Hovawart

Innholdsfortegnelse

Kjappe fakta

• Intelligent tysk brukshund utviklet som allsidig gårds- og eiendomsvokter
• Dypt lojal mot egen familie, ofte reservert eller avmålt overfor fremmede
• Kraftig, atletisk hund som trenger både mental og fysisk aktivisering for å holde balansen
• Middels lang, værbestandig pels i tre farger: svart, svart med tantegninger og blond
• Sent modnende, stødig gemytt som vanligvis er mentalt ferdig utviklet rundt 3‑årsalderen

Utseende og pels

Hovawart er en stor, kraftig hund med et naturlig, ikke‑overdrevet utseende. Ved første øyekast tenker mange på en litt lettere og mer atletisk Golden Retriever eller en mindre tung Newfoundland, men Hovawarten har en helt egen og tydelig silhuett. Hannhunder er vanligvis rundt 63–70 cm høye ved manken, tisper noe mindre, cirka 58–65 cm. Kroppen er litt lengre enn den er høy, noe som gir et imponerende, men likevel smidig preg. Brystkassen er dyp uten å være tønneformet, og rygglinjen er rett og sterk. Disse proporsjonene gjør Hovawarten til en utholdende beveger som kan trave lenge uten å miste energi eller stabilitet.

Hodet er kraftig uten å være grovt, med bred skalle som smalner jevnt mot snuten. Stoppet er tydelig, men ikke brått. Øynene er middels store, ovale og som oftest varmt brune, med et rolig og oppmerksomt uttrykk. Ørene er trekantede, høyt ansatte og ligger tett inntil hodet, innrammer ansiktet og bidrar til det milde uttrykket. Halen er godt behåret og bæres i en lett bue som følger hundens bevegelser naturlig, uten å være for høy eller stramt krøllet.

Hovawarten har en middels lang, lett bølget pels med god beheng på baksiden av beina, på halen og under kroppen. Underulla er tett og gjør at hunden kan jobbe komfortabelt i dårlig vær. Rasens tre anerkjente fargevarianter er:

• Svart
• Svart med tantegninger
• Blond

Sorte Hovawarter er helt sorte med dyp glans når pelsen er i god kondisjon. Svart med tan har tydelige tantegninger i ansiktet, på brystet, nedre del av beina og under halen. Blonde Hovawarter varierer fra lys honningfarge til dypere gyllen nyanse. Uansett farge skal pelsen føles kraftig og fyldig, men ikke overdrevent lang eller ekstrem. Det er en arbeidsfrakk, ikke en ren pyntes pels.

Pelsstellet er forholdsvis greit for en såpass stor hund, forutsatt at det gjøres regelmessig. En grundig gjennom børsting to–tre ganger i uken holder som oftest tover unna og fordeler de naturlige oljene i pelsen. Legg særlig vekt på utsatte områder som bak ørene, under halsbåndet, i armhulene og langs ”buksene” på bakbeina. I røyteperiodene vår og høst kan daglig børsting være nødvendig for å håndtere mengden underull som løsner.

Bading trengs som regel bare når hunden er skitten eller har rullet seg i noe ubehagelig. Pelsen er naturlig smussavvisende, så når den tørker, faller mye av gjørmen av av seg selv. Klipp er sjelden nødvendig, utover lett oppstussing av overflødig hår mellom tærne og eventuelt litt rundt ørene for bedre lufting. Klør bør kontrolleres og klippes jevnlig, særlig hos hunder som hovedsakelig går på mykt underlag. Med et enkelt, men konsekvent stell bevarer Hovawarten sitt edle, naturlige utseende og holder seg komfortabel i all slags vær.

Lynne og personlighet

Hovawart er først og fremst en familiehund med vokterinstinkt, og hele dens væremåte gjenspeiler denne bakgrunnen. Dette er en dypt lojal rase som knytter sterke, ofte intense bånd til sine mennesker. Mange eiere beskriver Hovawarten som en skygge som stille følger dem fra rom til rom, alltid våken og observant, men ikke hele tiden masete etter oppmerksomhet. Den trives best når den får være med i familiens hverdag, enten det betyr tur i skogen, lek i hagen eller å ligge ved føttene dine mens du jobber.

Overfor barn er en godt oppdrettet og godt sosialisert Hovawart som regel tålmodig, rolig og varsom. De tar ofte sin selvutnevnte rolle som beskytter alvorlig, og kan plassere seg mellom barnet og noe de oppfatter som fremmed. Samtidig må man huske at dette er en stor og sterk hund. Unge Hovawarter kan være voldsomme i leken og lett velte små barn uten å mene det. Som med alle raser er tilsyn, mild veiledning og å lære barn å respektere hundens grenser helt nødvendig. Når de vokser opp sammen og behandles rettferdig, kan forholdet mellom en Hovawart og barn bli helt spesielt.

Overfor fremmede er rasen typisk mer reservert enn utadvendt. Hovawarten er sjelden typen som løper bort til alle besøkende med logrende hale og åpen begeistring. I stedet vil den ofte observere nye mennesker rolig, gjerne med et alvorlig preg, og selv vurdere om personen er velkommen. God tidlig sosialisering på ulike mennesker, lyder og miljøer er avgjørende for å unngå unødig mistenksomhet eller skyhet. Når en Hovawart først aksepterer noen som en del av den ”trygge sirkelen”, vil den gjerne også bli varm og kjærlig mot denne personen.

Hvordan den fungerer med andre hunder og dyr, avhenger mye av individets temperament og tidlige erfaringer. Mange Hovawarter lever harmonisk med andre hunder, spesielt hvis de introduseres nøye allerede som valper. Samtidig kan de være ganske selv sikre og gir ikke alltid etter hvis de blir utfordret. Spenninger mellom hunder av samme kjønn forekommer i enkelte linjer. Med katter og smådyr går det fint hos mange, særlig hvis de vokser opp sammen, mens andre kan ha større jaktlyst utendørs. Gradvis tilvenning og klare regler er nøkkelen til fredelig samvær.

En av utfordringene med rasen er dens selvstendighet. Sammenlignet med svært lettdresserte raser som Border Collie, vil Hovawarten oftere tenke selv og stille spørsmål ved kommandoer. Dette stammer fra bakgrunnen som gårds- og vakthund, der den måtte ta egne avgjørelser uten kontinuerlig menneskelig styring. Resultatet er at den kan virke sta eller treg til å respondere hvis den ikke ser poenget med det du ber om. Samtidig er den både intelligent og følsom, så harde metoder eller kjeft kan lett skade tilliten.

Et annet typisk trekk er sterk voktertrang. Hovawarten tar gjerne naturlig ansvar for hus og hage. Den varsler når noen nærmer seg eiendommen, eller ved uvanlige lyder om natten. Mange eiere setter pris på denne årvåkenheten, men i bymiljø eller tettbygde strøk må den håndteres bevisst. God sosialisering, tydelige regler for hvem som får komme inn, og innlæring av en sikker ”stille”‑kommando kan forebygge overdreven barking.

I hverdagen er en velbalansert Hovawart rolig inne, hengiven mot familien, litt alvorlig mot fremmede og alltid klar for tur eller lek. Den trives ikke med konstant stress og mas, men trenger et strukturert liv med selskap, oppgaver og jevnlig mosjon. Blir den ofte etterlatt alene lenge eller står uten veiledning, kan det utvikles problematferd som ødeleggelser, uro eller upassende vokting. I riktig hjem gjør rasens stabile temperament, mot og hengivenhet den til en særdeles bemerkelsesverdig følgesvenn.

Trening og mosjon

Å trene en Hovawart er både givende og tidvis ganske krevende. Rasen kombinerer intelligens og sterk personlighet med et dypt ansvarsfølelse. Den kan lære komplekse oppgaver og gjøre det godt i ulike hundesporter, men trenger å forstå hvorfor noe er verdt å gjøre. Mekanisk, ensformig trening passer dem sjelden. De responderer best på tålmodig, konsekvent trening som tar hensyn til rasens natur og bygger et partnerskap.

Positiv forsterkning med godbiter, leker og oppriktig ros fungerer godt. Hovawarter liker å bruke hodet og trives når de føler at de lykkes. Korte, varierte økter holder konsentrasjonen oppe og forebygger kjedsomhet. Unge hunder kan være lett distraherte, så en blanding av lek, enkle lydighetsøvelser og små ”oppgaver” som å søke etter gjemte godbiter fungerer ofte bra. Samtidig bør klare grenser og gode manerer innarbeides tidlig. Hopp mot mennesker, hard munnbruk eller ukontrollert barking kan virke søtt hos en valp, men er ikke akseptabelt hos en voksen vokterhund.

Fordi de modnes sakte, er det viktig å ikke forvente perfekt lydighet for tidlig. Mange Hovawart‑tenåringer går gjennom en periode der de tester grenser og tilsynelatende ”glemmer” det de lærte som valper. Å holde roen, gjenta grunnleggende øvelser og ha forutsigbare rutiner hjelper som regel gjennom denne fasen. Harde korreksjoner skaper ofte motstand eller usikkerhet. Rettferdig, trygg ledelse gir derimot respekt. Hovawarten ønsker ikke en kommanderende drillserjant, men en sikker og pålitelig partner.

Mental stimulering er minst like viktig som fysisk mosjon. Rasen er utviklet for å observere, vurdere og ta avgjørelser. Aktiviteter som innebærer problemløsning og nesearbeid er spesielt tilfredsstillende:

• Sporarbeid og mantrailing
• Søksleker inspirert av redningshundarbeid
• Luktdiskriminering og apport av gjenstander
• Lydighet og rallylydighet som krever presisjon og konsentrasjon

Mange Hovawarter gjør det svært bra i hundesporter som lydighet, spor, mantrailing, agility og canicross, så lenge treningen oppleves rettferdig og motiverende. De brukes også i praktisk arbeid som ettersøk og redning, besøks‑ og terapihund, og i noen land som assistansehund for erfarne førere. Deres beskyttelsesinstinkt kan kanaliseres inn i kontrollerte beskyttelsessporter, men dette bør kun skje med nøye utvalg av hunder, etisk bevisste trenere og klar vekt på stabilitet og kontroll.

Mosjonsbehovet er middels til høyt. Dette er ikke en sofahund, men heller ikke en hyperaktiv utholdenhetsløper. En voksen Hovawart trenger som regel minst 1,5–2 timer variert aktivitet daglig, inkludert:

• En eller to gode turer med tid til å snuse og bevege seg fritt
• Mulighet til å løpe løs på trygge områder
• Strukturerte leker som apport, balllek eller drakamp med regler, eller korte agilityøkter
• Jevnlig trening som utfordrer hodet

Unge hunder bør ikke overbelastes på hardt underlag, spesielt ikke med lange løpeturer eller gjentatte hopp, siden leddene fortsatt utvikles. Fri lek på mykt underlag og flere kortere turer er bedre enn én ekstremt lang marsj. Svømming, der det er trygt, er en utmerket, skånsom måte å bygge muskler og kondisjon på.

Konsekvens er selve nøkkelordet i livet med en Hovawart. De oppdager raskt smutthull i reglene og vil teste om du virkelig mener det du sier. Hvis en atferd er lov én dag og korrigeres den neste, skaper det forvirring og konflikt. Hvis forventningene derimot er stabile, veiledningen rolig og treningen fylt med små suksesser, får du en partner som samarbeider villig og stolt.

Helse

Hovawart regnes generelt som en robust og forholdsvis sunn rase til sin størrelse, men ansvarlige eiere bør likevel kjenne til mulige helseutfordringer. Gjennomtenkt avl og regelmessig veterinæroppfølging har stor betydning for rasens trivsel og levealder.

Som en stor, dypbrystet hund kan Hovawarten rammes av hofteleddsdysplasi og albuedysplasi. Dette er utviklingsforstyrrelser der leddene ikke passer perfekt sammen, noe som på sikt kan gi slitasje og smerter. Seriøse oppdrettere røntger avlsdyrene for hofter og albuer og velger kombinasjoner med omhu for å redusere risikoen. Valpekjøpere bør alltid be om å få se offisielle hofte‑ og albueresultater for begge foreldredyr.

Andre tilstander som kan forekomme i rasen, er blant annet:

• Enkelte krefttyper hos eldre hunder
• Hypotyreose, hvor skjoldbruskkjertelen produserer for lite hormon
• Øyelidelser som katarakt og mindre øyelokksproblemer i enkelte linjer
• Degenerativ myelopati, en fremadskridende ryggmargssykdom som sees hos flere store raser

Ikke alle Hovawarter vil få slike problemer, men bevissthet er viktig. Ansvarlige oppdrettere benytter anbefalte helsetester, som kan omfatte:

• Hofte‑ og albuerøntgen
• Øyelysing hos godkjent veterinær øyelyser
• Tilgjengelige gentester i landet for relevante sykdommer som degenerativ myelopati
• I noen land også hjertesjekk eller andre undersøkelser etter klubbens regler

Typisk levealder for en Hovawart er omkring 10–14 år, og mange holder seg i god form langt opp i seniorårene hvis de tas godt vare på. Å holde hunden slank er en av de viktigste tingene eieren kan gjøre for helsen på sikt. Ekstra kilo belaster unødig ledd, hjerte og indre organer. Fordi rasen ofte er matglad, er det lett å gi for mye godbiter, så belønning må tilpasses den daglige fôrmengden.

En annen bekymring for dypbrystede raser er magedreining (GDV), også kalt oppblåst mage eller ”bloat”. Dette er en akutt tilstand der magesekken fylles med gass og kan vri seg. Ikke alle Hovawarter vil oppleve dette, men eiere bør kjenne symptomene – som oppblåst buk, uro, forsøk på å kaste opp uten å få noe opp og plutselig svakhet – og oppsøke veterinær umiddelbart ved mistanke. Praktiske tiltak for å redusere risikoen er blant annet å gi to–tre mindre måltider om dagen i stedet for ett stort, unngå hard trening rett etter fôring og legge opp til ro etter større måltider.

Rutinemessig helsestell er viktig. Jevnlige vaksiner, parasittkontroll og tannstell forebygger mange problemer. Store hunder får av og til slitasje på tennene eller tannstein, så gradvis tilvenning til tannpuss er en nyttig vane. Ørene bør sjekkes ukentlig for rødhet og vond lukt, særlig hos hunder som svømmer mye.

Fordi Hovawarten modnes sent, trenger ledd og vekstsoner tid til å utvikles. For hard trening på unge hunder, eller gjentatt hopping fra høyder, kan bidra til senere problemer. En fornuftig kombinasjon av fri lek, alders tilpasset mosjon og god ernæring støtter sunn vekst. Dyktige oppdrettere og veterinærer kan gi veiledning om fôring, eventuelle tilskudd og realistiske forventninger til aktivitet hos valp og unghund.

Kort oppsummert: Hovawarten er ingen spesielt skjør rase, men den er likevel en stor, kompleks levende skapning som krever satsing på helsetesting, kvalitetsfôr og jevnlig veterinæroppfølging. Valg av ansvarlig oppdretter, fokus på idealvekt og gjennomtenkt daglig stell bidrar alle til et langt, aktivt og behagelig liv.

Historie og opprinnelse

Hovawart er en gammel tysk rase med røtter tilbake til middelalderen. Navnet antas å stamme fra eldre tyske ord tilsvarende ”Hofwart”, altså ”gårdsvokter” eller ”eiendomshund”. Historiske nedtegnelser og malerier beskriver og avbilder store, langhårede hunder som voktet gårder, buskap og slott i Mellom‑Europa. Disse tidlige vokterhundene beskyttet familie og eiendom mot tyver, rovdyr og inntrengere, ofte med stor grad av selvstendighet.

Mot slutten av 1800‑tallet var mange tradisjonelle gårdshunderaser i hele Europa i tilbakegang. Industrialisering, endringer i landbruket og økende popularitet for utenlandske raser skjøv de gamle typene mot utryddelse. I Tyskland begynte en gruppe engasjerte hundefolk tidlig på 1900‑tallet å lete etter gjenværende hunder som lignet den gamle Hovawart‑typen. De reiste rundt i bygdene, særlig i Schwarzwald‑området, på jakt etter sterke, pålitelige gårdshunder med riktig utseende og gemytt.

Disse grunnleggende avlsdyrene ble så nøye brukt i avl, og i noen tilfeller krysset man inn andre brukshunder som Schäferhund, Leonberger og trolig Newfoundland for å stabilisere egenskaper som vokterevne, mot og familietilknytning. Over tid, gjennom streng seleksjon, vokste den moderne Hovawart‑typen frem. Rasen ble offisielt anerkjent i Tyskland på 1930‑tallet.

Under andre verdenskrig fikk Hovawarten, som mange andre europeiske raser, en kraftig knekk. Antallet hunder sank dramatisk, og avlen ble sterkt forstyrret. Etter krigen bygde dedikerte rasetilhengere opp bestanden igjen, hele tiden med vekt på bruksegenskaper og solid mentalitet fremfor ren utstillingspreg. Den tyske raseklubben innførte klare retningslinjer for helse og gemytt som fortsatt preger ansvarlig avl verden over.

I dag er Hovawart fortsatt en relativt sjelden rase utenfor hjemlandet, men den har fått trofaste tilhengere i mange land i Europa og ellers i verden, blant annet i Skandinavia, Frankrike, Storbritannia og Nord‑Amerika. Moderne Hovawarter verdsettes fremdeles som familie‑ og eiendomsvoktere, men de ses også i mange andre roller. Mange deltar med gode resultater i spor, ettersøk, mantrailing, lydighet og enkelte beskyttelsessporter. Noen individer arbeider i terapiprogrammer eller som assistansehund, der deres rolige væremåte og sterke førerbinding kan brukes på en positiv måte.

Til tross for disse moderne bruksområdene er rasens opprinnelige formål fortsatt tydelig. En god Hovawart er naturlig territoriell, knyttet til sitt ”hjem”, årvåken uten å være nervøs, og svært følsom for familiens stemninger. På mange måter knytter eierskap til en Hovawart deg til århundrer med europeisk gårds‑ og godsliv, der en pålitelig hund ved porten var sentral for husholdningens sikkerhet. Denne historien forklarer hvorfor rasen er så hengiven, beskyttende og til tider selvstendig i tankegangen. Den er ikke en rent dekorativ selskapshund skapt for byliv, men en arbeidende vokter tilpasset moderne familier som verdsetter dens bakgrunn og karakter.

Å leve med rasen

Å leve med en Hovawart er et langsiktig prosjekt som preger hverdagen, fra hvor du bor til hvordan du bruker fritiden. For riktig person eller familie gir rasen dypt fellesskap, trygghet og mye glede. For noen som ønsker en enkel, lite krevende hund som passer inn overalt uten tanke og innsats, er Hovawart derimot neppe det beste valget.

Nye eiere bør først vurdere bomiljøet. Et hus med sikker, godt inngjerdet hage er ideelt. Hovawarten liker å patruljere og holde oversikt over eget territorium, og det å ha uteareal til dette bidrar til å tilfredsstille instinktene. Leilighet er ikke nødvendigvis uegnet, spesielt hvis det er god tilgang til parker og natur, men da må du være forberedt på ekstra struktur, sosialisering og mosjon. En kjedet vokterhund som hører alle lyder gjennom tynne vegger, kan lett bli en plagsom bjeffer.

Tidsbruk er en annen avgjørende faktor. Rasen trives dårlig med å bli overlatt til seg selv lange arbeidsdager jevnlig. En voksen Hovawart kan lære å være alene i fornuftige tidsrom, men hverdagen bør inneholde rikelig med selskap, mental aktivisering og fysisk aktivitet. Familier der noen jobber hjemmefra, eller der timeplanene kan legges slik at hunden har selskap mesteparten av dagen, passer ofte best. Forutsigbare rutiner, som faste tider for tur, måltider og ro, gir Hovawarten trygghet og senker stressnivået.

Økonomisk innebærer eierskap til en stor, aktiv rase løpende kostnader. Disse omfatter typisk:

• Kvalitetsfôr til stor rase, eventuelt justert for vekst, aktivitetsnivå og alder
• Regelmessig veterinæroppfølging, vaksiner og parasittkontroll
• Forsikring, som kan være betydelig for en stor hund i enkelte land
• Kurs og trening, og eventuelt hundesport eller brukstrening
• Utstyr som solide bånd, godt tilpassede seler, senger, stelleutstyr og trygge leker

Totalt kan årlige kostnader lett komme opp i flere tusen kroner, avhengig av land, aktivitetsnivå og eventuelle uforutsette veterinærutgifter. Det er lurt å sette av en buffer for nødsituasjoner eller velge en god forsikring.

Når det gjelder utstyr, er enkelte ting spesielt nyttige for Hovawart‑eiere:

• Solid, behagelig halsbånd og et robust, ikke‑uttrekkbart bånd
• God sele til spor, tur og eventuelt canicross
• Stor, støttende seng eller madrass som avlaster ledd
• God børste og kam til regelmessig pelsstell
• Aktiviseringsleker og utstyr til søksleker, som godbitballer eller små bokser til å gjemme mat i

Innendørs skaper klare regler ro for alle. Bestem tidlig om hunden får være i møbler, hvor den skal sove, og hvordan dere håndterer gjester. Lær inn høflige hilserutiner, som å sitte i stedet for å hoppe, og tren på å gå på teppe eller i seng når det ringer på døren. Dette hindrer at vokterhunden tar kontroll over inngangspartiet og selv bestemmer hvem som er velkommen.

Rasens beskyttende natur gjør også at du må planlegge når barnas venner kommer på besøk, eller når håndverkere og andre skal inn på eiendommen. Et bur eller et eget rom der hunden kan slappe av med et tyggebein eller en leke, er ofte en god løsning inntil du vet hvordan akkurat din Hovawart reagerer. Mange hunder vil, når de ser at du har kontroll, akseptere gjester rolig, men det er ditt ansvar å styre introduksjoner og ivareta sikkerheten.

Med en Hovawart kan det sosiale livet bli rikt. Mange eiere bygger nære vennskap gjennom hundeklubber og raseklubber, hvor de møter andre som deler samme interesse. Jevnlig deltakelse på felles turer, spordager eller brukstrening gir hunden verdifullt utløp, og deg som eier støtte fra erfarne miljøer. Dette er særlig nyttig i den utfordrende unghundtiden.

I det daglige kan du forvente en blanding av ro og aktivitet. En godt mosjonert Hovawart er vanligvis stille inne, fornøyd med å ligge nær deg og følge med. De liker ofte fysisk nærhet, som å lene seg mot bena dine eller legge hodet på foten din. Samtidig er de årvåkne og vil raskt reagere på uvanlige lyder, ofte med dype, kraftige bjeff som kan overraske besøkende. Mange eiere lærer etter hvert å sette pris på denne trygghetsfølelsen.

Å leve med en Hovawart betyr i bunn og grunn å dele livet med en tenkende, følende og selvstendig vokter som vil gi alt for sin familie. Har du tid, tålmodighet, plass og interesse for trening og samarbeid, kan denne rasen bli ikke bare et kjæledyr, men en ekte følgesvenn i alle deler av livet.

Egenskaper

Ofte stilte spørsmål

Hva slags temperament har en Hovawart vanligvis overfor familien og overfor fremmede?

Denne rasen er som regel dypt hengiven og kjærlig overfor familien sin, men naturlig reservert eller skeptisk til fremmede. Mange er trygge, rolige og stabile når de er godt avlet og godt trent, men de beholder en sterk beskyttelsesinstinkt som krever gjennomtenkt sosialisering fra ung alder.

Hvor mye mosjon trenger en hovawart egentlig hver dag?

De fleste voksne hunder trenger minst 1,5 til 2 timer fysisk aktivitet hver dag, i tillegg til jevnlige mentale utfordringer som sporarbeid, lydighet eller nesearbeid. De ble utviklet som gårds- og vakthunder, så en kjapp runde rundt kvartalet er ikke nok til å holde dem balanserte og rolige hjemme.

Er en hovawart et godt valg for førstegangseiere?

Denne rasen er ofte for selvstendig, sta og beskyttende for de fleste førstegangseiere. De responderer best på rolig, konsekvent lederskap og klare regler, så erfaring med middels store eller store brukshunder er svært nyttig for å håndtere deres temperament og treningsbehov.

Hvordan er en Hovawart i personligheten sammenlignet med en Golden Retriever eller en Schäferhund?

Sammenlignet med mange Golden Retrievere er de vanligvis mer reserverte overfor fremmede og har en sterkere vokterinstinkt. Sammenlignet med mange Schäfere er de ofte litt mer selvstendige og mindre intense, men de trenger likevel tilsvarende nivåer av trening, sosialisering og aktivitet.

Er hovawart naturlig en god vakthund, eller krever det spesiell trening?

De har en naturlig vakt- og territorieinstinkt, noe som gjør at mange vil varsle og beskytte med minimal formell trening i vakthold. Det de egentlig trenger, er grundig sosialisering, lydighetstrening og tydelige grenser, slik at voktingen deres forblir kontrollert og passende, i stedet for preget av uro eller overdrevne reaksjoner.

Hvilke helseproblemer er hovawart mest utsatt for?

De viktigste helsebekymringene er hofte- og albuedysplasi, enkelte leddproblemer og av og til stoffskifte- eller øyesykdommer. Seriøse oppdrettere undersøker vanligvis avlsdyrene for hofte- og albueledd, så det er viktig å be om å få se testresultatene og å styre unna valper fra foreldre som ikke er testet.

Hvor mye pelsstell trenger en hovawart, og hvor mye røyter den?

De har en lang, værbestandig pels som vanligvis må børstes et par ganger i uken for å unngå floker og fjerne løse hår. Kraftig sesongfelling er vanlig om våren og høsten, og hyppigere børsting i disse periodene hjelper til med å holde hårmengden og floker under kontroll.

Kan en hovawart bo i leilighet eller et lite hus hvis den får nok mosjon?

Det er mulig, men ikke ideelt, siden dette er en stor og aktiv vokterrase som har godt av god plass og en sikker hage. Bor de i leilighet, trenger de svært jevnlig og god daglig mosjon, samt nøye trening for å begrense barking og håndtere deres naturlige vakthundinstinkt.

Er hovawart en rase som passer godt sammen med barn og andre kjæledyr?

Mange er milde og tolerante med barn i egen familie dersom de vokser opp sammen og samværet er under tilsyn, men på grunn av størrelsen og styrken deres må voksne alltid følge med når de er sammen. I møte med andre hunder og smådyr er tidlig, kontrollert sosialisering viktig, siden noen individer kan være selektive eller territoriale, særlig etter hvert som de blir voksne.

Hvor lærevillige er hovawarter, og hvilken treningsmetode fungerer best?

De er intelligente og kapable, men også selvstendige og noen ganger trege til å bli voksne, så treningen bør være tydelig, rettferdig og tålmodig heller enn hard eller ensformig. Korte, varierte økter som kombinerer lydighet, nesearbeid og problemløsing passer som regel bedre for dem enn å terpe de samme øvelsene over lange perioder.

Kilder

• Hovawart Club of Great Britain
• Verband für das Deutsche Hundewesen (VDH) - Hovawart
• Svenska Hovawartklubben
• Hovawart Club e.V. (Germany)
• Hovawart Club de France