Rhodesian ridgeback

Innholdsfortegnelse

Kjappe fakta

• Kraftig afrikansk jakthund kjent for den karakteristiske «ridgen» – en stripe med hår langs ryggen som vokser i motsatt retning av resten av pelsen
• Loial, reservert overfor fremmede, men svært kjærlig og ofte litt klovnete sammen med familien
• Atletisk, rask og utholdende, opprinnelig avlet for å spore storvilt som blant annet løver
• Som regel en lettstelt, korthåret rase, men trenger mye daglig mosjon og mentale utfordringer
• Best egnet for erfarne, konsekvente eiere som liker en aktiv friluftslivsstil og fast, men vennlig trening

Utseende og pels

Rhodesian ridgeback er en imponerende, atletisk hund som kombinerer eleganse med styrke. Sett i profil har en velavlet ridgeback en harmonisk og velbalansert silhuett uten overdrevne trekk. Kroppen er litt lengre enn den er høy, og hunden skal gi inntrykk av kraft og fart fremfor tyngde. Voksne hanner er vanligvis rundt 63–69 cm høye ved manken, mens tispene ligger på ca. 61–66 cm. Vekten ligger som regel mellom 30 og 40 kilo, avhengig av kjønn, benstamme og generell bygning. En veltrent ridgeback skal se muskuløs, men ikke tung ut, med en fast overlinje og et dypt bryst som går ned til albuen.

Hodet er tørt og edelt, med bred, flat skalle, markert stopp og en kraftig snute som verken er spiss eller grov. Mørkere hunder har ofte mørkere øyne, noe som gir et mykt og behagelig uttrykk som mange eiere faller for. Ørene er middels store, ganske høyt ansatte og bæres tett inntil hodet, noe som gir hunden et våkent og intelligent preg. Halen er tykk ved roten og avsmalnende mot spissen, og bæres i en lett bue når hunden er i bevegelse.

Det mest karakteristiske trekket hos Rhodesian ridgeback er selvsagt selve ridgen. Denne stripen med hår går fra rett bak skuldrene og ned mot hoftene, og vokser i motsatt retning av resten av pelsen. Ideelt sett er ridgen symmetrisk og tydelig markert, med to kroner (virvler) foran. Utstillingsstandardene beskriver idealet for størrelse og plassering, men mange familiehunder kan ha mindre avvik i lengde eller kronenes plassering. Dette påvirker ikke deres egnethet som kjælne og gode familiehunder.

Pelsen er kort, tett og ligger flatt inntil kroppen. Den kjennes glatt og fast, verken ullen eller for fin. Fargen er ulike nyanser av hvete (wheaten), fra lys, nesten gyllen til dyp rød hvetefarge. Noe hvitt på bryst og tær forekommer og er tillatt i de fleste standarder. Sort nesebrusk er vanligst, men brun eller leverfarget nese forekommer også og kan være svært iøynefallende.

Pelsstellet er behagelig enkelt. En ukentlig gjennomgang med gummihanske eller en myk børste fjerner løse hår og gir blank pels. I røyteperiodene, ofte to ganger i året, kan litt hyppigere børsting redusere mengden hår på møbler og klær. Ridgebacker lukter vanligvis ikke sterkt «hund» dersom de får godt fôr og holdes friske, så bad er som regel bare nødvendig hver tredje–fjerde måned, eller når hunden blir ekstra skitten. For mye bading kan tørke ut huden.

Praktiske tips til pels- og hudpleie:

• Sjekk etter små kutt eller flåttbitt etter turer, spesielt i ulendt terreng
• Tørk over pelsen med en fuktig klut etter gjørmete turer for å holde huden sunn
• Husk ører og klør – den korte pelsen gjør det lett å glemme det generelle stellet

Alt i alt er Rhodesian ridgeback en vakker og lettstelt hund når det gjelder pels, men den atletiske kroppen krever fortsatt riktig ernæring, regelmessig mosjon og jevnlige helsesjekker for å holde seg i topp form.

Temperament og personlighet

Å leve med en Rhodesian ridgeback betyr å dele livet med en lojal, intelligent og overraskende sensitiv hund. Mange forventer en tøff og hard hund på grunn av rasens jakthistorie, men de fleste ridgebacker er milde og sterkt knyttet til familien sin. De danner ofte tette bånd til «sine» mennesker og liker å være i nærheten, gjerne lent inntil benet ditt eller sammenkrøpet i sofaen hvis de får lov. Til tross for størrelsen ser mange på seg selv som fanghunder og elsker nær fysisk kontakt.

Overfor fremmede er Rhodesian ridgeback som regel reservert heller enn åpenlyst vennlig. Godt sosialiserte hunder er som oftest rolige og høflige, men ikke alles beste venn. Denne naturlige tilbakeholdenheten, kombinert med et kraftig utseende, gjør dem til gode avskrekkere uten at de trenger å være aggressive. En ridgeback skal aldri være nervøs eller urimelig mistenksom. Et stabilt, trygt gemytt er et kjennetegn ved rasen, og seriøse oppdrettere legger stor vekt på vennlige, selvsikre hunder.

I familien er Rhodesian ridgeback ofte kjærlig og tålmodig, spesielt hvis den er vant til barn fra ung alder. De er vanligvis ikke like voldsomme som enkelte apporterende raser eller gjetere, men unge ridgebacker kan være energiske og litt klønete. Størrelsen alene gjør at de lett kan velte små barn ved et uhell. Tilsyn er derfor viktig, og samværet bør veiledes slik at både barn og hund lærer å respektere hverandre. Mange ridgebacker er utmerkede familiehunder som elsker å være med på alt fra lek i hagen til rolige kvelder inne.

Overfor andre hunder kan temperamentet variere. Mange ridgebacker er sosiale og liker selskap av artsfrender, særlig hvis de er godt sosialisert som valper. Andre er mer selektive og tåler dårlig uforskammede eller veldig pågående hunder. Konflikt mellom hunder av samme kjønn kan forekomme, spesielt mellom voksne hanner. Tidlige, positive erfaringer med hunder av ulik størrelse og type reduserer risikoen for problemer senere. Fast, rettferdig håndtering og klare regler for hilsing og lek er til stor hjelp.

Rasens jakthistorie gjør at enkelte individer har tydelig jaktlyst. Katter, kaniner eller vilt kan utløse jaktadferd, særlig hvis hunden ikke er godt innkalt. Mange ridgebacker kan leve fredelig med katt eller mindre dyr dersom de introduseres varsomt og vokser opp sammen, men man bør aldri la dem være alene med små kjæledyr, og eiere må alltid huske rasens opprinnelige bruksområde.

Typiske utfordringer med temperament hos Rhodesian ridgeback:

• Selvstendighet og tendens til å tenke selv fremfor å adlyde blindt
• Kjedsomhetsrelatert ugang som graving eller tygging hvis de blir alene uten stimuli
• Vokt over hjem eller bil hvis dette ikke styres fornuftig fra tidlig alder

Likevel beskriver de som forstår rasen, ridgebacken som rolig inne, leken ute og full av stillferdig humor. De er ikke konstante bjeffere, men varsler gjerne hvis noe virker uvanlig. En velavlet og godt oppdratt Rhodesian ridgeback er en svært givende følgesvenn som kombinerer atletiske evner med en kjærlig og klok personlighet, og blir raskt en naturlig del av familien.

Trening og mosjon

Å trene en Rhodesian ridgeback er både givende og til tider litt ydmykende. De er intelligente, lærevillige og kapable, men har også en selvstendig side som gjenspeiler historien som jakthunder som måtte jobbe på avstand fra mennesker. Det betyr at de reagerer dårlig på harde korreksjoner eller ensformige øvelser, men trives svært godt med konsekvent, positiv trening. Liker du å jobbe med en hund som tenker selv i stedet for å følge kommandoer slavisk, kan ridgebacken være en utmerket partner.

Positiv forsterkning bør være grunnlaget for all trening. Bruk godbiter, leker og ros for å motivere hunden. Ridgebacker responderer spesielt godt på korte, varierte økter som holder interessen oppe. Det er lurt å avslutte hver økt med en mestringsfølelse, selv om det bare er en enkel sitt- eller targetøvelse. Unngå tunge, hardhendte metoder. En ridgeback som føler seg truet eller behandlet røft kan enten «lukke seg» eller gå i konflikt, med ødelagt tillit som resultat.

Fra valpestadiet bør du fokusere på:

• Sikker innkalling, spesielt viktig hos en jaktlig rase
• Rolig, løs line på tur, gitt styrken de får som voksne
• Å kunne legge seg og slappe av på teppe eller seng, slik at de kan være med på kafé eller familieselskaper
• Høflige hilserutiner på mennesker og hunder, for å unngå hopping og overtenning

Sosialisering bør starte tidlig og fortsette jevnt. Introduser unge ridgebacker for ulike mennesker, miljøer, underlag og opplevelser på en kontrollert og positiv måte. Gode valpekurs som er velorganiserte og bruker vennlige metoder kan være svært nyttige, så lenge gruppen ikke blir overveldende. Gjennomtenkt eksponering gjør hunden bedre rustet til å håndtere travle miljøer, reiser og besøk på en rolig måte.

Mosjonsbehovet er betydelig, men ikke ekstremt til å være en stor hund. De fleste voksne Rhodesian ridgebacker trenger minst én til to timer fysisk aktivitet om dagen, helst fordelt på turer og lek. Unge voksne trenger ofte ekstra mental stimulering, fordi for mye hard fysisk belastning på voksende ledd ikke er anbefalt. I stedet for bare lange løpeturer kan du variere med aktiviteter som:

• Løping løs i trygge, inngjerdede områder når innkallingen er pålitelig
• Spor og nesearbeid, som utnytter hundens naturlige talenter
• Hentlek, drakamp og strukturert lek som inkluderer impulskontroll
• Canicross, jogging eller sykling ved siden av eier når hunden er ferdig utvokst og trent opp

Mange ridgebacker liker hundesport. De er kanskje ikke like umiddelbart «førervare» som enkelte brukshunder, men de kan gjøre det svært bra i aktiviteter som spor, mantrailing, canicross, agility og lydighet når treningen tilpasses deres stil. En del individer trives spesielt godt med sport som lar dem bruke nesen eller løpe rett og raskt over lengre distanser.

Valper og unge hunder trenger en balansert tilnærming. Unngå intensiv hopping og lange løpeturer til vekstplatene er lukket, vanligvis etter ca. 18 måneder. Fokuser heller på å utforske nye miljøer, møte vennlige hunder og lære å høre etter selv med forstyrrelser. Mental trening er minst like viktig som fysisk mosjon. Matleker, søk i hus og hage og enkel triks-trening kan gjøre en ung ridgeback trøtt overraskende raskt.

En av de største utfordringene nye eiere møter, er innkalling i nærvær av vilt eller andre sterke fristelser. Start tidlig med korte innkallingsleker og belønn rikelig hver gang valpen kommer. Bruk langline på åpne områder til du er trygg, og husk at det å jage kan være ekstremt selvbelønnende for en ridgeback. Målet er å gjøre det minst like lønnsomt og morsomt å komme tilbake til deg.

Med rett kombinasjon av tålmodighet, kreativitet og konsekvens blir Rhodesian ridgeback en veloppdragen følgesvenn som kan bli med på turer, ferier og hverdagsliv uten problemer. De trives best når de får dele en aktiv livsstil med eierne sine, ikke når de begrenses til en liten hage eller korte runder rundt kvartalet.

Helse

Rhodesian ridgeback regnes generelt som en robust og hardfør rase, særlig sammenlignet med en del andre store hunder. Som alle rasehunder har den likevel enkelte helseutfordringer som potensielle eiere bør kjenne til. Ansvarlig avl og opplyste eiere kan redusere risiko og gi hunden et langt og aktivt liv.

En av de mest kjente problemstillingene hos rasen er hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi. Dette er utviklingsforstyrrelser som kan gi slitasjegikt og smerter i leddene. Seriøse oppdrettere røntger avlsdyrene og får offisielle resultater for hofter og albuer. Når du velger valp, bør du be om å få se resultatene til begge foreldrene og se etter linjer hvor leddhelsen er fulgt opp over flere generasjoner. Å holde hunden slank og unngå for mye hard belastning i vekstperioden er også viktig for leddene.

En annen tilstand som er forbundet med Rhodesian ridgeback, er dermoid sinus, en medfødt huddefekt knyttet til utviklingen av nevralrøret. Dermoid sinus viser seg som en kanal eller cyste under huden, ofte langs ryggraden, og kan føre til infeksjon om den ikke oppdages og behandles. Ansvarlige oppdrettere vet hvordan de skal undersøke valpene og går nøye gjennom hele kullet før levering. I mange land brukes ikke affiserte valper i avl, eller de plasseres med spesielle betingelser. Som valpekjøper bør du kunne spørre åpent om hvordan oppdretteren kontrollerer for dette.

Andre helsetemaer som kan forekomme i rasen:

• Skjoldbruskkjertelproblemer (hypotyreose), som kan gi pelsforandringer, slapphet og vektøkning
• Enkelte hjertelidelser, som noen oppdrettere undersøker for med ultralyd (ekkokardiografi)
• Degenerativ myelopati, en fremadskridende sykdom i ryggmargen, der det finnes DNA-test

Regelmessige veterinærkontroller er viktig. Årlige helsesjekker, vaksinasjon eller titer-testing og forebygging mot parasitter utgjør basis for helseoppfølging hos en Rhodesian ridgeback. Veterinæren kan også følge med på tannhelsen, som ofte blir oversett hos store hunder. Daglig, eller i det minste hyppig, tannpuss reduserer tannstein og tannkjøttbetennelse betydelig og bidrar også til å forebygge dårlig ånde.

Magedreining (gastro­dilatasjon og torsjon) er en livstruende akutt tilstand som kan ramme dypbrystede raser som ridgeback. Ikke alle hunder er utsatt, men eiere bør kunne kjenne igjen symptomene: oppblåst buk, uro, forsøk på å kaste opp uten at noe kommer, og tydelige smerter. Mindre, hyppigere måltider, unngå hard mosjon rett før og etter fôring, og bruk av slow feeder‑skåler til hunder som sluker maten, kan redusere risikoen. Noen eiere velger å diskutere forebyggende mageseilingsoperasjon (gastropexi) med veterinæren, særlig hvis det finnes tilfeller i slekten.

Forventet levealder for Rhodesian ridgeback er gjerne rundt 10–12 år, men mange blir eldre med god oppfølging. Å holde hunden slank og atletisk er noe av det viktigste du kan gjøre for helsen på sikt. Overvekt belaster ledd, hjerte og andre organer. Du skal kunne kjenne ribbeina under et tynt lag fett, og se en tydelig midje ovenfra.

Vanlige helsetester som anbefales i mange avlsprogrammer:

• Hofte- og albuerøntgen
• Øyelysing der raseklubb eller land anbefaler det
• Hjertestatus på avlsdyr
• DNA‑tester for kjente arvelige sykdommer, avhengig av linjene

Når du snakker med oppdrettere, spør om hvilke helseproblemer som finnes i linjene deres, og hvordan de følger dem opp. En ansvarlig oppdretter er åpen om både styrker og svakheter og er der for valpekjøperne gjennom hele hundens liv. Med gjennomtenkt avl, fornuftig stell og jevnlige veterinærbesøk kan Rhodesian ridgeback være en sunn og aktiv kamerat godt inn i alderdommen.

Historie og opprinnelse

Historien til Rhodesian ridgeback henger tett sammen med landskapet og menneskene i det sørlige Afrika. Rasen slik vi kjenner den i dag, ble utviklet i det som den gang het Rhodesia (nå Zimbabwe), men røttene går lenger tilbake og omfatter en blanding av lokale og importerte hunder. Europeiske nybyggere som kom til det sørlige Afrika hadde med seg ulike raser, blant annet mastiffer, mynder og jakthunder fra Europa. Disse hundene måtte tåle hardt klima, krevende terreng og farlig vilt, noe som raskt skilte de som klarte seg fra de som ikke gjorde det.

Samtidig spilte de innfødte jakthundene til lokale stammer en avgjørende rolle. Mange av disse hundene hadde den karakteristiske ridgen langs ryggen, lik den vi ser hos dagens Rhodesian ridgeback. De ble verdsatt for mot, utholdenhet og evnen til å samarbeide med mennesker om å spore og presse stort vilt. Det er bred enighet om at europeernes hunder ble krysset med disse afrikanske ridge‑hundene for å skape en allsidig jakthund tilpasset lokale forhold.

En av de viktigste oppgavene for disse tidlige ridgeback‑typene var å jobbe mot stort og farlig vilt, inkludert løver. I motsetning til myten var det ikke meningen at de skulle drepe løver selv, men å spore, binde opp og forstyrre byttet til jegeren rakk frem og kunne skyte. Dette krevde hunder som var modige nok til å møte farlig vilt, men samtidig smidige og kloke nok til å unngå skade. De måtte ha utholdenhet til å følge spor over lange distanser, god luktesans til å finne vilt og evne til samarbeid i flokk.

Etter hvert begynte oppdrettere i Rhodesia og omkringliggende områder å velge ut hunder som både var gode i denne krevende jakten og håndterbare rundt gård og hjem. De ønsket en hund som kunne vokte eiendom, følge rytter til hest, jakte på dagtid og være rolig med familien om kvelden. Den berømte ridgen ble etter hvert et tydelig kjennetegn, selv om hunder uten ridge også fantes i begynnelsen.

En rasestandard ble utarbeidet tidlig på 1900‑tallet, delvis inspirert av standarden til dalmatiner, noe som bidro til mer struktur og enhetlighet. Navnet «Rhodesian Ridgeback» ble til slutt tatt i bruk, med henvisning til både regionen og ridgen langs ryggen. Derfra spredte rasen seg gradvis til andre deler av verden, fikk anerkjennelse i store kennelklubber og begynte å dukke opp i utstillingsringen i Europa og Nord-Amerika.

I dag brukes Rhodesian ridgeback sjelden til sin opprinnelige rolle som løvejakthund, men mange av egenskapene som ble formet i denne konteksten, finnes fortsatt. Rasen verdsettes som allsidig familiehund, pålitelig vakthund og aktiv turkamerat. I enkelte områder brukes ridgebacker til sporarbeid, søk og redning og til og med anti‑krypskytterarbeid, mens de andre steder deltar i moderne hundesporter eller nøyer seg med å bli med eierne på tur og løpeturer.

Til tross for økende popularitet som familiehund legger mange oppdrettere og raseklubber vekt på å bevare rasens opprinnelige karakter. Det innebærer å holde ridgebacken sunn både fysisk og mentalt, funksjonell til arbeid og fri for overdrevne trekk. Med denne historien i bakhodet er det lettere å forstå hvorfor dagens Rhodesian ridgeback kan være både en verdig vokter hjemme og en livlig, atletisk hund ute i det fri.

Å leve med rasen

Å få en Rhodesian ridgeback i hus er en betydelig forpliktelse, både tidsmessig og med tanke på livsstil. Dette er ikke en rase som trives med bare korte lufteturer rundt kvartalet og lange dager alene. De fungerer best i hjem hvor folk er aktive, liker å være ute og er villige til å bruke tid på trening og samvær. Til gjengjeld blir Rhodesian ridgeback ofte en sentral del av familiens hverdag.

Plass er en fordel, men ikke et absolutt krav. En ridgeback kan bo i leilighet dersom eieren virkelig sørger for nok fysisk og mental aktivitet, men mange trives bedre med tilgang til en sikker hage hvor de kan strekke på seg og nyte solen. Gjerder bør være solide og høye nok, for en kjedet eller understimulert ridgeback kan være en dyktig rømningskunstner. Å la dem være mye alene ute i hagen anbefales ikke – de kan begynne å bjeffe, grave eller prøve å rømme.

Inne er de fleste voksne ridgebacker rolige og renslige dersom de får brukt energi og hode tilstrekkelig. De velger ofte en sofa, en god seng eller et solfylt hjørne hvor de kan følge med på livet i huset. De liker å være nær menneskene sine. Nettopp derfor trives de dårlig med å være alene hjemme mange timer hver dag. Å trene på å være alene bør starte i små doser fra valpestadiet og gradvis økes, for å forebygge stress eller ødeleggende adferd.

De økonomiske sidene ved å ha en Rhodesian ridgeback må ikke undervurderes. Som stor hund spiser den betydelig mer enn en liten rase. Godt fôr er viktig for sunn vekst og langvarig helse. Årlige veterinærutgifter inkluderer vaksiner eller titer‑tester, parasittkontroll, helsesjekk og ofte tannstell. I tillegg bør du sette av penger til forsikring eller egen sparekonto til uforutsette sykdommer og skader. Andre løpende kostnader er kurs, hundesport, kennel eller hundepass i ferier og jevnlig utskifting av senger, bånd og leker.

Nyttig utstyr til en Rhodesian ridgeback:

• Solid, komfortabel sele og sterkt bånd som tåler en kraftig hund
• Veltilpasset halsbånd med ID‑brikke og eventuelt GPS‑sender til løs‑aktiviteter
• Høykvalitets hundesenger med god støtte til ledd
• Matleker, aktivitetsleker og tyggebein for mental stimulering
• Et bur eller et trygt område hvor hunden kan slappe av uforstyrret, særlig i travle hjem

Nye eiere må også være forberedt på det ansvaret det innebærer å ha en stor og sterk hund. God hverdagslydighet, pålitelig innkalling og høflig oppførsel rundt andre hunder og mennesker er ikke «ekstrautstyr», men helt nødvendig. Det gjør hverdagen tryggere og mer behagelig for både din hund og omgivelsene. Mange ridgeback‑eiere melder seg inn i raseklubber eller lokale hundeklubber, som kan være en god kilde til råd, treningsmuligheter og sosiale treff.

Å leve med en Rhodesian ridgeback kan være spesielt givende for familier som tilbringer mye tid ute. Disse hundene liker ofte fjellturer, camping, løping og til og med sykkelturer når de er utvokst. De kan være en betryggende tilstedeværelse hjemme uten å være overdrevent vokale eller reaktive. Kombinasjonen av verdighet, humor og lojalitet gjør at de ofte blir tett vevd inn i familiens rutiner.

Samtidig bør potensielle eiere være ærlige om egen energi og tålmodighet. En understimulert, lite trent eller dårlig oppdratt ridgeback kan være krevende å håndtere. «Tydelig lederskap» betyr i denne sammenhengen klare regler, forutsigbarhet og vennlighet – ikke hardhet. For de som er villige til å legge ned arbeidet, gir Rhodesian ridgeback et partnerskap som varer i mange år, fylt med felles opplevelser, rolig selskap og det spesielle båndet som oppstår når man lever med en hund som er både kraftfull og mild på samme tid.

Egenskaper

Ofte stilte spørsmål

Hva slags temperament har en Rhodesian Ridgeback vanligvis?

De er som regel rolige, selvsikre og selvstendige, med en sterk beskyttelsesinstinkt overfor familien sin. Mange er reserverte overfor fremmede, men ikke naturlig aggressive hvis de er godt sosialisert. De kan være sensitive og trives best med konsekvent og rettferdig behandling fremfor harde korreksjoner.

Er Rhodesian ridgeback en god familiehund sammen med barn?

De kan være utmerkede familiehunder når de vokser opp med tydelige grenser og tidlig sosialisering. På grunn av størrelsen og styrken deres er det viktig med tilsyn rundt små barn, siden de kan komme til å velte dem ved et uhell. De knytter seg ofte sterkt til eldre, respektfulle barn som forstår hvordan man skal omgås hunder.

Hvor mye mosjon trenger en Rhodesian ridgeback egentlig?

De ble avlet for utholdenhet og trenger minst én til to timer fysisk aktivitet de fleste dager, i tillegg til mental stimulering. Lange turer, løping, fotturer og strukturert lek fungerer godt når leddene er ferdig utviklet. Uten nok mosjon kan de bli rastløse og utvikle uønsket atferd.

Er en Rhodesian Ridgeback egnet for førstegangseiere?

De er intelligente og trenbare, men kan også være egenrådige, noe som kan være utfordrende for en førstegangseier. Noen som er ny med hund bør være forberedt på å legge tid og ressurser i god trening, sosialisering og tydelige rammer helt fra starten av. Støtte fra en erfaren hundetrener eller en mentor med raseerfaring er ofte til stor hjelp.

Hvilke helseproblemer er vanlige hos Rhodesian Ridgeback?

De har økt risiko for hofte- og albuedysplasi, visse krefttyper og problemer med skjoldbruskkjertelen. Rasens er også kjent for dermoid sinus, en medfødt huddefekt, så ansvarlige oppdrettere undersøker valper for dette. Regelmessige veterinærkontroller og å holde hunden slank er viktig for god helse på lang sikt.

Hva er dermoid sinus hos Rhodesian ridgeback, og hvorfor er det et problem?

Dermoid sinus er en rørformet huddefekt som kan forbinde hudoverflaten med dypere vev langs ryggraden. Tilstanden kan føre til tilbakevendende infeksjoner eller alvorlige komplikasjoner hvis den ikke blir oppdaget og behandlet, ofte ved kirurgi. Seriøse oppdrettere undersøker valpekull for denne lidelsen og tar berørte hunder ut av avlsprogrammet.

Hvor selvstendige er Rhodesian ridgebacker, og påvirker det treningen?

De har en tendens til å tenke selvstendig og kan stille spørsmål ved ensformige eller harde treningsmetoder. Korte, varierte økter med belønning, tydelige rammer og forsterkning i hverdagen fungerer som regel best. Konsekvens er avgjørende, siden de raskt lærer hva de kan slippe unna med.

Går Rhodesian ridgeback godt overens med andre hunder og kjæledyr?

Mange går fint overens med andre hunder, særlig hvis de er vokst opp sammen og har noenlunde lik størrelse og temperament. Den sterke jaktlysten kan derimot skape problemer med katter og mindre dyr, så nøye introduksjon og god oppfølging er viktig. Tidlig sosialisering og solid innkallingstrening bidrar til færre problemer med ukjente hunder ute.

Hvor mye pelsstell trenger en Rhodesian ridgeback, og røyter de?

Den korte pelsen er lettstelt og trenger som regel bare en ukentlig børsting og et bad innimellom. De røyter, særlig i røyteperiodene, men mindre enn mange raser med dobbelt pelslag. Jevnlig klipping av klør, sjekk av ører og tannstell er likevel nødvendig.

Kan en Rhodesian Ridgeback bo i leilighet eller et lite hus?

De kan tilpasse seg mindre bomiljøer hvis de får nok fysisk aktivitet og mental stimulering hver dag. Tilgang til trygge områder for løping, strukturert aktivitet og trening er viktigere enn størrelsen på hjemmet. Gode båndvaner og rolig adferd inne må læres inn aktivt fra ung alder.

Kilder

• The Kennel Club (UK)
• Verein für Deutsche Doggen (Germany)
• Svenska Kennelklubben (Sweden)
• Rhodesian Ridgeback Club of Great Britain
• Société Centrale Canine (France)