Norsk lundehund

Innholdsfortegnelse

Kjappe fakta

• Svært smidig og med minst seks tær på hver fot er Norsk lundehund bygget for å klatre bratte klipper på jakt etter lunde.
• En av verdens sjeldneste hunderaser, reddet fra utryddelse av en liten gruppe engasjerte norske oppdrettere.
• Kompakt og atletisk; Norsk lundehund er liten nok til leilighet, men trenger mye mental og fysisk aktivitet.
• Denne rasen kan lukke ørene, bøye hodet bakover mot ryggraden og sprike med forbena til siden på en helt unik måte.
• Blid, våken og nysgjerrig – Norsk lundehund er en lojal følgesvenn for aktive hjem som liker hunder med særpreg og personlighet.

Utseende og pels

Norsk lundehund er en liten spisshund med en slank, atletisk kropp som gjenspeiler det opprinnelige arbeidet som klatrehund og sjøfugljeger. Voksne hannhunder er vanligvis rundt 35–38 centimeter høye ved manken, tispene noe mindre. Vekten ligger som regel mellom 6 og 9 kilo, så dette er en lett og smidig rase, ikke tung og kraftig. Helhetsinntrykket skal være av en rask, fleksibel og bevegelig hund – ikke massiv eller overdrevent muskuløs.

Et av de mest bemerkelsesverdige trekkene hos Norsk lundehund er antallet tær. Hver fot har minst seks tær, med fullt utviklede tredeputer og ledd. Dette ekstra grepet gjorde det mulig for hunden å klamre seg fast til glatte steiner og trange klippehyller. Beina er rette og sterke, kroppen er litt lengre enn høy, og halen bæres krøllet over ryggen når hunden er oppmerksom, noe som bidrar til det typiske nordiske spisshundpreget.

Hodet er relativt lite og kileformet med mørke, uttrykksfulle øyne som ofte gir et ettertenksomt eller lett nysgjerrig uttrykk. Ørene er trekantede, middels store og svært bevegelige. Et spesielt kjennetegn er at Norsk lundehund kan brette ørene fremover eller bakover for å beskytte dem mot skitt og kald vind – en nyttig tilpasning til barske kystklipper.

Pelsen er dobbelt. Dekkhårene er noe harde og værbestandige, mens underullen er myk, tett og isolerende. Pelsen er kortere på hodet og framsiden av beina, og litt lengre rundt halsen, på baksiden av lårene og på halen, men dette er ikke en langhåret rase. Strukturen er praktisk og lettstelt, mer enn luksuriøs eller flagrende.

Vanlige farger er:

• Rødbrun til fawn med svarte hårspisser og hvite tegninger
• Hvit med rødbrune eller fawnfargede flekker
• Svart eller gråskygge kan forekomme, ofte langs ryggen eller på halen

Fargen kan fordype seg og endre seg noe etter hvert som hunden modnes, og mange Norsk lundehunder får et varmt, reveaktig preg.

Pelsstellet er moderat. Pelsen røyter noe året rundt og mer markant én til to ganger i året når underullen skiftes. Jevnlig børsting, to til tre ganger i uken, hjelper til med å fjerne løse hår og holde huden sunn. I røyteperiodene vil daglig børsting med en slicker-børste eller en groominghanske redusere hår i hjemmet betydelig. Pelsen tover seg sjelden, men det lengre håret rundt lår og hale kan ha nytte av en rask sjekk for å fjerne frø, rusk eller begynnende floker etter turer ute.

Bading trengs bare av og til, som regel når hunden blir skikkelig skitten eller får en tydelig “hundelukt”. Bruk en mild hundesjampo som ikke fjerner de naturlige oljene i pelsen. Kloklipp, ørekontroll og tannstell bør inngå i en fast rutine. Vær spesielt oppmerksom på de ekstra tærne når du klipper klør, siden de har flere klør som kan vokse i ulike vinkler.

Med riktig pelsstell og grunnleggende grooming holder en Norsk lundehund seg ryddig, ren og komfortabel, og den naturlige skjønnheten og den spesielle bygningen kommer enda tydeligere frem for alle som møter denne unike rasen.

Temperament og personlighet

Norsk lundehund beskrives ofte som livlig, nysgjerrig og litt sær. Dette er ikke nødvendigvis en “alles venn”-type hund, men heller en ettertenksom og observant følgesvenn som knytter seg sterkt til sin egen familie. Mange eiere sammenligner dem med katter når det gjelder selvstendighet og smidighet. De liker å ha oversikt fra et høyt punkt – det kan være sofaryggen, en vinduskarm eller en haug puter.

Overfor sine egne mennesker er Norsk lundehund som regel kjærlig og lojal. Den trives med nærkontakt og følger ofte favorittpersonen fra rom til rom. Den er som oftest lykkeligst når den får være med i det daglige familielivet – enten det er TV-titting eller hagearbeid. Samtidig liker de fleste lundehunder dårlig røff behandling eller altfor intens kosing, særlig fra fremmede. De foretrekker mild håndtering og tydelige grenser.

Sammen med barn kan de være lekne og morsomme, spesielt dersom barna er rolige, respektfulle og vant til hund. Rasen er liten og kan bli stresset av veldig bråkete eller pågående lek. I familier med yngre barn er tilsyn viktig. Lær barna å behandle hunden vennlig, la den trekke seg tilbake til et rolig sted når den vil ha pause, og å bruke rolige stemmer og myke hender. I riktig familie blir Norsk lundehund ofte en trofast liten skygge som elsker felles rutiner og leker.

Overfor fremmede er Norsk lundehund typisk reservert, kanskje litt forsiktig. Den er sjelden naturlig utadvendt og fryktløs i sosiale situasjoner. Tidlig og jevn sosialtrening er derfor svært viktig. Rolige, positive møter med nye mennesker, steder og lyder i valpealderen bidrar til en tryggere voksenhund. Også som voksne foretrekker de som regel en høflig, rolig hilsen fremfor overdrevne tilrop og kosing. De vil ofte observere besøkende på avstand før de eventuelt går bort for å hilse.

Med andre hunder kan de fungere godt dersom de blir sosialisert tidlig. Mange Norsk lundehunder trives med en annen hund i hjemmet, særlig om den har lignende lekevaner. Den opprinnelige jakthistorien gjør at enkelte individer kan ha sterk jaktlyst mot smådyr, særlig fugl og gnagere. Nøye introduksjoner til katter og andre små kjæledyr er avgjørende, og mange oppdrettere anbefaler tett oppfølging eller separat håndtering sammen med sårbare dyr.

Typiske utfordringer med Norsk lundehund henger ofte sammen med uavhengigheten og den vaktsomme naturen. De legger fort merke til små lyder og kan bjeffe for å varsle familien. Dette kan bli et problem i leiligheter eller tettbygde områder om det ikke håndteres med trening og avledning. De kan også være noe sta i treningen. Opplever de hardhendt behandling, har de lett for å “stenge av” eller trekke seg unna.

Til tross for disse særtrekkene har rasen mange svært givende egenskaper. Norsk lundehund er intelligent, overraskende sensitiv og ofte svært komisk i oppførselen. De elsker aktiviseringsleker, klatre- eller balanseøvelser og alt som lar dem bruke hode og kropp samtidig. For den som setter pris på en hund med sterk personlighet, tydelige preferanser og en nysgjerrig hjerne, kan Norsk lundehund være en herlig og svært engasjerende følgesvenn.

Trening og mosjon

Selv om Norsk lundehund er en liten rase, har den energi og mental skarphet som en langt større arbeidshund. Daglig mosjon er helt nødvendig – ikke bare for kroppen, men også for hodet. Uten nok stimulering kan disse hundene bli rastløse, lydlige eller rampete. Regelmessige turer, lekeøkter i et sikkert område og mental trening bør inngå i hverdagen.

Når det gjelder fysisk aktivitet, trives de fleste voksne Norsk lundehunder med minst én skikkelig tur på 45–60 minutter daglig, i tillegg til korte lufteturer for dobesøk og snusing. De liker spesielt variert terreng som skogsstier, steinete løyper eller sandstrender der de kan klatre, balansere og utforske. Den opprinnelige rollen som klatrehund viser seg i hvor naturlig de tar seg frem over steiner og hopper mellom flater. Av hensyn til unge valpers ledd bør veldig krevende hopping unngås, men myk klatring og kontrollert utforskning er utmerket for mestringsfølelse og selvtillit.

Løping løs uten bånd bør kun skje på svært trygge områder, da jaktinstinkt og nysgjerrighet kan få dem til å stikke av eller jage fugler. En stor, inngjerdet hage, en sikker hundepark eller en lang sporline kan være svært nyttig. Mange Norsk lundehunder elsker interaktive leker som apport, drakamp eller søkeleker der du gjemmer godbiter eller leker i huset eller hagen.

Trening av Norsk lundehund krever tålmodighet, kreativitet og sans for humor. De er intelligente og lærevillige, men også selvstendige og til tider egenrådige. De vil ofte “spørre hvorfor” før de velger å samarbeide. Positive treningsmetoder fungerer klart best. Belønninger som små, smakfulle godbiter, entusiastisk ros og korte lekeøkter er som regel svært effektive. Hardhendte korreksjoner, roping eller fysisk straff kan skade tilliten og gjøre hunden mer usikker og tilbakeholden.

Korte treningsøkter fungerer som oftest bedre enn lange. Sikt mot 5–10 minutter av gangen, flere ganger om dagen, heller enn én lang økt. Variasjon er viktig. Øv på grunnleggende lydighet som sitt, bli, innkalling og gå pent i bånd, men legg også inn morsomme triks. Norsk lundehund kan lære å snurre, bukke, gå slalåm mellom beina eller balansere på lave gjenstander. Slike øvelser styrker kroppsbevissthet og selvtillit.

Mange eiere opplever at hunden virkelig blomstrer i hundesporter som utnytter dens naturlige styrker. Aktiviteter som egner seg, inkluderer:

• Agility, med lave hopp og tunneler der de kan vise hurtighet og smidighet
• Nese- og søksarbeid som bruker den gode luktesansen
• Rallylydighet, som kombinerer lydighetsøvelser i en flytende bane
• Triks- og freestyletrening, der kreativitet og presisjon belønnes

Siden rasen kan være reservert, er tidlig deltakelse på valpekurs en svært god idé. Valpekurs som legger vekt på rolige møter med nye mennesker, hunder og miljøer kan motvirke skyhet og usikkerhet senere. Etter hvert som hunden blir eldre, vil videre trening i lydighet eller hobbygrener styrke kommunikasjonen mellom dere og gi nyttig mental trening.

Med riktig kombinasjon av aktivitet, trening og lek blir Norsk lundehund en lydhør og entusiastisk partner. De trives best hos eiere som vil veilede dem vennlig, tåler å le av deres påfunn og ser på trening som noe mer enn bare lydighet – nemlig en måte å bygge et sterkt og tillitsfullt forhold på.

Helse

Norsk lundehund er en relativt sjelden rase, og den smale genetiske basen gjør at helse må tas på alvor. Ansvarlige oppdrettere legger stor vekt på helsesjekk av avlsdyr og bevisst bruk av linjer, men alle som vurderer rasen bør kjenne til de spesielle utfordringene.

En av de viktigste helsebekymringene hos Norsk lundehund er en fordøyelsesproblematikk som ofte omtales samlet som “lundehundsyndrom”. Dette er en samlebetegnelse for flere relaterte mage‑tarm‑lidelser, blant annet intestinal lymfangiektasi, protein‑tapende enteropati og andre kroniske tarmsykdommer. Hunder som rammes, kan vise symptomer som:

• Kronisk diaré eller løs avføring
• Oppkast
• Vekttap eller manglende vektøkning
• Dårlig pelskvalitet
• Av og til væskeansamling i kroppen på grunn av proteinmangel

Alvorlighetsgraden varierer mye. Noen hunder har milde, håndterbare plager i mange år, mens andre blir mer alvorlig syke. Tidlig oppdagelse er viktig. Regelmessige veterinærkontroller, nøye oppfølging av vekt og appetitt og rask reaksjon på vedvarende fordøyelsesendringer er avgjørende. Mange hunder kan få god livskvalitet med spesialfôr, medisiner og nøye oppfølging.

På grunn av rasens sjeldenhet og tidligere flaskehalser i avlen bærer mange Norsk lundehunder genvarianter knyttet til slike sykdommer, selv om de aldri utvikler symptomer. Seriøse oppdrettere samarbeider med raseklubber og følger anbefalte avlsstrategier for å redusere risiko der det er mulig. Når du leter etter valp, bør du spørre oppdretteren hva de gjør for å overvåke tarmhelse i linjene, hvordan de fôrer hundene sine og om de fører oversikt over fordøyelsesproblemer.

Andre helseutfordringer som kan forekomme i rasen, er:

• Tannproblemer på grunn av liten kjeve, som gjør regelmessig tannpleie viktig
• Enkelte leddproblemer, selv om alvorlig ortopedisk sykdom ikke er like vanlig som hos svært store raser
• Øyesykdommer som ansvarlige oppdrettere vil undersøke for i tråd med nasjonale anbefalinger

Rutinemessig helsesjekk av avlsdyr inkluderer ofte øyelysning og generell veterinærundersøkelse. I noen land kan det også være anbefalt med spesielle blodprøver eller overvåking av fordøyelsesfunksjon. Velg en oppdretter som kan vise til oppdaterte helseresultater for begge foreldredyr og som er åpen om eventuelle problemer i linjene.

Forventet levealder for Norsk lundehund er rundt 12–14 år, men enkeltindivider kan leve kortere eller lengre, avhengig av helse, kosthold og totalomsorg. Et balansert, fôr av høy kvalitet er spesielt viktig for denne rasen. Mange eiere og oppdrettere foretrekker lettfordøyelig fôr med moderat fettinnhold og mest mulig stabile ingredienser. Brå fôrskifter bør unngås, da følsomme mager kan reagere kraftig.

Forebyggende helsearbeid har stor betydning. Dette omfatter:

• Regelmessige vaksinasjoner etter veterinærens anbefalinger
• Årlige eller halvårlige helsesjekker
• Tannpuss hjemme og profesjonell tannrens ved behov
• Vektkontroll for å unngå belastning på ledd og indre organer
• Parasittkontroll tilpasset området der du bor

Forsikring anbefales sterkt for eiere av Norsk lundehund, særlig med tanke på potensielle kostnader knyttet til langvarig behandling av fordøyelsessykdommer. En god forsikring kan dekke utredning, medisiner og eventuelle sykehusopphold.

Når rasen avles gjennomtenkt og hunden følges godt opp, er mange Norsk lundehunder aktive, lekne og klare i hodet langt opp i seniorårene. Kunnskap, regelmessig oppfølging og et tett samarbeid med en veterinær som kjenner rasen, gir best mulig forutsetninger for et langt og friskt liv sammen med denne uvanlige og sjarmerende hunden.

Historie og opprinnelse

Historien om Norsk lundehund er nært knyttet til de værharde kystområdene i Nord‑Norge. Rasen utviklet seg på avsidesliggende øyer i Lofoten, der bratte klipper, smale hyller og bølger som slo inn mot fjellet preget hverdagen. Lokalbefolkningen trengte en hund som kunne hjelpe til med jakt på lunde og innsamling av egg fra utsatte reirplasser høyt oppe i fjellsidene.

Norsk lundehund utviklet seg som en spesialist. De ekstra tærne ga ekstra feste på løs stein og sleipt gress, og den bemerkelsesverdige smidigheten gjorde det mulig å vri og vende kroppen i trange ganger. Hunden måtte kunne klatre i bratte fjellvegger, presse seg inn i smale lundeganger og deretter rygge ut igjen med fugl i munnen. Evnen til å lukke ørene beskyttet dem mot skitt og kald vind inne i tunnelene.

I århundrer var denne lille hunden en del av livsgrunnlaget for familier på øyer som Værøy. Lundene og eggene deres var en viktig kilde til kjøtt, fett og fjær. En dyktig lundehund, som kunne hente mange fugler på én dag, var en høyt verdsatt arbeidshund. Skriftlige kilder og lokale fortellinger tyder på at rasen har eksistert i flere hundre år, trolig lenge før formelle hunderegistre kom til.

Med innføringen av moderne jaktmetoder og nedgangen i tradisjonell lundejakt sank behovet for disse hundene. Samtidig førte sykdommer som valpesyke, kombinert med isolerte øysamfunn og små avlsgrupper, til at Norsk lundehund kom svært nær utryddelse. På begynnelsen av 1900‑tallet fantes det bare noen få hunder igjen i enkelte små samfunn. Rasen kunne lett ha forsvunnet.

Heldigvis innså noen få engasjerte mennesker hvor viktig det var å ta vare på denne unike hunden. På 1930‑tallet og like etter andre verdenskrig begynte oppdrettere arbeidet med å samle de gjenlevende lundehundene og bygge opp bestanden igjen. Til tross for alvorlige tilbakeslag når sykdom rammet små grupper, fortsatte de ufortrødent. Med svært få dyr i avlen og nøye planlegging økte antallet sakte. Rasen ble offisielt anerkjent i Norge midt på 1900‑tallet, og fikk senere internasjonal godkjenning gjennom store kennelklubber og den internasjonale kynologiske føderasjonen.

I dag brukes ikke Norsk lundehund lenger som praktisk lundejeger, blant annet fordi lunde er fredet mange steder og livet langs norskekysten er radikalt forandret. I stedet er rasen blitt en sjelden familie- og selskapshund som bærer med seg en levende forbindelse til en særpreget kystkultur og levemåte. Små bestander finnes nå i flere land, ofte hos engasjerte eiere og oppdrettere som samarbeider på tvers av grenser for å bevare og styrke rasen.

Den moderne rollen til Norsk lundehund omfatter først og fremst selskapshund, deltaker i ulike hundesporter og utstillingshund. Mange eiere liker å vise frem hundens smidighet og spesielle anatomi på oppvisninger og i formidlingsarbeid. Selv om rasen fortsatt er sjelden, har den fått en lojal tilhengerskare blant mennesker som verdsetter historien, egenarten og det gamle brukspreget som fortsatt synes i både adferd og bygning.

Ved å leve sammen med en Norsk lundehund i dag er eierne med på å bevare en del av Norges kultur‑ og naturhistorie – en rase som var nær ved å forsvinne, men som fortsatt bærer i seg ånden fra de værbitte klippene der den en gang arbeidet.

Å leve med rasen

Å dele hjemmet sitt med en Norsk lundehund kan være svært givende, men det er ikke det rette valget for alle. Fremtidige eiere bør være klar over at dette er en sjelden og til dels krevende rase som trenger tid, tålmodighet og gjennomtenkt håndtering.

Hverdagen med en Norsk lundehund er aktiv og innholdsrik. De er tidlig ute med å registrere endringer i omgivelsene – alt fra en bildør som smeller utenfor til en fugl som lander i hagen. Denne årvåkenheten kan gi seg utslag i bjeffing, særlig hvis hunden føler at den må varsle om “alt”. Å lære inn et “stille”-signal og sørge for nok mental og fysisk aktivitet hjelper til med å holde bjeffingen på et akseptabelt nivå. Ved leilighetsliv eller tett nabolag er dette ekstra viktig.

Innendørs er Norsk lundehund ofte leken og underholdende. Den liker å utforske, klatre på møbler og kan av og til klemme seg inn på merkelige steder som bak puter eller under lave bord. Å tilby trygge klatremuligheter, som solide hundetrapper eller lave plattformer, kan tilfredsstille behovet for høyde uten å slite unødig på møblene. Mange eiere legger merke til hundens nesten katteaktige evne til å balansere på smale flater.

På grunn av potensielle fordøyelsesutfordringer må fôring planlegges nøye. Et fôr av høy kvalitet som er lett fordøyelig anbefales, ofte fordelt på to til tre mindre måltider om dagen i stedet for ett stort. Brå fôrskifter og store mengder fete godbiter bør unngås. Det er lurt å føre en enkel oversikt over hva hunden spiser og eventuelle reaksjoner. Dette er nyttig informasjon for veterinæren hvis problemer oppstår.

Økonomisk må man regne med at det kan bli høyere veterinærutgifter enn for enkelte andre raser, først og fremst på grunn av mulig mage‑tarm‑problematikk. I tillegg til vanlige kostnader som vaksiner, parasittkontroll og årlige helsesjekker, bør du være forberedt på eventuelle utredninger, spesialdiett og medisiner dersom hunden får fordøyelsesplager. Dyreforsikring anbefales sterkt og bør tas med i årsbudsjettet. Andre løpende utgifter er kvalitetsfôr, groomingutstyr, leker, kurs og eventuelle hundeaktiviteter.

Nyttig utstyr for en Norsk lundehund kan være:

• En godt tilpasset Y‑sele som gir fri skulderbevegelse
• Et sterkt, men lett bånd, samt en langline for trygg utforskning
• Skli­sikre tepper og matter som gir trygg bevegelse innendørs
• Matpuslespill og aktivitetsleker for mental stimulering
• Et sikkert bur eller et hule‑liknende hvilested der hunden får være i fred
• Skånsomme groomingredskaper, som slicker‑børste og myk underullsrive

Rasens lille størrelse gjør at den kan trives godt i leilighet eller et lite hus, så lenge den får tilstrekkelig mosjon og hjernetrim. En sikker, inngjerdet hage er en fordel, men ikke et absolutt krav hvis du er konsekvent med turer og aktiviteter. De egner seg som regel dårlig som utehund. Norsk lundehund vil være sammen med familien og kan bli urolig eller destruktiv hvis den regelmessig blir overlatt mye til seg selv. De fleste trives best der noen er hjemme store deler av dagen, eller hvor man har gode ordninger for hundepass.

Sosialt har rasen nytte av jevn, mild eksponering for nye situasjoner. Regelmessige turer i ulike miljøer, rolige besøk i hundevennlige butikker og kontrollerte møter med vennlige hunder bidrar til å opprettholde en balansert adferd. Mange Norsk lundehunder liker bilturer, forutsatt at de introduseres gradvis og knyttes til positive opplevelser.

Nye eiere må regne med en viss læringskurve. Dette er en rase med en veldig spesifikk bakgrunn, og adferden deres passer ikke alltid til forventningene mange har basert på mer vanlige selskapshunder. De er ofte mer sensitive, mer selvstendige i avgjørelsene og kan bruke lengre tid på å venne seg til forandringer. Samtidig vil de som investerer tid i å forstå og respektere disse egenskapene, ofte oppleve et helt spesielt bånd.

Å leve med en Norsk lundehund er å leve med et lite stykke norsk historie, i en kompakt, smidig og nysgjerrig kropp. For den rette personen eller familien tilbyr denne rasen et samliv som er dypt engasjerende, fullt av karakter og aldri kjedelig. Med gjennomtenkt stell, realistiske forventninger og vilje til å omfavne egenarten, blir Norsk lundehund ikke bare et kjæledyr, men en ekte partner i hverdagslivet.

Egenskaper

Ofte stilte spørsmål

Hvorfor har norsk lundehund ekstra tær og så smidige ledd?

Rasen utviklet ekstra tær, uvanlig fleksible skuldre og en svært bøyelig nakke for å kunne klatre i stup og nå lundefuglreir i bratte kystklipper i Norge. Disse trekkene er normale for rasen og ikke en deformitet, men de kan påvirke stell av klør og gjør det viktig å beskytte leddene i hverdagen.

Hva er norsk lundehundsyndrom, og hvor alvorlig er det?

Lundehund-syndrom er en kronisk tarmsykdom som rammer tynntarmen og kan føre til diaré, vekttap, oppkast og dårlig næringsopptak. Alvorlighetsgraden varierer fra mild og håndterbar med riktig fôr til svært alvorlig og livsbegrensende, så framtidige eiere må være forberedt på jevnlig veterinæroppfølging og nøye fôring.

Er norske lundehunder gode kjæledyr for førstegangs hundeeiere?

De er små, kjærlige og som regel milde, men den selvstendige naturen deres og mulige helseutfordringer kan gjøre dem krevende for nybegynnere. En engasjert førstegangseier som er villig til å bruke tid på trening, sosialisering og oppfølging av helse kan trives godt med dem, mens noen som ønsker en hund med lite behov for oppfølging, kan få det vanskeligere.

Hvor mye mosjon og mental stimulering trenger en norsk lundehund?

De er smidige, aktive hunder som trenger minst én time fysisk aktivitet om dagen, i tillegg til jevnlige muligheter til å utforske og klatre. Aktiveringsleker, nesearbeid og varierte turer bidrar til å tilfredsstille deres arbeidsbakgrunn og forebygge kjedsomhetsrelatert atferd som barking eller rømning.

Hvordan er den typiske lynnen til en norsk lundehund overfor familien og fremmede?

De er som regel hengivne og kjærlige overfor sin egen familie, og kan være lekne og livlige hjemme. Overfor fremmede er de gjerne reserverte eller forsiktige heller enn utadvendte, så tidlig og positiv sosialisering er viktig for å forebygge overdreven sjenanse eller mistro.

Hvor vanskelig er det å trene en norsk lundehund?

De er intelligente, men også ganske selvstendige og lett distraherte, noe som kan gjøre at treningen oppleves tregere sammenlignet med mer førerorienterte raser. Korte, varierte økter, milde metoder og ekstra attraktive belønninger fungerer best, og eiere bør være tålmodige og konsekvente i stedet for å forvente lydighet med en gang.

Hvilken spesiell pels- eller neglepleie trenger en norsk lundehund på grunn av de ekstra tærne?

Den doble pelsen er forholdsvis lett å holde i orden med ukentlig børsting, og litt hyppigere stell i perioder med røyting. Ekstra tær betyr flere klør som må klippes nøye og jevnlig, siden for lange klør lett kan hekte seg fast og belaste de allerede fleksible potene.

Kommer norsk lundehund godt overens med andre hunder og små kjæledyr?

De lever som regel fredelig sammen med andre hunder i husstanden, spesielt hvis de er oppvokst sammen, men kan være selektive eller reserverte overfor ukjente hunder. Opprinnelig jobbet de med jakt på sjøfugl, så de kan vise interesse for mindre kjæledyr og bør passes på og introduseres nøye.

Kan en norsk lundehund bo i leilighet, eller trenger den en stor hage?

De kan trives fint i leilighet så lenge de får nok daglig mosjon og mental stimulering, og ikke blir forlatt alene over lengre perioder. En trygg, inngjerdet hage er et pluss for sikker lek uten bånd, men det viktigste er jevnlig aktivitet og hjernetrim – ikke hvor stort hjemmet er.

Hvor sjelden er norsk lundehund, og gjør sjeldenheten det vanskeligere å finne en seriøs oppdretter?

Rasen regnes som sjelden over hele verden og har en relativt liten genbank, noe som gjør at det ofte er ventelister på valper. Nettopp fordi rasen er sjelden, er det ekstra viktig å oppsøke oppdrettere som prioriterer helsetesting, åpenhet rundt Lundehund-syndromet og ansvarlig avlspraksis fremfor bare å få frem flest mulig valper.

Kilder

• Norwegian Kennel Club
• Swedish Kennel Club
• Fédération Cynologique Internationale
• The Kennel Club (UK)
• Dansk Kennel Klub