Berner sennenhund

Innholdsfortegnelse

Kjappe fakta

• Stor, kjærlig familiehund som opprinnelig ble avlet for gårdsarbeid i de sveitsiske alpene
• Karakteristisk trefarget pels i svart, hvitt og dyp rustbrun med et mykt, uttrykksfullt ansikt
• Mild, tålmodig selskapshund som som regel elsker barn og liker å være nær «flokken» sin
• Moderate mosjonsbehov, men sterk trang til friluftsliv, kjølig vær og oppgaver med mening
• Relativt kort gjennomsnittlig levetid for en stor rase, derfor er helseundersøkelser og ansvarlig avl helt avgjørende

Utseende og pels

Berner sennenhund er en stor og imponerende gårdshund med et mykt og vennlig uttrykk som umiddelbart fanger oppmerksomheten. Voksne hannhunder er vanligvis rundt 64–70 centimeter høye ved manken, tisper noe mindre, omkring 58–66 centimeter. Bygningen skal virke kraftig, solid og godt balansert heller enn høy og tynn. Brystet er bredt og dypt, ryggen er rett og fast, og benbygningen er kraftig. Helhetsinntrykket er en sterk arbeidshund som likevel beveger seg overraskende lett og elegant.

Hodet er bredt uten å være grovt, med tydelig stopp, kraftig snute og mørke, mandelformede øyne som gir et intelligent og vennlig uttrykk. Ørene er middels store, trekantede, høyt ansatte og ligger tett inntil hodet når hunden er avslappet. Halen er lang og bæres lavt med en myk bue i hvile. Når hunden er opphisset eller i bevegelse kan halen løftes, men den skal ikke krølle seg over ryggen som hos spisshunder.

Pelsen er et av de mest gjenkjennelige trekkene hos berner sennenhund. Den er dobbeltpelset med et middels langt, rett eller lett bølget dekkhår og en myk, tett underull. Denne strukturen gir god isolasjon i kulde og en viss beskyttelse mot fukt. Rasen er alltid trefarget med følgende mønster:

• Kullsvart grunnfarge
• Dyp rustbrun over øynene, på kinnene, på hver side av brystet, på bena og under halen
• Klar hvit bless i ansiktet, hvit snute, hvitt bryst og hvite poter i varierende grad

En hvit haletipp er vanlig og ønskelig, og symmetrisk bless og brysttegning er foretrukket i utstillingsringen. For en familiehund er utseendet mindre viktig enn helse og gemytt, men mange eiere setter likevel stor pris på de klassiske berner-tegningene.

Stell av en berner sennenhund er overkommelig hvis du holder en fast rutine. Pelsen røyter moderat hele året og kraftig ved pelsskifte. For å holde pelsen i god stand og redusere løse hår innendørs, bør du børste grundig minst to til tre ganger i uken, og daglig i de verste røyteperiodene. En karde, metallkam og en underulls­rake er nyttige verktøy. Fokuser på områder som lett tover seg, som bak ørene, under halsbåndet, «buksene» på bakbeina og beheng på halen.

Bading trengs som regel hver andre–tredje måned eller når hunden er skitten. For hyppig bading kan fjerne de naturlige oljene som holder hud og pels sunn. Følg også jevnlig med på ører, tenner og klør. Klør bør klippes hver tredje–fjerde uke slik at de ikke blir for lange og gir ubehag. Med godt pelsstell ser en berner sennenhund ikke bare vakker ut, men er også mer komfortabel, særlig i varmere vær når løs underull kan holde på varme hvis den ikke fjernes.

På grunn av den tykke pelsen trives berneren klart best i kjølig klima. I varme perioder trenger den skygge, friskt vann og nøye oppfølging for å unngå overoppheting. Mange eiere klipper pelsen mellom tredeputene for bedre feste og hygiene, særlig i sølete eller snørike forhold. Alt i alt er pelsstell en del av båndet mellom eier og hund, og de fleste bernere lærer å like den rolige, felles stunden med børsting og stell.

Temperament og personlighet

Berner sennenhund beskrives ofte som en «mild kjempe» med et lojalt og kjærlig vesen. Dette er en sterkt menneskeorientert rase som helst vil være sammen med familien, ikke alene ute i hagen. Mange bernere følger eieren fra rom til rom og legger seg gjerne ved føttene – eller oppå dem – om de får lov. De er sensitive hunder som reagerer tydelig på stemningen og tonen hos menneskene sine.

Hjemme er en typisk berner rolig og godmodig, særlig etter at valpe- og unghundperioden er over. Som valper og unge voksne kan de være ganske voldsomme og glemme hvor store de er når de hilser eller leker. Med modenhet faller de som regel inn i en roligere rytme, med blund ved familien, forsiktig lek og faste turer. De er sjelden hyperaktive, men trenger kontakt og mental stimulering for å unngå kjedsomhet.

En godt sosialisert berner sennenhund er vanligvis tolerant, tålmodig og beskyttende sammen med barn. Den solide kroppsbygningen og det milde gemyttet gjør dem til flotte følgesvenner for barn som har lært grunnleggende hundevett. Det er viktig å følge med når hunden er sammen med små barn, først og fremst på grunn av størrelsen. En vennlig og ivrig berner kan lett velte et lite barn bare ved å snu seg eller logre kraftig. Klare regler og rolig veiledning gjør det lettere for hunden å lære å bevege seg forsiktig rundt de minste i familien.

Overfor fremmede er de fleste bernere vennlige eller høflig reserverte. De kan være litt forsiktige i starten, særlig som unghunder, men skal ikke være redde eller aggressive. Tidlig og positiv sosialisering er viktig. La valpen møte ulike mennesker, miljøer, underlag og situasjoner på en rolig og kontrollert måte. En trygg berner vil ofte hilse gjester med logrende hale og glad nysgjerrighet, selv om noen hunder av natur er mer avventende og observante.

Sammen med andre hunder er berner sennenhund som oftest sosial og trives godt i selskap med artsfrender, spesielt hvis den er oppvokst med andre hunder eller går på valpekurs og felles turer. Ukastrerte hannhunder kan av og til vise dominant atferd, særlig overfor andre store hanner, men alvorlige konflikter er mindre vanlige i rasen når de er godt sosialisert og fornuftig håndtert. Mange bernere kan også leve fredelig med katter og mindre dyr dersom de introduseres rolig og under tilsyn i starten. Arbeidsbakgrunnen gir en moderat jaktlyst, men de er som regel mer opptatt av mennesker og rutinerte oppgaver enn av å jage.

Vanlige utfordringer hos berner sennenhund er sensitivitet, tendens til separasjonsangst og sen følelsesmessig modenhet. Mange bernere er svært knyttet til eierne sine og kan bli stresset dersom de jevnlig må være alene i lange perioder. De trives best i hjem der noen er hjemme store deler av dagen eller hvor man har ordnet med selskap og aktivisering. En annen utfordring er at de til tider kan virke sta eller «ettertenksomme». De er intelligente, men liker å «forstå» hvorfor de skal gjøre noe. Harde korreksjoner eller kjeft kan skade tilliten og gjøre at hunden trekker seg tilbake.

Grunnleggende sett har berner sennenhund et varmt, lojalt og stabilt temperament, men dette må ivaretas gjennom tidlig sosialisering, vennlig behandling og forutsigbare rutiner. Dette er ikke en rase som trives i kaotiske eller konstant høylytte omgivelser. De foretrekker rolige, trygge hjem der de vet hva som forventes og der de kan ta rollen som hengiven familiehund på alvor.

Trening og mosjon

Trening av berner sennenhund oppleves som regel som svært positivt, siden rasen gjerne vil samarbeide og liker å jobbe sammen med eieren. Samtidig modnes de både fysisk og mentalt senere enn en del andre raser. En berner kan være stor i kroppen før hodet helt har «fulgt med», noe som gir klønete atferd og kort konsentrasjon i unghundtiden. Tålmodighet, humor og konsekvens er nøkkelen.

Positive treningsmetoder fungerer best. Bernere responderer godt på rolig ros, mild fysisk kontakt og gode godbiter. Harde metoder, høy stemmebruk eller fysiske korreksjoner kan skape uro og motstand. De er såpass sensitive at et strengt blikk eller en skuffet tone ofte virker bedre enn kraftig kjeft. Korte, varierte økter gir bedre resultat enn lange, ensformige øvelser. Tren for eksempel på enkle signaler som «sitt», «dekk», «bli» og innkalling noen minutter, og legg så inn en liten lek eller øv på løs line.

Fra tidlig alder er det viktig å lære berner sennenhund å gå pent i bånd. Når de blir voksne er de sterke, og trekk i båndet kan bli vanskelig å håndtere hvis det ikke tas tak i tidlig. Bruk belønning når hunden går ved siden av deg, og stopp opp hver gang den drar. Slik lærer den at stramt bånd betyr at turen stopper, mens slakt bånd gir en hyggelig tur videre. Kurs i grunnleggende lydighet er svært nyttig for bernere – både for lydighetens del og for kontrollert sosialisering med andre hunder og mennesker.

Når det gjelder mosjon, er berner sennenhund en middels aktiv rase som trenger daglig aktivitet, men ikke ekstreme prestasjoner. De fleste voksne bernere trives godt med en kombinasjon av:

• To–tre daglige turer av moderat lengde
• Mulighet til å løpe og utforske løs i trygge, inngjerdede eller godt oversiktlige områder
• En form for mental aktivisering, som treningsleker eller nesearbeid

Valper og unghunder skal ikke overbelastes på hardt underlag, spesielt ikke med lange løpeturer eller hyppig trappegåing. Ledd og vekstsoner er fortsatt under utvikling, og for stor belastning kan øke risikoen for leddproblemer senere i livet. Mange oppdrettere anbefaler flere korte turer og lekeøkter fordelt utover dagen, fremfor én lang og utmattende tur.

Som tidligere gårds- og arbeidshund liker berneren særlig aktiviteter som gir en følelse av «jobb». Mange eiere opplever at hundene elsker:

• Trekkarbeid og vogn-/kjerrekjøring, der de kan bruke styrken sin på en kontrollert, tradisjonell måte
• Spor- og søksleker, for eksempel å lete etter gjemte godbiter eller leker i hage og hus
• Skånsomme hundesporter som spor, rallylydighet eller rolige fjellturer i kjølig vær

Svømming kan også være god mosjon, spesielt for eldre hunder eller hunder med leddutfordringer, siden det gir styrketrening uten hard belastning. Venn hunden gradvis til vann og pass alltid på sikkerheten rundt strøm, bølger og bratte kanter.

Varmehåndtering er en viktig del av mosjonsplanen for berner sennenhund. De er ikke laget for høye temperaturer, og hard aktivitet i varmt eller fuktig vær kan føre til overoppheting. På varme dager bør turene legges til tidlig morgen eller sen kveld, med skyggefulle ruter og uten sykling eller løping ved siden av. Tegn på overoppheting – som kraftig pesing, røde/slimete tannkjøtt eller ustø gange – krever umiddelbar hvile og forsiktig nedkjøling.

Med riktig balanse mellom mental og fysisk aktivitet blir berner sennenhund en rolig og behagelig huskompis. En understimulert berner kan derimot begynne å grave, gnage eller utvikle annen uønsket atferd. Trening og aktivitet er ikke bare «oppgaver som skal gjøres», men viktige byggesteiner i relasjonen og tryggheten hos denne sensitive rasen.

Helse

Berner sennenhund er en mentalt robust arbeidshund, men som mange store raser er den plaget av flere alvorlige helseutfordringer. Fremtidige eiere bør kjenne til disse og velge oppdrettere som følger strenge retningslinjer og utfører nødvendig helseundersøkelser. Ansvarlig avl kan øke sjansen for friske valper betydelig, selv om ingen hund kan garanteres å være helt fri for helseproblemer.

En av hovedutfordringene i rasen er leddsykdom. Hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi forekommer relativt ofte og kan gi smerte, halthet og leddgikt. Seriøse oppdrettere røntger hofter og albuer på avlsdyr gjennom offisielle ordninger og avler kun på dyr med akseptable resultater. Som eier kan du beskytte hundens ledd ved å:

• Holde berneren slank og i god hold
• Unngå overdrevet trening og harde belastninger i vekstperioden
• Bruke sklisikre underlag i hjemmet for å redusere fall og vridninger

En annen svært alvorlig utfordring hos berner sennenhund er den høye forekomsten av enkelte krefttyper. Histiocytært sarkom, lymfom og mastcelletumorer er blant de kreftformene som sees oftere i rasen. Dette bidrar til den relativt korte gjennomsnittlige levetiden, ofte rundt 7–9 år, selv om enkelte individer lever lenger. Pågående forskning og nøye utvalg i avlen har som mål å redusere risikoen over tid. Som eier er tidlig oppdagelse viktig: jevnlige veterinærkontroller, oppmerksomhet på kuler, uforklarlig vekttap eller atferdsendringer, og rask utredning av mistenkelige tegn kan i noen tilfeller gi bedre prognose.

Andre helseutfordringer i rasen inkluderer:

• Degenerativ myelopati, en fremadskridende sykdom i ryggmargen som gir svakhet og lammelse i bakparten
• Øyelidelser som entropion og ektropion (inn- eller utadroterte øyelokk) og katarakt
• Magedreining (GDV), en livstruende tilstand der magesekken dreier rundt og fanges med gass

En del oppdrettere og veterinærer anbefaler forebyggende tiltak mot magedreining, som å gi to–tre mindre måltider i stedet for ett stort, og å unngå kraftig mosjon rett før og etter fôring. Hos enkelte høyrisikohunder kan en operasjon (gastropeksi), der magesekken festes til bukveggen for å hindre dreining, vurderes.

Rutinemessig helseoppfølging for en berner omfatter vaksiner, parasittkontroll, tannstell og jevnlig pels- og hudsjekk. Den tette pelsen kan skjule tidlige tegn på hudproblemer, så se etter «hot spots», rødhet eller unormal lukt under børsting. Ørebetennelser kan oppstå hos hunder som svømmer mye eller har mye hår i øregangen, så skånsom rensing etter råd fra veterinær kan forebygge.

Når du velger valp, bør du spørre oppdretter om:

• Hofte- og albueresultater for begge foreldredyr
• Resultat fra øyelysing
• Eventuelle rasespesifikke gentester, for eksempel for degenerativ myelopati
• Typisk levealder og vanlige dødsårsaker i deres linjer

En god oppdretter vil være åpen og ærlig om helseutfordringer i rasen og hos egne hunder, og tilbyr som regel også langsiktig støtte og veiledning.

Selv om helseproblemene hos berner sennenhund må tas på stort alvor, opplever mange eiere at det tette båndet og den kjærlige naturen gjør innsatsen verdt det. Med ansvarlig oppdrett, god ernæring og vektkontroll, fornuftig mosjon og regelmessige veterinærkontroller gir du berneren din de beste forutsetninger for et så langt, komfortabelt og lykkelig liv som mulig.

Historie og opprinnelse

Berner sennenhund har røtter som strekker seg flere hundre år tilbake i de sveitsiske alpene. Den tilhører en gruppe på fire nært beslektede sveitsiske fjell- og storfehunder, hver knyttet til sin region. Berneren stammer fra området rundt byen Bern, et landskap med åser, gårder og fjellbeiter.

Historisk var disse hundene allsidige gårdsarbeidere. Hovedoppgavene var å drive storfe til og fra fjellbeite, vokte gård og familie og trekke vogner med melk, ost og andre varer til markedet. Den sterke bygningen, det rolige gemyttet og evnen til å arbeide i hardt vær gjorde dem til ideelle hjelpere for sveitsiske bønder. Den tykke trefargede pelsen gav både isolasjon og gjorde hundene lette å se mot snø og stein.

Man antar at forfedrene til berner sennenhund var gamle lokale gårdshunder, muligens krysset med molosser-lignende hunder som fulgte de romerske legionene. Over generasjoner valgte bøndene ut hunder som tålte kulde, kunne gjøre tungt arbeid og var lojale mot gården, og slik ble den tidlige berner-typen formet. I lang tid var hundene nesten ukjente utenfor dalene sine. De var en naturlig del av det daglige landbrukslivet og ble verdsatt for funksjon fremfor formelle rasestandarder.

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet førte industrialisering og landbruksendringer til mindre bruk av tradisjonelle gårdshunder. Berner sennenhund, som mange andre gamle raser, stod i fare for å forsvinne. En liten gruppe sveitsere innså heldigvis verdien av disse hundene og startet arbeidet med å bevare og standardisere rasen. De samlet gode eksemplarer fra gårder i området, etablerte avlsprogram og stilte hundene ut under navnet Dürrbächler, etter landsbyen Dürrbach der typen var spesielt vanlig.

Etter hvert som interessen økte, slo navnet Berner Sennenhund/ Bernese Mountain Dog gjennom, tydeligere knyttet til kantonen Bern. Raseklubber ble dannet, og de første skriftlige standardene beskrev idealet, blant annet den trefargede pelsen og den sterke, men smidige bygningen. Fra Sveits spredte rasen seg til andre europeiske land og senere til Nord-Amerika. Det milde gemyttet og det slående utseendet skaffet den raskt tilhengere langt utenfor alpene.

Gjennom 1900-tallet endret rollen til berner sennenhund seg fra hovedsakelig gårdsarbeid til familie- og selskapshund. Selv om mange fortsatt driver med tradisjonspregede aktiviteter som trekk og vognkjøring, lever de fleste bernere i dag som kjære familiehunder. Rasen brukes også i ulike aktiviteter som lydighet, spor, søk og redning og terapiarbeid. Den rolige tilstedeværelsen og kjærligheten til mennesker gjør dem spesielt godt egnet til besøk på sykehus, skoler og institusjoner, der det milde vesenet kan gi trøst.

I dag er berner sennenhund anerkjent av store kennelklubber over hele verden og har en hengiven skare av oppdrettere og eiere som arbeider for å bevare rasens karakter og sunnhet. Selv i byleilighet eller forstadshage viser mange bernere fortsatt glimt av sin bakgrunn – som tendensen til å plassere seg der de har oversikt over familien, en naturlig interesse for å trekke eller bære ting, og gleden over kjølig vær som minner om fjellheimen de stammer fra.

Å leve med rasen

Å leve med en berner sennenhund er svært givende, men krever betydelig tid, plass og følelsesmessig engasjement. Før du tar en slik hund inn i familien, er det lurt å tenke grundig gjennom om rasen passer til din livsstil og fremtidsplaner.

Først bør du vurdere plass og bomiljø. Selv om en berner kan tilpasse seg ulike forhold, inkludert leilighet, er det en stor hund som setter pris på god plass og et sikkert uteområde. Hus med inngjerdet hage er ideelt. Bor du i leilighet, må du være forberedt på flere daglige turer uansett vær. Trapper kan være et problem for valper i vekst og for eldre hunder med bevegelsesvansker, så heis eller nøye tilrettelegging kan bli nødvendig.

Den tykke pelsen og forkjærligheten for kjølig klima gjør varme strøk utfordrende. Aircondition, kjølige liggeplasser og sommerlige rutiner som unngår den varmeste delen av dagen er svært viktige. I kaldere områder trives bernere som regel godt, og mange elsker snø og friske turer. Innendørs vil det være hundehår jevnt over – toleranse for hyppig støvsuging og hår på klær og møbler er en naturlig del av livet med denne rasen.

Økonomisk er det ofte dyrere å eie en berner sennenhund enn en mindre eller generelt sunnere rase. Kostnader å regne med inkluderer:

• Kvalitetsfôr tilpasset store raser
• Rutinemessig veterinæroppfølging, vaksinasjoner og parasittforebygging
• Hundeforsikring, sterkt anbefalt på grunn av risiko for alvorlige sykdommer
• Mulige spesialistbehandlinger eller operasjoner, særlig for ledd- eller kreftproblematikk
• Pelsstellutstyr og eventuelt profesjonell grooming

For mange familier vil summen av fôr, forsikring, veterinærutgifter og utstyr for en berner være betydelig høyere enn for en liten hund. Planlegging for disse kostnadene på forhånd gjør det lettere å ta gode valg når noe oppstår.

I hverdagen trenger bernere mye menneskelig kontakt. De egner seg dårlig til hjem hvor alle er borte hele dagen uten faste ordninger for hundepass. Hvis du jobber fulltid, kan hundebarnehage, hundelufter eller delt ansvar innad i familien være nødvendig. En ensom berner kan bli urolig og vise det gjennom bjeffing, gnaging eller annen destruktiv atferd.

Nyttig basisutstyr for å bo komfortabelt med en berner sennenhund inkluderer:

• Solid sele og bånd som tåler en stor og sterk hund
• Stødige fôr- og vannskåler som er lette å rengjøre
• En stor, støttende seng eller madrass for å skåne leddene
• Børster og kammer som karde, kam og underulls­rake
• Tyggeleker og aktivitetsleker for mental stimulering
• Et bur eller trygt hvileområde, spesielt nyttig i valpeperioden

Trening og grenser er viktige fra første dag. Selv om tanken på en «kosebjørn» i sofaen kan være fristende, blir det fort utfordrende hvis en 40–50 kilos hund har lært at den alltid kan hoppe opp eller legge all vekten sin på gjester. Vennlig, men konsekvent regelverk for hvor hunden får være, hvordan den hilser, og hvordan den skal oppføre seg ved døren, gjør hverdagen enklere for alle.

Følelsesmessig innebærer livet med berner sennenhund ofte et svært nært bånd til en hund som kanskje ikke lever så lenge som man skulle ønske. Mange eiere beskriver rasen som spesielt «sjelsettende» og tett knyttet til sine mennesker. Denne intensiteten er en stor glede, men gjør også tapet tungt. Noen familier velger likevel berner igjen og igjen fordi årene sammen oppleves som uerstattelige, mens andre synes helsebelastningen blir for stor. Det er bare du som kan avgjøre hva som er riktig for din familie.

Hvis du er forberedt på pelsstell, helseoppfølging, trening og økonomiske forpliktelser, kan berner sennenhund bli et kjærlig, stødig og gledesspredende familiemedlem. Den passer særlig godt til familier som liker turer ute, rolige kvelder hjemme og å inkludere hunden i daglige aktiviteter. Med tid, tålmodighet og ekte omtanke blir en berner ofte mer enn et kjæledyr – den blir en ekte følgesvenn og en stille vokter av hjemmet.

Egenskaper

Ofte stilte spørsmål

Hvordan er temperamentet til en berner sennenhund typisk overfor familie og barn?

De er som regel mildt anlagt, tålmodige og svært menneskeorienterte, noe som gjør dem godt egnet for familier med respektfulle barn. De fleste er kjærlige og ivrige etter å gjøre eieren til lags, men den store størrelsen og styrken deres gjør at de bør være under tilsyn rundt små barn og læres grunnleggende lydighet fra tidlig alder.

Hvor mye mosjon trenger en berner sennenhund egentlig hver dag?

De trenger moderat, men jevnlig mosjon, vanligvis rundt 60 til 90 minutter aktivitet fordelt utover dagen. Lange turer, fotturer på kjølige dager og lett trekkarbeid passer dem godt, mens hard løping eller trening i varmt vær bør unngås på grunn av den tunge pelsen og den kraftige kroppsbygningen.

Er Berner sennenhund egnet som leilighetshund, eller trenger den en stor hage?

De kan tilpasse seg leilighetsliv dersom de får nok mosjon utendørs og mental stimulering, men mange trives best i et hjem med lett tilgang til en sikker hage. Størrelsen deres, røyting og tendensen til å dra med seg gjørme og snø inn er viktige faktorer å ta hensyn til i mindre boliger.

Hva er de vanligste helseproblemene hos bernere (berner sennenhund)?

De har en relativt høy risiko for krefttyper som histiocytært sarkom, i tillegg til hofte- og albuedysplasi, magedreining og enkelte hjerte- og øyesykdommer. Ansvarlige oppdrettere tester for både ortopediske og genetiske problemer, men potensielle eiere bør likevel være forberedt på at denne rasen kan ha større behov for veterinærbehandling enn mange andre raser.

Hvorfor lever berner sennenhunder ofte kortere enn mange andre raser?

Deres kortere gjennomsnittlige levealder henger i stor grad sammen med høy forekomst av ondartede krefttyper og enkelte arvelige helseproblemer. Avlspraksis, kroppsstørrelse og begrenset genetisk variasjon har også spilt en rolle, selv om mange oppdrettere nå jobber for å øke levealderen gjennom nøye utvalg i avlen.

Hvor mye røyter berner sennenhund, og hvilken type pelsstell trenger de?

De røyter mye og har en tykk, dobbel pels som feller året rundt, med ekstra kraftige røyteperioder i sesong. Børsting flere ganger i uken hjelper å holde løse hår under kontroll og forebygge floker, og eiere må være forberedt på å støvsuge jevnlig og finne pels på møbler og klær.

Tåler berner sennen hunder varmt vær?

De er mye bedre egnet til kjølige eller kalde klima på grunn av den tette pelsen. I varme eller fuktige forhold bør de bare mosjoneres når det er kjøligere ute, ha rikelig med skygge og vann, og følges nøye med tanke på tegn til overoppheting.

Er bernere spesielt utsatt for separasjonsangst eller veldig klengete atferd?

Mange knytter veldig sterke bånd til familien sin og vil helst være i nærheten av «sine» mennesker det meste av tiden. Hvis de jevnlig blir forlatt alene i mange timer, kan de bli stresset eller utvikle uønsket atferd, så de passer som regel best i hjem der det stort sett er noen hjemme gjennom dagen.

Hvor lett er det å trene berner sennenhund, og hvilke vanlige treningsutfordringer finnes?

De er intelligente og som regel ivrige etter å gjøre eieren til lags, noe som gjør positiv forsterkning effektivt i treningen. Noen kan være sensitive eller bruke litt lengre tid på å bli voksne, så de har godt av tålmodig og konsekvent veiledning, tidlig sosialisering og varsom håndtering i den raske vekstfasen.

Er en berner sennenhund et godt valg for en førstegangs hundeeier?

De kan passe for dedikerte førstegangseiere som er forberedt på en stor, røytene rase med relativt kort levetid og betydelige helserisikoer. Nye eiere bør være innstilt på å investere tid og penger i trening, sosialisering, pelsstell og potensielt høyere veterinærutgifter gjennom hundens levetid.

Kilder

• The Kennel Club (UK)
• Svenska Kennelklubben (Sweden)
• Norsk Kennel Klub (Norway)
• Deutscher Club für Berner Sennenhunde e.V. (Germany)
• Société Centrale Canine (France)