Finsk lapphund

Innholdsfortegnelse

Kjappe fakta

• Eldgammel gjeter- og reinsdyrhund fra det nordligste Finland, avlet for å jobbe tett på mennesker under harde arktiske forhold
• Middels stor, fluffy, “smilende” spisshund med uttrykksfulle øyne og en markant, manelignende krage rundt halsen
• Vanligvis vennlig, sosial og menneskeorientert, men også oppmerksom og rask til å varsle når noe uvanlig skjer
• Kraftig dobbelt pelslag som tåler kulde og snø svært godt, men røyter mye, som regel to ganger i året i store sesongvise røyteperioder
• Intelligent, lærevillig og godt egnet til et aktivt familieliv, hundesport og friluftsliv – forutsatt at den får leve som en reell familiemedlem innendørs

Utseende og pels

Finsk lapphund er en kompakt, middels stor spisshund som ser ut til å være bygget for arbeid i snø. Voksne hunder er vanligvis rundt 41–52 centimeter høye ved skulderen, der hannhunder ofte ligger i øvre del av dette spennet, og tispene er noe mindre og lettere. Helhetsinntrykket skal være kraftig uten at hunden virker tung eller klossete. Kroppen er svakt lengre enn høyden ved manken, med en sterk rygg og godt muskulert bakpart som gjør raske vendinger og smidig bevegelse mulig. Det er logisk når man husker at de ble utviklet som gjeter- og reinsdyrhunder som måtte kunne spurts, unngå hover og endre retning på et øyeblikk.

Hodet er et av de mest sjarmerende trekkene hos finsk lapphund. Stoppen er tydelig markert, og skallen er forholdsvis bred og avsmalnende frem mot nesen. Ørene er som regel middels store, trekantede og båret oppreist eller halvoppreist, noe som gir et svært våkent uttrykk. Øynene er ovale og mørke, godt plassert fra hverandre, og blir ofte beskrevet som milde eller vennlige. Mange forelsker seg i det karakteristiske “smilet” som ser ut til å komme helt naturlig når lapphunden er avslappet eller lykkelig.

Halen er rikt behåret og bæres vanligvis krøllende over ryggen når hunden er i bevegelse, men kan henge ned når den er rolig. Silhuetten med spisse ører, buskete hale og tykk pels er tydelig nordisk og minner om andre spisshundtyper, men finsk lapphund har ofte et mykere, mer “bamseaktig” preg.

Pelsens struktur og kvalitet er svært viktig for rasen. Finsk lapphund har en tett dobbeltpels, med en myk, ullen underull og en lengre, kraftigere dekkpels som avviser fukt og snø. Pelsen er lengre rundt hals og bryst og danner en tydelig krage, særlig hos hannhunder. Baksiden av bena og halen er også rikt behåret. Tisper har ofte noe lettere pels og mindre markert krage, men skal likevel virke godt kledd og værbestandige.

En av de fascinerende tingene med finsk lapphund er den store variasjonen i godkjente farger. Man kan finne dem i:

• Svart, ofte med tan- eller kremfargede tegninger
• Ulike nyanser av brun eller leverfarget
• Sobel og ulvegrå nyanser
• Krem, sobel eller mer utvannede toner

De har ofte lysere tegninger i ansiktet, på brystet, bena og undersiden, som noen ganger danner maskelignende mønster eller “briller” rundt øynene. Hvitt er som oftest tillatt som tegning, men hunden skal aldri virke overveiende hvit.

Pelsstellet er overkommelig, men krever jevnlig innsats. Finsk lapphund skal ikke klippes, men må børstes regelmessig. Mesteparten av året er to til tre grundige børstinger i uken som regel nok til å holde floker unna og få bort løs pels, særlig bak ørene, i armhulene og bak på lårene, hvor det lettest danner seg tover. Under røyteperiodene, som kan være ganske dramatiske, er daglig børsting ofte nødvendig. En karde og en kam med lange metalltenner gjør det lettere å komme ned i underulla. Mange eiere synes også at en underullsrake er nyttig når hunden “blåser pelsen”.

Bading kan som regel gjøres nokså sjelden, kanskje hver andre–tredje måned eller når hunden virkelig er skitten. Pelsen er naturlig smussavvisende, og gjørme faller ofte av når den tørker etter tur. For hyppig sjamponering kan fjerne pelsens naturlige fettstoffer, så man bør alltid bruke en mild hundesjampo. Regelmessig sjekk av ører, tenner og klør er en del av godt stell. Klørne bør klippes jevnlig – sterke klør vokser raskt på en rase som er utviklet for arbeid i snø og ujevnt terreng.

Temperament og personlighet

Finsk lapphund er kjent for sitt vennlige, stabile og menneskeorienterte vesen. Dette er en hund som er avlet for å arbeide i tett samarbeid med mennesker under isolerte og krevende forhold. Resultatet er at mange finske lapphunder knytter seg sterkt til familien sin og trives best når de får være en del av hverdagslivet, ikke når de blir overlatt til seg selv over lange perioder. De knytter seg som regel til hele husholdningen, ikke bare til én person, og beskrives ofte som kjærlige uten å være klengende.

Hjemme er en typisk finsk lapphund livlig, oppmerksom og nysgjerrig, men skal ikke være hyperaktiv. Innendørs roer de fleste seg godt etter tur og aktivitet og liker å ligge i nærheten av folkene sine og følge med på det som skjer. De er ofte følsomme for menneskers humør og kan virke overraskende intuitive, for eksempel ved å komme og legge seg ved siden av noen som er trist eller syk. Denne følsomheten gjør dem til svært givende følgesvenner, men betyr også at de ikke tåler hard behandling eller kaotiske omgivelser særlig godt.

Med barn er en vel sosialisert finsk lapphund som regel tålmodig, godmodig og leken. Mange liker rolige leker, å lære triks og å delta i familieaktiviteter. Fordi noen av gjeterinstinktene deres fortsatt er til stede, kan enkelte individer forsøke å “samle” løpende barn ved å sirkle rundt dem, eller i sjeldne tilfeller nappe lett i hælene hvis de blir for opphisset. Dette er vanligere hos unghunder og kan styres inn i mer passende lek med rolig trening og tilsyn. Som med alle raser bør barn lære å respektere hundens grenser, og samvær mellom hund og barn bør alltid være under oppsyn, spesielt med veldig små barn.

Rasen går som regel godt sammen med andre hunder, særlig hvis den er vant til hundekontakt fra valpestadiet. Mange trives med selskap av artsfrender og fungerer godt i hjem med flere hunder. Bakgrunnen som sosial, samarbeidsorientert arbeidshund gjør også at de ofte er flinke til å lese andre hunders kroppsspråk. Som i alle raser varierer imidlertid individene. Noen kan bli mer reserverte eller selektive med hvem de vil leke med, særlig etter hvert som de blir modne.

Når det gjelder andre dyr, som katter eller mindre kjæledyr, avhenger det mye av tidlig sosialisering og individuell jaktlyst. Mange finske lapphunder kan leve fint sammen med katter de vokser opp med, og noen blir svært gode venner med dem. Små, raske dyr kan av og til utløse jakt- eller jageatferd. Det er ikke overraskende i en hund som opprinnelig ble brukt til å drive reinsdyr og reagere raskt på bevegelse. Gradvis introduksjon, gjerne med sikrede skillevegger i starten, og belønning av rolig nysgjerrighet i stedet for jaging kan bidra til et fredelig samliv i hjem med flere arter.

Én egenskap potensielle eiere bør være forberedt på, er lapphundens tilbøyelighet til å bjeffe. Som reinsdyrgjeter og gårdsvokter måtte finsk lapphund varsle alt uvanlig og hjelpe til med å flytte dyrene ved å bruke stemmen. Moderne finske lapphunder har ofte beholdt denne vanen. De er raske til å gi lyd ved nye lyder, besøkende eller forbipasserende hunder – noe som kan være nyttig, men også plagsomt om det ikke håndteres. Å lære en pålitelig “stille”-kommando, sørge for nok fysisk og mental aktivitet og unngå situasjoner der hunden får øve på konstant bjeffing, er viktig.

Rasen er ofte litt tilbakeholden overfor fremmede i starten og inntar gjerne en observende, vurderende holdning i stedet for å storme fram for å hilse. Med rolige introduksjoner mykner de fleste raskt opp og setter pris på vennlig oppmerksomhet, selv om de sjelden er like grenseløst utadvendte som enkelte selskapshundraser. Denne naturlige reservertheten gjør dem godt egnet som varslerhunder, men en godt oppdrettet og godt sosialisert finsk lapphund skal aldri være nervøs eller aggressiv.

Følelsesmessig er finske lapphunder ofte ganske stabile, men de liker ikke å være isolert. Lange dager alene, særlig uten tilstrekkelig stimuli, kan føre til frustrasjon, kjedsomhet og i noen tilfeller destruktiv atferd eller overdreven bjeffing. De trives best i hjem der noen stort sett er til stede, eller hvor det finnes løsninger som hundelufter, hundebarnehage eller en passende hundevenn som selskap.

Alt i alt er finsk lapphund en varm, menneskeorientert følgesvenn med et gjennomtenkt, litt alvorlig drag. For familier som liker å være ute, og som ønsker å inkludere hunden i hverdagslivet, kan temperamentet være tilnærmet ideelt – så lenge behovet for selskap og mental stimulering blir tatt på alvor.

Trening og mosjon

Finsk lapphund er en intelligent brukshundrase som har stort utbytte av jevnlig trening og tilpasset mosjon. Den ble opprinnelig avlet for å drive reinsdyr over lange avstander og reagere raskt på gjeterens kommandoer. Denne bakgrunnen har gitt den en kombinasjon av rask oppfattelsesevne, problemløsningsevne og et ønske om å samarbeide med føreren. Når treningen legges opp med vennlighet, tydelighet og konsekvens, lærer finsk lapphund ofte svært raskt og er en fornøyelse å jobbe med.

Positiv forsterkning passer rasen spesielt godt. Belønning med små godbiter, leker eller entusiastisk ros holder motivasjonen oppe. De responderer dårlig på harde korreksjoner, kjefting eller fysisk avstraffelse. Slike metoder kan gjøre dem usikre, øke stressnivået og skade den tilliten som er så viktig i samarbeidet. Mange finske lapphunder er følsomme for stemmebruk og kroppsspråk. En rolig, trygg tilnærming med klare rammer og milde, faste grenser fungerer som regel best.

Grunnleggende lydighet bør startes tidlig. Innlæring av sitt, dekk, bli, innkalling og å gå pent i bånd er viktig – ikke bare for gode manerer, men også av sikkerhetsgrunner. Fordi finsk lapphund kan være oppmerksom på fugler, vilt eller joggere, er en sterk innkalling, trent i mange ulike miljøer, særlig viktig. Bruk av langline ute i åpne områder gjør det mulig å trene trygt mens man fortsatt har kontroll.

Mental stimulering er nesten like viktig som fysisk mosjon for denne rasen. De liker å lære triks, drive med søksleker, løse aktiviseringsleker og jobbe for deler av den daglige rasjonen i treningsøkter. Korte, varierte økter gir som regel bedre resultat enn lange, monotone treningsøkter. For eksempel vil tre økter på fem–ti minutter fordelt utover dagen som oftest være mer effektive enn én sammenhengende økt på en halvtime.

Når det gjelder mosjon, er finsk lapphund aktiv, men som regel ikke ekstrem. De fleste voksne trives godt med rundt én til to timers fysisk aktivitet fordelt over dagen, tilpasset alder og individuell energimengde. Dette kan for eksempel innebære:

• To gode turer, én om morgenen og én om kvelden
• Mulighet til å løpe løs i trygge, inngjerdede områder
• Lek med andre vennlige hunder
• Hentleker, drakamp eller annen kontrollert lek med leker

Selv om de er perfekt tilpasset kaldt klima og elsker snø, kan de også trives godt i mildere områder, så lenge de ikke overbelastes i varmt vær. I varme perioder bør mosjon legges til tidlige morgener og sene kvelder, med rikelig tilgang på friskt vann og skygge. Den tette pelsen gjør at de kan bli overopphetet raskere enn mange korthårede raser.

Finske lapphunder er naturlig smidige og godt koordinerte, noe som gjør dem velegnet for mange typer hundesport. Aktiviteter som agility, rallylydighet, heelwork to music, spor, søksleker og til og med gjetetrening kan passe dem godt. Slik aktivitet styrker båndet mellom hund og eier og kanaliserer energien inn i positive, strukturerte oppgaver.

En treningsutfordring noen eiere kan oppleve, er en viss grad av selvstendighet. Selv om rasen generelt liker å samarbeide, vil enkelte individer tenke selv og teste grenser, særlig i unghundtiden. Da er tålmodighet og konsekvens avgjørende. Belønn ønsket atferd, legg til rette for å hindre uønsket atferd, og gjør treningen variert og interessant slik at hunden opplever det som verdifullt å samarbeide.

Kontroll på bjeffing er et annet viktig treningspunkt. Fordi finsk lapphund naturlig har lett for å gi lyd, er det nyttig å lære kommandoer som “snakk” og “stille”. Belønn når hunden slutter å bjeffe på signal, og unngå å belønne bjeffing utilsiktet ved å gi mye oppmerksomhet mens hunden bråker. Tilstrekkelig mosjon, mental stimulering og selskap vil også redusere bjeffing som skyldes kjedsomhet.

Når behovet for aktivitet og hjernetrim blir dekket, utvikler finsk lapphund seg ofte til en velbalansert og tilpasningsdyktig familiehund. Det er ikke en rase som trives som “hagepynt” eller ren sofahund. Den vil bruke både hode og kropp – og gir til gjengjeld mye lojalitet, entusiasme og glede i hverdagen.

Helse

Finsk lapphund regnes generelt som en sunn og robust rase, særlig når den er ansvarlig avlet og godt ivaretatt. Utviklingen som arbeidshund i tøffe nordlige forhold har selektert for god helse, sterk bygning og generelt solid konstitusjon. Likevel finnes det, som hos alle raser, enkelte helseutfordringer man bør være oppmerksom på.

Leddhelse er en viktig faktor. Hofteleddsdysplasi og, mer sjelden, albueleddsdysplasi kan forekomme hos finsk lapphund. Dette er utviklingsforstyrrelser der leddene ikke dannes korrekt, noe som over tid kan gi smerter, halthet og leddgikt. Ansvarlige oppdrettere røntger som regel hofter og albuer på avlsdyr og bruker offisielle avlesningssystemer, og de avler kun på hunder med tilfredsstillende resultater. For eiere er det viktig å holde hunden i slank god kondisjon og unngå for mye hopping og hard belastning på unge, voksende ledd.

Øyehelse er et annet viktig fokusområde. Sykdommer som progressiv retinal atrofi (PRA), arvelige katarakter og enkelte netthinnelidelser kan forekomme i rasen. Disse kan påvirke synet og i alvorlige tilfeller føre til delvis eller total blindhet. Mange av disse lidelsene har genetiske årsaker, og seriøse oppdrettere bruker øyelysning og, der det finnes, DNA-tester for å redusere risikoen. Valper fra slike oppdrettere får som regel med dokumentasjon på foreldrenes øyeundersøkelser.

Noen finske lapphunder kan være mer utsatt for autoimmune tilstander, stoffskifteproblemer (for eksempel hypothyreose) eller allergier, selv om dette ikke er like utbredt som i enkelte andre raser. Hudproblemer kan forekomme, spesielt hvis hunden har underliggende sensitivitet eller hvis den tette pelsen ikke blir stelt godt og får bli fuktig og skitten over tid. Regelmessig børsting, sjekk av hud og et rent pelslag bidrar til å oppdage og forebygge mindre problemer før de utvikler seg.

Forventet levealder hos finsk lapphund er gjerne rundt 12–14 år, og mange blir eldre enn dette med god oppfølging. For å støtte et langt og friskt liv anbefales blant annet:

• Regelmessige veterinærkontroller, helst minst én gang i året
• Et balansert, kvalitetsfôr tilpasset alder, aktivitetsnivå og individuelle behov
• God vektkontroll – overvekt belaster både ledd og indre organer
• Jevnlig parasittforebygging (orm, lopper, flått m.m.)
• Tannstell, for eksempel tannpuss, tyggeprodukter eller andre veterinærgodkjente metoder

For oppdrettere er anbefalt helsetesting vanligvis hofte- og albuerøntgen, øyelysning hos spesialist og relevante gentester for kjente arvelige sykdommer i rasen. Seriøse oppdrettere vektlegger også temperament, bygning og generell vitalitet, ikke bare testresultater, for å sikre langsiktig helse og stabilitet i populasjonen av finsk lapphund.

Valpekjøpere bør føle seg trygge på å spørre oppdrettere om helsetester, levealder i linjene og eventuelle kjente helseutfordringer. En ansvarlig oppdretter vil ønske slike spørsmål velkommen og være åpen om både styrker og svakheter. Mange gir også en skriftlig helseavtale og forplikter seg til å ta tilbake hunden dersom alvorlige problemer skulle oppstå.

For eiere har de daglige rutinene stor betydning for helsen. Regelmessig mosjon, tilpasset den enkelte hund, kombinert med mental stimulering, støtter både hjertehelse og psykisk velvære. Ved å følge med på subtile endringer i atferd, appetitt, bevegelighet eller pels- og hudtilstand kan man oppdage tidlige tegn på sykdom. Finske lapphunder kan være ganske tapre og skjule smerte, så de viser ikke alltid tydelige symptomer før problemet er blitt omfattende – noe som gjør eierens oppmerksomhet viktig.

Selv om det finnes helserisikoer, slik det gjør hos alle raser, har finsk lapphund generelt rykte på seg for å være en robust og langlivet familiehund. Gjennom gjennomtenkt avl, ansvarlig eierskap og god veterinæroppfølging har disse hundene gode forutsetninger for et aktivt og innholdsrikt liv godt opp i seniortilværelsen.

Historie og opprinnelse

Finsk lapphund har en lang og fascinerende historie som er tett knyttet til det samiske folket i nordlige deler av Fennoskandia – et område som omfatter deler av dagens Finland, Sverige, Norge og Russland. I århundrer har disse hundene arbeidet side om side med mennesker i noen av Europas tøffeste miljøer: arktiske og subarktiske områder med lange, mørke og ekstremt kalde vintre.

Opprinnelig var forløperne til finsk lapphund allsidige leir- og gjeterhunder som samene brukte til å håndtere sine halvville reinsdyrflokker. Arbeidet besto i å drive reinen, samle spredte dyr og hjelpe til med å flytte flokken til nye beitemarker. For å mestre dette måtte hundene være smidige, intelligente og i stand til å tåle bitende kulde, dyp snø og lange arbeidsdager. De måtte også være forsiktige og skånsomme mot reinsdyrene, og bruke sirkling og bjeffing mer enn fysisk kontakt.

Den nære relasjonen mellom samiske familier og hundene deres preget rasens temperament. Dette var ikke fjernarbeidende hunder som kun holdt til ute på beite. De levde tett på menneskene i og rundt leirene, ga varme, selskap og tidlig varsling om rovdyr eller fremmede. Denne nære samhandlingen fremmet samarbeidsevne og sterk menneskefokus – egenskaper som er svært tydelige hos dagens finske lapphund.

Historien om finsk lapphund som egen rase startet på 1900-tallet. Etter hvert som moderne transportmidler og endrede livsformer påvirket tradisjonell reindrift, gikk antallet slike arbeidende hunder ned. Engasjerte hundefolk og oppdrettere i Finland begynte derfor å interessere seg for å bevare de innfødte lapphundene, både som kulturarv og som en verdifull hundetype i seg selv.

De første forsøkene på å registrere og standardisere rasen kom midt på 1900-tallet. Innledningsvis ble ulike lappiske hundetyper registrert under felles betegnelser i kennelklubbene. Etter hvert som man la mer vekt på forskjeller i utseende og bruksområde, ble egne raser som finsk lapphund, lapsk vallhund (Lapponian Herder) og svensk lapphund skilt ut. Finsk kennelklubb spilte en sentral rolle i utviklingen og den formelle anerkjennelsen, og en rasebeskrivelse ble utarbeidet som beskrev idealet for finsk lapphund når det gjaldt eksteriør, temperament og bygning.

Målrettet avl bidro deretter til å feste de egenskapene vi i dag forbinder med finsk lapphund. Målet var å bevare den hardføre, værbestandige og samarbeidsvillige arbeidshunden, samtidig som man ønsket en pålitelig og familievennlig følgesvenn. Særlig vekt ble lagt på å bevare den tette dobbeltpelsen, det uttrykksfulle hodet og den velbalanserte, smidige kroppen som gjorde hundene i stand til å ta seg sikkert fram i snø og ulendt terreng.

I løpet av andre halvdel av 1900-tallet gikk rasen gradvis fra å være primært en reindriftshund til å bli en allsidig familie- og brukshund. Selv om noen finske lapphunder fortsatt deltar i reindrift i nordområdene, lever de fleste i dag som familiehunder og deltar i aktiviteter som lydighet, agility, rally, spor og søksarbeid. Det rolige, vennlige vesenet og det særpregede utseendet har også bidratt til økende popularitet i land utenfor Finland.

I hjemlandet regnes finsk lapphund som en av de nasjonale hunderasene og verdsettes som en del av den kulturelle identiteten. Raseklubber og entusiaster jobber for å fremme ansvarlig avl, informere eiere og vedlikeholde rasens arbeidsinstinkter og naturlige karakter. Internasjonalt er finsk lapphund fortsatt en relativt sjelden rase sammenlignet med mange andre, men ryktet som en glad, pålitelig og vakker følgesvenn sprer seg jevnt.

Kunnskap om denne historien forklarer mye ved dagens hund. De sterke båndene til mennesker, tendensen til å bjeffe for å kommunisere, den tykke beskyttende pelsen og den smidige, stødig bygde kroppen stammer direkte fra århundrer med samarbeid med samiske gjetere i nordområdene. Når du deler hjem med en finsk lapphund, lever du med et lite stykke levende historie som fortsatt bærer Arktis i hjertet.

Å leve med rasen

Å leve med en finsk lapphund er for mange en svært hyggelig og givende opplevelse, men det krever tid, engasjement og gjennomtenkt planlegging. Dette er ikke en rase som trives med å bli overlatt til seg selv i hagen eller stå i kennel. De blomstrer når de får tett kontakt med familien, deltar i hverdagslivet og får regelmessige muligheter til å bruke både hode og kropp.

Nye eiere må være forberedt på en klok, observant hund som legger merke til det meste. En finsk lapphund lærer fort husets rutiner – fra lyden av kjøleskapsdøren til raslingen av bilnøkler. De liker ofte å følge menneskene sine fra rom til rom, og legger seg gjerne der de har oversikt over alle. Hvis du ønsker en hund som sitter stille i et hjørne og sjelden tar initiativ til kontakt, er dette neppe riktig rase.

I hverdagen bør man regne med å sette av minst én til to timer daglig til samlet fysisk og mental aktivitet. Det kan for eksempel bety en lengre morgentur med litt trening underveis, en kortere kveldstur og noen korte økter med triks, søk eller lek i hage eller park. Finsk lapphund er tilpasningsdyktig og kan bo både i hus og leilighet, så lenge aktivitetsbehovet dekkes og den får jevnlig tilgang til trygge områder utendørs.

En praktisk realitet ved å ha finsk lapphund er pels. Den tette dobbeltpelsen slipper hår jevnt gjennom året og svært mye i røyteperiodene. Eiere må være komfortable med regelmessig børsting og med hår på klær, gulv og møbler. Det kan lønne seg å investere i en god støvsuger, lofjernere og skikkelig grooming-utstyr. Mange synes også at vaskbare tepper på sofaer og gulv gjør hverdagen enklere.

Økonomisk vil de årlige kostnadene variere med bosted og livsstil, men det er lurt å budsjettere for:

• Kvalitetsfôr tilpasset en middels stor, aktiv hund
• Rutinemessig veterinæroppfølging og vaksiner
• Jevnlig parasittbeskyttelse
• Groomingutstyr og eventuelt profesjonell pelsstell innimellom
• Hundeforsikring, som kan være til stor hjelp ved uforutsette veterinærutgifter
• Kurs, hundesport eller hundebarnehage dersom man ønsker å bruke det
• Utstyr som bånd, halsbånd eller sele, seng og trygge leker

Når det gjelder utstyr, er en godt tilpasset sele, et solid bånd og et sikkert halsbånd med ID-merking grunnleggende. Mange eiere bruker også langline til innkallingstrening og for å gi hunden mer frihet på åpne områder uten å gå på akkord med sikkerheten. Fordi finsk lapphund er smart og lærevillig, er aktivitetsleker som fôrballer, Kongs, snuttematter og interaktive leker nyttige for mental stimulering, spesielt på dager med dårlig vær.

Sosialisering er en nøkkelfaktor for et velfungerende liv med denne rasen. Valpen bør gradvis introduseres for mange ulike mennesker, miljøer, lyder og dyr på en rolig og positiv måte. Dette forebygger overdreven skyhet eller nervøsitet senere i livet. Voksne hunder har også godt av jevnlig sosial kontakt og nye inntrykk. Tur i ulike omgivelser, møte med venner og deres hunder og besøk på hundevennlige steder holder finsk lapphund mentalt fleksibel og trygg.

På grunn av tendensen til å bjeffe er det viktig å vurdere bosituasjonen. I en enebolig med forståelsesfulle naboer er litt varsling sjelden et stort problem. I leilighet eller rekkehus med tynne vegger må man gjerne jobbe mer målrettet med trening og håndtering. Det er viktig å lære hunden når det er greit å varsle, og når den skal være stille – dette er et ansvar alle eiere bør ta seriøst.

Finsk lapphund tåler kulde svært godt, og mange elsker snø – ofte til stor underholdning for eierne når de ruller, graver og leker til de er helt dekket av rim. Varme er derimot mer krevende. Eiere bør sørge for skyggefulle, kjølige liggeplasser, unngå tur midt på dagen om sommeren og vurdere kjølematter eller -vester ved høye temperaturer. Friskt vann må alltid være tilgjengelig, og tegn på overoppheting må tas på største alvor.

Følelsesmessig knytter disse hundene seg ofte sterkt til familien og kan påvirkes av store endringer eller lange fravær. Hvis du jobber lange dager, bør du planlegge hvordan hunden skal få selskap og tilsyn. Mulige løsninger er fleksible arbeidstider, hundelufter, hundebarnehage eller en venn/familiemedlem som kan komme innom. En hund nummer to kan være til hjelp for selskap, men erstatter ikke menneskelig kontakt.

For mennesker som liker friluftsliv – enten det er fotturer, teltturer, rolig jogging på mykt underlag eller lange skogsturer – kan finsk lapphund være en utmerket turkamerat. De liker som regel å være med på det meste; enten det er barnas skogseventyr, lett jogging når hunden er utvokst, eller bare å utforske nye stier. Hjemme vil de gjerne være i selve kjernen av huslivet, enten det er på kjøkkenet, i stua eller ved siden av skrivebordet på hjemmekontoret.

Å leve med en finsk lapphund innebærer i bunn og grunn å dele livet med en klok, sosial og vennlig hund som fortsatt bærer arbeidsånden fra nord. Den tiden og innsatsen du legger ned, betaler seg mange ganger tilbake i form av lojalitet, humor og en sterk følelse av fellesskap. For eiere som forstår og verdsetter disse kvalitetene, blir finsk lapphund ikke bare et kjæledyr, men et ekte familiemedlem i mange år.

Egenskaper

Ofte stilte spørsmål

Hva slags temperament har en finsk lapphund sammen med familier og barn?

Denne rasen er som regel mild, vennlig og svært menneskeorientert, med en sterk tendens til å knytte seg tett til familien sin. Den er vanligvis veldig god med respektfulle barn og tåler ofte både støy og mye aktivitet, men bakgrunnen som gjeterhund kan føre til at den av og til napper eller sirkler rundt folk, noe som bør håndteres med riktig trening.

Hvor mye mosjon trenger en Finsk lapphund egentlig hver dag?

Dette er en aktiv, arbeidsavlet hund som som regel trenger minst 60–90 minutter fysisk aktivitet hver dag, i tillegg til litt mental stimulering. De fleste er fornøyde med raske turer, lek og treningsøvelser fremfor hard løping, selv om noen liker hundesporter som agility eller gjeting.

Tåler finsk lapphund varme godt med den tykke pelsen sin?

De er avlet for kalde klima og tåler som regel verken varme eller høy luftfuktighet særlig godt. I varmere vær bør de holdes i kjølige omgivelser, bare trenes når det er kjøligere ute, og alltid ha tilgang til skygge og friskt vann for å unngå overoppheting.

Hvor mye pelsstell og røyting kan jeg forvente av en finsk lapphund?

De har en tett, dobbel pels som røyter moderat det meste av året og kraftig under sesongmessige pelsskifter. Ukentlig børsting er vanligvis nok til vanlig, men i røyteperiodene trengs mer regelmessig stell for å fjerne løs underull og hindre at pelsen tover seg.

Er finsk lapphund godt egnet som leilighetshund, eller trenger den hage?

De kan tilpasse seg livet i leilighet så lenge de får nok fysisk og mental mosjon hver dag. En inngjerdet hage er en fordel, men ikke et krav; det viktigste er daglig aktivitet, trening og selskap, siden de ikke trives dersom de blir etterlatt alene og kjeder seg over lengre tid.

Hvilke helseproblemer er finske lapphunder utsatt for?

Alt i alt regnes de som en relativt sunn rase, men de kan være utsatt for hofteleddsdysplasi, albuedysplasi og enkelte arvelige øyesykdommer som grå stær og progressiv retinal atrofi. Ansvarlige oppdrettere undersøker som regel hundene sine for ledd- og øyeproblemer for å redusere disse risikoene.

Er finsk lapphund veldig vokal, og er mye barking et vanlig problem?

De er naturlig årvåkne og ble historisk brukt i arbeid med reinsdyr, noe som ofte innebar at de brukte stemmen. Mange individer har lett for å bjeffe på nye lyder eller endringer rundt hjemmet, så tidlig trening og klare, konsekvente regler for bjeffing er viktig hvis du bor tett på naboer.

Kommer finsk lapphund godt overens med andre hunder og kjæledyr?

De er som regel sosiale med andre hunder og trives ofte i selskap med artsfrender, spesielt hvis de er godt sosialisert fra ung alder. De fleste kan leve fredelig sammen med andre kjæledyr, selv om noen kan vise et mildt gjeteinstinkt som må veiledes slik at det ikke blir plagsomt.

Hvor lett er en finsk lapphund å trene for førstegangs hundeeiere?

De er intelligente, lærevillige og responderer som regel godt på positive, belønningsbaserte treningsmetoder. Samtidig kan de være nokså selvstendige og teste grenser, så det er viktig med konsekvens og tålmodighet, spesielt for eiere som er nye til å trene aktive gjeterhunder.

Hva slags hjemmemiljø passer best for en finsk lapphund?

De trives best i hjem hvor de kan være nær familien sin, få jevnlig aktivitet utendørs og oppleve daglig samspill og mental stimulering. En moderat aktiv husstand som liker trening, turer og å tilbringe tid ute, passer dem som regel bedre enn en veldig stillesittende eller ofte fraværende livsstil.

Kilder

• The Finnish Lapphund Club Of Great Britain
• The Kennel Club (UK)
• Suomen Kennelliitto (The Finnish Kennel Club)
• Verein für Finnische Lapphunde Deutschland e.V.