Alpe dachsbracke

Innholdsfortegnelse

Kjappe fakta

• Kompakt, robust drivende støver opprinnelig avlet i de østerrikske Alpene for å spore skadet hjort og annet vilt
• Middels lang, tett pels som tåler ruskevær og kratt, ideell for aktive utendørs hjem
• Rolig, kjærlig familiehund, men med sterk jaktlyst og en alvorlig nese for enhver interessant lukt
• Intelligent og samarbeidsvillig, men selvstendig nok til å være en utfordring for nybegynnere som ikke er konsekvente i treningen
• Trives med mye mosjon, mental stimulering og en tydelig jobb, enten det er sporarbeid, turer i skog og mark eller neseaktiviteter

Utseende og pels

Alpe dachsbracke er en liten til middels stor jakthund, kompakt og kraftig heller enn lett og elegant. Ved første øyekast synes mange den ser ut som en krysning mellom en dachshund og en mer tradisjonell støver, og det er ikke så langt fra sannheten. Kroppen er lengre enn den er høy, med korte, men sterke bein og en solid, muskuløs bygning. Den lave, jordnære fasongen gjør det lett for hunden å bevege seg effektivt gjennom tett kratt og røft alpint terreng.

Hanner og tisper er som regel rundt 34 til 42 centimeter høye ved manken. Til tross for den beskjedne høyden føles de overraskende tunge når du løfter dem, fordi rasen er utviklet for å være robust nok til å følge storvilt over lange avstander. Brystet er dypt og bredt med god plass til lunger, og ryggen er rett og sterk. Hodet er forholdsvis bredt med tydelig stopp, og snuten er middels lang og kraftig nok til å bære vilt. Ørene er høyt ansatte, henger flatt ned med avrundede spisser som rammer inn ansiktet og gir hunden et uttrykksfullt, litt tankefullt preg. Mørke, ovale øyne understreker det rolige, intelligente uttrykket mange eiere setter stor pris på.

Pelsen til Alpe dachsbracke er en av de mest praktiske egenskapene ved rasen. Den er kort til middels lang, svært tett og ligger nær kroppen, med en kraftig underull som beskytter mot kulde og fuktig vær. Den vanligste fargen er mørk hjorterød, ofte med innslag av svarte hår som kan gi en skygget eller noe mørkere rygglinje. Mange hunder har også små hvite tegninger på bryst eller tær, noe som er tillatt i rasen. I noen linjer ser man et tydeligere svart overlag eller mørkere sadel over den røde grunnfargen.

Pelsstellet hos Alpe dachsbracke er enkelt, noe som er en fordel i travle familier. En ukentlig gjennomgang med en gummistrigle eller en børste holder pelsen blank og fjerner løs underull. I røyteperiodene vår og høst kan det lønne seg å børste noen ganger i uken for å holde hårmengden inne i huset nede. Pelsen er naturlig smussavstøtende, så ofte vil du oppdage at søle tørker og faller av av seg selv. Bad er som regel bare nødvendig når hunden har rullet seg i noe spesielt illeluktende eller klissete. Bruk mild hundesjampo for å unngå å fjerne de naturlige oljene som beskytter hud og pels.

Siden rasen har hengende ører og liker seg ute, er ørestell spesielt viktig. Sjekk ørene jevnlig for skitt, fukt eller rødhet, og tørk forsiktig med et øre rensemiddel beregnet på hund ved behov. Klipp klørne hver tredje til fjerde uke, hold tennene rene, og se over hud og pels for flått eller små sår etter turer i ulendt terreng – det utgjør det grunnleggende stelleprogrammet. Med denne enkle rutinen vil Alpe dachsbracke holde seg velstelt og sunn uten behov for profesjonell grooming.

Temperament og personlighet

Alpe dachsbracke ser kanskje ut som en kompakt arbeidshund, men hjemme viser den ofte en overraskende kjærlig og lojal side. Rasen er kjent for å knytte sterke bånd til familien og velger ofte én person som sin spesielle favoritt, samtidig som den er vennlig og tilknyttet resten av husstanden. Mange eiere beskriver hundene som rolige inne når de har fått sitt, og de ligger gjerne i kurven eller ved føttene dine etter en aktiv dag.

Overfor barn kan en godt sosialisert Alpe dachsbracke være en tålmodig og stødig turkamerat. Rasen er robust nok til å tåle forsiktig lek og følger ofte gjerne barna rundt i hagen eller er med på uteaktiviteter. Som med alle hunder er det viktig å lære barn hvordan de skal omgås hund på en respektfull måte – ikke dra i ører eller hale, og la hunden få trekke seg tilbake til et rolig sted når den trenger en pause. Jaktbakgrunnen gjør at hunden foretrekker forutsigbar, vennlig håndtering fremfor røff eller hektisk lek.

Overfor fremmede er Alpe dachsbracke som regel høflig, men noe reservert. Den kan bruke litt tid på å bli varm i trøya, spesielt hvis personer er høylytte eller gjør raske bevegelser. Når hunden forstår at en person er velkommen, aksepterer de fleste besøket og kan komme bort for å be om litt kos. Som varsler har rasen gjerne en overraskende dyp og kraftig stemme til størrelsen å være. Den er som regel ikke en uavbrutt bjeffer, men bruker stemmen bevisst til å si ifra.

Å leve sammen med andre hunder går vanligvis greit, særlig hvis Alpe dachsbracke har vokst opp med hundevenner. Som flokkorientert jakthund trives den ofte godt i selskap med andre hunder og kan samarbeide fint på tur og i aktivitet. Ukastrerte hanner kan av og til vise dominans overfor andre hanner, særlig hvis begge er sterke personligheter. Gode introduksjoner og tidlig sosialisering bidrar til å forebygge konflikter.

Smådyr som kaniner, marsvin eller frittgående fugler er mer krevende. Alpe dachsbracke har en sterk jaktlyst som ligger dypt i rasens opprinnelige bruksområde som drivende støver. Selv med trening kan enkelte individer ha vansker med å la være å jage små, hurtig bevegelige dyr. Tidlig og nøye introduksjon, solide bur og innhegninger, og streng oppsyn er avgjørende hvis du vil ha smådyr i samme hjem. En del familier velger ganske enkelt å unngå den kombinasjonen helt.

En vanlig utfordring med rasen er den selvstendige siden. Når den er ute på tur og har fått ferten av et spor, kan Alpe dachsbracke virke som om den «kobler ut» føreren og går helt inn i sporet. Det betyr ikke at hunden er ulydig i menneskelig forstand – det gjenspeiler generasjoner med avl på målrettethet og utholdenhet. Eiere må være forberedt på å jobbe med denne naturlige adferden gjennom trening, innkallingsøvelser og ofte bruk av langline i åpne områder.

Til tross for selvstendigheten kan Alpe dachsbracke være ganske følsom for harde ord eller straff. Den responderer best på rolig, trygg og konsekvent ledelse. For mye press kan gjøre at hunden «lukker seg» eller mister tillit, mens et altfor ettergivende regime lett gir rom for sta uvaner. Med respektfull og forståelsesfull håndtering belønner rasen sine mennesker med lojalitet, et mykt og vennlig vesen hjemme og en liten porsjon munter rampestreker som holder hverdagen interessant.

Trening og mosjon

Å trene en Alpe dachsbracke er givende for den som har tålmodighet og liker å jobbe med en smart, luktdrevet hund. Rasen er ikke «vanskelig» i betydningen lite lærevillig – tvert imot lærer mange Alpe dachsbracke nye kommandoer raskt og husker dem godt. Utfordringen ligger mer i motivasjon og konsentrasjon, særlig ute der det er mange fristende dufter.

Positive treningsmetoder fungerer klart best. Korte, tydelige økter med bruk av godbiter, leker eller tilgang til å snuse som belønning holder hunden motivert. Du kan for eksempel trene et kort innslag med lineføring og deretter slippe hunden med et signal om å «gå og snuse» som premie. Slik utnytter du hundens naturlige preferanser i stedet for å kjempe mot dem. Repetisjon kombinert med små variasjoner styrker læringen uten å gjøre hunden lei.

Siden Alpe dachsbracke er avlet for å følge spor etter vilt over lange strekninger, trives den naturlig med all aktivitet som engasjerer nesen. Sporarbeid, mantrailing, nosework og søksleker i skogen er ypperlige måter å aktivisere både kropp og hode. Mange eiere liker å legge enkle spor med godbiter eller en favorittleke, og gradvis gjøre sporene lengre eller mer krevende. Slik arbeid sliter ikke bare hunden fysisk, men styrker også samarbeidet mellom hund og fører.

Når det gjelder daglig mosjon, trenger denne rasen mer enn en rask luftetur rundt kvartalet. En frisk voksen Alpe dachsbracke har ofte godt av minst én solid tur eller fjelltur om dagen, gjerne på rundt en time eller mer, i tillegg til kortere lufteturer eller lek. Løping løs i trygge, inngjerdede områder er ideelt, selv om innkallingsevnen kan variere fra individ til individ. Mange eiere bruker derfor langline i åpent terreng for å gi bevegelsesfrihet innenfor trygge rammer.

Gode måter å aktivisere og underholde en Alpe dachsbracke på inkluderer:

• Lange skogsturer der hunden kan utforske lukter under kontroll
• Neseaktiviteter hjemme, som å gjemme godbiter eller leker rundt i huset
• Skånsomme hundesporter som sporprøver, mantrailing eller rallylydighet
• Strukturert lek som apport, drakamp eller kontrollert jaktlek med leker

Hopp i høyden eller svært intensiv, ensidig trening er som regel ikke nødvendig for denne rasen. Fokuset bør ligge på utholdenhet og mental utfordring fremfor ren fart eller smidighet. Noen individer trives riktignok med moderat agility eller enkle hinderløyper, så lenge det bygges opp gradvis og gjennomføres med hensyn til kroppen.

Innkalling fortjener ekstra oppmerksomhet. Start i omgivelser med lite forstyrrelser og bygg opp en sterk vane for å komme tilbake til rikelig belønning. Bruk et tydelig innkallingssignal og hold det «rent», det vil si at du bare bruker det når du er klar til å belønne skikkelig. Mange opplever god nytte av å lære en egen «nødinnkalling» med ekstra høy belønning til vanskelige situasjoner. Selv med god trening er det fornuftig å være realistisk og bruke bånd i områder med vilt eller trafikk.

Mental trening er minst like viktig som fysisk aktivitet. Triks, lydighetsøvelser og å involvere Alpe dachsbracke i små «arbeidsoppgaver» i hverdagen kan forebygge kjedsomhet og uønsket adferd. En sliten hund er ikke bare en som har løpt – den har også brukt hode og nese. Når Alpe dachsbracke jevnlig får brukt både hjernen og luktesansen, er den langt mer tilbøyelig til å være rolig og fornøyd hjemme.

Helse

Alpe dachsbracke regnes generelt som en sunn og hardfør rase, noe som ikke er overraskende med tanke på at den er utviklet som arbeidshund i tøffe alpeforhold. Likevel har den, som alle raser, noen helseaspekter framtidige eiere og oppdrettere bør kjenne til.

En viktig faktor er kroppsformen. Med lang rygg og korte bein har rasen noe økt risiko for ryggproblemer sammenlignet med mer kvadratiske hunder. Intervertebral disk sykdom (diskprolaps) kan forekomme, særlig hos overvektige hunder eller individer som utsettes for mye fysisk belastning. Ansvarsbevisste oppdrettere er nøye med bygning og bevegelse, og eiere kan redusere risikoen ved å holde hunden slank, unngå mye hopping ned fra høyder og sørge for jevn, tilpasset trening som bygger god muskulatur.

Hofteleddsdysplasi og albuedysplasi kan også forekomme, slik som hos mange andre middels store arbeidshunder. Derfor røntger seriøse oppdrettere ofte foreldredyrene for hofter og albuer i tråd med nasjonale retningslinjer og anbefalinger fra kennelklubber. Det er lurt å spørre om hofte- og albueresultatene til foreldrene når du velger valp. Avkom fra testede linjer er ikke garantert helt uten problemer, men risikoen for alvorlige leddplager blir mindre.

Andre mulige utfordringer inkluderer ørebetennelser, som er vanlige hos raser med hengende ører som ofte ferdes i fuktig og sølete miljø. Regelmessige ørekontroller og skånsom rens ved behov hjelper til med å forebygge smertefulle infeksjoner. Hudirritasjon fra parasitter eller plantemateriale kan også dukke opp, så det er lurt å sjekke pelsen for flått, frø og små sår etter turer i ulendt terreng. De fleste slike småplager er lett håndterbare med rutinemessig stell og rask veterinærhjelp ved behov.

Selv om det ikke er like godt dokumentert som hos enkelte større raser, kan noen Alpe dachsbracke utvikle øyesykdommer eller hormonelle sykdommer senere i livet. Regelmessige veterinærkontroller, inkludert øyeundersøkelse ved behov, gir mulighet til å oppdage slike problemer tidlig. Avhengig av land kan raseklubber eller kennelklubber anbefale ekstra tester av avlsdyr, for eksempel øyelysning eller spesifikke gentester dersom slike finnes for rasen.

Forventet levealder for Alpe dachsbracke ligger ofte rundt 10–14 år, og mange holder seg aktive og funksjonelle langt opp i årene med god oppfølging. Fôr spiller en viktig rolle: et balansert, kvalitetsfôr tilpasset alder, vekt og aktivitetsnivå støtter ledd, pels og generell helse. Siden rasen er glad i mat, er det lett å gi litt for mye. En synlig midje og ribbein som kjennes tydelig under et tynt fettlag er nyttige tommelfingerregler.

Forebyggende helsearbeid er sentralt. Det omfatter vaksiner i tråd med veterinærens anbefalinger, regelmessig behandling mot innvollsorm og utvendige parasitter, og tannstell for å forebygge tannstein og tannkjøttsykdom. Mange opplever at tannpuss flere ganger i uken og trygge tyggeobjekter kan gi en tydelig forbedring i munnhygiene.

Når du velger oppdretter, er det fornuftig å spørre om:

• Hofte- og albueresultater på foreldredyrene
• Eventuelle ryggproblemer i slekten
• Generell levealder og dødsårsak hos nært beslektede hunder
• Deltakelse i anbefalte helseundersøkelser for rasen

Med gjennomtenkt avl, fornuftig hold og jevnlig veterinæroppfølging kan de fleste Alpe dachsbracke leve et langt, aktivt og friskt liv ved siden av sine eiere.

Historie og opprinnelse

Alpe dachsbracke har sitt opphav i fjellområdene i Østerrike, der jegere trengte en tøff, pålitelig og sporsikker hund til krevende terreng. Rasen ble utviklet som en allsidig drivende støver som kunne følge kalde spor og lokalisere skadet vilt, særlig hjort og annet storvilt, i de utfordrende forholdene i Alpene.

Historisk fantes det i Mellom-Europa flere typer Bracken – ulike støvere – brukt til spor- og drivjakt. Alpe dachsbracke hører til denne gruppen, men med en tydelig innflytelse fra kortbeinte jakthunder, noe som ga den lave, robuste kroppsfasongen som er så nyttig i tett skog og steinete fjellandskap. Målet var å skape en liten, men kraftig hund som kunne ta seg stødig frem i kratt, klatre i bratte skråninger og holde ut i arbeid over lang tid uten å bli fort utslitt.

Mot slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet var Alpe dachsbracke godt kjent blant jegere i Østerrike og naboland. Den var høyt verdsatt ikke bare for sin utmerkede nese, men også for sitt rolige og pålitelige gemytt. Rasen fulgte profesjonelle jegere, viltvoktere og skogforvaltere, som satte stor pris på dens evne til å spore opp skadet vilt på en effektiv og ansvarlig måte. I en tid da etisk jakt og ettersøk fikk stadig større fokus, var en slik hund gull verdt.

Med tiden ble typen mer standardisert. Kennelklubber og raseorganisasjoner begynte å beskrive idealet for utseende og bruksegenskaper hos Alpe dachsbracke, noe som bidro til å bevare særpreget gjennom generasjoner. Østerrike spilte en ledende rolle i å etablere og fremme rasen, og regnes fortsatt som opprinnelsesland i internasjonale hundeorganisasjoner. Anerkjennelse fra større kennelklubber festet navnet Alpe dachsbracke og plasserte rasen blant drivende støvere og beslektede raser.

Til tross for denne anerkjennelsen har Alpe dachsbracke forblitt relativt sjelden utenfor hjemregionen sammenlignet med mer kjente jakthunder. I mange land er den fortsatt best kjent blant jegere og spesielt interesserte, heller enn i den brede hundeeierbefolkningen. Det har bidratt til å bevare et tydelig bruksfokus i avlen, og mange linjer brukes fortsatt aktivt til jakt og ettersøk i dag.

I vår tid har rollen til Alpe dachsbracke blitt noe bredere, selv om jakthistorien fortsatt står sentralt. På landsbygda brukes den fortsatt som ettersøkshund til skadet vilt og i organiserte jakter. Samtidig er det flere som får øynene opp for rasen som familie- og turhund, tiltrukket av størrelsen, robust helsetilstand og det vennlige lynnet. Økt interesse for hundesport og neseaktiviteter har også gitt rasen mulighet til å vise talentene sine utenfor tradisjonell jakt.

I dag kan du møte en Alpe dachsbracke på fjellet sammen med en jeger, i skogen under mantrailingtrening, eller i et hjem der den deler tiden mellom sofaen og turer i marka. Selv om rasen fortsatt er relativt fåtallig i mange land, blir de som først blir kjent med den ofte svært begeistret. Balansen mellom å bevare bruks-egenskapene og samtidig tilpasse seg et moderne familieliv er et sentralt tema i den pågående historien om Alpe dachsbracke.

Å leve med rasen

Å dele hverdagen med en Alpe dachsbracke kan være svært givende, men det er viktig å forstå hva rasen faktisk trenger. Dette er ikke bare en «liten, søt støver» som nøyer seg med et rolig inneliv. Det er en målrettet, luktdrevet arbeidshund som trives best med struktur, aktivitet og en tydelig plass i flokken.

Til daglig vil en Alpe dachsbracke som får nok mosjon og mental stimulering som regel falle godt til ro hjemme. En typisk dag kan innebære en god morgentur med rikelig snusing, rolig tid mens familien jobber eller er på skolen, og en ny tur eller lekeøkt på kvelden. Korte treningsøkter, aktivitetsleker eller å gjemme godbiter rundt i huset kan bryte opp stille perioder og holde hunden tilfreds. Uten tilstrekkelig aktivitet kan den bli masete, rastløs eller destruktiv, og ofte kanaliserer den energien sin inn i graving, tygging eller forsøk på å komme seg ut på egenhånd.

Når det gjelder boforhold, er rasen fleksibel så lenge behovene dekkes. En hage er svært nyttig for denne hunden og gir rom for å utforske og slappe av utendørs, men gjerdet må være sikkert. Alpe dachsbracke er kjent for å følge nesen, og en liten åpning under et gjerde eller en utrygg grind kan være en uimotståelig invitasjon. I leilighet eller bymiljø må eier være forberedt på hyppigere, mer strukturert lufting. Nærliggende parker, skogsområder eller turstier blir fort en viktig del av hverdagen.

Økonomisk ligger eierskap til Alpe dachsbracke noenlunde på nivå med andre middels store raser. Startkostnader omfatter valp eller omplasseringsgebyr, vaksiner, ID-merking og grunnutstyr. Årlige utgifter vil typisk dekke godt fôr, jevnlige veterinærbesøk, parasittkontroll, utstyr til pelsstell, kurs og eventuelt forsikring. Det er fornuftig å budsjettere for:

• Kvalitetsfôr tilpasset en aktiv/bruksorientert rase
• Regelmessige veterinærkontroller og vaksiner
• Forsikring eller økonomisk buffer til uforutsette veterinærutgifter
• Kurs og trening, særlig de første par årene

Praktisk utstyr som gjør hverdagen enklere, inkluderer en godt tilpasset sele, solid kobbel og en langline til kontrollerte turer. Mange foretrekker en robust sele med feste på ryggen, slik at hunden kan dra i selen under sporarbeid uten belastning på nakken. En behagelig, vaskbar seng, rustfrie matskåler og holdbare leker til tygging og drakamp hører også med til basisutrustningen.

På grunn av jaktinstinktet er rasen ikke ideell for hjem der hunden forventes å være mye alene. En voksen Alpe dachsbracke kan lære å være hjemme noen timer, men den egner seg dårlig til å være alene hele dagen, hver dag, med minimal kontakt. Den søker nærhet til sine mennesker og meningsfylte aktiviteter. Familier som ofte er ute, liker turer og friluftsliv eller driver med hundesport, opplever som regel et spesielt godt samsvar med rasen.

Nye eiere bør være forberedt på å bruke tid på tidlig sosialisering og grunntrening. Å introdusere valpen for ulike miljøer, mennesker og dyr bidrar til en trygg og balansert voksenhund. Konsekvente regler fra starten forebygger uvaner som mye bjeffing, hard trekking i bånd eller selektiv hørsel ved innkalling. Det er enklere å bygge gode vaner enn å rette opp innarbeidede problemer senere.

For dem som er klare for forpliktelsen, byr Alpe dachsbracke på en sjelden kombinasjon av egenskaper. Den er tøff, men kjærlig, selvstendig i arbeid, men trofast hjemme, liten nok til å være lett håndterlig og samtidig robust nok til å følge aktive eiere i all slags terreng. Mange som lever med rasen beskriver den som en ekte makker – en hund som følger med på menneskene sine med ettertenksomme øyne og deler hverdagen med stille, lojal tilstedeværelse. Hvis du trives ute, har tid til å trene og involvere hunden i livet ditt, og setter pris på en arbeidshunds karakter, kan Alpe dachsbracke være en svært givende ledsager.

Egenskaper

Ofte stilte spørsmål

Hva slags temperament har Alpine Dachsbracke, spesielt i omgang med familie og barn?

Denne rasen er vanligvis stødig, lojal og kjærlig mot familien sin, også overfor barn som oppfører seg respektfullt. Den er mer reservert overfor fremmede og har et sterkt jaktinstinkt, så den kan virke alvorlig ute, men avslappet og kosete hjemme. God tidlig sosialisering bidrar til å holde det naturlig rolige og selvsikre temperamentet i balanse.

Hvor mye mosjon trenger en alpen-dachsbracke egentlig sammenlignet med andre små hunder?

Selv om den er kortbeint, er dette en aktiv drivende jakthund utviklet for å jobbe i mange timer i krevende terreng. Den trenger som regel minst 1–2 timer daglig aktivitet, inkludert raske turer og løs trening i sikre områder. Mentalt arbeid som sporleker eller sportrening er viktig for å forebygge kjedsomhet og uro.

Er Alpine Dachsbracke egnet for leilighet eller byliv?

Den kan tilpasse seg livet i leilighet hvis den får nok mosjon ute og mental stimulering hver dag. Likevel trives den som regel best i hjem med enkel tilgang til natur, der den kan følge spor og bevege seg fritt i trygge omgivelser. I bymiljøer er lyddemping og trening nyttig, siden den kan bjeffe når den fanger opp spennende lukter eller lyder.

Hva er de vanligste helseproblemene hos alpin dachsbracke?

Alt i alt regnes dette som en forholdsvis robust brukshundrase, men den lange ryggen og de korte beina kan gjøre den utsatt for rygg- og leddproblemer hvis den blir overvektig eller overbelastet. Ørebetennelser kan forekomme på grunn av de hengende ørene og rasens forkjærlighet for arbeid utendørs, spesielt i våte forhold. Ansvarlige oppdrettere tester for arvelige sykdommer der det er mulig, og legger vekt på god og funksjonell bygning.

Hvor sterkt er jakt- og sporingsinstinktet hos Alpenländische Dachsbracke, og kan den leve sammen med katter eller små kjæledyr?

Instinktet for å spore er svært sterkt, siden den er avlet for å følge kalde spor etter hjort og hare i fjellet. Mange individer kan leve trygt sammen med katter hvis de introduseres tidlig og følges opp, men små, hurtigbevegende kjæledyr kan utløse jaktlyst. En godt inngjerdet hage og pålitelig innkalling er helt avgjørende, siden den lett kan følge et luktspor og vandre av gårde.

Hvor vanskelig er det å trene en alpenländische dachsbracke, tatt i betraktning at det er en drivende jakthund?

Denne rasen er intelligent og lærer kommandoer lett, men kan være selvstendig og mer opptatt av lukter enn av føreren. Korte, varierte økter med klare regler og rikelig med belønning fungerer best. Jevnlig trening på innkalling er svært viktig, siden mange vil følge nesen sin hvis de får sjansen.

Hva slags pelsstell trenger en Alpenländische Dachsbracke, og hvor mye røyter den?

Den har en tett, værbestandig dobbelt pels som røyter moderat gjennom hele året og mer ved sesongskifter. Ukentlig børsting er som regel nok til å fjerne løse hår og smuss, med hyppigere stell i perioder med pelsskifte. Ørene bør sjekkes og rengjøres jevnlig på grunn av den hengende formen og mye utendørs aktivitet.

Er Alpine Dachsbracke gode tur- og friluftskamerater til tross for de korte beina?

De er utholdende og sikre på foten i ulendt terreng, og ble opprinnelig avlet for arbeid i alpine områder. Mange blir gjerne med eierne sine på lange turer, så lenge de trenes opp gradvis og holdes på en sunn vekt. Ryggen og leddene deres bør beskyttes mot gjentatt hopping fra høyder eller langvarig løping på harde underlag.

Hva slags hjemmemiljø passer best for en alpen-dachsbracke?

Den trives som regel best i et aktivt hjem som setter pris på utetid og planlagte aktiviteter som fotturer, sporing eller annet nesearbeid. En godt inngjerdet hage er en fordel, siden denne støveren lett kan følge spor langt utenfor tomtegrensen. Den er som oftest lykkeligst når den får bo tett på familien sin, i stedet for å bli holdt i kennel eller isolert utendørs.

Hvordan skiller Alpenländische Dachsbracke seg fra en dachshund når det gjelder størrelse og atferd?

Den er som regel tyngre, mer robust og kraftigere bygget enn de fleste dachshunder, med en mer kompakt kropp som egner seg til arbeid i fjellet. Temperamentet er ofte jevnere og roligere innendørs, med en svært sterk spor- og jaktlyst utendørs. Begge har den samme langstrakte ryggen og korte beina, så man må ta like mye hensyn for å unngå for mye hopping og overvekt.

Kilder

• VDH - Verein für Deutsches Hundewesen (German Kennel Club)
• FCI - Fédération Cynologique Internationale
• The Kennel Club (UK)
• Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)