvikling blanding som kombinerer to høyt verdsatte brukshunder til en moderne, menneskenær følgesvenn.

## Å leve med rasen

Å leve med en Aussiedoodle beskrives ofte som å dele hverdagen med en glad, energisk venn som aldri går tom for ideer. De vil gjerne være med på alt – fra morgenrutiner til helgeturer. Dette er fantastisk for mennesker som ønsker en interaktiv kompanjong, men det krever også en reell investering i tid, oppmerksomhet og ressurser.

Nye eiere bør være forberedt på en valp som både er smart og livlig. Det første året vil du bruke mye tid på grunntrening, sosialisering og passe mengde mosjon. Hverdagen med en ung Aussiedoodle kan innebære:

- Flere korte treningsøkter fordelt utover dagen  
- Overvåket lek for å kanalisere energi og hindre tygging på møbler eller sko  
- Regelmessig pelsstelltrening for å etablere gode rutiner  

En voksen Aussiedoodle trenger som oftest en ganske fast struktur i hverdagen. Mange fungerer best med aktivitet om morgenen, litt hjernetrim i løpet av dagen og en ny runde mosjon eller lek på kvelden. Hvis du er borte mange timer hver dag, bør du vurdere hundelufter, hundebarnehage eller fleksible jobbordninger. Dette er sjelden en hund som trives som “hagehund” med minimalt sosialt samvær.

Økonomisk kan en Aussiedoodle ligge på nivå med – eller noe over – andre middels store, aktive raser, særlig på grunn av pelsstell. Årlige kostnader kan omfatte:

- Kvalitetsfôr tilpasset størrelse og aktivitetsnivå  
- Rutinemessig veterinæroppfølging, vaksiner, parasittmidler og eventuelt forsikring  
- Profesjonell grooming hver 6.–8. uke hvis du ikke steller pelsen selv  
- Treningskurs eller hundesport, spesielt de første årene  

Utstyr som ofte fungerer godt for Aussiedoodler er en godt tilpasset sele til tur, et sterkt men lett bånd, og en komfortabel seng i et rolig hjørne. Fordi de liker mentale utfordringer, er et utvalg aktiviseringsleker, interaktive matskåler og solide tyggeleker gull verdt. Mange investerer også i lange treningsliner for trygg innkallingstrening og refleks/lysutstyr til turer i mørket – Aussiedoodler har ofte energi nok også på kveldstid.

Når det gjelder boforhold, kan Aussiedoodler tilpasse seg mye – fra hus med hage til godt organiserte leiligheter – så lenge mosjon og stimulering tas på alvor. En trygg inngjerdet uteplass er ideelt for fri lek, men erstatter ikke turer og planlagte aktiviteter. Inne vil de vanligvis være der familien er, heller enn å ligge isolert i et annet rom.

Familier som vurderer Aussiedoodle bør være ærlige med seg selv om livsstil. Hvis du liker friluftsliv, trening og å inkludere hunden i mye av hverdagen, kan dette være en fantastisk partner. Hvis du ønsker en rolig, lite krevende sofahund, kan en Aussiedoodle fort bli “for mye”. De kommer med entusiasme, humor og masse kjærlighet – men også med gjørmete labber, leker strødd utover gulvet og et våkent blikk som følger med på alt du gjør.

For de rette hjemmene er det svært givende å leve med en Aussiedoodle. Lærevilligheten, den ofte litt tullete humoren og den dype tilknytningen til menneskene sine gir et helt spesielt forhold. Med investering i trening, pelsstell, helse og mange felles aktiviteter får du som regel mange år sammen med en hund som ser oppriktig fornøyd ut med å dele livet ditt.

Aussiedoodle

Swedish Kennel Club

Norwegian Kennel Club

Aussiedoodle er en smart og atletisk blanding av Australian Shepherd og puddel. Den er kjærlig, menneskekjær og trives med trening, hundesport og daglig mental og fysisk aktivisering. Pelsen kan variere i krøll og farge, røyter lite og krever hyppig stel­l for å unngå floker.

Airedale terrier vs Aussiedoodle

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser