Dogue de bordeaux

Innholdsfortegnelse

Kjappe fakta

• Kraftig fransk mastiff kjent for sitt enorme hode og dype, uttrykksfulle rynker
• Rolig, kjærlig familiehund som ofte knytter seg spesielt sterkt til én person
• Naturlig vakthund som stoler mer på tilstedeværelse og selvtillit enn på mye barking
• Moderat behov for mosjon, men svært stort behov for menneskelig nærhet og følelsesmessig kontakt
• Kort, lettstelt pels, men mye sikling og snorking er en del av hverdagen med en Dogue de bordeaux

Utseende og pels

Dogue de bordeaux er en av de mest imponerende og kraftfulle hunderasene i verden. Til tross for det massive utseendet skal en god hund bevege seg med overraskende smidighet og atletiskhet. Voksne hunder er kraftig bygget, med solid benstamme, bred brystkasse og en sterk, lett rektangulær kropp. Hannhunder er vanligvis ca. 60–68 centimeter høye ved manken, mens tisper er noe mindre, rundt 58–66 centimeter. Vekten varierer mye etter kjønn og linjer, men mange voksne veier mellom 45 og 65 kilo, og store hanner kan veie enda mer. Dette er en hund som tar plass, både fysisk og i hjemmet.

Det mest karakteristiske ved Dogue de bordeaux er hodet. Det er svært stort i forhold til kroppen, med kort snute, tydelig stopp og markerte rynker i panne og kinn. Huden på hodet danner folder, spesielt når hunden er oppmerksom eller konsentrert. Lepper og munnviker er tykke og løse, noe som bidrar til rasens velkjente sikling. Øynene er ovale, som oftest i nyanser fra hassel til mørkebrun, med et alvorlig, men mildt uttrykk. Ørene er forholdsvis små i forhold til hodet, sitter høyt og ligger tett inntil kinnene.

Pelsen er kort, fin og tettliggende. Den kjennes glatt å ta på, uten beheng eller dotter av underull. Klassiske farger for Dogue de bordeaux er alle nyanser av fawn, fra lys isabella til dyp mahogni. Noen hunder har sort eller brun maske, mens andre er uten maske. Små hvite tegninger på bryst og tær er tillatt i mange standarder, men store hvite områder er ikke ønskelig på en typisk raseren hund.

Pelsstellet hos Dogue de bordeaux er enkelt, noe som oppleves som en lettelse for mange eiere sammenlignet med langhårede kjemper. En ukentlig omgang med gummistrigle eller en myk børste fjerner løse hår og holder pelsen blank. I røyteperioder, som ofte kommer en til to ganger i året, vil hyppigere børsting hjelpe til å redusere hår på møbler og klær. Bading trenger bare å gjøres ved behov, for eksempel når hunden er skitten eller har tydelig “hundelukt”. Et mildt hundesjampo er som regel tilstrekkelig.

Selv om pelsen er lettstelt, krever rynker og hudfolder jevnlig stell. Fukt og skitt kan samle seg i foldene rundt nese, øyne og munn. Skånsom rengjøring med en myk, fuktig klut og deretter grundig tørking forebygger irritasjon og infeksjoner. Det samme gjelder leppene og området under haka, som lett blir fuktig av sikling. Kloklipp, ørekontroll og tannstell bør inngå i en fast stelle­rutine. Øreganger må holdes rene og tørre, og tennene bør pusses flere ganger i uken om mulig, da store raser lett får tannstein.

Dogue de bordeaux tåler dårlig ekstrem varme. Den korte snuten og tunge kroppen gjør det vanskelig for hunden å kvitte seg effektivt med varme, og den skal alltid ha tilgang til skygge og friskt vann. Pelsen beskytter heller ikke særlig godt mot sterk sol eller streng kulde, så en kjølematte om sommeren og en varm, godt polstret seng om vinteren er enkle, men viktige tiltak for å holde denne rasen komfortabel gjennom året.

Temperament og personlighet

Dogue de bordeaux beskrives ofte som en mild kjempe med et alvorlig ytre og et overraskende mykt indre. Hjemme opplever mange eiere at de lever med en rolig, overdimensjonert skygge. Dette er en rase som vil være nær sine mennesker, enten det betyr å ligge ved føttene dine, lene seg tungt inntil benet ditt, eller forsøke å presse den store kroppen opp i sofaen ved siden av deg. Den følelsesmessige tilknytningen er sterk. Mange danner et spesielt dypt bånd til én person, samtidig som de er kjærlige og lojale mot hele familien.

Overfor barn er en godt oppdrettet og godt sosialisert Dogue de bordeaux som regel tålmodig og overbærende. Det rolige temperamentet er en stor fordel sammenlignet med mer nervøse eller hyperaktive raser. Samtidig gjør størrelsen og styrken at tilsyn er helt nødvendig. En glad halebevegelse eller en brå vending kan lett velte et lite barn uten at hunden mener noe vondt med det. Det er viktig å lære barn hvordan de skal oppføre seg respektfullt – for eksempel ikke klatre på hunden, ikke forstyrre den når den sover, og aldri dra i ører eller rynker. Når både barn og hund forstår grenser, kan denne rasen være en stabil og trygg tilstedeværelse i et familiehjem.

Overfor fremmede er Dogue de bordeaux ofte avventende i starten. De kan stå og observere rolig, og vurdere situasjonen med et stille, alvorlig blikk. De fleste er ikke naturlig utadvendte eller overdrevent vennlige mot alle, slik enkelte retrievere kan være. I stedet viser de sin hengivenhet og lekenhet for sin egen krets. Tidlig og positiv sosialisering er avgjørende for å unngå unødvendig mistenksomhet eller engstelse. Når de introduseres riktig, vil mange akseptere gjester høflig, og kan bli ganske imøtekommende når de forstår at vedkommende er en venn av familien.

I møte med andre hunder og dyr kan atferden variere mellom linjer. Noen Doguer er ganske omgjengelige med andre hunder, særlig hvis de har vokst opp sammen med dem og er godt sosialisert. Andre kan være dominante, spesielt overfor hunder av samme kjønn, eller mislike røff og pågående atferd fra ukjente hunder. Forsiktige introduksjoner og kontrollerte møter er viktige, særlig for hanner. Når det gjelder katter og smådyr, avhenger mye av tidlig tilvenning. Vokser hunden opp sammen med dem, kan mange leve fredelig side om side, men som med alle sterke hunder er tilsyn viktig.

En av de spesielle utfordringene med denne rasen er dens sterke beskyttelsesinstinkt. Dogue de bordeaux har en naturlig tilbøyelighet til å vokte hjem og familie. Dette betyr ikke ukontrollert aggressivitet. En balansert hund skiller mellom hverdagslige situasjoner og reelle trusler. Samtidig legger det et stort ansvar på eieren å ta sosialisering og trening svært alvorlig. En redd eller usikker hund kombinert med stor fysisk kraft og vaktinstinkt er en dårlig kombinasjon, så både oppdrettere og eiere må prioritere stabile, trygge mentaliteter.

Innendørs er mange Doguer rolige og liker å hvile, ofte med høylytt snorking. De er som regel ikke overdrevne bjeffere. De fleste varsler med et dypt, imponerende bjeff når noen nærmer seg eiendommen, men står ikke og bjeffer uten grunn. Det kan være vanskelig for en slik knyttet rase å være alene. Mange Dogue de bordeaux foretrekker å være der familien er, og kan bli stresset hvis de må være mye alene hver dag. Potensielle eiere bør vurdere om livsstilen deres gir nok tid og tilstedeværelse for denne rasen.

Kort oppsummert er Dogue de bordeaux en emosjonelt sensitiv, dypt lojal hund som lever på nær kontakt. Det er ikke en rase for dem som ønsker et “deltidskjæledyr” som stort sett oppholder seg alene i hagen. For familier og personer som verdsetter stillferdig styrke, kjærlig selskap og et alvorlig, men varmt vesen, kan Dogue de bordeaux bli en uforglemmelig følgesvenn.

Trening og mosjon

Å trene en Dogue de bordeaux er en ganske egen opplevelse. Disse hundene er intelligente og kan lære mye, men de har også sterk vilje og en selvstendig side. De er ikke “robotarbeidere” som gjentar øvelser bare for å gjøre eieren fornøyd. De responderer best når de forstår hensikten med øvelsen, og når båndet til føreren er sterkt. En kombinasjon av rolig lederskap, konsekvens og ekte vennlighet fungerer som regel langt bedre enn harde eller konfronterende metoder.

Positiv forsterkning er svært effektivt for denne rasen. Belønningsbasert trening med godbiter, ros og lek holder motivasjonen oppe. Samtidig bør øktene være relativt korte og tydelige. Mange Dogue de bordeaux kjeder seg fort av endeløse repetisjoner. Det kan hjelpe å blande grunnleggende lydighet med enkle triks eller nesearbeid, slik at treningen oppleves mer som en interessant aktivitet enn som pliktarbeid. En økt kan for eksempel bestå av noen minutters sitt og bli, deretter et kort søk etter godbiter gjemt i rommet, og så litt mer trening på å gå pent i bånd.

Tidlige valpekurs anbefales sterkt. De gir den unge Doguen mulighet til å møte andre hunder og mennesker i kontrollerte omgivelser, samtidig som eierne lærer hvordan de bør håndtere en så sterk rase. Viktige grunnferdigheter er:

• Sikker innkalling
• Å gå pent i bånd uten å dra
• Rolige hilserutiner på folk og hunder
• Å kunne slappe av på et teppe eller et fast anvist sted

Fordi Dogue de bordeaux vokser svært raskt, bør man være forsiktig med hard fysisk belastning de første 12–18 månedene. Lange joggeturer, hopping ned fra høyder eller gjentatt trappegåing kan gi for mye belastning på voksende ledd. I stedet bør fokuset ligge på korte, hyppige turer på mykt underlag, rolig lek og mental aktivering. Hjernetrim sliter denne rasen nesten like mye som fysisk trening, og bidrar til å forebygge kjedsomhetsrelatert atferd som tygging og graving.

Som voksne trenger de fleste Doguer moderat daglig mosjon. De er verken maratonløpere eller utrettelige gjeterhunder, men de er heller ikke rene sofagriser. To til tre turer om dagen, inkludert minst én litt lengre tur på 30–45 minutter i et behagelig tempo, passer mange individer. En del liker strukturerte aktiviteter som:

• Nesearbeid og spor
• Skånsom lydighet eller rallylydighet
• Svømming i trygt, rolig vann hvis de venner seg gradvis til det
• Rolige turer i skog og mark i kjølig vær

Aktiviteter i høy fart, som sykling eller jogging ved siden av en løper, kan være risikabelt på grunn av rasens tunge bygning og varmefølsomhet. Juster alltid intensiteten etter hundens fysiske form og alder. Om sommeren er det ofte tryggest å mosjonere tidlig på morgenen eller sent på kvelden, og holde turene rolige og i skygge.

Vakt- og territorieatferd må styres på en ansvarlig måte. En Dogue de bordeaux bør tidlig lære at det er eieren som bestemmer hvem som er velkommen inn, og hvordan man oppfører seg ved døren eller porten. Enkle rutiner, som å lære hunden å gå til teppet sitt når det ringer på, kan hindre ukontrollert storming mot døren eller blokkering av gjester. Konsekvens er avgjørende. Hvis hunden noen ganger får presse seg forbi deg, og andre ganger blir kraftig korrigert, vil forvirring og frustrasjon lett oppstå.

Et av de viktigste aspektene ved trening av denne rasen er følelsesmessig stabilitet. Lær hunden å tåle å være alene korte perioder, å håndtere veterinærbesøk, å reise i bil og å slappe av i nye miljøer. Bruk gradvis tilvenning og rikelig med belønning. En trygg, veltilpasset Dogue de bordeaux er en fryd å leve med, og er sikrere i alle typer situasjoner – fra byturer til feriereiser.

Oppsummert bygger vellykket trening av denne rasen på respekt, ikke makt. Er du tålmodig, rettferdig og tydelig, vil Dogue de bordeaux som regel svare med lojalitet og et ekte ønske om å samarbeide. De blir kanskje aldri like raske eller spektakulære som enkelte brukshunder, men de kan være bemerkelsesverdig lydige og oppmerksomme når de håndteres av noen de stoler på.

Helse

Dogue de bordeaux er en stor og tung rase, og denne størrelsen gir noen spesielle helseutfordringer. Ansvarlige oppdrettere jobber hardt for å redusere risikoene, men potensielle eiere bør gå inn i rasen med åpne øyne og vilje til å bruke både tid og penger på forebygging, veterinærbehandling og et sunt levesett.

En av de mest omtalte problemene er leddhelsen. Hofteleddsdysplasi og albuedysplasi er relativt vanlige bekymringer hos store hunder, også hos denne rasen. Disse tilstandene innebærer unormal utvikling i leddene, som kan føre til smerter, halthet og tidlig artrose. Seriøse oppdrettere røntger hofter og albuer på avlsdyr med offisielle avlesninger, og unngår å bruke hunder med alvorlige forandringer i avl. Nye eiere kan bidra ved å holde valpen slank, unngå overdrevet mosjon og sørge for sklisikre gulv hjemme, slik at belastningen på leddene blir minst mulig.

Dogue de bordeaux har også økt risiko for hjertesykdommer, som dilatert kardiomyopati og andre kardiomyopatier. Disse sykdommene rammer hjertemuskulaturen og kan gi redusert pumpeevne, rytmeforstyrrelser og i verste fall plutselig død. I enkelte land oppfordres det til hjertescreening med ultralyd (ekkokardiografi) og EKG av avlsdyr. For vanlige eiere er det lurt med jevnlige helsesjekker hos veterinær, særlig når hunden blir eldre. Tegn som redusert utholdenhet, hoste, plutselige kollaps eller uvanlig pusting skal alltid tas på alvor.

En annen viktig risiko er magedreining (gastrointestinal torsjon/gastric dilatation volvulus), ofte kalt “bloat” eller magedreining. Dette er en livstruende tilstand der magesekken fylles med gass og kan vri seg rundt sin egen akse. Store, dype brystkasser er spesielt utsatt. For å redusere risikoen velger mange eiere å:

• Dele dagsrasjonen i to–tre mindre måltider
• Unngå hard trening rett før og rett etter fôring
• Skape rolige måltidssituasjoner uten høy stress eller sterk konkurranse

Noen veterinærer og oppdrettere anbefaler også et forebyggende kirurgisk inngrep der magesekken festes til bukveggen, noe som kan redusere risikoen for selve dreiningen selv om hunden får oppblåst mage.

Hudproblemer forekommer også i rasen, både på grunn av rynker og generelt ømfintlig hud. Foldene i ansiktet kan bli røde, fuktige og lukte vondt hvis de ikke rengjøres regelmessig. Allergier, “hot spots” og ørebetennelser kan også dukke opp. Et balansert kosthold, godt stell og tidlig behandling av irritasjoner er viktig. Ved tvil bør man alltid oppsøke veterinær i stedet for å eksperimentere for lenge med egne husråd.

Fordi Dogue de bordeaux har brachycefalt hode (kort snute), kan pustefunksjonen bli mer eller mindre påvirket. Rasen er ikke like ekstremt kortsnutet som enkelte små brachycefale raser, men trange nesebor, lang bløt gane eller smal luftrør kan fortsatt gi støyende pust og redusert toleranse for varme og anstrengelse. Ansvarlige oppdrettere prioriterer hunder med god pust og unngår overdrevne trekk. Som eier bør du være nøye med å forebygge overoppheting, særlig i varmt og fuktig vær eller i dårlig ventilerte rom.

Overvekt er også et reelt problem. Ekstra kilo legger stor belastning på ledd, hjerte og lunger. Store hunder kan se imponerende ut selv når de er for tunge, så det er lett å overse det. En sunn Dogue de bordeaux skal ha tydelig midje sett ovenfra og en lett oppstramming i buken bak ribbeina. Veterinær eller oppdretter kan vise deg hvordan du vurderer kroppskondisjon riktig.

Forventet levealder hos Dogue de bordeaux er kortere enn hos små raser. Mange blir rundt 8–10 år, noen mer og noen mindre, avhengig av arv, livsstil og ren flaks. Selv om det kan høres beskjedent ut, kan disse årene være rike og svært meningsfulle. Eiere sier ofte at den sterke tilknytningen til denne rasen i stor grad kompenserer for den noe kortere tiden sammen.

Hvis du vurderer rasen, bør du spørre oppdrettere om hvilke helseundersøkelser som gjøres i linjene deres, som for eksempel:

• Hofte- og albuerøntgen
• Hjerteundersøkelse hos veterinær med spesialkompetanse i kardiologi
• Historikk i avlen når det gjelder magedreining, hudproblemer og andre alvorlige arvelige sykdommer

Forebyggende stell, forsikring der det er tilgjengelig, og en realistisk økonomisk plan for veterinærutgifter er kloke tiltak. Med gjennomtenkt avl og engasjerte eiere kan mange Dogue de bordeaux leve et komfortabelt og kjærlig liv sammen med familien sin.

Historie og opprinnelse

Dogue de bordeaux er en av de eldste franske hunderasene og har en lang og til tider dramatisk historie. Rasens opphav knyttes gjerne til gamle molosser- og mastiff-typer som fulgte handelsmenn, soldater og nybyggere gjennom Europa. Gjennom århundrene ble disse kraftige hundene brukt i mange krevende arbeidsoppgaver som forutsatte mot, styrke og sterkt vaktinstinkt.

Tidligere fantes det regionale varianter av “doguer” i Frankrike, med ulike størrelser og typer tilpasset forskjellige bruksområder. Noen fungerte som voktere av store eiendommer, husdyr og vinmarker. Andre fulgte slaktere og buskapsdrivere og hjalp til med å kontrollere store dyr på markeder og under transport. Rasen har også vært knyttet til jakt på storvilt som villsvin, der både mot og høy smerteterskel var nødvendige egenskaper. Disse arbeidsoppgavene formet Dogue de bordeaux til en hund som både er fysisk robust og mentalt stødig.

Byen Bordeaux og regionen rundt spilte en nøkkelrolle i å gi rasen sitt moderne navn og sin egen identitet. Skriftlige kilder fra 1300-tallet og senere omtaler sterke “dogues” fra dette området. Etter hvert skilte den typen vi nå kjenner som Dogue de bordeaux seg tydeligere ut fra andre mastiff-raser gjennom sin særegne hodeform, hud og mentalitet.

Den franske revolusjonen og senere historiske omveltninger fikk store konsekvenser for mange adelige husholdninger og gods, og dermed også for vakt- og vokterhunder som Dogue de bordeaux. Antallet hunder sank kraftig etter hvert som store eiendommer ble delt opp og samfunnsstrukturene endret seg. Industrialisering og urbanisering reduserte ytterligere behovet for tradisjonelle vakt- og buskapshunder, og en periode var rasens fremtid usikker.

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet begynte entusiaster å organisere seg, utforme rasestandarder og stille hunder ut. Denne perioden bidro til å fastsette det utseendet og temperamentet vi kjenner i dag. De to verdenskrigene påførte imidlertid rasen nye, store tap. Det måtte dedikerte oppdrettere i Frankrike og senere i andre land til for å bygge opp bestand og genmateriale igjen.

Den internasjonale interessen for Dogue de bordeaux økte særlig mot slutten av 1900-tallet. Film- og medieopptredener, kombinert med hundens slående utseende, vekket oppmerksomhet hos hundeinteresserte over hele verden. Rasen ble anerkjent av kennelklubber i mange land, og plassert i arbeidshund- eller molossergrupper, avhengig av system.

I dag brukes Dogue de bordeaux sjelden til tradisjonelle oppgaver som villsvinjakt eller buskapsdrift. Hovedrollen er nå familiehund og eiendomsvokter. Mange eiere setter pris på dens rolige nærvær som husvokter, der hundens blotte utseende og dype bjeff ofte er nok til å avskrekke uønskede besøkende uten at hunden faktisk trenger å gripe inn. I noen land deltar Doguer også i aktiviteter som lydighet, spor og ulike mentaltester, som viser frem rasens stabilitet og kontroll.

Moderne oppdrettere balanserer mellom å bevare det kraftfulle, gjenkjennelige preget hos Dogue de bordeaux, og å sikre at rasen forblir sunn, funksjonell og i stand til å bevege seg og puste uten problemer. Diskusjoner om overdrivelser, særlig når det gjelder hode- og rynkedannelser, pågår i mange raseklubber. Gjennomtenkt avl legger vekt på god konstruksjon, sunne bevegelser og balansert temperament, slik at Dogue de bordeaux kan fortsette å være både et stolt symbol på fransk hundehistorie og en høyt elsket følgesvenn verden over.

For den som vurderer rasen, kan forståelse av denne historien være nyttig. Den forklarer det sterke vaktinstinktet, det rolige, men alvorlige vesenet, og den dype lojaliteten til familien. Å leve med en Dogue de bordeaux kan føles som å dele hjemmet med et stykke levende historie, formet gjennom århundrer med nært samarbeid med mennesker.

Å leve med rasen

Å leve med en Dogue de bordeaux er en livsstilsbeslutning mer enn et enkelt kjæledyrvalg. Denne rasen fyller hjemmet, hjertet – og ofte sofaen. Før du tar en slik hund inn i livet ditt, er det viktig å tenke gjennom hvordan dens behov passer inn i hverdagen, økonomien og de langsiktige planene dine.

Først og fremst er dette en menneskeorientert hund. En Dogue de bordeaux trives dårlig om den blir stående alene i hagen mesteparten av dagen. Den vil være der du er, enten du bor i hus med hage eller leilighet med gode muligheter for lufting. Plass innendørs betyr mye, siden en voksen Dogue opptar omtrent like mye gulvareal som et møbel. En stor, godt polstret seng er viktig for å beskytte leddene, og de fleste eiere lar hunden få være i stue og oppholdsrom – ofte også i sofaen.

Økonomisk er det kostbart å eie en så stor hund. Utgiftene omfatter blant annet:

• Kvalitetsfôr, tilpasset store, gjerne sensitive hunder
• Regelmessige veterinærkontroller, vaksiner og parasittbehandling
• Forsikring, der det finnes, for å håndtere større sykdoms- og skadeutgifter
• Ekstra solide halsbånd, seler og bånd som tåler en sterk hund
• Store bur eller sikre bilseler, hvis du velger å bruke det
• Varige leker og tyggeartikler som tåler kraftige kjever

Årlige kostnader varierer med land og livsstil, men du kan regne med at en Dogue de bordeaux er dyrere å fôre og forsikre enn en mellomstor hund. Uforutsette veterinærregninger for for eksempel magedreining eller ortopediske operasjoner kan også bli betydelige, noe som gjør forsikring eller annen økonomisk buffer sterkt anbefalt.

Hjemme må du være forberedt på sikling. De løse leppene og tunge kinnene som gjør Dogue de bordeaux så uttrykksfull, betyr også at vann, spytt og av og til matrester havner på gulv, vegger og klær. Mange eiere har kluter lett tilgjengelig ved vannskåler og ytterdør, og aksepterer at blanke vinduer og plettfrie klær blir sjeldne goder. Snorking og andre lyder, som dype sukk og snøfting, er også vanlig og kan være overraskende høye.

Mosjon må inn i dagsplanen. Selv om Dogue de bordeaux ofte er rolig innendørs, trenger den jevnlige turer, mental stimulering og sosial kontakt. En inngjerdet hage er nyttig, men erstatter ikke aktivt samvær. Mange individer liker rolige turer i naturen, langsom utforskning av nye lukter og det å bare være ute sammen med sine mennesker. Sikker innkalling og god båndoppførsel er spesielt viktig – det er krevende og potensielt farlig å håndtere en hund på 60 kilo som kaster seg i båndet.

Husregler bør være klare fra starten. Hvis du ikke vil ha en kjempe i sengen, er det mye enklere å lære det inn som valp enn å endre reglene når hunden er to år. Konsekvens fra alle i familien forhindrer misforståelser. Korte, daglige treningsøkter bidrar til gode manerer og styrker båndet til hunden.

Rasen kan tilpasse seg ulike hjem – fra aktive par til roligere familier – så lenge behovet for nærhet og forutsigbarhet dekkes. Den egner seg dårligere for folk som ofte reiser uten hund, har veldig lange arbeidsdager borte fra hjemmet, eller ønsker en hund som stort sett skal være ute og vokte eiendom alene. Den er heller sjelden et godt valg for svært skrøpelige eiere som kan ha problemer med å håndtere hundens styrke om den plutselig drar eller reagerer kraftig.

Nyttig utstyr for et harmonisk liv med Dogue de bordeaux kan være:

• En solid sele som fordeler trykket godt over brystet
• Et sterkt, behagelig bånd, gjerne litt kortere for bedre kontroll i trafikkerte områder
• Sklisikre tepper på glatte gulv for å beskytte ledd og forebygge fall
• Hevede mat- og vannskåler, hvis veterinæren anbefaler det, for en mer komfortabel spisestilling
• Kjølematte eller vifte på varme dager og en tykk, varm seng om vinteren

Følelsesmessig kan det å leve med denne rasen være svært givende. Mange eiere beskriver Dogue de bordeaux som en rolig tilstedeværelse som merker stemninger og gir stille støtte. Båndet blir ofte sterkt, noe som gjør den relativt korte levetiden ekstra sår. Det er viktig å være forberedt på at store raser ofte eldes raskere, og at leddplager og andre seniortilstander kan komme tidligere enn hos mindre hunder.

Er du forberedt på å investere tid, penger, oppmerksomhet – og hjerte – kan Dogue de bordeaux bli en uforglemmelig følgesvenn. Kombinasjonen av verdighet, ømhet og styrke skaper en tilstedeværelse i hjemmet som er vanskelig å beskrive. For den rette personen eller familien handler det å leve med denne majestetiske franske mastiffen ikke bare om å eie en hund, men om å slippe en mild vokter inn i selve kjernen av hverdagslivet.

Egenskaper

Ofte stilte spørsmål

Hvordan er en Dogue de Bordeaux vanligvis i temperamentet hjemme og sammen med familien?

Denne rasen er som regel rolig, hengiven og sterkt knyttet til familien sin, og danner ofte et spesielt bånd til én person. Den er naturlig beskyttende og kan være skeptisk til fremmede, så tidlig sosialisering er viktig. Hjemme er den vanligvis stille og avslappet, så lenge den får dekket sitt grunnleggende behov for mosjon og selskap.

Hvor mye mosjon trenger egentlig en Dogue de Bordeaux, med tanke på den store størrelsen?

De trenger daglige turer og mental stimulering, men ikke den høyintensive treningen som arbeids- eller gjeterhunder krever. For voksne holder det som regel med flere moderate turer og litt leketid. Valper og unghunder bør unngå lange løpeturer eller gjentatt hopping for å skåne de voksende leddene.

Er Dogue de Bordeaux gode med barn og andre kjæledyr?

De er som regel milde og tolerante med barn de kjenner, spesielt hvis de er oppvokst sammen med dem, men størrelsen deres gjør at de alltid må være under tilsyn. Overfor andre hunder kan de være selektive og av og til aggressive mot samme kjønn, så nøye introduksjoner og erfaren håndtering er viktig. Tidlig sosialisering og tydelige grenser har stor betydning for hvor godt de fungerer sammen med andre kjæledyr.

Hva er de vanligste helseproblemene hos Dogue de Bordeaux?

Denne rasen er utsatt for leddsykdommer som hofte- og albuedysplasi, samt hjertesykdommer som dilatert kardiomyopati og enkelte klaffeproblemer. Mage­utvidelse og magedreining er alvorlige risikoer på grunn av deres dype brystkasse. De kan også få hudinfeksjoner i hudfoldene i ansiktet og kan ha en kortere gjennomsnittlig levealder enn mange andre raser.

Hvor mye sikling kan jeg forvente av en Dogue de Bordeaux?

Kraftig sikling er typisk på grunn av de løse leppene og de store kinnene. Eiere kan forvente sikling etter at hunden har drukket, spist eller blitt opphisset, og ofte på gulv, møbler og klær. Det hjelper å ha håndklær lett tilgjengelig og tørke rundt munnen jevnlig, men det kan ikke fjernes helt.

Er Dogue de Bordeaux egnet for å bo i leilighet?

De er forholdsvis rolige innendørs og kan tilpasse seg leilighet så lenge det er nok plass til at en stor hund kan bevege seg komfortabelt. Daglig mosjon utendørs og jevnlig tilgang på frisk luft er helt nødvendig. Støy er som regel ikke et problem, men sikling, røyting og størrelsen deres kan være utfordrende i små eller svært ryddige hjem.

Hvilken type treningsmetode fungerer best for en Dogue de Bordeaux?

De responderer best på rolig, konsekvent og fast, men vennlig trening som bruker belønning i stedet for harde korreksjoner. Denne rasen kan være viljesterk og sen til å bli helt moden, så tidlig lydighetstrening, båndtrening og impulskontroll er spesielt viktig. Korte, varierte økter hjelper dem å holde interessen oppe uten å belaste leddene for mye mens de er unge.

Hvor mye pels- og hudstell trenger en Dogue de Bordeaux?

Den korte pelsen er lett å holde ved like med ukentlig børsting og et bad innimellom, men ansiktsrynker trenger jevnlig stell. Hudfoldene rundt nese og munn bør rengjøres og tørkes forsiktig for å forebygge irritasjon og infeksjoner. Regelmessig klipping av klør og sjekk av ører er også viktig på grunn av vekten deres og ørenes fasong.

Hva bør jeg vite om forventet levealder og aldring hos en Dogue de Bordeaux?

De har en relativt kort forventet levealder, ofte rundt 8 år, selv om noen kan bli litt eldre med gjennomtenkt avl og god stell. Etter hvert som de blir eldre, blir leddplager og hjerteproblemer ofte tydeligere, og vektkontroll er svært viktig. Regelmessige veterinærkontroller bidrar til å oppdage aldersrelaterte endringer tidlig og sikrer at de har det så komfortabelt som mulig i seniorårene.

Er Dogue de Bordeaux et godt valg for en førstegangs hundeeier?

De er kjærlige og lojale, men størrelse, styrke, helseutfordringer og en beskyttende natur gjør dem bedre egnet for erfarne eiere. Å håndtere trening, sosialisering og potensielle problemer i møte med andre hunder kan være krevende for nybegynnere. En svært motivert førstegangseier med god støtte fra en seriøs oppdretter og trener kan lykkes, men dette er ikke en lett rase å starte med.

Kilder

• The Kennel Club (UK)
• Société Centrale Canine (France)
• Verein für Deutsche Doggen (Germany)
• Svenska Kennelklubben (Sweden)
• Norsk Kennel Klub (Norway)