Tosa

Innholdsfortegnelse

Kjappe fakta

• Har sitt opphav i Japan og ble opprinnelig utviklet som en kraftig, men kontrollert bryte- og kamphund.
• Imponerende i størrelse og styrke, men som regel rolig, verdig og stille observant innendørs.
• Dypt lojal mot familien og ofte sterkt knyttet til én hovedperson, med en naturlig vaktinstinkt.
• Krever en erfaren, trygg eier som forstår store vokterraser og prioriterer tidlig sosialisering.
• Kort, lettstelt pels, men stor kropp, sterk vilje og lovregulering i enkelte land gjør Tosa til et svært forpliktende valg.

Utseende og pels

Tosa er en stor, kraftig bygget hund med et slående, edelt preg. Ved første øyekast sammenligner mange rasen med en Mastiff eller en veldig stor Boxer, men Tosa har et helt særpreget utseende. Kroppen er atletisk heller enn tung og klossete, med nok kraft til eksplosive bevegelser, men en stødig, jordnær holdning i ro. Hannhunder er tydelig maskuline og ofte større og tyngre enn tisper, men begge kjønn skal se velbalanserte og harmoniske ut.

Rasestandardene i ulike land angir minimumshøyder, der hannhunder ofte er minst 60 centimeter i skulderhøyde og tisper minst 55 centimeter. Mange Tosaer er høyere, og den solide kroppsbygningen gjør at de lett kan veie like mye som et lite voksent menneske. Brystet er bredt og dypt og gir hunden et svært stabilt tyngdepunkt. Ryggen er sterk og rett, og buken er lett opptrukket, noe som vitner om rasens atletiske opphav. Halsen er muskuløs og kraftig, med noe løs hud som danner en moderat halshud, men hunden skal aldri se overdrevent rynkete ut.

Hodet er et av Tosaens mest karakteristiske trekk. Det er stort og kraftig uten å virke grovt. Skallen er bred, snuten er forholdsvis firkantet og dyp, og stoppet er tydelig markert uten å bli brått. Leppene er noe hengende og gir hunden et alvorlig uttrykk. Øynene er relativt små, mørkebrune og fulle av stille årvåkenhet. De er ikke utstående og sitter godt fra hverandre. Ørene er middels store, tynne og høyt ansatte, de henger tett inntil kinnet og bidrar til rasens rolige, ettertenksomme uttrykk.

Pelsen til Tosa er kort, tett og ligger glatt inntil kroppen. Den har en jevn, glatt struktur som fremhever muskulaturen, spesielt hos en godt trent voksen hund. Den mest klassiske fargen er en dyp, ensfarget rød som mange umiddelbart forbinder med rasen. Men Tosa kan også være fawn, aprikos og ulike mørkere rødbrune nyanser. Tigret pels forekommer og kan være svært iøynefallende, og enkelte standarder tillater også svart. Små hvite tegninger på bryst og poter tolereres, men store hvite felt er ikke typisk for rasens tradisjonelle preg.

Stell av Tosaens pels er heldigvis ganske enkelt. Den korte pelsen røyter, særlig ved sesongskifter, men ikke like kraftig som hos langhårede raser. En ukentlig gjennomgang med en gummistrigle eller en myk naturbørste fjerner som regel løse hår og gir samtidig en god massasje av huden. Mange eiere opplever at en rask avtørking med en lett fuktet mikrofiberklut holder pelsen blank og hjelper til med å fjerne støv etter turer i søle og skitt. Bading trengs bare av og til, kanskje hver tredje–fjerde måned, med mindre hunden ruller seg i noe som lukter.

Fordi Tosa er en stor og tung hund, er generell kroppspleie minst like viktig som pelsstell. Ørene bør kontrolleres og renses jevnlig, spesielt fordi de henger ned og kan holde på fuktighet. Klørne må klippes eller slipes ofte, siden for lange klør kan påvirke beinstilling og gjøre det ubehagelig for en så stor hund å bevege seg. Et underlag som ikke er glatt i stelleområdet er svært nyttig, siden trygg fotfeste bidrar til en positiv opplevelse. Med rolig håndtering og rikelig med godbiter lærer de fleste Tosaer å akseptere stell som kosetid sammen med eieren.

Temperament og personlighet

Tosa beskrives ofte som rolig, verdig og noe reservert. Dette er ikke en fjollete klovn av en rase som hele tiden krever oppmerksomhet. Mange Tosaer er i stedet stille observatører av omgivelsene, og tar inn situasjonen før de bestemmer seg for hvordan de skal reagere. Innendørs er en velbalansert Tosa ofte overraskende laidback. Den velger gjerne et favorittsted hvor den har oversikt over familien, og ligger der lenge av gangen mens den likevel følger med på hva alle gjør.

Overfor egen familie er Tosa typisk dypt lojal og kjærlig på en behersket måte. De er vanligvis ikke like utagerende i sin hengivenhet som enkelte andre raser, men de knytter seg sterkt og trives best når de får være nær sine mennesker. Mange eiere beskriver Tosaen sin som en «skygge» som følger dem fra rom til rom. De utvikler ofte et spesielt nært forhold til én person, men kan være varme og oppmerksomme overfor alle i husstanden når de er godt sosialisert.

Sammen med barn kan Tosa være mild og tålmodig, særlig hvis den har vokst opp med dem fra valpestadiet. Den rolige personligheten kan få den til å virke som en tålmodig barnevakt. Likevel må potensielle eiere huske hvor stor og sterk denne rasen er. Selv en vennlig Tosa kan ved et uhell velte et lite barn i en intens lekeøkt. Barn bør alltid lære hvordan de skal omgås en stor hund på en respektfull måte – de skal ikke hoppe på den, forstyrre den når den spiser eller sover, eller dra i ører og hale. Tilsyn er helt nødvendig, slik det også ville vært med andre kraftige raser.

Overfor fremmede er mange Tosaer naturlig reserverte. De er som regel ikke aggressive uten grunn, men de oppfører seg sjelden som en Labrador som hilser på alle som en potensiell venn. En Tosa kan i stedet rolig plassere seg mellom eieren og den nye personen og vurdere situasjonen. Med god sosialisering og tydelig lederskap blir de fleste høflige og tolerante overfor gjester når de forstår at vedkommende er velkommen. Dårlig sosialisering eller usikre Tosaer kan derimot reagere med mistenksomhet eller ubehag i nye situasjoner, noe som kan utvikle seg til problematferd hvis det ikke tas tak i tidlig.

Tosaens innstilling til andre hunder er en av de største utfordringene for mange eiere. Rasens historie inkluderer bruk i kontrollert hundekamp og bryting i Japan, noe som preger hvordan enkelte individer forholder seg til potensielle rivaler. Ikke alle Tosaer er hundeaggressive, men en økt tendens til spenning eller reaktivitet, særlig mellom hunder av samme kjønn, er ikke uvanlig. Forsiktige, tidlige introduksjoner, valpekurs med velvalgte lekekamerater og kontrollert omgang med rolige, voksne hunder er til stor hjelp. Selv med god sosialisering velger mange erfarne eiere å styre unna hundeparker og situasjoner der ukjente hunder kan storme fram.

Når det gjelder andre dyr i huset, som katter eller mindre hunder, avhenger det mye av individet og oppveksten. Tosaer som er vant til andre dyr fra ung alder, kan ofte leve fredelig sammen med dem, særlig hvis husreglene er tydelige. Men på grunn av størrelsen er tilsyn alltid fornuftig. Røff lek mellom en kjempehund og en liten følgesvenn kan få et dårlig utfall selv uten vond vilje.

Tosa passer eiere som verdsetter en seriøs, ettertenksom hund fremfor en sosial «festløve». Rasen er ofte følsom for eierens følelser og kan reagere hvis den merker uro eller frykt. Rolig, trygg håndtering er avgjørende. En Tosa som føler seg sikker og ledet, vil som oftest være høflig og behersket. Uten konsekvent lederskap kan den samme hunden bli sta, pågående eller overbeskyttende. Av denne grunnen anbefales rasen sjelden som førstegangshund, uansett hvor mild og bedårende en valp måtte virke.

Trening og mosjon

Å trene en Tosa er svært givende for den som forstår store, selvstendige raser. Disse hundene er intelligente og i stand til å lære mange ulike kommandoer, men de er som regel ikke like ivrige etter å gjøre deg til lags som typiske bruks- eller gjeterhunder. En Tosa kan raskt forstå hva du vil, men like rolig vurdere om det er verdt å utføre. Det betyr ikke at de er utrenbare – det betyr at treningen må være gjennomtenkt, konsekvent og bygd på gjensidig respekt fremfor tvang.

Positive forsterkningsmetoder fungerer best for Tosa. Harde korrigeringer eller fysisk avstraffelse risikerer å skade forholdet til en rase som både er sterk og sensitiv. Klare regler, rolig gjentakelse og attraktive belønninger gir som oftest gode resultater. Mange Tosaer responderer spesielt godt på matbelønning som unge, mens voksne gjerne jobber for ros, en favorittleke eller simpelthen gleden av å få være tett på eieren. Korte, fokuserte økter er som regel bedre enn lange og ensformige. Å avslutte når hunden lykkes, bidrar til at den er motivert neste gang.

Tidlig trening bør fokusere på praktiske ferdigheter som er ekstra viktige for en hund av denne størrelsen:

• Sikker lineføring og fotgående for å hindre trekking.
• Pålitelig innkalling, også med moderate forstyrrelser.
• Rolige hilserutiner med mennesker, f.eks. å sitte før den får hilse.
• Å lære å slappe av på teppe eller seng, særlig når gjester kommer.
• Trygg håndtering ved veterinærbesøk og stell.

Sosialisering er like viktig. En Tosa-valp bør få kontrollerte, positive erfaringer med mange forskjellige miljøer, lyder, mennesker og vennlige hunder. I stedet for å slippe en ung Tosa i kaotiske hundeparker, er det klokere å velge rolige, stabile hunder som selskap og strukturerte valpekurs med faglig dyktige instruktører. Tidlige, nøytrale eller positive opplevelser forebygger mye fryktbasert reaktivitet senere.

Når det gjelder mosjon, har Tosa et moderat til høyt behov, avhengig av alder og individ. Som valper og unghunder kan de være nokså livlige, men leddene er fortsatt under utvikling. Lange løpeturer eller høyintensive aktiviteter passer dårlig for en voksende Tosa. Flere kortere, varierte turer kombinert med mental stimulering er ideelt. «Snuseturer», der hunden får bruke god tid på å utforske lukter, er spesielt tilfredsstillende for denne rasen.

Voksne Tosaer liker god daglig mosjon, men trenger vanligvis ikke timesvis med hard trening slik mange brukshunder gjør. De fleste trives med én lengre tur og en til to kortere lufteturer om dagen, i tillegg til tid i en sikkert inngjerdet hage eller luftegård. De liker gjerne strukturerte aktiviteter som:

• Lydighetstrening eller kurs i hverdagslydighet på videre nivå.
• Kontrollerte dralek-leker som avsluttes på dine premisser.
• Spor eller nesearbeid, der de får bruke den gode luktesansen og konsentrasjonen.
• Skånsomme turer i skog og mark på stabile underlag.

Hundesporter som innebærer tett kontakt med mange ukjente hunder, kan være stressende for enkelte Tosaer, gitt bakgrunn og naturlig tilstedeværelse. Enkelte individer med gode sosiale ferdigheter kan likevel fungere fint i for eksempel lydighet, rallylydighet eller trekk/weight pull, så lenge rammene er kontrollerte og positive.

Mental trening er minst like viktig som fysisk aktivitet. Fôrleker, spor- og søkeleker innendørs, enkle triks og å lære navn på leker eller gjenstander stimulerer Tosaens hode. En mentalt sliten Tosa vil langt oftere slappe av i ro, noe som er ekstra viktig i urbane omgivelser med begrenset plass.

Konsekvens er den røde tråden i all trening av Tosa. Regler bør være de samme hver dag og for alle i familien. Hvis det aldri er lov å hoppe opp på folk, må ingen oppmuntre til det. Hvis sofaen er forbudt, kan ikke reglene plutselig endres. Tosaer oppdager raskt utydeligheter og kan teste grenser hvis de merker usikkerhet. En trygg, vennlig eier som leder tydelig, vil som regel oppleve Tosaen som en samarbeidsvillig og trofast partner.

Helse

Tosa er på mange måter en robust rase, men den store størrelsen og spesielle kroppsbygningen gir noen særlige helseutfordringer. Ansvarlige oppdrettere jobber aktivt for å redusere arvelige problemer og avle på hunder med sunne kropper og stabile gemytt. Fremtidige eiere bør alltid oppsøke oppdrettere som tester avlsdyrene sine og er åpne om helseproblemer som kan forekomme.

Som mange store og gigantiske raser har Tosa risiko for hofteleddsdysplasi og albuedysplasi. Dette er tilstander der leddene utvikler seg unormalt, noe som kan føre til smerte, halthet og tidlig leddslitasje. Seriøs avl innebærer som regel røntgenundersøkelser av hofter og albuer, og man avler bare på hunder med godkjente resultater. Det er helt rimelig å be om dokumentasjon på slike tester og å snakke om leddhelsen til nære slektninger.

En annen bekymring hos dype brystkasser er magedreining (gastric dilatation volvulus), ofte bare kalt «bloat». Dette er en akutt, livstruende tilstand der magen fylles med gass og kan rotere. Tosa, med bred brystkasse og kraftig bygning, kan være utsatt. Eiere kan redusere risikoen ved å gi to eller flere mindre måltider om dagen i stedet for ett stort, unngå kraftig mosjon rett før og rett etter fôring, og hindre at hunden sluker store mengder vann rett etter anstrengelse. Noen eiere og veterinærer vurderer forebyggende gastropeksi, en operasjon som fester magesekken; dette er et individuelt valg som bør diskuteres med veterinær.

Hjerteproblemer, inkludert enkelte kardiomyopatier, er registrert hos noen store vokterraser, og samvittighetsfulle oppdrettere kan få hundene sine undersøkt av hjertespesialist. Regelmessige helsesjekker, lytting på hjerte og videre undersøkelser som ultralyd ved behov, kan fange opp problemer tidlig. Eiere bør også være oppmerksomme på symptomer som redusert utholdenhet, hoste eller besvimelsesanfall, og oppsøke veterinær raskt hvis dette oppstår.

Hud- og øreproblemer kan forekomme hos enkelte Tosaer. Den korte pelsen kan reagere på miljøallergier eller fôrintoleranser, som kan vise seg som kløe, rødhet eller gjentatte ørebetennelser. Siden ørene henger ned, bør de holdes rene og tørre, særlig etter bading og svømming. Bruk av en skånsom ørerens anbefalt av veterinær og ukentlig kontroll kan forebygge at betennelser utvikler seg uoppdaget.

Levetiden for Tosa ligger ofte rundt 9–12 år, men dette varierer med genetikk, livsstil og generell stell. God vektkontroll er avgjørende. Fordi rasen er stor og noen synes et tungt utseende er «pent», er det lett å fôre for mye. Overvekt gir økt belastning på ledd, hjerte og andre organer. En tydelig midje, ribbein som lett kan kjennes under et tynt fettlag, og en jevn, komfortabel bevegelse er gode tegn på at hunden er i sunn kondisjon.

Rutinemessig forebyggende helsepleie er svært viktig for å holde en Tosa frisk gjennom hele livet. Dette omfatter:

• Jevnlige vaksiner etter lokale anbefalinger.
• Parasittkontroll mot innvollsorm, lopper og flått.
• Årlige veterinærsjekker, eller hyppigere kontroll av eldre hunder.
• Tannpleie, som tannpuss eller tyggeprodukter, for å redusere tannstein og tannkjøttsykdom.

På grunn av rasens styrke og verdige vesen kan enkelte problemer bli oversett til de er langtkomne. En Tosa kan stilletiende tolerere ubehag uten å klage tydelig. Eiere som kjenner hundens normale rutiner og bevegelsesmønster, vil ofte oppdage små endringer tidlig, som motvilje mot å hoppe inn i bilen, at den blir langsommere på tur, eller slikking på et bestemt ledd. Å ta slike tegn på alvor og kontakte veterinær tidlig kan bety mye for livskvaliteten på sikt.

Ved valg av valp er det lurt å spørre oppdretteren om spesifikke tilstander de følger med på i sin linje, og hvilke helseundersøkelser som er gjort på foreldrene. I enkelte land anbefaler kennelklubber og raseklubber bestemte helsetester. Selv med gode tiltak finnes det ingen garantier, men åpen kommunikasjon og ansvarlige valg øker sjansen betydelig for å få en frisk Tosa inn i familien.

Historie og opprinnelse

Tosa stammer fra Japan og bærer på en historie som både er kompleks og kulturelt betydningsfull. Rasen kommer fra Tosa-regionen på øya Shikoku, som i dag utgjør deler av Kōchi-prefekturet. På 1800-tallet hadde hundekamper i Japan et helt annet preg enn de brutale forestillingene man ofte forbinder med slik aktivitet andre steder. Kampene var regulert av strenge regler, og det ble lagt stor vekt på mot, stillhet under kamp og kontrollert opptreden. Hundene skulle vise styrke og utholdenhet uten vill aggresjon eller støy.

Den opprinnelige lokale hunden som ble brukt til dette, var en mellomstor japansk type, antakelig lik dagens Shikoku eller andre innfødte spisshunder. Etter hvert som utenlandske hunder kom til Japan gjennom handel og kontakt med Vesten, begynte oppdrettere å eksperimentere med kryssing for å skape en mer kraftfull og konkurransedyktig kamphund. Med tiden ble flere europeiske og asiatiske raser blandet inn. Historiske kilder nevner blant annet Bulldog, Mastiff, Grand Danois og trolig Sankt Bernhard og tysk pointer, i tillegg til de japanske landrasene. Denne kombinasjonen ga gradvis en tyngre, mer muskuløs hund som likevel beholdt den stoiske mentaliteten som var høyt verdsatt i ringen.

Resultatet av disse kryssingene utviklet seg til det vi i dag kjenner som Tosa. I hjemlandet fikk rasen ry som «sumobryteren blant hunder», både på grunn av størrelsen og den ritualiserte formen kampene hadde. Kampene var ofte omgitt av seremonier, og hunder som viste særlig mot og ro ble høyt æret. Avlsarbeidet fokuserte ikke bare på fysisk styrke, men også på et rolig, nesten avmålt vesen under press.

Etter hvert som holdningene til dyr og underholdning endret seg, fikk Tosa en ny rolle. Selv om hundekamper fortsatte enkelte steder, begynte mange Tosaer å bli brukt som rolige vakthunder og lojale familiehunder. Det imponerende utseendet og den sterke lojaliteten gjorde dem godt egnet som beskyttere av eiendom og hjem, forutsatt at de ble oppdratt med ansvar og respekt.

Utenfor Japan kom Tosa relativt sent sammenlignet med mange andre raser. I Europa og andre deler av verden var de først sjeldne og omgitt av rykter. Koblingen til kamp førte til misforståelser og i noen tilfeller strenge juridiske begrensninger. I flere land er Tosa klassifisert som en potensielt farlig hunderase, med eierskapsrestriksjoner, krav om spesialtillatelser eller direkte forbud. Denne rettslige situasjonen har påvirket hvor utbredt rasen er blitt, og gjør at potensielle eiere må sette seg nøye inn i lokale lover før de vurderer Tosa.

Til tross for disse utfordringene har engasjerte entusiaster jobbet for å bevare rasen på en ansvarlig måte. Mange steder legger oppdrettere vekt på å avle Tosaer som representerer den tradisjonelle kombinasjonen av fysisk styrke, mental stabilitet og ettertenksom lojalitet. De vises på utstillinger der dommere vurderer hvor godt hver hund samsvarer med den offisielle rasestandarden. Noen trenes også i lydighet, spor eller andre aktiviteter som viser frem intelligens og samarbeidsvilje.

I dag er Tosa, utover begrenset bruk i områder hvor tradisjonelle praksiser fortsatt eksisterer, først og fremst en familie- og vokterrase. Den har en relativt liten, men svært dedikert tilhengerskare verden over. Disse eierne setter pris på Tosaens unike blanding av majestetisk utstråling, rolig nærvær og sterk, pålitelig tilknytning til husholdningen. For dem som møter rasen med kunnskap, respekt og et langsiktig perspektiv, gir Tosa en levende forbindelse til et særpreget kapittel i japansk hundehistorie.

Å leve med rasen

Å leve med en Tosa er en stor, men svært givende forpliktelse. Dette er ikke et uformelt valg for noen som bare synes store hunder ser imponerende ut. Kombinasjonen av fysisk størrelse, vokterinstinkt og lovregulering i enkelte land betyr at det å eie en Tosa krever nøye planlegging, konsekvent trening og en stabil livssituasjon.

Først og fremst må potensielle eiere forsikre seg om at Tosa er tillatt der de bor. I enkelte regioner står rasen på lister over forbudte eller restriktive raser. Selv der eierskap er lovlig, kan det finnes vilkår som påbudt munnkurv på offentlig sted, særskilt ansvarsforsikring eller krav om sikker inngjerding. Å forstå og akseptere disse forpliktelsene fra starten av, forebygger vonde overraskelser senere.

Hjemme foretrekker Tosa som regel å være nær familien sin. Selv om den tåler noe alenetid, egner den seg dårlig til et liv med lange dager alene, enten inne eller ute i hagen. En Tosa som tilbringer for mye tid uten selskap eller stimulering, kan bli rastløs, stresset eller overbeskyttende overfor territoriet sitt. Ideelt bør minst ett familiemedlem ha daglig tid til turer, trening og rolig samvær.

Plass er en viktig faktor. En Tosa kan tilpasse seg livet i leilighet eller mindre hus, forutsatt at den får tilstrekkelig daglig mosjon, men boligen må ha nok plass til en svært stor hund. Trange trapper eller glatte gulv kan bli et problem, særlig når hunden blir eldre. Mange eiere legger ut tepper eller sklisikre matter for å gjøre det enklere og tryggere å bevege seg rundt. En stor, støttende seng er viktig for leddene, og de fleste Tosaer setter pris på både et rolig hvilested og et sted hvor de har oversikt over familiens aktiviteter.

Økonomisk er det dyrere å ha en Tosa enn en liten eller mellomstor hund. Matforbruket alene er betydelig. Fôr av høy kvalitet tilpasset store raser bidrar til god leddhelse og allmenntilstand, men månedsbudsjettet til en fullvoksen Tosa kan være høyt. Veterinærutgifter, inkludert medisiner som doseres etter vekt, blir også gjerne større for gigantiske raser. Fremtidige eiere bør sette opp budsjett for:

• Kvalitetsfôr til valp og voksen, gjerne stor-rasefôr.
• Regelmessige veterinærbesøk, vaksinasjoner og parasittkontroll.
• Forsikring eller oppsparte midler til akutte situasjoner eller større inngrep.
• Bredt, solid halsbånd eller sele, gode kobler og slitesterke leker.
• Kurs og veiledning hos instruktører med erfaring fra store vokterraser.

Hverdagen med en Tosa fungerer best med rutiner og klar struktur. Mange eiere etablerer forutsigbare mønstre som morgentur, rolig tid mens folk er på jobb, en økt med trening eller lek på kvelden og en siste luftetur før leggetid. Siden Tosa er følsom for miljøet sitt, fører et rolig hjem ofte til en rolig hund. Mye roping, hard lek eller hyppige konflikter i huset kan gjøre enkelte Tosaer urolige eller ekstra på vakt.

Besøkende bør introduseres på en kontrollert måte. Det fungerer ofte godt å ha hunden i bånd eller bak en grind når gjestene kommer inn. Når alle har satt seg og Tosaen har fått lukte og observere, kan den få komme inn til resten hvis den er rolig. Noen Tosaer hilser kort og trekker seg så tilbake til sengen sin, mens andre liker å ligge i nærheten, men stille. Ved barnebesøk bør det alltid være voksent tilsyn, og gjestebarn må lære å ikke erte, klemme hardt eller presse hunden inn i et hjørne.

Utstyr som gjør hverdagen med Tosa enklere, inkluderer en sterk, godt tilpasset sele til turer, et solid bur eller en sikker hundegård hvis man bruker burtrening, og tyggeleker som tåler kraftige kjever. Høye matskåler diskuteres ofte ved store raser; meninger går delvis i ulike retninger når det gjelder risiko for magedreining, så dette bør drøftes med veterinær. En bil med nok plass og sikker festemulighet, for eksempel forsterket bur eller sikkerhetssele med godkjent feste, er svært nyttig. Mange standardbur og hundesenger er for små for rasen, så man bør alltid sjekke mål før man kjøper.

Groomingrutiner bør bygges inn i ukerytmen. En rask børsting, ørekontroll og sjekk av klør kan kombineres med enkle treningsøvelser, slik at nødvendig stell blir positiv alenetid. Tosaer liker som regel rolig nærvær, så tiden man bruker på bare å være sammen i stillhet styrker også båndet. Ofte er de mest fornøyde når de får ligge i nærheten mens eieren leser, jobber eller ser på TV, og av og til søker en rolig klapp eller nærkontakt.

Nye eiere må ha et langsiktig perspektiv. Den lille, klossete Tosa-valpen som får plass i fanget, blir en hund som lett kan dra en voksen person av balanse hvis den ikke er godt trent. Tidlig innsats i høflighet og sosiale ferdigheter gir gevinst gjennom hele hundens liv. På grunn av rasens rykte og imponerende utseende vil folk ute ofte reagere med frykt eller nysgjerrighet. Å håndtere slike situasjoner rolig og høflig, samtidig som hunden holdes godt under kontroll, bidrar til å vise Tosa fram som den rolige, pålitelige følgesvennen den kan være.

For dem som er forberedt, betyr det å leve med en Tosa å dele hverdagen med en sterk, stødig tilstedeværelse. Rasen blir ofte en integrert del av familiens daglige rutiner, følger stille med på det som skjer og gir en følelse av trygghet. Det er et partnerskap som krever respekt og ansvar, men som kan gi mange år med stille fellesskap og urokkelig lojalitet.

Egenskaper

Ofte stilte spørsmål

Hva slags temperament har Tosaen overfor familiemedlemmer og fremmede?

Denne rasen er som regel rolig, verdig og dypt lojal mot familien sin, og knytter ofte et spesielt nært bånd til én hovedperson. Overfor fremmede kan den være reservert eller avvisende og kan ha sterke beskyttelsesinstinkter. Tidlig og grundig sosialisering er avgjørende for å hindre at skepsis utvikler seg til forsvarsatferd. I et stabilt og godt styrt hjem er den som oftest stødig og rolig, heller enn veldig utad kjærlig.

Er Tosa et trygt valg for førstegangs hundeeiere?

Dette anbefales generelt ikke for uerfarne eiere. Dette er en kraftig, selvsikker voktertype som trenger tydelige grenser, konsekvent håndtering og god forståelse for hunders kroppsspråk. Feil i trening eller sosialisering kan være vanskelig å rette opp på grunn av størrelsen og styrken. Den passer bedre for eiere som tidligere har hatt store, viljesterke brukshunder eller vakthunder.

Hvorfor er Tosa forbudt eller regulert i noen land?

Rasen ble historisk avlet for hundekamper i Japan og er klassifisert som en «farlig» eller «begrenset» rase i flere land. Lovverket fokuserer ofte på dens kamphistorie, størrelse og potensial for å påføre alvorlige skader hvis den håndteres dårlig. Som følge av dette kan det være importforbud, påbud om munnkurv, spesielle lisenskrav eller krav om forsikring. Alle som vurderer denne rasen, må sjekke gjeldende regelverk der de bor før de legger planer.

Hvor mye mosjon og mental stimulering trenger en Tosa hver dag?

Voksne hunder trenger som regel minst 60 til 90 minutter fysisk mosjon daglig, fordelt på planlagte turer og kontrollert fritid. Selv om de ofte er rolige innendørs, har de godt av mentale utfordringer som lydighetstrening, nesearbeid og problemløsningsaktiviteter. Høyintensiv trening bør begrenses mens hunden fortsatt vokser for å skåne leddene. Jevnlige treningsøkter er like viktige som fysisk aktivitet for å holde hunden mentalt og følelsesmessig i balanse.

Kan en Tosa bo i leilighet eller et lite hus?

Det er mulig i noen tilfeller, men bare med svært engasjerte og erfarne eiere. Rasens oppførsel innendørs er som regel rolig, og den kan være relativt lite aktiv hjemme dersom behovet for mosjon og mental stimulering er godt dekket. Samtidig kan størrelse, styrke og en viss skepsis til fremmede gjøre fellesarealer som heiser og ganger mer krevende. Sikret tilgang til uteområder og nøye håndtering av møter med folk i det offentlige rom er viktige forhold å ta hensyn til.

Hvordan kommer en Tosa vanligvis overens med andre hunder og kjæledyr?

Denne rasen kan være selektiv med andre hunder og er ofte intolerant overfor hunder av samme kjønn eller tilsvarende styrke, særlig av samme kjønn. Bakgrunnen som kamphund gjør at enkelte individer kan reagere dårlig på utfordringer eller røff lek. Tidlig, kontrollert sosialisering og svært nøye håndtering rundt ukjente hunder er avgjørende. Mange eiere opplever det som tryggest å ha dem kun sammen med en hund av motsatt kjønn, eller som eneste hund i hjemmet.

Hvilke helseproblemer er mest vanlige hos Tosa?

Som mange andre store og ekstra store raser er de utsatt for hofte- og albuedysplasi, korsbåndsskader samt mageutvidelse/magedreining. Hjerteproblemer og enkelte krefttyper kan også forekomme. Ansvarlige oppdrettere tester avlsdyr for ortopediske og hjertemessige tilstander og følger linjene nøye for arvelige problemer. Fremtidige eiere bør legge inn i budsjettet kostnader til fôr av høy kvalitet, leddstøttende tilskudd og eventuell utredning og behandling hos spesialist.

Hvor vanskelig er det å trene en Tosa, og hvilken treningsmetode fungerer best?

De er intelligente og lærevillige, men kan være selvstendige og trege til å reagere hvis de ikke ser noen god grunn til å gjøre som de blir bedt om. Rolig, konsekvent trening med tydelige, rettferdige grenser og ekstra gode belønninger fungerer best. Harde korrigeringer eller konfronterende metoder kan skade tilliten og øke motstanden. Tidlig lydighetstrening og jevnlige oppfriskningsøkter gjennom hele voksenlivet er viktig for sikkerhet og kontroll.

Hvor mye pelsstell og sikling kan jeg forvente av en Tosa?

Den korte pelsen er lettstelt og trenger som regel bare ukentlig børsting og et bad innimellom for å holde røyting og lukt under kontroll. Den store hodet og de løse leppene gjør likevel at mange sikler, spesielt rundt mat, etter at de har drukket og i varmt vær. Eiere har ofte håndklær lett tilgjengelig og må gjerne tørke rundt munnen jevnlig. Rutinemessig stell av ører, klør og hud er fortsatt nødvendig selv om pelsen er enkel å ta vare på.

Er en Tosa egnet i en familie med barn?

Med god sosialisering og respektfull håndtering kan enkelte hunder være svært milde og beskyttende overfor barna i egen husstand. De største bekymringene er hundens størrelse, styrke og potensielle vokterinstinkt, særlig i møte med besøkende barn. Tett oppsyn og klare regler for både hund og barn er helt nødvendig. Familier med svært små eller svært aktive barn vil ofte oppleve at en mindre kraftfull rase er enklere å håndtere på en trygg måte.

Kilder

• The Kennel Club (UK)
• Fédération Cynologique Internationale (FCI)
• Société Centrale Canine (France)
• Dansk Kennel Klub (Denmark)
• Norwegian Kennel Club