Islandsk fårehund

Innholdsfortegnelse

Kjappe fakta

Islandsk fårehund er Islands eneste nasjonale hunderase og har levd side om side med vikinger i over tusen år.
Den er kjent for sitt blide, sosiale vesen og tar som regel imot besøkende som venner, ikke som inntrengere.
Denne spisshund‑typen av gjeterhund finnes både i kort- og langhåret variant, alltid med en tett dobbeltpels som tåler ruskevær godt.
Rasen er naturlig vokal og bruker bjeffing til å kommunisere og gjete, noe som kan være både nyttig og utfordrende i moderne hjem.
Islandsk fårehund er en allsidig familiehund som trives best i aktive familier, og gjør det godt i aktiviteter som agility, turer i skog og fjell og gjeterhundprøver.

Utseende og pels

Islandsk fårehund er en middels liten, robust spisshund med velbalansert, lett rektangulær kropp. De fleste voksne hanner er rundt 46 centimeter høye ved manken, tispene litt mindre, vanligvis rundt 42 centimeter. Vekten ligger ofte mellom 9 og 16 kilo, avhengig av kjønn, bygning og kondisjon. Helhetsinntrykket er en kompakt, smidig hund som kan bevege seg raskt og lett endre retning – en egenskap som var helt nødvendig når den arbeidet med islandske sauer og hester i ulendt terreng.

Et av de første trekkene folk legger merke til hos Islandsk fårehund er det reveaktige, uttrykksfulle ansiktet. Øynene er mandelformede og mørke, med et livlig og vennlig uttrykk. De trekantede ståørene sitter høyt på hodet og er svært bevegelige, og vender seg ofte mot lyder som små radarantenner. Den tykke, buskete halen bæres krøkket over ryggen eller til én side, typisk for nordiske spisshunder. Når hunden er avslappet kan halen henge mer løst, men i bevegelse krøller den seg gjerne livlig og understreker rasens glade uttrykk.

Pelsen er et kjennetegn ved rasen. Islandsk fårehund har en tett dobbeltpels som isolerer mot vind, regn og snø. Den finnes i to hårlengder:

Korthåret: Dekkhårene er middels lange på kroppen, med kortere hår i ansiktet og på framsiden av bena, og noe lengre hår på hals, bryst og baksiden av lårene.
Langhåret: Dekkhårene er lengre og danner ofte en tydelig man rundt hals og skuldre, samt beheng på baksiden av bena og halen.

Hos begge varianter er underulla myk, tett og svært værbestandig. Det er underulla som holder Islandsk fårehund varm om vinteren og kjølig om sommeren ved å fange luft tett inntil huden. Fargene er alltid flerfarget i kombinasjon med hvitt. Vanlige farger er ulike røde nyanser, sobel/fawn, krem, sjokolade og svart, ofte med hvite tegninger og av og til med sort maske eller sobel‑skygger. Mønsteret kan variere mye, så ingen Islandsk fårehund ser helt lik ut som en annen.

Pelsstellet er forholdsvis enkelt, men krever jevnlig innsats. Rasen røyter kraftig én til to ganger i året, og i disse periodene vil du finne dotter av underull på møbler, klær og i krokene hjemme. Grunnig børsting minst tre ganger i uken i røyteperiodene hjelper til med å fjerne løs pels og holde pelsen sunn. Utenom røyting holder det som regel med en ukentlig gjennombørsting. En karde eller stiftbørste kombinert med en metallkam fungerer godt for å nå ned i underulla, spesielt rundt kragen, bakparten og halen.

Regelmessig stell bør også omfatte sjekk og rens av ører, klipping av klør og å følge med på tennene. Bading kan gjøres relativt sjelden, siden pelsen har en viss selvregrerende effekt. Mange islandske fårehunder trenger bare bad noen få ganger i året, med mindre de ruller seg i noe ekstra illeluktende. For mye bading kan fjerne pelsens naturlige fettstoffer, så bruk mild hundesjampo og skyll godt. Med en ganske enkel stellerutine og en pels bygget for uteliv, regnes Islandsk fårehund som relativt lettstelt til å være en dobbeltpelset rase – men framtidige eiere bør være komfortable med å ha en del hundehår som en naturlig del av hverdagen.

Temperament og personlighet

Islandsk fårehund har rykte på seg for å være en glad, entusiastisk og svært menneskeorientert følgesvenn. Eiere beskriver dem ofte som «smilende» hunder på grunn av deres lyse, glitrende uttrykk og livlige opptreden. De liker å være med på alt familien gjør, enten det er fjelltur, hagearbeid eller bare å følge med når man beveger seg fra rom til rom. Dette er ikke en rase som trives med å bli holdt utenfor eller stengt vekk fra familiens aktiviteter.

I familier er Islandsk fårehund som regel mild, tålmodig og kjærlig. Mange fungerer godt i hjem med barn, særlig når de vokser opp sammen og lærer gode vaner gjensidig. Deres myke, men lekne væremåte kan gjøre dem til flotte lekekamerater for barn, selv om de kan være ganske sprettne og energiske, spesielt som unge. Tilsyn er viktig med helt små barn, slik at alle lærer å respektere hverandres grenser. Blir de godt sosialisert tidlig, utvikler islandske fårehunder seg ofte til hunder som tåler tempo og støy i en aktiv husholdning.

Rasens gjeterbakgrunn viser seg i årvåkenheten og det naturlige ønsket om å ha oversikt over «flokken». Noen islandske fårehunder vil prøve å «samle» mennesker eller andre dyr, gjerne ved å løpe rundt dem eller nappe lett i hælene. Dette er som regel ikke aggressivt, men kan oppleves som overraskende eller plagsomt hvis det ikke håndteres. Tydelig, vennlig trening og å lede denne atferden over i lek eller strukturerte aktiviteter hjelper godt. Den sterke tilknytningen til familien gjør også at mange islandske fårehunder er følsomme for stemningen i hjemmet. De tåler dårlig hardhendt behandling eller hevede stemmer, og kan bli urolige hvis de opplever at ting er anspente eller uforutsigbare.

Et særtrekk ved rasen er den vokale naturen. Tradisjonelt brukte Islandsk fårehund bjeffing til å samle sauer, varsle om rovdyr og kommunisere over lange avstander i åpne landskap. I et moderne nabolag kan dette innebære en hund som varsler besøkende, forbipasserende hunder, merkelige lyder – og av og til løv som blåser forbi. En viss grad av bjeffing er normalt og en del av rasens karakter, men den kan dempes med konsekvent trening. Å lære inn en god «stille»-kommando, sørge for nok mosjon og gi mental stimulering, reduserer risikoen for problembjeffing. De som ønsker en svært stille hund kan oppleve rasen som krevende, men eiere som setter pris på en uttrykksfull «prater» blir ofte glade i kommenteringen.

Overfor fremmede er Islandsk fårehund som regel vennlig eller høflig reservert heller enn mistenksom. De tar ofte imot gjester med logrende hale og nysgjerrige snus, og blir gjerne fort venner når de merker at alt er trygt. De er ingen utpregede vakthunder og mangler ofte den alvorligheten typiske vaktraser har. I stedet opptrer de mer som entusiastiske verter som vil hilse på nye mennesker og samtidig holde oversikt over situasjonen.

Når det gjelder andre dyr, fungerer islandske fårehunder som oftest bra, særlig hvis de fra ung alder får treffe ulike hunder og andre husdyr. Som samarbeidende gjeterhund er rasen vant til å jobbe rundt både buskap, hester og andre hunder. Mange lever fint sammen med katter, spesielt hvis introduksjonen skjer gradvis og klare grenser opprettholdes. Individuelle forskjeller finnes naturligvis, og enkelte hunder kan være mer bestemte eller pågående enn andre, så god sosialisering er alltid viktig.

Alt i alt kombinerer Islandsk fårehund et mykt temperament med livlig energi. De trives best i hjem der de får mye samvær, tydelig rammeverk og rikelig med kjærlighet. Eiere som ønsker en glad, vokal hund som alltid er klar for neste eventyr, vil oppleve personligheten som en stor glede, mens de som foretrekker en mer selvstendig eller stille hund bør justere forventningene før de tar en Islandsk fårehund inn i hjemmet.

Trening og mosjon

Islandsk fårehund er en intelligent, lærevillig rase som liker å jobbe tett sammen med mennesker. Treningen lykkes best når den bygger på positiv forsterkning, tydelig kommunikasjon og variasjon. Fordi mange islandske fårehunder er følsomme og ivrige etter å gjøre rett, reagerer de dårlig på harde korrigeringer eller strenge metoder. De trives derimot veldig godt med belønninger som små godbiter, leker, begeistret ros og mulighet til å leke eller utforske.

Grunnleggende lydighet bør starte tidlig, helst så snart valpen kommer i hus. Innlæring av grunnkommandoer som sitt, dekk, bli, innkalling og «nei/lat være» gir struktur og forebygger at uønskede vaner fester seg. Islandsk fårehund kan være litt oppfinnsom og rampete, så pålitelige kommandoer gjør det lettere å styre energien i ønsket retning. Korte, morsomme treningsøkter på 5–10 minutter flere ganger daglig er ofte mer effektive enn lange, gjentakende øvelser.

Innkalling er et område som fortjener ekstra oppmerksomhet. Fordi rasen tradisjonelt har jobbet løs over åpne landskap, liker mange individer å løpe og utforske. En sikker innkalling er viktig for sikkerheten, særlig hvis du vil gå i skog og fjell med hunden løs. Bruk av langline, ekstra gode belønninger og mye trening i ulike miljøer bygger en stabil respons. En god «stille»-kommando er også svært nyttig, gitt rasens naturlige tilbøyelighet til å bjeffe.

Når det gjelder mosjon, er Islandsk fårehund en aktiv rase, men som regel ikke overdrevent hektisk. De fleste voksne trives best med minst én til to timer fysisk aktivitet daglig, kombinert med mental stimulering. Dette kan for eksempel omfatte:

Rask daglig tur eller fottur, gjerne i variert terreng
Løping løs i trygge, inngjerdede områder
Lek som apport, drakamp eller gjemsel med leker
Nesearbeid eller enkle sporøvelser i hage eller park

I tillegg til fysisk mosjon er mental aktivitet avgjørende. Aktiviseringsleker og fôringsspill, innlæring av nye triks og rullering av interaktive leker holder den kloke hundehjernen i arbeid. Mange islandske fårehunder gjør det meget godt i hundesport. Agility – med hinder, tunneler og slalåm – passer spesielt godt til deres smidige kropper og kjappe hoder. Lydighet, rally og gjeterhundprøver gir også gode muligheter til å bruke arbeidsegenskapene og styrke båndet mellom hund og fører.

En del eiere driver også med aktiviteter som canicross, lange fotturer eller enkle søks‑ og redningsleker med sine islandske fårehunder. Rasen har god luktesans, er oppmerksom og arbeidsvillig, og egner seg derfor til mange ulike aktiviteter. De er som regel litt mer moderate i intensitet enn de aller mest krevende gjeterhundrasene, noe som gjør at de også tåler roligere dager innimellom, så lenge det totale aktivitetsbehovet dekkes jevnt over.

Uten tilstrekkelig mosjon og aktivisering kan Islandsk fårehund bli rastløs, og kjedsomhet kan gi utslag i problematferd som overdreven bjeffing, gnaging eller kreative forsøk på å rømme fra hagen. En daglig plan som inkluderer fysiske turer og korte trenings‑ eller lekeøkter inne, forebygger mye av dette. En godt mosjonert islandsk fårehund er som oftest en rolig og tilfreds følgesvenn hjemme.

Treningen bør også omfatte mer enn formelle kommandoer og sport – som høflig oppførsel overfor besøkende, rolig atferd i bil, og at hunden er komfortabel med håndtering under stell og veterinærbesøk. Siden de ofte er sosiale av natur, trives islandske fårehunder vanligvis godt på valpekurs og i organiserte lekegrupper, der de kan øve på høflig samvær med andre hunder og mennesker. Med tålmodig, konsekvent veiledning utvikler de fleste islandske fårehunder seg til samarbeidsvillige, lydhøre partnere som oppriktig liker å lære og jobbe sammen med eieren sin.

Helse

Islandsk fårehund regnes generelt som en robust og sunn rase, formet av århundrer med arbeid i et hardt nordlig klima. Historisk var det bare de mest hardføre hundene som overlevde forholdene på Island, noe som har bidratt til en rase med god grunnhelse. Likevel kan islandske fårehunder, som alle raser, være disponert for enkelte helseutfordringer som ansvarlige oppdrettere og eiere bør kjenne til.

Leddhelse er et viktig fokusområde. Hoftedysplasi og albuedysplasi forekommer i rasen, selv om bevisst avl har bidratt til at forekomsten er mer moderat enn hos enkelte større brukshundraser. Det anbefales sterkt at avlsdyr røntgenundersøkes for hofter og albuer. Valpekjøpere bør spørre oppdretter om hofte- og albueresultater hos foreldredyrene og gjerne i tidligere generasjoner. Å holde hunden slank og unngå kraftige belastninger mens den vokser, bidrar også til å skåne utviklende ledd.

Øyehelse er et annet område å være oppmerksom på. Tilstander som katarakt (grå stær) og distichiasis, der ekstra øyevipper vokser langs øyelokkskanten, er rapportert. Regelmessige øyeundersøkelser hos veterinær med øyespesialkompetanse og godkjenning av avlsdyr er med på å redusere risikoen for arvelige øyesykdommer. Eiere bør følge med på symptomer som økt tåreflod, uklarhet, rødhet eller lysømfintlighet, og kontakte veterinær ved mistanke om problemer.

Noen islandske fårehunder kan være utsatt for patellaluksasjon (løse kneskåler) og andre ortopediske tilstander. Selv om alvorlige problemer ikke er svært vanlige, lar seriøse oppdrettere ofte hundene undersøke for patellastabilitet og andre strukturelle forhold. Epilepsi og enkelte autoimmune sykdommer er også rapportert i rasen, om enn ikke utbredt. Samvittighetsfulle avlsprogrammer forsøker å overvåke slike tilstander og unngå kombinasjoner som kan øke risikoen.

Forventet levealder for Islandsk fårehund ligger gjerne rundt 12–14 år, og mange holder seg aktive og vitale langt opp i senioralderen. For å støtte god helse på lang sikt, bør eiere prioritere:

Et balansert, kvalitetsfôr tilpasset hundens alder, størrelse og aktivitetsnivå
Regelmessige veterinærkontroller, inkludert tannundersøkelser og profesjonell tannrens ved behov
Jevnlig mosjon for å holde muskulatur, hjerte og hode i form uten å overbelaste leddene
God vektkontroll, siden overvekt belaster ledd og øker risikoen for stoffskifte‑ og livsstilssykdommer

Forebyggende stell er spesielt viktig med tanke på den tette pelsen. Flått eller hudproblemer kan noen ganger gjemme seg, så eiere bør bruke pelsstell til å sjekke hud, ører og poter. Tannhelse er ofte undervurdert, men har stor betydning for hundens allmenntilstand. Daglig eller i det minste hyppig tannpuss, kombinert med egnede tyggeprodukter, reduserer plakk og risikoen for tannkjøttsykdom.

Genetisk testing brukes i økende grad i mange raser, og oppdrettere av Islandsk fårehund kan benytte tilgjengelige tester for kjente arvelige tilstander der det er relevant. Ved kjøp av valp er det lurt å diskutere hvilke helseundersøkelser som er gjort på foreldrene, og hvilken type helsegaranti eller oppfølging oppdretter tilbyr. En seriøs oppdretter vil være åpen om eventuelle helseproblemer som har dukket opp i linjene, og oppriktig opptatt av å forbedre rasens helsesituasjon.

Med oppmerksomt stell, jevnlig veterinæroppfølging og gjennomtenkt avl, lever de fleste islandske fårehunder lange, aktive liv. Fremtidige eiere som forplikter seg til regelmessige helsesjekker, god ernæring og passende mosjon, øker sjansen betydelig for at hunden forblir en livlig, trofast følgesvenn i mange år.

Historie og opprinnelse

Islandsk fårehund har en av de eldste og mest fascinerende historiene blant dagens hunderaser. Forfedrene kom til Island for over tusen år siden sammen med norrøne nybyggere, ofte omtalt som vikinger. Disse sjøfarerne tok med seg spisshund‑typer av gjeterhunder om bord når de utforsket og slo seg ned i nye områder i Nord-Atlanteren. Vel fremme på Island måtte hundene tilpasse seg en karrig, vulkansk øy med tøft klima og begrensede ressurser.

Gjennom århundrer formet naturlig seleksjon og praktisk avl hos bøndene en hund som kunne trives under slike forhold. Islandsk fårehund ble en uunnværlig hjelper på gården og ble brukt til å gjete sauer, hester og tidvis storfe over åpne, steinete landskap. I motsetning til noen gjeterhunder som jobber med fysisk press og biting, brukte Islandsk fårehund først og fremst smidighet, klokskap og vedvarende bjeffing for å flytte og kontrollere buskapen. Evnen til å ta seg frem i bratte bakker, over elver og ujevnt underlag gjorde rasen ideelt tilpasset Islands krevende natur.

Islands geografiske isolasjon gjorde at rasen utviklet seg nærmest uten innblanding fra andre hundetyper i mange generasjoner. I tillegg til gjeting fungerte hundene som vakthunder på avsidesliggende gårder, og varslet når fremmede eller rovdyr nærmet seg. De måtte være tøffe nok til å tåle plutselige stormer, men samtidig vennlige og pålitelige overfor familien og dyrene de levde sammen med. Denne kombinasjonen av robusthet, utadvendt temperament og skjerpet oppmerksomhet preger rasen fortsatt i dag.

Historien har likevel ikke vært uten motgang. Flere ganger har sykdom, harde vintre og endrede driftsformer i landbruket ført til kraftige nedganger i bestanden. På slutten av 1800‑tallet og begynnelsen av 1900‑tallet var rasen reelt truet av utryddelse. Bekymrede ildsjeler på Island og i andre land startet da bevaringsarbeid. Nøye registrering av stamtavler, målrettet avl og formidling av rasens særpreg og historie bidro til å stabilisere antallet.

Den formelle anerkjennelsen av Islandsk fårehund som egen rase tok form på 1900‑tallet. Nasjonale kennelklubber, og senere internasjonale organisasjoner, godkjente rasebeskrivelser som definerte idealet for Islandsk fårehund når det gjelder utseende, temperament og bruksegenskaper. Etter hvert som rasen ble mer kjent utenfor Island, engasjerte entusiaster i blant annet Skandinavia, ellers i Europa og Nord‑Amerika seg i bevaring og avl.

I dag feires Islandsk fårehund både som en historisk brukshund og som en kjærlig familiehund og allsidig sportshund. På Island deltar enkelte hunder fortsatt i tradisjonell gjeting, særlig under de årlige saue‑ og hesterundene. I andre land stiller de ofte i gjeterhundprøver, agility, rally, lydighet og ulike hundesporter som viser fram rasens intelligens og smidighet. I hjemmet fungerer de som hengivne familiehunder, turkamerater og ivrige lekekamerater for barn.

Selv om rasen er mer kjent enn tidligere, er Islandsk fårehund fortsatt relativt sjelden sammenlignet med mange vanlige familiehunder. Raseklubber og engasjerte eiere arbeider målrettet for å bevare genetisk variasjon, sikre god helse og ta vare på de rasetypiske egenskapene som har preget rasen gjennom århundrer. Å eie en Islandsk fårehund er på mange måter å dele hverdagen med et levende stykke nordisk historie – en liten, men robust påminnelse om samspillet mellom mennesker og hunder i noen av verdens mest utfordrende landskap.

Å leve med rasen

Å leve med Islandsk fårehund er både givende og aktivt. Rasen passer best for mennesker som liker å inkludere hunden i hverdagen, og som ikke ser den som pynt eller ren «hagehund». Hvis du trives med turer i all slags vær, helger utendørs, og liker tanken på å dele hjemmet med en pratsom, uttrykksfull følgesvenn, kan Islandsk fårehund være et svært godt valg.

Det daglige behovet handler om mer enn en rask runde rundt kvartalet. Selv om rasen ikke er like intens som enkelte høydrevne gjeterhunder, trenger de fleste islandske fårehunder en god kombinasjon av fysisk mosjon og mental stimulering. En typisk dag kan innebære en lengre morgentur, litt lek eller trening på ettermiddagen og en kortere kveldstur. På ekstra travle dager kan aktiviseringsleker, nesearbeid og korte treningsøkter inne hjelpe hvis du ikke rekker en lang tur. De tilpasser seg godt til aktive hjem i forstad eller på landet, og kan bo i leilighet dersom eier virkelig prioriterer mosjon og aktivisering – men en sikker hage eller gårdsplass er definitivt en fordel.

Den sterke sosiale legningen gjør at de ikke trives med å være alene store deler av dagen, dag etter dag. Mange klarer noen timer alene hvis de er godt trent på det og får nok aktivitet først, men en hverdag der hunden jevnlig er alene hele arbeidsdager, er langt fra ideelt. Hundelufter, hundebarnehage eller deling av ansvar i familien kan bidra til at en Islandsk fårehund får nok selskap og stimulering.

Økonomisk innebærer rasen omtrent de samme kostnadene som andre mellomstore hunder. Årlige utgifter vil vanligvis omfatte:

Kvalitetsfôr, fra moderat til høyere prisnivå avhengig av merke og fôringsopplegg
Rutinemessig veterinærbehandling, som vaksiner, parasittforebygging og årlige helsesjekker
Eventuell profesjonell grooming, særlig i tunge røyteperioder hvis du ønsker hjelp
Kursavgifter, klubbkontingenter eller utstyr dersom dere deltar i organiserte aktiviteter

I tillegg bør du planlegge for uforutsette veterinærutgifter, siden uhell og sykdom kan ramme alle raser. Dyreforsikring er vel verdt å vurdere for å håndtere potensielt store kostnader.

I hjemmet er det flere typer utstyr som gjør livet med Islandsk fårehund enklere og triveligere:

En solid, behagelig sele og et godt bånd til daglige turer
Et trygt bur eller en fast liggeplass der hunden kan trekke seg tilbake og slappe av
Børster og kammer egnet for dobbelt pels, samt klotang eller klosliper
Interaktive leker som fôringsspill, aktivitetsballer og holdbare tyggeleker
ID‑brikke og, der det kreves, korrekt registrering og mikrochip

Fordi Islandsk fårehund er naturlig pratsom, er det lurt å tenke over bomiljøet. Bor du i leilighet, bør du tidlig legge vekt på å lære hunden å være rolig, og samtidig informere naboer om at du jobber aktivt med lydnivået. Har du hage, bør den være godt inngjerdet, da nysgjerrige islandske fårehunder gjerne vil utforske verden utenfor hvis de får sjansen.

Familier med barn vil som regel oppleve rasen som et godt valg, så lenge alle lærer gjensidig respekt. Barn bør lære å ikke dra i pels eller hale, og hunden bør trenes i å leke rolig og forsiktig. Det samme gjelder i hjem med andre dyr. Gradvis introduksjon, styrt samvær og tydelige rutiner gjør overgangen for alle parter enklere.

Til syvende og sist innebærer det å leve med Islandsk fårehund at du omfavner personligheten deres. De vil sannsynligvis følge deg fra rom til rom, komme med «meninger» i form av bjeff eller smålyder, og se forventningsfullt på deg hver gang du tar fram bånd eller leker. Den positive siden er at dette skaper et tett og givende bånd. Du får en følgesvenn som er entusiastisk med på eventyr, våken for endringer rundt dere og genuint opptatt av å være en del av livet ditt. For mennesker som setter pris på en engasjert, kjærlig og litt pratsom partner, kan det å dele hjem med en Islandsk fårehund være en svært tilfredsstillende opplevelse som bringer et lite stykke islandsk ånd inn i hverdagen.

Egenskaper

Høy energi

Lett å trene

Liten

Egenskap	Verdi
Rasetype	Renras
Aggressivitet	2/5
Barnevennlig	3/5
Energivå	4/5
Røyting	3/5
Helse	4/5
Intelligens	3/5
Pelspleiebehov	3/5
Læreevne	4/5
Bjeffenivå	4/5
Høyde	41 – 46 cm
Vekt	10 – 14 kg
Forventet levealder	13 – 17 år

Ofte stilte spørsmål

Hvordan er den typiske lynnen til en islandsk fårehund sammen med familie og barn?

Denne rasen er som regel blid, sosial og svært menneskeorientert. De fleste individer trives godt med respektfulle barn og liker å være med på familieaktiviteter, men de kan være både pratsomme og energiske, noe som kan oppleves som overveldende for veldig små barn. Tidlig sosialisering og klare grenser bidrar til å kanalisere entusiasmen deres inn i høflig oppførsel.

Hvor mye mosjon trenger en islandsk fårehund egentlig hver dag?

Til tross for at de er små til middels store, har de energinivå som en arbeidende gjeterhund. Beregn minst 60 til 90 minutter med fysisk aktivitet hver dag, kombinert med trening eller hjernetrim som holdespill og aktivitetsleker for å holde dem mentalt stimulert. Uten nok mosjon og mentale utfordringer kan de utvikle plagsom bjeffing eller bli rastløse.

Er islandsk fårehund veldig vokal, og kan bjeffingen deres kontrolleres?

De er naturlig årvåkne og kjent for å bjeffe mye, en egenskap som stammer fra historien deres som gårds- og gjeterhunder. Å få dem til å slutte helt å bjeffe er urealistisk, men du kan dempe bjeffingen med tidlig trening, faste kommandoer, belønning av rolig atferd og tilstrekkelig mosjon. Boligsituasjoner med strenge støykrav kan derfor være utfordrende.

Går islandske fårehunder godt overens med andre hunder og kjæledyr?

De fleste er vennlige og sosiale med andre hunder, spesielt hvis de har vokst opp sammen med dem fra ung alder. Gjetinstinktet deres kan gjøre at de jager eller forsiktig «samler» mindre dyr, så introduksjoner bør skje under tilsyn, og noen kjæledyr vil aldri sette pris på den atferden. God sosialisering og trening hjelper dem å lære når de skal la andre dyr være i fred.

Hva er de vanligste helseproblemene hos islandsk fårehund?

Alt i alt regnes de som en relativt frisk rase med lang levealder, men de kan være utsatt for hofteleddsdysplasi, patellaluksasjon og enkelte øyeproblemer. Noen linjer kan også ha arvelige tilstander som kryptorkisme eller, mer sjelden, nevrologiske problemer. Det er viktig å velge en oppdretter som helseundersøker avlsdyrene og deler resultatene.

Hvor mye stell krever den doble pelsen til en islandsk fårehund?

De har en tett dobbelt pels som røyter moderat mesteparten av året, og kraftig under sesongvis pelsskifte. Ukentlig børsting er som regel nok i rolige perioder, men daglig børsting er nyttig når de røyter mye for å fjerne løs underull. Jevnlig klipping av klør og et bad innimellom vil holde dem rene og komfortable.

Kan en islandsk fårehund trives i et varmt klima?

De ble avlet for kaldt og hardt islandsk vær, så varme er mer utfordrende for dem enn kulde. I varme eller fuktige klima trenger de tilgang til skygge, rikelig med vann, aircondition innendørs og at mosjon begrenses til dagens kjøligere perioder. Overoppheting kan være en risiko, spesielt i perioder med kraftig røyting.

Er islandsk fårehund egnet til å bo i leilighet?

Leilighetsliv er mulig hvis bjeffing håndteres godt og behovet for mosjon dekkes fullt ut hver dag. De trenger flere daglige turer, aktiv lek og mental stimulering – ikke bare korte lufteturer for dobesøk. Tynne vegger eller støyfølsomme naboer kan gjøre deres naturlige tendens til å bruke stemmen til et betydelig problem.

Hvor sterk er gjeterinstinktet hos islandske fårehunder, og vil de prøve å «gjete» barn?

Gjetinstinktet deres er som regel tydelig, men det viser seg ofte som sirkling, jaging av bevegelser og varsellåring heller enn biting. Noen kan prøve å gjete løpende barn eller joggere, noe som kan være plagsomt eller skremmende hvis det ikke tas tak i. Å lede dem over til aktiviteter som apport, organiserte gjeteraktiviteter eller lydighetstrening hjelper dem å få utløp for dette instinktet på en mer passende måte.

Hva slags trening passer best for en islandsk fårehund?

De er intelligente, lærevillige og responderer svært godt på positiv forsterkning med godbiter, leker og ros. Korte, varierte økter bidrar til å forebygge kjedsomhet og gir god bruk for den kvikke hjernen deres. Det er viktig å være konsekvent når det gjelder bjeffing, hopping og gjetertendenser, slik at den naturlige livligheten deres ikke utvikler seg til et problem.