Newfoundlandshund

Innholdsfortegnelse

Kjappe fakta

• Mild kjempe kjent for rolig gemytt og dyp hengivenhet for mennesker, spesielt barn
• Kraftig vannhund opprinnelig avlet for livredning og tungt arbeid i tøffe kystklima
• Tett, vannavstøtende dobbeltpels som røyter mye og krever jevnlig stell
• Naturlig sterk svømmer med store, svømmehudde føtter og bred, muskuløs kropp
• Trives best tett på familien og har det ofte vanskelig hvis den blir mye alene

Utseende og pels

Newfoundlandshund er en av de virkelige tungvekterne i hundeverdenen – både i størrelse og i hjerte. Dette er en stor, kraftig bygget arbeidshund med bredt hode, dyp brystkasse og solid benstamme. Voksne hannhunder er vanligvis rundt 71 centimeter høye ved manken, mens tispene ofte ligger rundt 66 centimeter. Vekten ligger ofte mellom 50 og 70 kilo, noen ganger mer hos store hanner i god kondisjon. Til tross for størrelsen skal en godt avlet Newfoundlandshund aldri virke klossete. Kroppen er litt lengre enn den er høy, med stram overlinje og kraftig bakpart som gir rasen overraskende bevegelighet både i vann og på land.

Hodet er et av rasens mest særpregede trekk. Det er bredt og massivt med lett buet skalle, godt utviklet snuteparti og myke, intelligente øyne som vanligvis er mørkebrune. Uttrykket skal være vennlig og ettertenksomt, aldri skarpt eller nervøst. Ørene er relativt små i forhold til hodet, sitter godt bak og ligger tett inntil sidene. Mange blir slått av hvor uttrykksfullt ansiktet til en Newfoundlandshund kan være. Eiere sier ofte at de kan lese hundens sinnstilstand bare ved å se inn i de dype, sjelfulle øynene.

Pelsen er en ekte arbeidspels, laget for å beskytte hunden i kalde og våte forhold. Den består av en tykk, lett oljet underull og en grovere, vannavstøtende dekkpels. Den skal ligge flatt og kjennes fast uten å være stri. Når en Newfoundlandshund kommer opp av vannet, kan man ofte se at vannet perler seg og renner av i stedet for å trekke helt inn. Denne pelsstrukturen er en viktig del av det som gjør dem til så sterke, trygge svømmere.

Godkjente farger er ensfarget svart, brun og hvit/svart. Noen registre godtar også Landseer-tegning, som er overveiende hvit med tydelige svarte felt. I praksis kan du se:

• Ensfarget svart, med eller uten små hvite tegninger på bryst eller tær
• Ensfarget brun, fra dyp sjokoladebrun til litt lysere nyanser
• Hvit og svart, ofte med sort hode og «sadel»-mønster på ryggen

Pelsstell er en betydelig forpliktelse. En Newfoundlandshund røyter hele året og har som regel én til to kraftigere røyteperioder årlig. For å holde pelsen sunn og samtidig redusere mengden hår i huset, bør du regne med grundig børsting minst to til tre ganger i uken, og daglig under røyting. Bruk en solid karde eller piggbørste til å jobbe gjennom dekkpelsen, og en metallkam for å avsløre skjulte floker nær huden – særlig bak ørene, i armhulene og under halen. Regelmessig stell forebygger tover, som kan bli smertefulle og holde på fukt mot huden.

Bading gjøres når hunden er skitten eller har tydelig «hundelukt», men ikke så ofte at de naturlige oljene i pelsen fjernes. Mange eiere bader Newfoundlandshunden hver andre til tredje måned, oftere hos hunder som ofte bader i sjø eller innsjøer. På grunn av størrelsen og den tette pelsen tar tørking tid. En kraftig hundeføner eller hjelp fra profesjonell hundefrisør kan være svært nyttig. Klipping av hår mellom tredeputene og rundt føttene gjør hunden mer komfortabel og reduserer mengden gjørme og skitt som dras inn i huset.

Det er også verdt å merke seg at mange Newfoundlandshunder sikler, særlig etter å ha drukket eller når de er varme. Et eget «savlehåndkle» lett tilgjengelig og jevnlig tørking rundt munn og snute hjelper både på hundens utseende og på å beskytte møbler og klær.

Gemytt og personlighet

Newfoundlandshund beskrives ofte som en mild kjempe, og det er ikke bare et salgstriks. På sitt beste kombinerer rasen rolig selvtillit med dyp lojalitet og et sterkt ønske om å være nær sine mennesker. De knytter seg ofte svært tett til familien og vil helst tilbringe mest mulig tid i samme rom som «flokken» sin. Mange eiere oppdager fort at privatliv blir en sjelden luksus – Newfoundlandshunden følger gjerne stille etter fra rom til rom og legger seg i nærheten, bare for å være med på det som skjer.

Sammen med barn er en godt sosialisert Newfoundlandshund som regel tålmodig og overbærende. Størrelsen alene gjør at man alltid må ha tilsyn, særlig rundt veldig små eller ustø barn, men rasen er generelt kjent for å være hensynsfull og forsiktig. Mange familier setter pris på hvordan en Newfoundlandshund rolig legger seg ved siden av barn som leker på gulvet, eller holder et rolig øye med dem ute i hagen. Den beskyttende instinktet er ofte mer stillferdig enn skarpt. I stedet for å bjeffe mye, bruker de nærvær og rolig fremtoning til å få fremmede til å tenke seg om en ekstra gang. Når det er sagt, tar en Newfoundlandshund ansvaret sitt alvorlig og kan stille seg mellom familien og det den oppfatter som en trussel.

Overfor andre hunder og kjæledyr er Newfoundlandshund typisk vennlig og stødig. De er sjelden stridslystne av natur, men tidlig sosialisering er viktig for å bevare dette gode utgangspunktet. Den store størrelsen kan virke skremmende på mindre hunder, og noen Newfoundlandshunder er ikke helt klar over hvor store de faktisk er. Kontrollerte møter, valpekurs og positive introduksjoner til ulike hunder, mennesker og miljøer hjelper hunden å utvikle seg til en trygg og avslappet voksen. Mange Newfoundlandshunder lever fredelig sammen med katter og andre husdyr når de introduseres riktig og lærer respektfull atferd fra starten.

Det rolige gemyttet betyr ikke at alle Newfoundlandshunder automatisk er veloppdragne. En hund som kjeder seg eller får for lite stimulering kan utvikle uønsket atferd som overdreven bjeffing, tygging på møbler eller kraftig trekking i bånd. Ungdomstiden hos en så stor hund kan være krevende. De kan bli klønete, teste grenser og samtidig være mentalt umodne. Eiere trenger tålmodighet, konsekvens og en god porsjon humor for å lose den unge kjempen gjennom denne fasen uten unødig konflikt.

En annen viktig side ved rasen er følsomheten. Newfoundlandshunder tåler ofte dårlig hardhendt behandling eller skarpe røster. De leser menneskers følelser godt og kan bli stresset hvis det ofte er krangel eller høyt konfliktnivå hjemme. En fast, men vennlig tilnærming fungerer best. Tydelige rutiner, milde korrigeringer og rikelig ros når de gjør rett, styrker den samarbeidsvillige naturen. Når de føler seg trygge og forstått, er Newfoundlandshunder som regel svært villige til å gjøre sitt beste.

Mulige utfordringer er sikling, kraftig røyting og de praktiske sidene ved å leve med en så stor hund. Mange tror de er fanghunder og vil gjerne klatre opp i sofaen eller lene hele kroppsvekten mot beina dine. God oppdragelse fra tidlig alder bidrar til å unngå uhell, særlig i hjem med eldre mennesker eller helt små barn som lett kan bli veltet av en entusiastisk hilsen.

I hverdagen er Newfoundlandshund som regel aller lykkeligst når den får være med. Enten det betyr å ligge ved føttene dine mens du jobber, bli med på familieutflukter eller følge deg på turer – de lever for fellesskap. Dette er ikke en rase som trives med å stå alene i hagen timevis. De følelsesmessige behovene er like store som den fysiske tilstedeværelsen, og begge deler må ivaretas for å få en balansert og lykkelig Newfoundlandshund.

Trening og mosjon

Å trene en Newfoundlandshund er ofte svært givende, men krever også planlegging og konsekvens. Disse hundene er intelligente og lærevillige, men har gjerne en rolig, litt ettertenksom arbeidsstil. De ble avlet for å kunne ta egne avgjørelser under krevende forhold, som i grov sjø eller ved tungt arbeid sammen med fiskere. Derfor vurderer de ofte det du ber om, fremfor å adlyde momentant uten å tenke. Denne ettertenksomheten kan misforstås som stahet, men oftest trenger de bare tydelig veiledning og motivasjon.

Positiv forsterkning er den mest effektive treningsmetoden. Newfoundlandshunder responderer vanligvis veldig godt på små godbiter, rolig ros og vennlig fysisk kontakt. Hardhendte metoder og straff kan skade tilliten og gi en hund som enten «stenger av» eller begynner å gjøre motstand. Hold i stedet øktene korte, varierte og hyggelige. Valper kan starte med grunnleggende øvelser som sitt, dekk, innkalling og rolig båndtrening. Mange eiere opplever at flere økter på 5–10 minutter fordelt utover dagen fungerer bedre enn én lang, særlig for unge hunder.

På grunn av rasens størrelse og styrke er tidlig hverdagslydighet helt avgjørende. Viktige ferdigheter å prioritere er:

• Å gå pent i bånd uten å trekke
• Sikker innkalling, også med lette forstyrrelser
• Å vente ved dører og porter i stedet for å brase gjennom
• Å kunne slappe av på et teppe eller fast plass på kommando

En voksen Newfoundlandshund som trekker eller hopper opp, er fysisk vanskelig å kontrollere selv for en sterk voksen. Tiden du legger i god grunntrening tidlig, sparer deg for mange problemer senere.

Mosjonsbehovet er moderat, men må dekkes jevnlig. Til tross for bakgrunnen som arbeidshund er de fleste familieholdte Newfoundlandshunder ikke høyenergihunder på linje med mange gjeter- eller jaktraser. De liker aktivitet, men setter også pris på rolige pauser. For voksne hunder er en kombinasjon av daglige turer, fri bevegelse på et trygt område og mental stimulering som regel tilstrekkelig. Mange blir gjerne med på lange, rolige turer heller enn raske joggeturer. På grunn av vekt og leddstruktur anbefales ikke gjentatt, kraftig belastende mosjon som langdistanseløping ved sykkel, særlig ikke på hardt underlag.

Valper og unghunder trenger særskilt omtanke rundt mosjon. Voksende ledd og skjelett er sårbare for overbelastning. Unngå lange turer, hopping fra høyder og mye trapper så langt det lar seg gjøre det første året til halvannet. Korte, hyppige turer på mykt underlag, rolig lek og kontrollert svømming er som regel tryggere måter å slite ut en ung Newfoundlandshund på uten å belaste kroppen for hardt. Er du i tvil, sats heller på mental stimulering og rolige treningsleker enn mer fysisk press.

Mange Newfoundlandshunder elsker vann. Svømming er glimrende trening for friske hunder, fordi det avlaster leddene samtidig som de får brukt sin naturlige styrke. Vannredning og vannprøver er populære aktiviteter i mange land og kan være en flott måte å knytte bånd til hunden på. Andre trivelige aktiviteter er lydighet, trekkarbeid/kjøring med vogn, spor og rolige fjellturer. Den naturlige lysten til å hjelpe kan brukes til oppgaver som å bære kløv på turer eller trekke en lett vogn når hunden er fullt utvokst.

Mental stimulering blir noen ganger oversett hos rolige raser, men er like viktig som fysisk mosjon. Aktivitetsleker for mat, søk og «snuseleker» i hagen, enkle triks og strukturert lek bidrar til å holde hodet i arbeid. En mentalt tilfredsstilt Newfoundlandshund er ofte mer rolig og harmonisk hjemme, og mindre masete eller rastløs.

Oppsummert handler vellykket trening og mosjon av Newfoundlandshund om respekt for både kropp og sinn. Bruk vennlige metoder, hold jevn rutine, og velg aktiviteter som spiller på rasens kjærlighet til vann, mennesker og meningsfylt arbeid. Når disse behovene møtes, blir Newfoundlandshunden ofte en usedvanlig pålitelig og samarbeidsvillig følgesvenn.

Helse

Som mange store og gigantiske raser har Newfoundlandshund noen helsemessige utfordringer som potensielle eiere bør kjenne til før de tar den inn i familien. Ansvarlige oppdrettere jobber hardt for å redusere risikoen for arvelige sykdommer gjennom helsetesting og nøye avlsvalg, men ingen linjer er helt fri for risiko. Kunnskap og forebyggende tiltak kan ha stor betydning for livskvalitet og levealder.

En av de mest omtalte bekymringene er leddhelsen. Hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi er strukturelle feil der leddflatene ikke passer perfekt sammen. Over tid kan dette gi smerter, halthet og leddbetennelse. Seriøse oppdrettere røntger og vurderer hofter og albuer på avlsdyr. Som eier kan du støtte sunne ledd ved å:

• Holde Newfoundlandshunden slank og i passe hold
• Unngå mye hopping og hard belastning hos unge hunder
• Bruke sklisikre underlag i hjemmet for å redusere fallrisiko

En annen viktig problemstilling i rasen er hjertesykdom, spesielt subvalvulær aortastenose (SAS). Dette er en medfødt hjertefeil der en innsnevring under aortaklaffen påvirker blodstrømmen. I alvorlige tilfeller kan det føre til besvimelser eller plutselig død. Mange raseklubber anbefaler at avlsdyr får hjertet undersøkt, ofte inkludert ultralyd (ekkokardiografi) hos hjertespesialist. For familiehunder er jevnlige veterinærkontroller og rask utredning ved tegn på nedsatt utholdenhet eller hoste fornuftig.

Newfoundlandshund kan også være utsatt for cystinuri, en stoffskiftesykdom som kan føre til dannelse av urinsteiner. Det finnes genetiske tester for noen former av cystinuri, som hjelper seriøse oppdrettere å identifisere bærere. Eiere bør være oppmerksomme på tegn som vansker med å urinere, blod i urinen eller smerter i buk- eller ryggområdet. Rikelig tilgang på friskt vann og hyppige lufteturer kan støtte urinveiene, men erstatter ikke veterinærråd.

Som en stor, dypbrystet rase har Newfoundlandshund risiko for magedreining (Gastric Dilatation Volvulus, GDV), ofte kalt «bloat». Dette er en livstruende akutt tilstand der magen fylles med gass og kan vri seg. Symptomer inkluderer brekninger uten oppkast, oppblåst buk, uro og tydelige smerter. Umiddelbar veterinærhjelp er avgjørende. Man kan ikke garantere seg mot magedreining, men flere mindre måltider per dag, å unngå hard trening rundt fôring og å diskutere forebyggende magesekkfiksering (gastropexi) med veterinær kan redusere risiko.

Andre helseaspekter å være oppmerksom på er:

• Øyelidelser som entropion og ektropion i noen linjer
• Ortopediske problemer som korsbåndsskader
• Hudproblemer, særlig hvis pelsen ikke holdes ren og tørr i utsatte områder

Typisk levealder for en Newfoundlandshund er gjerne rundt 8–10 år, selv om enkelte lever lenger med god omsorg og litt flaks. Kombinasjonen av stor kropp og genetiske faktorer begrenser ofte levetiden sammenlignet med mindre raser. Dette gjør forebyggende helsearbeid ekstra verdifullt. Regelmessige helsesjekker, vaksiner, tannpleie og rutinemessig parasittkontroll er en del av ansvarlig hundehold.

Vektkontroll fortjener spesiell oppmerksomhet. Det er lett for en stor hund å legge på seg noen kilo uten at det merkes med en gang, men overvekt belaster både hjerte, ledd og indre organer kraftig. Et fôr av god kvalitet tilpasset store/gigantiske raser, nøye oppmålte porsjoner og jevnlig vurdering av hold med både øyne og hender er helt sentralt.

Når du velger valp, bør du spørre oppdretter om hvilke helsetester som utføres, gjennomsnittlig levealder i linjene og eventuelle kjente problemer. En seriøs oppdretter er åpen og informativ. For voksne Newfoundlandshunder fra omplassering er det lurt å avtale en grundig helsesjekk hos veterinær kort tid etter overtakelse, for å avdekke eksisterende problemer og legge en god plan videre.

Selv om listen over mulige problemer kan virke skremmende, lever mange Newfoundlandshunder gode, komfortable liv. Ved å forstå rasens helsebilde kan eiere ta informerte valg, reagere raskt når noe er galt og investere i forebyggende tiltak som virkelig støtter hundens langsiktige velvære.

Historie og opprinnelse

Newfoundlandshundens historie er nært knyttet til den værharde kysten, det barske klimaet og sjøfartskulturen på øya Newfoundland i Canada. I århundrer arbeidet disse hundene side om side med fiskere og kystsamfunn i en rekke krevende oppgaver. De eksakte opprinnelsene er delvis uklare, men man tror lokale arbeidshunder ble påvirket av ulike europeiske raser som fulgte med innvandrere – muligens mastifftyper og vannhunder fra de britiske øyer og andre steder.

Tidlige beskrivelser og illustrasjoner fra 1700- og 1800-tallet omtaler store, sterke, vannelskende hunder på øya som hjalp til med å dra garn, hente gjenstander fra sjøen og til og med redde mennesker som hadde falt over bord. Historier om Newfoundlandshunder som modig hoppet ut i grov sjø for å redde liv bidro sterkt til ryktet deres som naturlige livredderhunder. Dette var ikke bare romantiske fortellinger – mange dokumenterte redningsaksjoner viser hvordan rasens kraftige svømming, brede bryst og rolige temperament gjorde dem i stand til å takle forhold som ville slått ut de fleste andre hunder.

Etter hvert som handel og reisevirksomhet økte, møtte tilreisende disse imponerende hundene og begynte å ta dem med tilbake til Europa. I Storbritannia fikk rasen raskt mange beundrere. På 1800-tallet ble Newfoundlandshunder populære både som arbeidspartnere og som status-symboler i overklassen. De dukker opp i datidens malerier og litteratur, ofte som verdige, lojale følgesvenner assosiert med vann, skip og redningsarbeid.

I denne perioden utviklet noen linjer seg mer som trekk- og vognhunder på land, hvor de dro vogner lastet med varer, brannutstyr eller landbruksprodukter. Styrken, arbeidsvilligheten og evnen til å jobbe jevnt over lang tid gjorde dem verdifulle i mange yrker. I enkelte områder ble Newfoundlandshunder brukt til å trekke melkekjerrer eller levere post, ofte gjennom travle gater der de navigerte med imponerende pålitelighet.

Med etableringen av kennelklubber og fremveksten av hundeutstillinger begynte formelle rasestandarder å ta form. Newfoundlandshundens utseende ble gradvis mer ensartet, med vekt på den massive, men balanserte bygningen, det karakteristiske hodet og den tunge, vannavstøtende pelsen. Landseer-varianten, oppkalt etter maleren Sir Edwin Landseer som ofte avbildet hvite og svarte Newfoundlandshunder, fikk også anerkjennelse i enkelte land – noen ganger som egen rase eller nært beslektet variant, avhengig av kennelklubbenes regler.

I vår tid brukes Newfoundlandshund sjelden til kommersielt fiske eller tungt trekkarbeid. I stedet er de tradisjonelle evnene kanalisert over i vannredningssport, søk- og redningsarbeid, terapiarbeid og selvfølgelig rollen som hengiven familiehund. Organiserte vannprøver tester Newfoundlandshunder i øvelser som å slepe en båt, hente inn en «svømmer» eller bringe en livline til land – alle øvelser som speiler de oppgavene forfedrene kunne utføre i reelle nødsituasjoner.

Til tross for skiftet fra brygger og fiskebåter til stuer og hager verden over, er rasens kjerneegenskaper fortsatt forankret i historien. Den sterke svømmekraften, de solide nervene og den dype menneskebindingen som en gang gjorde dem uunnværlige for fiskere, gjør dem i dag til høyt verdsatte familie- og terapihunder. Når en Newfoundlandshund stille patruljerer vannkanten mens barna leker, eller forsiktig støtter en utrygg person på terapibesøk, er det lett å se den røde tråden tilbake til de hardtarbeidende forfedrene langs den stormfulle atlanterhavskysten.

Å leve med rasen

Å dele livet med en Newfoundlandshund er både svært givende og praktisk krevende. Fremtidige eiere bør gå inn i dette med åpne øyne og realistiske forventninger. Dette er ikke en rase som passer inn overalt – særlig ikke i svært små leiligheter, tett byliv uten tilgang til uteområder, eller hjem der hunden må være mye alene hver dag.

En av de første realitetene er plass. En fullvoksen Newfoundlandshund tar overraskende mye rom når den ligger utstrakt på gulvet. Ganger føles smalere, døråpninger trangere og biler mindre så snart en Newfoundlandshund flytter inn. De trenger ikke en villa, men setter pris på god plass innendørs til å bevege seg komfortabelt, og et sikkert uteområde hvor de kan slappe av, snuse og strekke på seg. Trapper kan være utfordrende for både valper og eldre hunder med leddplager, så hjem med enkel adkomst til hage og minst mulig glatte, bratte trapper er en fordel.

Økonomisk forpliktelse er en annen viktig faktor. Alt til en Newfoundlandshund er stort – fra fôrporsjoner til senger, seler og legemidler. Kostnader varierer fra sted til sted, men eiere bør regne med:

• Høykvalitets fôr til store raser, ofte flere hundre kilo i året
• Rutinemessig veterinærarbeid, inkludert vaksiner, kontrolltimer og forebyggende behandlinger
• Tidvis spesialistbehandling, særlig ved ortopediske eller hjertemessige problemer
• Profesjonell hjelp til pelsstell hvis du ikke har tid, utstyr eller lyst til å gjøre alt selv

Forsikringspremier for gigantiske raser kan også være høyere enn for små hunder, men mange eiere opplever at forsikring er verdt det med tanke på potensielle utgifter ved operasjoner eller akuttbehandling.

Hverdagen med en Newfoundlandshund dreier seg mye om fellesskap og rutine. Disse hundene er lykkeligst når de får være en del av familiens daglige liv – om det er å slappe av i stuen, bli med på rolige turer eller ligge under bordet på familiepiknik. De passer dårlig inn i hjem der hunden jevnlig er alene hele dagen. Ensomhet kan føre til angst, destruktiv atferd eller nedstemthet. Hvis du jobber fullt, blir løsninger som hundelufter, hundevennlig arbeidsplass eller familiemedlemmer hjemme ekstra viktige.

Nyttig utstyr i et liv med Newfoundlandshund inkluderer:

• Solid sele eller halsbånd og et sterkt bånd som tåler en kraftig hund
• Stor, støttende seng eller madrass som avlaster leddene
• Sklisikre tepper eller matter på glatte gulv for å forebygge fall
• Effektiv børste og kam til pelspleie med høyt volumutbytte
• Bil med tilstrekkelig plass og trygg lufting til en stor hund

Siden Newfoundlandshunder trives best i kjølige omgivelser, må klima tas på alvor. De kan få det tungt i varmt og fuktig vær og må beskyttes om sommeren. Tilgang til skygge, friskt vann og svale inneområder er helt nødvendig. Mange eiere går tur tidlig om morgenen og sent på kvelden i varme perioder, og unngår aktivitet midt på dagen. Noen hunder setter pris på et lite plaskebasseng i hagen for å kjøle poter og buk, men de skal alltid være under tilsyn.

Familiens sammensetning har også betydning. Med barn er tydelige regler viktige. Barn bør lære å respektere hundens plass, ikke klatre på eller vekke en sovende hund, og forstå at Newfoundlandshunden ikke er en levende leke. I retur må hunden læres til å bevege seg rolig rundt små barn og akseptere myk, respektfull håndtering. Konsekvent tilsyn rundt små barn er ufravikelig – ikke fordi Newfoundlandshunden er aggressiv, men fordi uhell lett kan skje med en så stor hund.

Røyting og sikling krever toleranse og gode rengjøringsrutiner. Hår vil dukke opp på klær, møbler og i uventede kroker. Regelmessig pelsstell, en god støvsuger og vaskbare trekk på møbler gjør det mer håndterlig. Når det gjelder sikling har mange husholdninger kluter lett tilgjengelig ved vannskåler og inngangsdører. Over tid blir slike rutiner en naturlig del av hverdagen, og de fleste eiere opplever at kjærligheten og selskapet fra hunden mer enn oppveier ekstraarbeidet.

Reiser og ferier krever litt ekstra planlegging. Ikke alle overnattingssteder godtar gigantiske raser, og enkelte transportmidler har størrelses- eller vektbegrensninger. Ved å lære Newfoundlandshunden å slappe av i bil, bruke bur eller bilsele og finne ro i nye miljøer, blir turer både enklere og tryggere.

Til syvende og sist er det et partnerskap å leve med Newfoundlandshund. Kan du tilby tid, plass, økonomisk trygghet og et varmt, stabilt hjem, vil du få en dypt hengiven venn tilbake. Den stille tilstedeværelsen, det milde gemyttet og den urokkelige lojaliteten beriker hverdagen på utallige små måter. For dem som forstår og aksepterer ansvaret som følger med en så stor og følsom rase, blir Newfoundlandshunden ofte en «én gang i livet»-hund.

Egenskaper

Ofte stilte spørsmål

Er newfoundlandshunder gode familiehunder, og hvordan oppfører de seg sammen med barn?

De er som regel svært milde, tålmodige og tolerante med barn, og derfor blir de ofte kalt «barnepiker» eller «nanny dogs». Den store størrelsen, trege modningen og av og til klønete bevegelser gjør likevel at tilsyn er viktig, særlig rundt små barn. Tidlig sosialisering og trening bidrar til at den naturlige godheten deres kommer til uttrykk på en trygg og håndterbar måte.

Hvor mye mosjon trenger en Newfoundlandshund, og kan den bo i leilighet?

De trenger moderat daglig mosjon, som rolige, jevne turer og mulighet til å strekke ordentlig ut, heller enn hard løping eller hopping. På grunn av størrelsen er de ikke ideelle i små leiligheter, men en rolig voksen hund kan tilpasse seg dersom det er jevnlig tilgang til uteområder og heis. Trapper kan være belastende for leddene, så en bolig med enkel adkomst på bakkeplan er sterkt å foretrekke.

Liker newfoundlands virkelig vann, og er de naturlige svømmere?

De ble opprinnelig avlet som vannrednings- og arbeidshunder, og de fleste har en sterk instinktiv trang til å svømme. De svømmehudaktige potene, den kraftige kroppsbygningen og den vannavstøtende doble pelsen gjør dem svært dyktige i vann. Tilsyn ved vann er likevel helt nødvendig, og unge hunder bør introduseres gradvis slik at de lærer trygg atferd.

Hvor mye pelsstell og røyting kan jeg forvente med en newfoundlander?

De har en kraftig dobbelt pels som røyter jevnt gjennom hele året, og ekstra mye i sesongene når de “blåser” pelsen. Børsting flere ganger i uken hjelper mot floker og løs pels, og enda hyppigere stell er nødvendig i røyteperiodene. Regelmessig stell av ører, kloklipp og oppfølging av pelsen rundt ører og bakpart er viktig for å forebygge hudproblemer.

Hva er de vanligste helseproblemene hos newfoundlands?

De er utsatt for flere ortopediske problemer som hofte- og albuedysplasi, samt hjertesykdommer som subvalvulær aortastenose. Cystinuri, som kan føre til urinsteiner, forekommer også hos rasen. Ansvarlige oppdrettere undersøker hundene for disse problemene, men eiere bør likevel være forberedt på potensielt høye veterinærkostnader og nøye, langsiktig oppfølging.

Hvor store blir newfoundlands­hunder, og hvor mye plass trenger de hjemme?

Voksne hanner veier vanligvis mellom 60 og 70 kilo, mens tispene er noe mindre, men fortsatt svært store. De trenger ikke en enorm hage, men de trenger nok plass inne til å kunne bevege seg komfortabelt, legge seg helt utstrakt og snu seg uten å støte borti møbler. Det er viktig å planlegge for store senger, solide matskåler og brede passasjer i hjemmet.

Er newfoundlands enkle å trene med tanke på størrelsen og temperamentet deres?

De er intelligente og som regel ivrige etter å gjøre eieren til lags, men de kan være sene til å bli voksne og ganske sensitive. Rolig, konsekvent trening basert på belønning fungerer best, og bør starte tidlig på grunn av den raske veksten deres. Det er spesielt viktig å lære dem gode båndvaner og impulskontroll på grunn av styrken deres.

Hvor godt tåler newfoundlandsvarmer, og hvilket klima passer best for dem?

Den tykke dobbeltpelsen deres er bedre egnet for kjøligere klima, og de kan lett bli overopphetet i varmt eller fuktig vær. I varme perioder trenger de tilgang til skygge, svale innendørsområder og rikelig med vann, og mosjon bør begrenses til de kjøligere delene av dagen. Aircondition anbefales sterkt i varmere områder.

Hvor mye spiser en Newfoundlandshund, og hva bør jeg vite om fôring av en så stor rase?

De spiser mindre per pund enn mange mindre, mer energiske raser, men det totale fôrinntaket er likevel betydelig på grunn av størrelsen. Et høykvalitetsfôr for store raser og nøye kontrollert vekst hos valper bidrar til å beskytte leddene. Eiere bør følge nøye med på vekten, siden overvekt øker risikoen for ortopediske problemer og hjertesykdom.

Er newfoundlands veldig siklete og rote­te inne i huset?

Mange sikler, spesielt etter at de har drukket eller i varmt vær, og noen kan slenge spytt på vegger og møbler. Den tette pelsen drar også med seg vann og skitt inn, så du må ha en realistisk toleranse for søl og rot. Det hjelper å ha håndklær tilgjengelig ved vannskåler og dører, og med jevnlig pelsstell blir hverdagen lettere å håndtere.

Kilder

• The Kennel Club (UK)
• Fédération Cynologique Internationale (FCI)
• Dansk Kennel Klub (Denmark)
• Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)
• Norwegian Kennel Club