Beagle

Innholdsfortegnelse

Kjappe fakta

• Blid, kompakt støver som kombinerer sterke jaktinstinkter med et kjærlig familievennlig vesen
• Kj ent for den melodiske «beagle‑hylingen» og en kraftig nese som sjelden mister et spor
• Som regel vennlig mot barn, andre hunder og besøkende, men nysgjerrigheten kan av og til føre til rampestreker
• Praktisk størrelse til både by‑ og landliv, men trenger rikelig daglig mosjon og mental stimulering
• Kort, lettstelt pels, men røyter året rundt og har godt av jevnlig børsting og god ernæring

Utseende og pels

Beagle er en liten til middels stor støver med en kompakt, atletisk bygning. Den skal se ut som den kan jobbe en hel dag i terrenget uten å virke tung eller finbygd. De fleste voksne Beagler er rundt 33–40 centimeter høye ved skulderen, avhengig av hvilken standard man følger, og veier som regel mellom 9 og 15 kilo. Dette plasserer dem i en svært håndterlig størrelsesgruppe for de fleste hjem – små nok til å løftes ved behov, men solide nok til å henge med på en aktiv hverdag.

Kroppen er litt lengre enn den er høy, med godt utviklet brystkasse og en rett, sterk rygg. Beina er rette og muskuløse, og potene er faste, mer kattepoter enn harepoter, noe som hjelper hunden å takle ujevnt underlag. Halen er høyt ansatt, bæres med livlig svikt og har en lett bue. Et karakteristisk trekk er den hvite halespissen, ofte kalt «flagget». Tradisjonelt gjorde den det lettere for jegere å se hunden i høyt gress eller tett vegetasjon.

Hodet er forholdsvis bredt med myk stopp, store mørke eller hasselbrune øyne og et vennlig, våkent uttrykk som mange eiere finner uimotståelig. Ørene er lange, lavt ansatte og ligger tett inntil kinnene, noe som gir Beaglen et mykt og tiltalende preg. Snuten er bred med godt åpne nesebor – helt avgjørende for en drivende hund som arbeider med nesen tett mot bakken.

Beagle har en kort, tett og værbestandig pels som ligger tett inntil kroppen. Den er praktisk i terrenget og forholdsvis enkel å holde ren. Den mest kjente fargetegningen er trefarget, ofte svart, hvit og tan, men det finnes også tofargede varianter som lemon og hvit, rød og hvit eller tan og hvit. Noen linjer kan ha prikkete eller spraglete tegninger, og markeringene varierer mye fra hund til hund. Mange eiere lærer raskt å kjenne igjen sin egen Beagle i en gruppe på mønsteret i pelsen og formen på den hvite halespissen.

Pelsstellet er enkelt, men jevnlig stell gjør likevel en forskjell. Ukentlig børsting med en gummihanske eller en myk børste fjerner løs pels og gir glans. Beagle røyter året rundt og kan røyte ekstra mye vår og høst, så litt oftere børsting i disse periodene reduserer hår på møbler og klær. Et bad hver til tredje måned, eller etter en spesielt gjørmete tur, er som regel nok. Beagle har hengende ører, så å sjekke innsiden av ørene ukentlig og rense skånsomt ved behov bidrar til å forebygge voksansamling og ørebetennelser.

Eiere bør også følge med på klør og poter. Aktive Beagler som løper på variert underlag sliter ofte klørne naturlig, men mange sofaversjoner trenger fortsatt en klipp hver tredje–fjerde uke. Å sjekke mellom tredeputene etter turer hjelper med å oppdage grasfrø eller småstein som kan irritere. Med fornuftig pels‑ og hudpleie forblir Beagle en ren og behagelig familiehund uten behov for avansert salongpleie.

Temperament og personlighet

Beagle er høyt verdsatt for sitt glade, utadvendte og kjærlige temperament. Dette er en hund som som oftest møter verden med entusiasme og nysgjerrighet. Enten den bor som familiehund eller brukes aktivt i felt, er en typisk Beagle livlig, godmodig og full av personlighet.

I hverdagen beskrives Beagle ofte som en liten klovn. Den liker å være med på alt familien gjør og misliker å bli holdt utenfor. Mange følger eieren fra rom til rom bare for å være i nærheten. Samtidig er den vanligvis ikke like klamrende som enkelte mer sårbare raser. Med god trening og faste rutiner lærer de fleste Beagler å slappe av hjemme og hvile mellom aktivitetene.

Beagler kommer som regel godt overens med barn når de er riktig sosialisert og samspillet overvåkes. Den solide kroppsbygningen gjør dem mindre skjøre enn miniatyrhunder, og den lekenheten passer ofte aktive barn godt. Samtidig må småbarn lære å behandle hunden rolig og respektfullt. Ingen hund liker å få ørene dratt eller bli klatret på, og en Beagle kan trekke seg unna eller gi et varselsignal om den blir overveldet. Rolig, positiv omgang gir et sterkt bånd og kan skape en lojal barndomsvenn som gjerne blir med på lek, turer og familieaktiviteter.

Overfor andre hunder merkes bakgrunnen som flokkstøver tydelig. De fleste Beagler trives i selskap med artsfrender og kommuniserer godt med andre hunder. Mange eiere har mer enn én Beagle, og hundene leker, jakter og hviler ofte sammen. I blandede hundehusholdninger går Beagle som regel fint sammen med andre raser, men man bør alltid være forsiktig med svært små hunder for å hindre for røff lek.

Små kjæledyr og Beagle er en mer krevende kombinasjon. Beagle er en drivende jakthund med sterkt jaktinstinkt, og enkelte individer kan se kaniner, gnagere eller frittgående fugler som potensielt bytte. Noen Beagler lærer å leve fredelig sammen med en huskatt, men dette er ikke garantert. Tidlig, nøye tilvenning og god kontroll er helt nødvendig. Selv om en Beagle er snill med familiens katt innendørs, kan den fortsatt jage fremmede katter eller vilt ute.

En av rasens mest særpregede trekk er stemmen. Beagler nøyer seg ikke med å bjeffe; de «hyler» eller «loser», spesielt når de er oppspilte, ensomme eller har fått en sterk lukt i nesen. For dem som elsker lyden, er dette en del av rasens sjarm. I leilighet eller tettbebygde strøk kan denne lydbruken bli en utfordring. God trening, nok stimuli og tilstrekkelig mosjon er viktig for å begrense overdreven lyd.

En annen vanlig utfordring er Beaglens selvstendighet og målbevissthet. Når den har fått ferten av noe, blir mange Beagler helt oppslukt av å følge sporet. Dette kan se ut som stahet, men er egentlig en sterk arbeidsvilje. Nye eiere bør være forberedt på en hund som ikke alltid kommer umiddelbart på innkalling, spesielt om den er løs og «varm» på et spor. Tålmodighet, konsekvens og forståelse for rasens natur kommer langt. En godt oppdratt Beagle er glad, hengiven og svært trivelig å leve med, men det er ikke en rase som trives med lite oppmerksomhet eller fravær av struktur.

Trening og mosjon

Beagler er energiske og intelligente sporhunder som trenger både fysisk mosjon og mental stimulering for å holde seg harmoniske og velfungerende. De er ikke like intense som enkelte brukshund‑ eller gjeteraser, men langt fra sofahunder. En understimulert Beagle finner fort på sin egen underholdning – som å tømme søppelbøtten, hyle på fugler eller grave rømningsveier under gjerdet.

En voksen Beagle har i snitt godt av minst 1–2 timer variert aktivitet daglig. Dette bør omfatte raske turer, fri løping i trygge omgivelser og en form for nesearbeid eller problemløsning. Valper og unge hunder har gjerne korte energiutbrudd og trenger kortere, hyppigere økter, tilpasset for å skåne voksende ledd. Eldre Beagler liker fortsatt turer og lek, men aktiviteten må tilpasses alder og eventuell helse.

Løs trening er et hyppig tema for denne rasen. Mange Beagler har sterk jaktlyst, og én interessant lukt kan få dem til å forsvinne langt av gårde med nesen i bakken og «døve ører». I åpne eller utrygge områder velger de fleste eiere langline eller inngjerdede områder fremfor full frihet. Dette holder hunden trygg samtidig som den får litt rom til å utforske. En pålitelig innkalling er mulig, særlig om man begynner tidlig og bruker svært gode belønninger, men krever som regel mer arbeid enn hos raser med svakere fokus på lukt.

Beagler responderer best på positiv, belønningsbasert trening. Mat er en kraftig motivator for nær sagt alle Beagler. Små godbiter, tørrfôr eller myke treningssnacks fungerer godt under økter. Korte, varierte økter som kombinerer grunnlydighet med triks og nesegøy holder motivasjonen oppe. Streng korreksjon eller straff skader tilliten og gir sjelden bedre resultater hos denne rasen. Klare rammer, konsekvens og god tilrettelegging er langt mer effektivt.

Aktiviteter som ofte passer Beagle godt, er blant annet:

• Nesearbeid og sporleker i hagen eller på tur
• Nosework‑kurs, mantrailing eller organiserte sporprøver
• Agility, særlig for veltrente og smidige individer
• Rallylydighet eller enkel lydighetstrening for mental fokus

Enkle hjemmetreningsleker kan være like verdifulle som organiserte hundesporter. Å gjemme godbiter under kopper eller i esker, strø fôr i gresset for søk, eller lære kommandoer som «touch», «snurr» eller «finn» holder Beaglens hode i arbeid. Hele familien kan delta i treningen for å styrke båndene og hindre at hunden blir sterkt knyttet til kun én person.

Beagler kan være små rampete og ofte trege til å bli «voksne» mentalt. Mange eiere opplever at hunden oppfører seg valpete godt inn i andre eller til og med tredje leveår. Tålmodighet er avgjørende. En kombinasjon av daglig mosjon, mental aktivitet og rettferdig trening gir som oftest en veloppdragen familiehund. Uten slike utløp øker risikoen for problematferd som bjeffing, tygging eller rømming.

Til slutt er burtrening og innlæring av ro‑atferd svært nyttig for denne rasen. En Beagle som kan legge seg rolig i bur eller på plassen sin på kommando, er mye enklere å håndtere i hverdagen og når man får besøk. Treningsøkter der man belønner hunden for å ligge stille og slappe av, kan være like viktige som «sitt» og «bli». Over tid bidrar balansen mellom aktivitet og hvile til at Beaglen blir et hyggelig og håndterlig familiemedlem.

Helse

Beagle regnes generelt som en robust og sunn rase, særlig sammenlignet med mer skjøre eller kortlivede raser. Mange Beagler blir 12–15 år, og enkelte lever enda lenger med god stell. Som alle rasehunder har den likevel visse helseutfordringer som potensielle eiere og oppdrettere bør kjenne til.

En av de vanligste utfordringene er overvekt. Beagler elsker mat og er dyktige til å overbevise folk om at de fortsatt er sultne. De legger også lett på seg, spesielt om aktivitetsnivået er lavt. Ekstra kilo belaster leddene, øker risiko for diabetes og kan forverre problemer som ryggplager og hjertesykdom. Å holde Beagle slank og veltrent er noe av det viktigste en eier kan gjøre for langvarig helse. Jevnlig veiing, nøyaktig måling av fôrmengder og bruk av deler av dagsrasjonen som treningsbelønning er nyttige tiltak.

Øreproblemer er en annen hyppig bekymring. De lange, hengende ørene skaper et varmt og fuktig miljø som kan gi grobunn for sopp og bakterier, særlig om hunden bader mye eller ofte er våt. Rutinemessige øresjekker, skånsom rengjøring ved behov og rask veterinærkontakt ved rødhet, vond lukt eller risting av hodet reduserer risikoen for smertefulle betennelser.

Ortopediske lidelser forekommer i enkelte linjer. Hofteleddsdysplasi, der hofteleddet er ufullkomment utviklet, kan føre til leddgikt senere i livet. Selv om Beagle ikke er blant de høyest risikoutsatte rasene, får ansvarlige oppdrettere ofte avlstispene og hannhundene røntget og vurdert. Noen individer kan også utvikle ryggproblemer, som skiveprolaps, særlig om de hopper mye opp og ned fra møbler eller blir overvektige.

Øyesykdommer, som glaukom eller «cherry eye», kan forekomme. I enkelte Beagle‑populasjoner testes det også for arvelige tilstander som Musladin‑Lueke syndrom og visse former for epilepsi. Valpekjøpere bør spørre oppdretter om hvilke helseundersøkelser som er gjort på foreldredyrene, for eksempel:

• Hoftevurdering, etter gjeldende system i landet
• Øyelysing hos autorisert veterinær øyelidsspesialist
• DNA‑tester der det finnes for relevante arvelige sykdommer i den aktuelle populasjonen

Forebyggende rutinehelse er også svært viktig. Årlige veterinærkontroller gjør at tannproblemer, hjertelyder, kuler eller andre forandringer oppdages tidlig. Tannhelsen blir lett oversett, men Beagler har lett for å få tannstein, særlig med økende alder. Regelmessig tannpuss, tyggeprodukter og profesjonell tannrens ved behov beskytter ikke bare tennene, men også hjerte og nyrer.

Vaksinasjonsprogram, forebygging mot lopper, flått, innvollsorm og tilpasset beskyttelse mot lokale trusler som hjerteorm bør planlegges i samråd med veterinær. Aktive Beagler som ferdes i høyt gress eller skog bør sjekkes grundig for flått etter hver tur.

Til slutt spiller mental og emosjonell trivsel en rolle for den generelle helsen. Beagler som ofte er understimulerte, ensomme eller stressede kan utvikle atferdsproblemer med fysiske konsekvenser, som mage‑tarmplager eller hudproblemer. Et trygt miljø, forutsigbare rutiner, sosialt samvær og nok stimulering bidrar til at Beaglen holder seg frisk både fysisk og mentalt. Ved valg av valp gir et besøk hos oppdretter, møte med moren og gode spørsmål om helse og temperament det beste utgangspunktet for å få en sunn, trygg Beagle som kan være følgesvenn i mange år.

Historie og opprinnelse

Beagle er en svært gammel rase med tidlig historie som delvis er gått tapt i tidens tåke. Det vi vet, er at små drivende hunder som ble brukt til jakt på hare og annet småvilt, har eksistert i Europa i århundrer. I Storbritannia hadde både adel og bønder ulike typer små støvere. Gjennom mange generasjoner ble disse hundene selektert for evnen til å følge et spor målbevisst, jobbe i flokk og holde ut i timevis uten å bli utslitt.

På 1700‑ og 1800‑tallet var Beagle‑typen tydelig etablert som en egen variant. De var særlig populære blant folk som ikke hadde store eiendommer eller mulighet til å holde hest. Mens foxhounds ble brukt til jakt til hest, kunne man følge Beagleflokken til fots. En flokk Beagler jobbet sammen for å finne og følge haren, ledsaget av den karakteristiske losingen over jordbruksland og åpent landskap. Opplevelsen var like mye sosial og sportslig som det handlet om å felle vilt.

Målrettet avl formet den moderne Beagle til den kompakte og harmoniske hunden vi kjenner i dag. Størrelsen ble holdt liten nok til å være lett å håndtere, men ikke så liten at utholdenhet og bruksegenskaper gikk tapt. Et vennlig og samarbeidsvillig gemytt ble vektlagt, både for å sikre ro i flokken og for å gjøre hundene lette å håndtere av ulike førere. Farger og tegninger varierte, men den klassiske trefargede pelsen ble sterkt knyttet til rasen.

Med tiden gikk Beagle fra å være ren bruksrase til å få en bredere rolle. Den begynte å opptre på hundeutstillinger og ble anerkjent av større kennelklubber som egen rase. På 1900‑tallet spredte populariteten seg over Europa, Nord‑Amerika og mange andre deler av verden. Den praktiske størrelsen, det glade lynnet og de uttrykksfulle ansiktene gjorde rasen attraktiv som familiehund i tillegg til jakthund.

I dag brukes Beagler fortsatt til jakt enkelte steder, særlig på hare og kanin, enten i organiserte flokker eller sammen med enkeltjegere. De er også i tjeneste som deteksjonshunder, for eksempel i toll og landbrukskontroll, der den gode luktesansen og det vennlige utseendet er verdifulle egenskaper. En Beagle som rolig snuser gjennom bagasje eller pakker, virker mindre truende på publikum enn større tjenestehunder, men er minst like effektiv til å finne lukter.

Samtidig lever de aller fleste moderne Beagler som familie‑ og utstillingshunder. Raseklubber i mange land arbeider for ansvarlig avl, helseundersøkelser og bevaring av de tradisjonelle bruksegenskapene. Entusiaster understreker ofte at selv som familiehund bør Beagle beholde sin naturlige nysgjerrighet, utholdenhet og sterke nese. Kunnskap om denne historien forklarer hvorfor et Beagle‑hode gjerne faller ned mot bakken idet den kommer inn i en park eller på et jorde, og hvorfor den kan virke sta når den følger et spor. De egenskapene som gjorde Beagle til en dyktig jaktkamerat, lever i beste velgående – men kommer i dag oftest til uttrykk i hager, parker og stuer verden over.

Å leve med rasen

Å dele hverdagen med en Beagle kan være utrolig givende, men innebærer også ansvar og daglige forpliktelser som ikke må undervurderes. Dette er en aktiv og sosial hund som trives med å være tett på familien. Den passer dårlig for mennesker som ønsker en rolig, lavenergisk hund som er fornøyd med en kort luftetur om dagen.

En Beagle i et vanlig hjem trenger:

• Minst én lengre tur og én til to kortere lufteturer hver dag
• Regelmessige muligheter til å snuse og utforske – ikke bare korte «toaletturer»
• Treningsøkter og leker som utfordrer hjernen
• Tett kontakt med mennesker og gjerne også kontakt med andre vennlige hunder

Boligen kan være alt fra hus på landet med hage til byleilighet. Det avgjørende er ikke størrelsen på hjemmet, men hvor villig man er til å gi tilstrekkelig mosjon og mental stimuli. Har man hage, er godt og sikkert gjerde viktig. Beagler er dyktige rømningskunstnere som kan grave under eller presse seg gjennom åpninger om noe interessant lokker på utsiden. Mange eiere monterer også sikre låser på porter for å hindre at hunden smetter ut.

Innendørs er Beagler gjerne svært kjærlige og ligger gjerne tett inntil på sofaen eller i en seng når de har fått utløp for energien. De kan være nokså rampete, særlig som unge. «Counter surfing», søppelraiding og tyveri av ubevoktet mat er velkjente historier i Beagle‑miljøet. God kontroll og tilrettelegging er avgjørende. Mat bør oppbevares utilgjengelig, søppelbøtter bør være hundesikre, og kommandoer som «la være» kan forebygge mange problemer.

Økonomisk innebærer det å eie en Beagle de vanlige kostnadene ved hundehold. Budsjettet bør omfatte:

• Hundefôr av god kvalitet, ofte mer enn man tror om hunden er svært aktiv
• Rutinemessig veterinærkontroll, vaksiner og parasittforebygging
• Hundeforsikring eller et eget oppspart beløp til akutte og uforutsette utgifter
• Utstyr som sele, bånd, seng, leker og stelleutstyr
• Kurs og aktiviteter, særlig de første leveårene

Den korte pelsen gjør at utgiftene til pelsstell ofte er moderate, men veterinær og forsikring kan fortsatt utgjøre en betydelig årlig kostnad. Over et helt hundeliv blir dette et reelt økonomisk ansvar som det lønner seg å planlegge for.

Nødvendig utstyr for en Beagle inkluderer en sikker og godt tilpasset sele – mange foretrekker sele fremfor halsbånd for å skåne nakken når hunden trekker. Et solid bånd og en langline for trygg utforskning er svært nyttig. En komfortabel, vaskbar seng, trygge tyggeleker, aktiviseringsleker og fôrdispensere hjelper hunden å slappe av og holde seg mentalt aktiv inne. Mange Beagler liker også bur som «hule», spesielt når det introduseres positivt fra valpestadiet.

Lydnivå er et annet punkt å vurdere. Selv om noen individer er stillere enn andre, bør man være forberedt på hyling, losing eller ivrig bjeffing i perioder. Bor du tett på naboer, lønner det seg å legge tid i trening av «stille»‑signal og sikre at hunden får nok aktivitet, slik at naboene forblir fornøyde.

Tidsbruk er kanskje det viktigste hensynet. Beagler liker dårlig å være alene hjemme lange dager jevnlig. Hundelufter, hundebarnehage eller avtaler med familie og venner kan gjøre hverdagen lettere for eiere som jobber fullt. Valper og nyadopterte hunder trenger gradvis trening i å være alene for å redusere risikoen for separasjonsrelaterte problemer.

For den rette personen eller familien gir Beagle svært mye tilbake. Du får en hund som er kjærlig uten å være altfor avhengig, leken langt inn i voksenlivet og alltid klar til å utforske verden ved din side. Barn knytter seg ofte sterkt til en godt sosialisert Beagle, og mange voksne setter pris på rasens humor og særpreg. Ved å forstå rasens behov og være realistisk om tid, energi og ressurser, kan du legge grunnlaget for et langt og lykkelig samliv med denne sjarmerende lille støveren.

Egenskaper

Ofte stilte spørsmål

Er Beagler gode familiehunder, og hvordan oppfører de seg sammen med barn?

De er som regel kjærlige, robuste og lekne, noe som passer mange familier med barn. De er ofte mer vennlige enn beskyttende og kommer som oftest godt overens med barn, men den høye energien og entusiasmen deres gjør at tilsyn og grunnleggende trening er viktig rundt mindre barn.

Hvorfor bjeffer og uler beagler så mye, og går det an å gjøre noe med det?

De ble avlet som lukthunder som bruker stemmen for å kommunisere med jegerne, så bjeffing, los og uling er naturlig for rasen. Selv om du ikke kan fjerne all lyd helt, kan konsekvent trening, mental stimulering og nok daglig mosjon redusere plagsom støy betydelig.

Hvor mye mosjon trenger en Beagle egentlig hver dag?

De fleste voksne trenger minst 60 til 90 minutter fysisk aktivitet hver dag, i tillegg til luktespill eller trening som utfordrer hjernen. Uten nok strukturert mosjon kan de bli urolige, mer lydlige og mer tilbøyelige til å ødelegge ting hjemme.

Hvorfor følger Beagler nesa si og prøver å stikke av, og kan de noen gang stoles på uten bånd?

Den sterke luktesansen deres gjør at de lett blir helt oppslukt av dufter, ofte så mye at de ignorerer innkallingskommandoer. Noen individer kan lære en pålitelig innkalling uten bånd i trygge, inngjerdede områder, men for mange er det tryggest å holdes i bånd eller i godt sikret inngjerding for å hindre at de streifer rundt og går seg bort.

Er Beagler utsatt for overvekt, og hvordan kan jeg holde min på en sunn vekt?

De er svært matmotiverte og har en tendens til å overspise, noe som gjør dem utsatt for vektøkning og tilhørende helseproblemer. Oppmålte måltider, begrenset bruk av godbiter, sikker oppbevaring av mat og jevnlig mosjon er nøkkelen til å holde dem slanke og beskytte ledd og hjerte.

Hvilke helseproblemer er mest vanlige hos beagle?

Vanlige helseproblemer inkluderer ørebetennelser, overvekt, allergier, hofteleddsdysplasi og enkelte øyesykdommer som glaukom. De kan også være utsatt for visse nevrologiske lidelser og hypotyreose, så jevnlige veterinærkontroller og god vektkontroll er viktig.

Hvor vanskelig er det å trene en Beagle, og regnes de som sta?

De er intelligente og matmotiverte, men blir lett distrahert av lukter og kan virke sta eller selvstendige. Korte, positive treningsøkter med svært attraktive belønninger og veldig konsekvente regler fungerer som regel best, og mange responderer godt på nesearbeid og sporingsaktiviteter.

Kommer Beagler godt overens med andre hunder og husdyr i hjemmet?

De ble opprinnelig avlet for å jobbe i flokk, så de trives ofte godt i selskap med andre vennlige hunder. Med små kjæledyr som kaniner eller gnagere kan jaktsinstinktet deres vekkes, så nøye tilsyn og god håndtering er nødvendig hvis de skal bo i samme hjem.

Hvor mye pelsstell trenger en beagle, og røyter de mye?

De har en kort, tett pels som røyter hele året, med ekstra røyting ved sesongskifter. Ukentlig børsting, av og til et bad, samt jevnlig rens av ører og klipping av klør er som regel nok, men eiere må være forberedt på jevnlig hår rundt i hjemmet.

Kan en beagle leve komfortabelt i leilighet eller et lite hus?

De kan tilpasse seg mindre boforhold dersom behovet for mosjon og mental stimulering blir dekket hver dag. Potensiell støy fra bjeffing eller uling og behovet for sikker utendørs tilgang er viktige faktorer å ta hensyn til i leilighetsbygg eller tettbebygde nabolag.

Kilder

• The Beagle Club
• The Kennel Club (UK)
• Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)
• Fédération Cynologique Internationale
• Société Centrale Canine (France)