Blodhund

Innholdsfortegnelse

Kjappe fakta

• Verdenskjent for sin utrolige luktesans og sporings­evne, ofte brukt i søk‑ og redningsarbeid og i saker med savnede personer.
• Mild, rolig og kjærlig hjemme, men sta og selvstendig når den får ferten av et spennende spor.
• Store, kraftige støvere med løs hud, dype folder og lange ører som hjelper til med å fange duftpartikler.
• Modnes sent både fysisk og mentalt, og er ofte valpete og klumsete langt inn i sitt andre, noen ganger tredje leveår.
• Krever målrettet trening, sikre gjerder og rikelig med mental stimulering for å håndtere den sterke sporingsinstinktet.

Utseende og pels

Blodhund er en iøynefallende hund, umiddelbart gjenkjennelig på de lange ørene, de dype rynkene og det ettertenksomme, nesten melankolske uttrykket. Dette er en stor, kraftig bygget støver, men kroppen har samtidig en viss eleganse i linjene fra den lange halsen, gjennom den sterke ryggen og ut i den lett buede halen. Hannhunder er vanligvis rundt 64–72 centimeter i skulderhøyde, mens tispene er noe mindre, cirka 58–66 centimeter. Vekten varierer en del, men mange voksne Blodhunder ligger mellom 40 og 54 kilo, der hannhunder ofte er tyngre og mer substansielle enn tispene. Til tross for størrelsen skal rasen aldri virke grov. Den ideelle Blodhunden ser sterk, atletisk og kapabel ut til å arbeide jevnt og trutt i timevis i felt.

Hodet er et av rasens mest karakteristiske trekk. Det er langt og relativt smalt heller enn bredt, med tydelig stopp og kraftig snuteparti. Huden på hodet er løs og danner folder, særlig rundt øyne og hals. Når hunden senker hodet, rynker huden seg ytterligere og fremhever det særpregede utseendet. De lange, tynne ørene er lavt ansatt og henger i myke folder tett inntil kinnene. Det antas at ørene hjelper til å fange og lede duftpartikler mot nesen når Blodhunden sporer. Øynene er forholdsvis dyptliggende og kan være fra hasselbrune til mørkebrune, med et mykt og vennlig uttrykk. Hos noen hunder er litt av nedre øyelokk synlig, noe som bidrar til det klassiske Blodhund‑uttrykket.

Pelsen er kort, tett og glatt, og ligger godt inntil kroppen uten å være stri eller ru. Den gir grei beskyttelse mot vær og røff vegetasjon, men er ikke lang nok til å tove seg. Vanlige farger er sort og tan, lever og tan, samt ulike nyanser av rød. Noen Blodhunder har litt hvitt på bryst, poter eller haletipp. De mørke “salene” på ryggen lysner ofte noe med alderen, mens helhetsinntrykket av pelsen forblir fyldig og tiltalende.

Pelsstellet er moderat. Den korte pelsen røyter hele året, med kraftigere røyting vår og høst. En grundig børsting én til to ganger i uken med gummibørste eller stellehanske fjerner løse hår og fordeler hudens naturlige oljer. I de mest intense røyteperiodene er det nyttig å børste oftere. Bad gis ved behov, men mange eiere opplever at regelmessig, skånsom rengjøring av hudfolder er enda viktigere. Rynkene rundt ansikt og hals kan holde på fuktighet og smuss, noe som kan føre til irritasjon og infeksjoner hvis de ikke holdes tørre og rene. Å tørke over foldene med en myk klut og sørge for at de tørker godt etter turer i regn eller etter drikking er en fornuftig rutine.

Ørestell er helt essensielt. De lange, tunge ørene begrenser luftgjennomstrømming og kan dermed være utsatt for voksopphopning og infeksjoner. Ukentlig sjekk og forsiktig rengjøring med et ørerensemiddel beregnet på hund bidrar til å forebygge problemer. Klørne bør klippes jevnlig for å forhindre overvekst og ubehag, særlig hos en så tung rase. Med jevnt, vennlig stell er Blodhunden forholdsvis enkel å holde i god kondisjon, og mange eiere opplever den daglige stelletiden som en rolig og hyggelig måte å knytte bånd til denne imponerende støveren.

Gemytt og personlighet

Blodhund har en personlighet som ofte overrasker dem som bare kjenner rasen fra filmer og historier om åsteder og politijakt. Bak det alvorlige uttrykket og den imponerende størrelsen skjuler det seg en snill, sensitiv og svært hengiven hund. I hjemmet er en typisk Blodhund rolig og avslappet, ofte aller lykkeligst når den ligger langstrakt i en god seng eller lener hele tyngden mot favorittpersonen sin. De er svært menneskeorienterte og omtales ofte som “borrelåshunder”, fordi de liker å følge familien rundt i huset og legge seg der hvor det skjer noe.

En godt sosialisert Blodhund kan være en flott følgesvenn for barn. De har som regel et tålmodig og tolerant temperament, og lar seg ikke så lett stresse av lyd og aktivitet i en travel familie. Mange tåler klønete kosing fra mindre barn, og eldre barn kan ha stor glede av turer og trening sammen med hunden. Samtidig må man huske at dette er en stor og tung hund. En leken eller entusiastisk Blodhund kan lett velte et lite barn uten å mene noe vondt med det. Tilsyn, klare regler og å lære barn hvordan de skal omgås hunden på en høflig måte, er helt nødvendig. Som med alle raser bør barn og hund aldri være helt uten tilsyn.

Blodhunder går ofte godt sammen med andre hunder, særlig hvis de er vant til det fra valpestadiet. Den sterke flokkfølelsen etter århundrer med jakt i gruppe gjør at de gjerne liker selskap av artsfrender. Mange Blodhunder lever også fredelig med katter og andre husdyr, selv om man bør være ekstra forsiktig med svært små dyr, spesielt utendørs der jaktinstinktet lettere trigges. Tidlig sosialisering hjelper hunden å lære at husdyr hører til familien og ikke er noe som skal jages.

I hverdagen er rasen en blanding av mild hengivenhet og sterk selvstendighet. De er følsomme for stemmeleie og kan bli utrygge hvis de behandles hardt, men samtidig har de en beryktet sta side. Når en Blodhund først har fanget opp en interessant lukt ute, kan det virke som om ingenting annet i verden eksisterer. Denne intense konsentrasjonen er grunnen til at de er så eksepsjonelle sporhunder, men det kan være krevende for eiere som forventer umiddelbar lydighet. Det handler ikke om at Blodhunder er lite intelligente – tvert imot er de ofte kløktige problemløsere. De har bare en sterk egenvilje, og nesen får ofte siste ord i avgjørelsene deres.

Vanlige utfordringer for eiere er sikling, dårlig innkalling og husregler gjennom den lange valpe‑ og unghundperioden. Siklingen kan være betydelig, spesielt etter at hunden har drukket, spist eller når noe er ekstra spennende. Mange har et eget “siklehåndkle” lett tilgjengelig til å tørke munnviker og vegger. Innendørs kan en ung, understimulert Blodhund gjerne utforske med munnen, og de kan være overraskende destruktive hvis de overlates til seg selv uten trening eller aktiviteter. De trives i hjem med tydelige, konsekvente rammer, rikelig mental stimulering og daglig sosial kontakt.

På sitt beste er Blodhunder milde kjemper med dype bånd til familien sin. De er sjelden vakthunder i tradisjonell forstand, selv om både størrelse og stemme gjør inntrykk. De fleste er vennlige eller i det minste høflige mot fremmede når de først har vurdert situasjonen. De er emosjonelle hunder som knytter seg sterkt og liker dårlig å være mye alene. For mennesker som setter pris på en rolig, kjærlig hund med særpreg og som kan akseptere noen sære vaner, kan Blodhunden bli en lojal følgesvenn helt uten sidestykke.

Trening og mosjon

Å trene en Blodhund handler like mye om å forstå hvordan den tenker, som om å lære inn bestemte kommandoer. Rasen er avlet for selvstendig arbeid over lange distanser, ofte uten direkte kontakt med føreren. Derfor er de ikke naturlig innstilt på å sjekke inn med menneskene sine like ofte som enkelte gjeter‑ eller brukshunder gjør. Det betyr ikke at de ikke kan trenes – men tilnærmingen må ta hensyn til deres sterke luktesans, nysgjerrighet og selvstendighet.

Positiv forsterkning er helt avgjørende. Blodhunder responderer godt på ros, godbiter og lek, men kan fort “stenge ned” hvis treningen blir hardhendt eller altfor repetitiv. Korte, varierte økter fungerer best. I stedet for å gjenta samme øvelse mange ganger, er det lurt å blande inn lydighetsøvelser med lukteleker, enkle triks eller korte sporøvelser. Mange eiere lykkes best når treningen holdes lett og morsom, heller enn streng og formell. Et tillitsforhold basert på tålmodighet og samarbeid gir langt bedre resultat enn forsøk på å “ta” en Blodhund med hard hånd.

Innkalling er ofte den største utfordringen. Når en Blodhund først har låst seg på et spor, kan det være ekstremt vanskelig å kalle den tilbake. Derfor bør innkallingstrening starte tidlig og vedlikeholdes gjennom hele livet. Lange liner, inngjerdede områder og god planlegging er praktiske hjelpemidler. Mange Blodhund‑eiere velger å ha hunden i bånd eller på langline i åpne, ugjerda områder, for å unngå at den følger et spor og forsvinner ut av syne. En god “se på meg”‑ eller “sjekk inn”‑kommando kan også hjelpe, selv om den aldri helt vil overstyre sporinstinktet.

Mosjonsbehovet er middels til høyt, men ikke nødvendigvis i form av høy fart eller stor intensitet. Blodhunder er bygget for utholdenhet, ikke sprint. De liker lange, jevne turer og fotturer hvor de får bruke nesen. En voksen, godt trent Blodhund kan gå i timevis i rolig tempo. Yngre hunder bør få gradvis økt aktivitet for å skåne voksende ledd. Valper og unghunder kan være både energiske og klumsete, så mental stimulering er minst like viktig som fysisk mosjon i denne fasen.

De beste aktivitetene for en Blodhund involverer nesten alltid bruk av luktesansen. Mange liker:

• Spor og mantrailing, enten i organiserte klubber eller uformelle leker med familien
• Søk hjemme, for eksempel å finne gjemte godbiter eller leker
• “Snuseturer” hvor hunden får god tid til å undersøke interessante lukter

Slike aktiviteter lar dem bruke sine naturlige evner og gir mental tilfredsstillelse som ren løping ikke kan måle seg med. Noen Blodhunder gjør det også bra i lydighet eller rallylydighet, men forventningene bør være realistiske sammenlignet med raser avlet for høy presisjon. Deres sanne styrke ligger i sporarbeid.

Fordi rasen er stor og sterk, er grunnleggende hverdagslydighet viktig fra ung alder. Å lære løs line‑gange, pene hilsener og en pålitelig “bli” vil gjøre hverdagen betydelig enklere. Uten disse grunnpilarene kan det å gå tur med en voksen Blodhund minne om å håndtere en liten hest. Tidlig sosialisering med mennesker, andre hunder, ulike miljøer og forskjellige underlag bygger trygghet og bidrar til å forebygge skyhet eller overdreven opphisselse i nye situasjoner.

Mental berikelse hjemme er like viktig som formell trening. Aktiviseringsleker, snusematter og jevnlige treningsøkter kan forebygge kjedsomhet og destruktiv atferd. En sliten Blodhund er ikke nødvendigvis en som har løpt mange kilometer. Ofte er en virkelig fornøyd Blodhund en hund som har fått bruke nesen, tenke og samhandle meningsfullt med familien sin. Eiere som omfavner rasens kjærlighet til sporarbeid, opplever at trening og mosjon blir et hyggelig samarbeid i stedet for en daglig kamp.

Helse

Blodhund er på mange måter en robust arbeidshund, men som alle raser har den visse helseutfordringer som forekommer oftere enn hos gjennomsnittshunden. Kunnskap om disse gjør det lettere å velge ansvarlige oppdrettere, planlegge riktig stell og oppdage tidlige varselsignaler. Ikke alle Blodhunder vil få helseproblemer, men informerte eiere står bedre rustet til å ta gode valg.

En av hovedbekymringene hos denne store, dype brystkassen er magedreining (torsio ventriculi), ofte omtalt som oppblåst mage eller “bloat”. Her fylles magen med gass og kan vri seg. Tilstanden er akutt livstruende og krever umiddelbar veterinærhjelp. For å redusere risikoen gir mange eiere to til tre mindre måltider om dagen i stedet for ett stort, unngår hard mosjon rett før og etter fôring, og bruker eventuelt sakteskåler hvis hunden sluker maten. Noen oppdrettere og veterinærer anbefaler også en forebyggende operasjon der magen festes til bukveggen, særlig hos hunder med økt risiko.

Ledd‑ og skjelettproblemer kan forekomme, spesielt hofteleddsdysplasi og albuedysplasi. Dette er utviklingsforstyrrelser i leddene som kan gi smerter og etter hvert leddgikt. Ansvarlige oppdrettere røntger og vurderer avlshundene for hofter og albuer i henhold til anerkjente ordninger. Valpekjøpere bør be om å få se resultatene og velge oppdrettere som vektlegger god bygning og sunne ledd. Å holde Blodhunden slank og gi riktig tilpasset mosjon er også viktig for å skåne leddene.

Som mange andre store raser kan Blodhunder være utsatt for enkelte hjertesykdommer. Regelmessige veterinærkontroller, inkludert lytting etter bilyd og eventuelt videre hjertetester ved mistanke, er fornuftig. Øyeproblemer kan også forekomme. Den løse huden rundt øynene kan bidra til tilstander som entropion og ektropion, der øyelokkene ruller henholdsvis innover eller utover. Dette kan gi irritasjon og infeksjoner hvis det ikke behandles. Eiere bør følge med på rødhet, utflod eller tegn på ubehag og kontakte veterinær hvis noe virker unormalt.

Ørebetennelser er et annet vanlig problem. De lange, hengende ørene begrenser lufttilførselen og kan samle fukt, voks og skitt. Regelmessig kontroll og skånsom rengjøring reduserer risikoen, men selv med god pleie kan enkelte Blodhunder få tilbakevendende øreproblemer. Tidlige tegn som hoderisting, kløing eller vond lukt bør tas på alvor, slik at behandlingen kan komme i gang raskt.

Hudfolder kan også skape utfordringer, særlig der rynkene er dypest – rundt ansikt og hals. Fukt og smuss kan hope seg opp i foldene og føre til irritasjon eller infeksjoner. Rutinemessig rengjøring og tørking, kombinert med å holde hunden i passe hold, forebygger mye. Enkelte linjer kan dessuten være mer disponert for visse auto‑immune eller fordøyelsesrelaterte problemer, noe som gjør oppdrettere som følger opp helsen i flere generasjoner ekstra verdifulle.

Forventet levealder hos Blodhund ligger ofte rundt 8–11 år, noe som er nokså typisk for en stor rase. Faktorer som arv, ernæring, vektkontroll, tannhelse og livsstil spiller stor rolle for både livskvalitet og levealder. Mange eiere velger fôr av god kvalitet tilpasset hundens alder og aktivitetsnivå, og følger nøye med på kroppsvekt for å unngå overvekt, som belaster både ledd og hjerte.

Før man kjøper valp, er det lurt å spørre oppdretter om:

• Hofte‑ og albueresultater hos begge foreldredyr
• Eventuelle øyelysninger eller anbefalte øyeundersøkelser
• Generell levealder og helsesituasjon hos nære slektninger

Gode oppdrettere er åpne og ærlige om helse og svarer villig på spørsmål. Regelmessig veterinæroppfølging, inkludert vaksiner, parasittkontroll og tannhelsekontroller, fullfører bildet. Med ansvarlig avl og gjennomtenkt daglig stell kan mange Blodhunder leve lange, aktive liv som høyt verdsatte familiemedlemmer.

Historie og opprinnelse

Blodhund har en av de eldste og mest anerkjente historiene blant alle lukthunder. Røttene kan spores mange hundre år tilbake i Europa, der munker og adelige jegere ønsket å utvikle en hund med enestående sporings­evne og utholdenhet. Rasen er særlig knyttet til klosteret Saint Hubert i Ardennene. Munkene der antas å ha avlet og foredlet tidlige former for rasen ved å selektere hunder med den skarpeste nesen og størst vilje til å følge et spor.

Fra disse tidlige “Saint Hubert‑hundene”, som de ble kalt, spredte Blodhunden seg gradvis utover Europa. Med tiden fikk den rykte for å kunne følge svært gamle spor over krevende terreng. Hundene var høyt verdsatt ikke bare til jakt på storvilt som hjort og villsvin, men også for sin evne til å følge menneskespor. Betegnelsen “blood” i navnet antas å vise til deres edle, “blodfine” avstamning og den nøye, rene avlen som formet rasen – ikke til blodtørst. Arbeidet deres handlet om å finne byttet, ikke om å angripe det.

Blodhunder kom til Storbritannia for flere hundre år siden og ble brukt til å spore både dyr og mennesker. Fortellinger og historiske kilder beskriver hvordan de ble brukt til å finne skadet vilt, savnede reisende og til og med lovbrytere. Den imponerende påliteligheten på spor gjorde at de etter hvert ble tatt i bruk av rettsvesen og senere i søk‑ og redningsarbeid. I enkelte land ble Blodhunden nærmest et symbol på den utrettelige “detektivhunden” med nesa i bakken, som følger spor langt utover det andre raser klarer.

Etter hvert som rasen gikk inn i moderne tid, endret også bruken seg noe. Tradisjonell storviltjakt minket mange steder, mens interessen for mantrailing og søksarbeid økte. Politiet og redningsorganisasjoner oppdaget at Blodhunden kunne følge én bestemt menneskelukt gjennom travle byer, skoger og åpne landskap, og ignorere kryssende spor og andre forstyrrelser. I flere land har Blodhunder blitt trent opp til søksoppgaver der arbeidet deres har bidratt til å finne savnede personer og i noen tilfeller vært del av bevisgrunnlaget i etterforskninger.

På 1800‑tallet begynte kennelklubber å standardisere rasetypen, med fokus på å bevare det lange, edle hodet, de karakteristiske rynkene og den sterke kroppen som kunne arbeide i timevis. Utstillinger og hundeshow bidro til å fastsette utseendet slik vi kjenner det i dag. Samtidig jobbet entusiastene bevisst for å bevare de viktige bruksegenskapene, slik at hunden i utstillingsringen og hunden på sporet fortsatt skulle være nært beslektet.

I dag brukes Blodhunden fortsatt til spor‑ og søksarbeid mange steder i verden. Klub­ber og organisasjoner for mantrailing gir eiere mulighet til å utvikle hundens ferdigheter på en strukturert måte. Samtidig har rasen fått en plass som familie‑ og fritidshund i aktive hjem som setter pris på kombinasjonen av rolig, kjærlig vesen og kraftig arbeidsdrift. Den lange og rike historien lever videre hver gang en Blodhund senker nesen mot bakken og følger et spor med samme fokus og besluttsomhet som gjorde rasen berømt for århundrer siden.

Å leve med rasen

Å leve med en Blodhund er givende, men det innebærer også noen helt konkrete realiteter som alle potensielle eiere bør tenke nøye gjennom. Dette er ikke en rase som passer inn i alle livsstiler. Det ideelle hjemmet verdsetter rolig, tålmodig samvær, kan håndtere en stor hund med sterke instinkter og er forberedt på litt mer søl og “hundeliv” i huset.

Plass er en viktig faktor. Blodhunder trenger ikke nødvendigvis en stor gård, men de setter pris på god bevegelsesfrihet og et sikkert uteområde. Et solid, tilstrekkelig høyt gjerde er som regel nødvendig, siden risikoen for at hunden følger et spor under eller gjennom et hull er reell. Mange Blodhunder trives godt i forstad eller til og med i by så lenge de får daglige turer og mental stimulering. Derimot kan en liten leilighet uten trygg tilgang til uteområde og uten godt planlagte mosjonsruter være krevende for en så stor – og til tider lydsterk – rase.

Sikler og lukt nevnes ofte av eiere. Blodhunder kan sikle mye, spesielt etter drikking, spising eller ved opphisselse. Noen synes ikke det er noe problem, mens andre opplever det som en stor ulempe. Det hjelper å akseptere at håndklær ved vannskåla, litt siklesprut på vegger og klær, og en generelt tydelig “hundelukt” er del av pakken. Regelmessig tørking av munnviker, godt renhold av soveplasser og lufting av huset holder det i sjakk, men et helt “sterilt” innemiljø er lite realistisk.

Fremtidige eiere bør også være forberedt på den lange valpe‑ og unghundtiden. Blodhunder modnes sakte, og forblir ofte klumsete, lekne og litt vimsete godt inn i sitt andre eller tredje leveår. I denne perioden er tilsyn, burtrening eller bruk av sikre grinder, samt faste rutiner, helt avgjørende. En ung, kjedelig Blodhund kan gnage på sko, møbler eller alt annet som lukter spennende. Varige og sikre tyggeleker og engasjerende aktiviteter reduserer risikoen for ødeleggelser.

Kostnadsmessig kan det å eie en Blodhund være dyrere enn mange mindre raser. Det er lurt å budsjettere for:

• Høykvalitetsfôr tilpasset en stor, aktiv hund
• Rutinemessig veterinærstell, vaksiner og parasittkontroll
• Mulig behandling av ørebetennelser eller hudfoldproblemer
• Forsikring eller oppsparte midler til akutte situasjoner, særlig med tanke på risiko for magedreining
• Større senger, kraftigere bånd og solide seler eller halsbånd

Mange velger en solid sele til tur for å skåne nakken og få bedre kontroll hvis hunden plutselig får ferten av noe. Et bredt, komfortabelt halsbånd er også viktig. Tunge, stabile matskåler reduserer søl, og noen eiere bruker litt forhøyede skåler, selv om meningene er delte om dette i forhold til risiko for magedreining. En stor, støttende seng er nødvendig for leddene. Fordi Blodhunder kan få trykkpunkter, er mykt underlag i hvileområdene med på å forebygge liggesår og harde tredeputer.

Den daglige rutinen bør inneholde minst én til to gode turer, i tillegg til kortere lufteturer. Tid til å snuse er avgjørende. En rask “powerwalk” uten at hunden får undersøke noe, er langt mindre tilfredsstillende enn en roligere tur med rikelig med snusepauser. På dager der lange turer ikke er mulig, kan snuseleker i hage eller hus gi god mental mosjon. Å gjemme små godbiter rundt i et rom eller langs en kort bane kan faktisk gjøre en Blodhund overraskende sliten.

Sosialt liker rasen vanligvis selskap. De trives ofte godt med en annen hund i husstanden, særlig en rolig og vennlig makker. De kan ha det vanskelig hvis de må være alene hjemme mange timer hver dag. Trening på å være alene fra valpestadiet hjelper, men eiere som jobber fullt må ofte ha hjelp i form av hundelufter, hundebarnehage eller familie.

For dem som er forberedt, gir livet med en Blodhund stor glede. Hengivenheten er dyp og ekte. Mange eiere beskriver de stille øyeblikkene når hunden forsiktig hviler hodet på kneet eller lener seg tett inntil for en rolig “kose‑stund”. Dette er hunder med personlighet, humor og lojalitet. Kombinasjonen av rolig familieliv og imponerende arbeidsevne gjør dem uforglemmelige. Med realistiske forventninger, riktig utstyr, litt selvironi og en god porsjon tålmodighet blir det å dele livet med en Blodhund ikke bare vanlig hundehold, men et spesielt partnerskap bygget på tillit og gjensidig respekt.

Egenskaper

Ofte stilte spørsmål

Er blodhundar gode familiehundar, og korleis er dei med barn?

De er vanligvis milde, tolerante og kjærlige mot familiemedlemmer, også mot barn som oppfører seg respektfullt. Den store størrelsen og begeistringen kan gjøre dem litt klønete, så det er viktig med tilsyn rundt små barn. Tidlig sosialisering bidrar til at den naturlige godheten deres kombineres med gode manerer i en travel familiehverdag.

Hvor mye mosjon trenger en Bloodhound, og hvilke aktiviteter passer best?

De trenger minst 1 til 2 timer daglig aktivitet, med hovedvekt på lange, jevne turer og luktdrevne leker heller enn intens sprint. Nose work, sporarbeid og strukturerte fjellturer er ideelle måter å få utløp for deres sterke instinkt for å følge lukter. Løs trening må foregå i sikre områder, for når de først har fått ferten av noe, kan de være svært vanskelige å kalle inn igjen.

Hvorfor sikler blodhunder så mye, og hvordan kan jeg håndtere det hjemme?

Tunge lepper og løs hud rundt munnen gjør at spytt samler seg og drypper, spesielt etter at hunden har drukket, spist eller trent. Eiere har ofte egne siklekluter lett tilgjengelig, tørker rundt munnen jevnlig og bruker vaskbare trekk på møbler. God munnhygiene og regelmessig rengjøring av hudfoldene rundt munnen kan bidra til å redusere lukt og hudirritasjon som følger med sikling.

Hvilke helseproblemer er blodhunder spesielt utsatt for?

De har økt risiko for magedreining (bloat) og magesekkstorsjon, hofte- og albuedysplasi, ørebetennelser og enkelte øyelidelser som entropion. Hudfoldsproblemer og overvekt er også vanlige utfordringer. Det er spesielt viktig å velge en oppdretter som undersøker for ledd- og øyeproblemer, og å lære seg akutt-tegnene på magedreining.

Er blodhundar vanskelige å trene, og hører dei på kommandoar?

De er intelligente, men også svært selvstendige og sterkt styrt av lukter, noe som kan gjøre trening treg eller ustabil. Korte økter med belønningsbasert trening og en rolig, tålmodig tilnærming fungerer best. Pålitelig innkalling er vanskelig å oppnå, så treningen bør kombineres med nøye håndtering og sikker inngjerding.

Er blodhunder egnet for å bo i leilighet, eller trenger de en stor hage?

De kan bo i leilighet hvis de får rikelig med daglig mosjon og mental stimulering, men størrelsen, den dype stemmen og siklingen gjør dem krevende på liten plass. En godt inngjerdet hage er ideell for trygg snusing og vandring. Naboer vil nok legge merke til den høye ulingen, så hvor lytt det er i bygget eller nabolaget ditt er en viktig faktor å ta med i vurderingen.

Hvor mye pelsstell trenger en Blodhund, og hvordan tar man vare på rynkene og ørene?

Den korte pelsen er lettstelt og trenger som regel bare en ukentlig børstning for å fjerne løse hår. Hudfoldene i ansiktet og på halsen bør rengjøres og tørkes forsiktig for å forebygge infeksjoner. Lange, tunge ører må sjekkes og rengjøres ofte, siden begrenset luftgjennomstrømning gjør dem utsatt for fuktansamling og øreproblemer.

Kan en bloodhound være alene hjemme i arbeidstiden, eller får de separasjonsangst?

Mange kan tåle å være alene i flere timer hvis de får dekket behovene sine for mosjon, mental stimulering og sosial kontakt. De er veldig menneskeorienterte, så langvarig og regelmessig isolasjon kan føre til mye lyd, destruktiv atferd eller stress. Burtrening, aktiviseringsleker med mat og en luftetur midt på dagen eller hundepasser kan gjøre alenetiden lettere å håndtere.

Er blodhunder naturlig beskyttende eller gode vakthunder?

De er oftere vennlige eller reserverte enn virkelig beskyttende, og er vanligvis ikke spesielt sterke vakthunder. Det dype loset deres kan virke skremmende og varsle deg om besøkende, men de er som regel verken spesielt defensive eller naturlig aggressive. De egner seg bedre som spor- og lukthunder enn som hunder til personlig beskyttelse.

Hvorfor følger blodhunder spor så intenst, og er det trygt å gå med dem løs uten bånd?

De har en av de kraftigste nesene i hundeverdenen, og århundrer med avl for sporarbeid har forsterket instinktet deres til å følge spor. Når de først har festet seg ved en lukt, kan de bli helt blinde for trafikk, avstand og innkallingskommandoer. Av hensyn til sikkerheten bør de som regel holdes i bånd eller i godt inngjerdede områder, heller enn å stoles på løs i åpne områder.

Kilder

• The Kennel Club (UK)
• Verein für Deutsche Hunde (VDH) - German Kennel Club
• Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)
• Société Centrale Canine (France)
• Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)