Afghansk mynde

Innholdsfortegnelse

Kjappe fakta

• Afghansk mynde er en av de eldste hunderasene i verden, ofte omtalt som et «levende stykke historie» i silkepels.
• Med sin dramatiske, flytende pels og stolte holdning er denne mynde­hunden en lynrask sprinter.
• Avvisende overfor fremmede, men svært hengiven overfor sine egne, velger den gjerne «sine mennesker» med omhu.
• Følsom og selvstendig – rasen responderer best på rolig, konsekvent trening og tåler dårlig hardhendt behandling.
• Den glamorøse pelsen krever jevnlig stell, men når den er godt mosjonert, er afghansk mynde ofte overraskende rolig hjemme.

Utseende og pels

Afghansk mynde er lett å kjenne igjen og vekker ofte oppsikt uansett hvor den viser seg. Høy, slank og elegant bygget er dette en klassisk mynde, skapt for fart, smidighet og utholdenhet heller enn rå styrke. Voksne hunder er vanligvis 63–74 cm høye ved manken, der hannhundene oftest er noe høyere og mer kraftige enn tispene. Kroppen skal gi inntrykk av styrke og balanse uten å virke tung. Dyp brystkasse, opptrukket buklinje og lange, rette ben gir en grasiøs, atletisk silhuett, mens den lange, buede halsen og det stolt bårne hodet gir et tydelig preg av adel.

Et av de mest karakteristiske trekkene ved afghansk mynde er pelsen. Den er lang, fin og silkeaktig og faller som et teppe nedover sider og ben, ofte helt ned til potene. Hodet er innrammet av en typisk «topplugg» av langt, silkemykt hår, som understreker rasens forfinede, nesten eksotiske uttrykk. Ørene er lavt ansatte, henger tett inntil hodet og er kraftig behåret. I kontrast til den lange pelsen på kroppen er rygg og ansikt glattere og kortere pelset, spesielt når hunden er voksen.

Afghansk mynde finnes i et bredt spekter av farger, noe som er en viktig del av rasens visuelle appell. Vanlige farger er svart, krem, rød, blå, brindle og ulike nyanser av fawn eller gull, noen ganger med mørk maske. Noen hunder har hvite tegninger på poter eller bryst. Fargen påvirker som regel ikke gemyttet, men ulike pelsfarger og -strukturer kan variere noe i hvor krevende de er å stelle – veldig lyse pelser vil ofte vise skitt lettere.

Stell av pelsen på afghansk mynde krever en viss innsats. Dette er ikke en «børste én gang i uken og glem det»-hund. For å unngå floker og tover trenger de fleste minst grundig pelsstell to til tre ganger i uken. Utstillingshunder stelles ofte daglig. Vanlig stell omfatter:

• Børsting eller kaming lagvis helt ned til huden for å forebygge skjulte floker.
• Bruk av en god nålebørste og metallkam, gjerne sammen med en flokeløsende spray.
• Bad hvert andre til fjerde uke, avhengig av livsstil og hvor mye hunden er ute.

Ved bading brukes som regel en mild hundesjampo og en fuktighetsgivende balsam, som skylles grundig ut. Pelsen bør fønes mens den børstes; lufttørking gjør det lett for floker å «sette seg». Mange eiere klipper også pelsen rundt poter og intime områder av hensyn til hygiene. Dersom pelsstellet hjemme føles overveldende, er jevnlige timer hos en erfaren hundefrisør med langhårsraseder svært nyttige.

Selv om pelsen ser delikat ut, er den mer funksjonell enn mange tror. Historisk ga pelsen afghansk mynde beskyttelse mot hardt fjellklima med kulde, vind og røft terreng. I dag er den først og fremst et symbol på rasens arv og glamour, men den gir fortsatt en viss isolasjon. Samtidig gjør kombinasjonen av fin pels og lite underhudsfett at rasen ofte er mer kuldefølsom enn mange andre; et godt sittende dekken kan være nyttig om vinteren.

Gemytt og personlighet

Å leve med en afghansk mynde kan føles som å bo sammen med en verdig, litt gåtefull venn. Rasen kombinerer selvstendighet og hengivenhet på en måte som både kan sjarmere og utfordre. Afghansk mynde beskrives ofte som reservert, særlig overfor fremmede. Den vil gjerne observere besøk på avstand heller enn å storme bort for å hilse. Overfor sin egen familie kan den derimot være overraskende varm, leken og til tider riktig klovnaktig, særlig med mennesker den kjenner godt.

Dette er ikke en rase som lever for å «please» eieren på samme måte som mange retrievere eller gjeterhunder. Afghansk mynde tenker i stor grad selv – et trekk som stammer fra det opprinnelige arbeidet i harde, utilgjengelige områder hvor raske avgjørelser var avgjørende. Resultatet er at den noen ganger kan virke sta eller uinteressert i kommandoer. I realiteten forstår den ofte godt hva som blir bedt om, men vurderer om den har lyst til å samarbeide. Nøkkelen for eieren er mild, tålmodig veiledning, ikke mas eller press.

Overfor barn kan afghansk mynde være en god følgesvenn når den er godt sosialisert og behandles med respekt. Den er vanligvis tolerante, men liker dårlig røff behandling eller brå grabbing, særlig rundt ører og lang pels. Rasen passer ofte best i hjem med litt eldre barn som kan omgås hunder rolig, fremfor veldig små barn som lett drar i pelsen eller kommer for brått på. Som med alle raser er tilsyn viktig, og barna må lære å la hunden være i fred når den spiser, hviler eller virker overveldet.

Overfor andre hunder kan afghansk mynde være sosial, spesielt hvis den er vokst opp sammen med dem. Mange liker selskap av artsfrender og kan leke ivrig med hunder av tilsvarende størrelse og energi. Samtidig er dette en mynde med sterkt jaktinstinkt, og den er ofte mindre til å stole på rundt smådyr som kaniner, marsvin eller enkelte katter. Noen individer kan leve fredelig med katter de har vokst opp med, men likevel jage fremmede smådyr ute. Nye eiere bør ha realistiske forventninger og ikke ta for gitt at alle afghanere er trygge med små pelsdyr.

Til tross for det elegante ytre er afghansk mynde ofte tullete og morsom hjemme. Den kan like å rase rundt i hagen eller plutselig hoppe opp i sofaen for å krølle seg sammen til en overraskende liten ball. Samtidig er den følsom for uro i hjemmet. Hevede stemmer, kaotisk miljø eller hardhendt behandling kan gjøre at den trekker seg unna eller blir utrygg. Et rolig, forutsigbart hjem med vennlig, mild håndtering bringer frem det beste i rasens karakter.

Vanlige utfordringer for eiere av afghansk mynde er:

• Sterkt jakt- og jakt-/jageinstinkt, særlig løs.
• «Selektiv hørsel», spesielt når noe mer interessant enn eieren skjer.
• Følsomhet for støy, stress eller endringer i rutiner, som kan påvirke atferden.

Når den blir forstått og respektert, er afghansk mynde en lojal, verdig følgesvenn som knytter dype bånd til sin familie. Den passer best til eiere som verdsetter en hund med personlighet, selvstendighet og et snev av aristokratisk reserverthet, fremfor en konstant ivrig «skygge».

Trening og mosjon

Trening av afghansk mynde krever en spesiell innstilling. I stedet for å forvente den umiddelbare lydigheten man ser hos en Border collie eller Labrador, er det nyttig å se på hunden som en partner mer enn en «tjener». Rasen er intelligent, men mer etter mottoet «hva får jeg igjen for dette?» enn «hvordan kan jeg gjøre deg fornøyd?». Tradisjonell drilltrening med endeløse repetisjoner kjeder og frustrerer ofte afghansk mynde. Den responderer mye bedre på korte, varierte økter som oppleves som lek.

Positiv forsterkning er avgjørende. Godbiter, leker og mild ros kommer langt, særlig kombinert med en rolig og trygg fører. Hard korrigering eller hevede stemmer virker som regel mot sin hensikt på denne følsomme rasen og kan svekke tilliten. Belønn ønsket atferd, legg til rette for at hunden unngår feil, og ha realistiske forventninger. Det er spesielt nyttig å fokusere på grunnleggende ferdigheter som:

• Sikker innkalling, innlært med langline på trygge steder.
• Et godt «vent» eller «bli» for å dempe impulsiv jaging.
• Gå pent i bånd, siden mange afghanske mynder er sterke og kan trekke.

Aktiviteter tilpasset mynder kan gi fin utløsning for rasens naturlige instinkter. Lure coursing lar dem for eksempel jage en mekanisk hare i kontrollerte omgivelser. Dette stimulerer fart og smidighet og gir et trygt utløp for jaktinstinktet. Noen afghanere liker også canicross, turer i skog og mark eller uformell agility, selv om den lange pelsen og den elegante kroppsbygningen krever litt ekstra omtanke i røft terreng.

Mosjonsbehovet er relativt høyt, særlig hos unge og friske hunder. De fleste voksne afghanske mynder trives med minst én god, aktiv tur daglig på 45–60 minutter, supplert med kortere lufteturer og mulighet til å strekke ut og snuse. Et trygt, godt inngjerdet område der hunden kan løpe fritt, er en stor fordel. Når den har fått brukt kroppen skikkelig, er den ofte overraskende rolig inne og ligger gjerne mykt og godt på seng eller sofa.

På grunn av det sterke jaktinstinktet bør løs­løping på utrygge steder vurderes med stor forsiktighet. Mange eiere velger å bruke langline på åpne områder, spesielt nær vei eller beitedyr, for å unngå at hunden setter etter vilt. Innkalling kan trenes til å bli bra, men blir ofte aldri helt like pålitelig som hos enkelte andre raser. Å styre forventningene og sette sikkerheten først er viktig.

Mental stimulering er like viktig som fysisk aktivitet. Afghansk mynde liker aktivitetsleker, søksøvelser og å lære morsomme triks. Atferder som «snurr», «bukke» eller «touch» kan styrke båndet mellom hund og eier samtidig som det gir hjernetrim. Rotasjon av leker, bruk av fôrballer og å la hunden få kontrollert, fri snusing på tur er enkle måter å engasjere sinnet på.

Tålmodighet, konsekvens og en god porsjon humor er nødvendig. Noen dager jobber hunden strålende og ser ut til å forstå hvert eneste signal. Andre dager virker den helt uinteressert og stirrer ut i luften som om den har viktigere ting å tenke på. Å akseptere denne variasjonen og møte den med rolig utholdenhet i stedet for frustrasjon, er nøkkelen til å lykkes. Når treningen ses som et forhold og ikke en viljekamp, kan afghansk mynde bli en samarbeidsvillig og responsiv følgesvenn – på sin egen, særegne måte.

Helse

Afghansk mynde regnes generelt som en forholdsvis robust rase, men som alle rasehunder har den enkelte helseutfordringer det er viktig at eiere kjenner til. Kunnskap om disse gjør det lettere å velge ansvarlige oppdrettere, planlegge veterinæroppfølging og ivareta hundens helse gjennom hele livet.

En av de strukturelle bekymringene hos rasen er hofteleddsdysplasi, en feilutvikling i hofteleddet som kan gi smerte og leddgikt. Seriøse oppdrettere røntger som regel avlsdyr og følger anbefalinger fra kennelklubb eller veterinære fagmiljøer. Valpekjøpere bør uten problemer kunne få se hofteresultater og styre unna linjer der det er mye hofteproblemer. Selv om afghansk mynde ikke er blant de mest utsatte rasene, er forebyggende tiltak viktig – hold hunden slank, gi fornuftig mosjon og unngå hard belastning på unghunder.

Øyehelse er et annet område å være oppmerksom på. Flere mynderaser, inkludert afghansk mynde, kan være disponert for arvelige øyesykdommer som katarakt og progressiv retinal atrofi (PRA), som over tid kan gi synstap. Mange rase- og kennelklubber anbefaler jevnlige øyelysninger hos veterinær­oftalmolog på avlsdyr. Spør oppdretter om gyldige øyelysningsattester. Hjemme bør du følge med på tegn som at hunden støter borti ting, vegrer seg for å gå ut i dårlig lys eller endringer i øyets utseende, og kontakte veterinær ved mistanke.

Som dypbrystet rase kan afghansk mynde også være utsatt for magedreining (gastro­intestinal dilatasjon og volvulus, GDV), ofte kalt «bloat». Dette er en alvorlig og potensielt livstruende tilstand der magen fylles med gass og kan rotere. Ikke alle afghanere får dette, men eiere bør kjenne faresignalene: oppblåst buk, brekninger uten at det kommer noe opp, rastløshet og tydelig ubehag. Tiltak som kan redusere risikoen, inkluderer å dele fôrmengden i flere mindre måltider, unngå hard mosjon rett før og etter fôring, og eventuelt diskutere forebyggende kirurgi med veterinær.

Andre mulige helseutfordringer er enkelte stoffskifteproblemer (skjoldbruskkjertel) og enkelte krefttyper, som hos mange større raser. Hud og pels fortjener også ekstra oppmerksomhet. Den lange, fine pelsen kan disponere for hudproblemer hvis den neglisjeres eller ofte blir stående fuktig og tovet. Regelmessig børsting, grundig tørking etter bad og et balansert kosthold støtter hudhelsen. Fôr av god kvalitet tilpasset livsstadiet, samt fri tilgang på friskt vann, er grunnlaget for god allmennhelse.

Forventet levealder for afghansk mynde ligger ofte mellom 11 og 14 år, men enkelte blir eldre med god omsorg. Rutinemessig veterinærkontroll én til to ganger i året blir stadig viktigere etter hvert som hunden eldes, for å fange opp tidlige tegn på tannproblemer, leddplager eller indre sykdom. Vaksiner, parasittbehandling og tannstell bør holdes oppdatert, og vekten bør følges med på – ekstra kilo belaster både ledd og organer.

Ansvarlige oppdrettere spiller en nøkkelrolle for rasens helse. Ideelt sett vil en oppdretter:

• Hofterøntge avlsdyr og følge nasjonale/raseklubbens anbefalinger.
• Øyelyse avlsdyr etter gjeldende anbefalinger.
• Være åpen om kjente arvelige utfordringer i egne linjer.

Som eier er det å velge valp fra en helsebevisst oppdretter – eller adoptere en voksen hund gjennom en seriøs omplasseringsorganisasjon – en av de viktigste investeringene du gjør for fremtidig hund. Kombinert med informert daglig stell, riktig aktivitet og god mental stimulering, gir det afghansk mynde best mulighet til et langt, aktivt og komfortabelt liv ved din side.

Historie og opprinnelse

Historien til afghansk mynde strekker seg så langt tilbake at det er vanskelig å fastslå nøyaktig opprinnelse. Rasen omtales ofte som en av verdens eldste hunderaser og antas å ha utviklet seg i fjell- og ørkenområdene i det som i dag er Afghanistan og omkringliggende regioner. Der jobbet disse hundene sammen med lokale jegere og stammer, og brukte sitt skarpe syn, sin fart og utholdenhet til å spore og forfølge vilt i krevende terreng.

I motsetning til mange moderne jakthunder som arbeider tett på fører og er avhengige av kommandoer, arbeidet afghansk mynde opprinnelig på større avstand, ofte utenfor rekkevidde for stemmebruk. De måtte kunne ta selvstendige avgjørelser i hardt terreng, der raske reaksjoner kunne være avgjørende for jaktens utfall. Denne bakgrunnen forklarer mye av dagens kombinasjon av intelligens, selvstendighet og noe reservert holdning. De ble brukt til å jakte blant annet gaseller, hjort, hare og tidvis mer krevende bytte i avsidesliggende områder.

Rasens slående pels er ikke bare til pynt. I det opprinnelige miljøet ga den lange, flytende pelsen beskyttelse mot ekstreme temperaturer – fra bitende fjellvind til varme dager som raskt ble kalde om natten. Pelsen beskyttet også mot hard vegetasjon og klønete, steinete underlag. Over generasjoner formet funksjonelle krav og lokale preferanser både utseende og gemytt, og skapte den elegante, men robuste hunden vi kjenner i dag.

Afghansk mynde begynte å vekke oppmerksomhet utenfor hjemlandet på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, særlig gjennom britiske offiserer og reisende som møtte dem i Asia og tok dem med tilbake til Europa. De tidlige importene var til dels varierende i utseende, noe som reflekterte regionale typer og forskjellig bruk. Etter hvert jobbet oppdrettere i Storbritannia og senere andre land med å etablere en mer ensartet standard, med vekt på rasens stolte reisning, eksotiske uttrykk og luksuriøse pels.

Tidlig til midten av 1900-tallet var afghansk mynde blitt en anerkjent utstillingsrase i mange kennelklubber. Det dramatiske utseendet og den flytende bevegelsen gjorde rasen populær i utstillingsringen. Den glamorøse fremtoningen, særlig i etterkrigstidens mote- og kulturmiljøer, økte populariteten ytterligere, og afghansk mynde ble ofte forbundet med kunstnere, kjendiser og stilbevisste hjem i Europa og Nord-Amerika.

I dag avles og vises rasen fortsatt i tråd med tradisjonelle standarder, men er først og fremst en verdsatt familiehund. Noen individer deltar fortsatt i aktiviteter som speiler det historiske bruksområdet, som lure coursing og hundeløp. Slike sporter lar moderne afghanske mynder få utløp for sine naturlige instinkter på en kontrollert og dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Mange eiere opplever det som sterkt å se hunden løpe for fullt – en påminnelse om rasens opprinnelse.

Til tross for sitt aristokratiske preg har afghansk mynde røtter som praktisk arbeidshund i hardt klima. Denne bakgrunnen gjør det lettere for dagens eiere å forstå at det under den luksuriøse pelsen finnes en kapabel, atletisk jeger formet gjennom århundrer. Å respektere begge sider av denne arven – både den glamorøse utstillingshunden og den tøffe fjellhunden – er viktig for virkelig å forstå afghansk myndes natur og behov i dag.

Å leve med rasen

Å dele livet med en afghansk mynde kan være svært givende, men det er ikke et valg man bør ta lett på. Rasen krever tid, tålmodighet og en genuin forståelse for både praktiske behov og særpreg i personlighet. Før du skaffer deg en afghansk mynde, bør du tenke nøye gjennom om pelsstell, mosjonsbehov og gemytt passer inn i din hverdag.

Pelsstell er ofte den mest åpenbare forpliktelsen. En afghansk mynde i full pels krever regelmessig, grundig børsting og relativt hyppige bad. Hopper man over stell, kommer floker og tover raskt, noe som er ubehagelig for hunden og tidkrevende å løse opp. Som eier bør du realistisk planlegge flere timers pelsstell i uken, enten hjemme eller i kombinasjon med profesjonell hundefrisør. Vanlig utstyr inkluderer:

• En god nålebørste og metallkam.
• En mild sjampo og fuktighetsgivende balsam tilpasset lang pels.
• En kraftig, regulerbar føner for å få pelsen helt tørr etter bad.

Mange eiere har også glede av solide groomingbord, sklisikre matter og «snoods» (ørebeskyttere) for å holde ørepelsen ren under måltider. Regelmessig kloklipp, ørekontroll og tannstell hører også til rutinen. Noen familiehunder holdes i en kortere «pet trim» for å gjøre hverdagen enklere, mens utstillingshunder som regel går i full pels.

Når det gjelder boforhold, kan afghansk mynde trives både i hus og større leiligheter, forutsatt at mosjonsbehovet dekkes. Tilgang til en sikker, inngjerdet hage er en fordel, men ikke et absolutt krav hvis eier er innstilt på daglige turer og trygge steder å løpe. Inne søker de ofte myke senger, sofaer og lune, trekkfrie plasser. På grunn av tynn hud og lite underhudsfett kan de trenge dekken eller genser i kaldt klima, og bør ikke stå ute over lengre tid i værhard kulde.

Økonomisk er det ofte dyrere å holde afghansk mynde enn en del andre raser. Løpende utgifter vil gjerne omfatte:

• Fôr av god kvalitet tilpasset en middels stor, aktiv hund.
• Jevnlige pelspleieprodukter og eventuelle frisørkostnader.
• Rutinemessig veterinæroppfølging, vaksiner og parasittkontroll.
• Forsikring eller egen sparekonto til uforutsette veterinærutgifter.

Årlige kostnader varierer med lokale priser og hvor mye man gjør selv av stell, men det er lurt å budsjettere romslig, særlig det første året med utstyrskjøp og grunnleggende veterinærbehandling.

Afghansk mynde trives i hjem der den møtes med rolig vennlighet og konsekvens. Den passer dårlig i svært travle hjem der hunden står mye alene lange arbeidsdager uten selskap og aktivitet. Selv om den tåler moderate perioder alene hvis den er trent for det, er den til syvende og sist et sosialt flokkdyr som knytter seg sterkt til familien. Blir den understimulert og går mye alene, kan den utvikle uønsket atferd som tygging, overdreven graving eller fluktforsøk – særlig hvis den oppdager at gjerder kan forseres.

Nye eiere bør også planlegge for tidlig trening og sosialisering. Valpekurs, kontrollerte møter med ulike miljøer og skånsom eksponering for mennesker, hunder og normale huslige lyder og situasjoner legger grunnlaget for en trygg voksenhund. På grunn av følsomheten gjør rasen det best med eiere som bevarer roen og tålmodigheten selv når fremgangen virker langsom eller ujevn. Over tid belønnes denne innsatsen med en følgesvenn som – selv om den kanskje aldri blir «perfekt lydig» i tradisjonell forstand – er innstilt på samarbeid og tett på sin familie.

Livet med afghansk mynde byr ofte på rene lykkestunder. Å se hunden løpe fritt, med pelsen flagrende som et flagg bak seg, er en opplevelse mange aldri glemmer. Like verdifullt er rolige kvelder med hunden krøllet sammen ved siden av deg, eller den milde hengivenheten den viser sine nærmeste. For mennesker som setter pris på en selvstendig sjel, liker pelsstell og er innstilt på å håndtere et sterkt jaktinstinkt på en ansvarlig måte, kan afghansk mynde bli et enestående og høyt elsket familiemedlem.

Egenskaper

Ofte stilte spørsmål

Er afghanske mynder gode familiehunder, og hvordan er deres typiske temperament?

De er som regel milde, sensitive og kjærlige med familien sin, men kan være reserverte overfor fremmede. Mange er lekne og tullete hjemme, men har likevel en selvstendig, litt katteaktig natur. De trives best sammen med respektfulle barn og eiere som forstår det følsomme temperamentet deres.

Hvor mye stell trenger en afghansk mynde egentlig?

Den lange, fine pelsen krever en del stell. De fleste hunder må børstes grundig flere ganger i uken, i tillegg til jevnlige bad og nøye tørking for å unngå floker og tover. Mange eiere velger også å klippe pelsen kortere og mer lettstelt hvis de ikke stiller ut hunden.

Hvor mye mosjon trenger en afghansk mynde hver dag?

De er en atletisk mynde og trenger daglige muligheter til å løpe fritt og strekke ut, i tillegg til vanlige turer. Et godt inngjerdet område er ideelt, fordi den sterke jaktlysten deres gjør løs trening i åpne områder risikabelt. Uten nok mosjon kan de bli rastløse eller frustrerte.

Kan afghanske mynder bo i leilighet eller et lite hjem?

De kan tilpasse seg livet i leilighet dersom behovet for mosjon blir dekket jevnlig. Inne er de ofte rolige og avslappede, men de må ha regelmessig tilgang til trygg og kraftig mosjon. Trapper, glatte gulv og trange områder bør håndteres med omhu for å beskytte leddene og den lange pelsen.

Er afghanske mynder vanskelige å trene, og hvorfor regnes de som så selvstendige?

De er intelligente, men ble avlet for å jobbe på avstand fra mennesker, noe som gjør dem mindre opptatt av å please enn mange andre raser. Treningen krever tålmodighet, konsekvens og en rolig, positiv tilnærming, siden de kan “slå av” ved bruk av harde metoder. Korte, varierte økter og belønninger de virkelig verdsetter, fungerer som regel best.

Hvilke helseproblemer er afghanske mynder utsatt for?

De kan ha økt risiko for enkelte krefttyper, hofteleddsdysplasi, problemer med skjoldbruskkjertelen og øyesykdommer som grå stær. Som mange dypbrystede raser kan de også være utsatt for magedreining, som er en akutt og livstruende tilstand. Regelmessige veterinærkontroller og å kjøpe fra linjer som er helsetestet, er viktig.

Går afghansk mynde godt sammen med andre kjæledyr, spesielt små dyr?

De lever ofte fredelig sammen med andre hunder, særlig hvis de er oppvokst sammen, men den sterke jaktlysten kan gjøre dem upålitelige rundt smådyr som katter eller kaniner. Noen individer lærer å akseptere huskatter, mens andre alltid vil oppfatte små, raske bevegelser som noe som skal jages. Nøye introduksjon og god oppfølging er helt avgjørende.

Hvorfor trenger afghanske mynder sikkert gjerde, og har de lett for å stikke av?

Som mynder er de ekstremt raske og kan lett trigges til å løpe etter ting som beveger seg på lang avstand, og de ignorerer ofte innkallingskommandoer. Et høyt og sikkert gjerde er viktig, fordi mange enkelt kan hoppe over lave barrierer eller finne steder å komme seg ut. Når de først er i jaktmodus, kan de løpe langt før de stopper.

Er afghansk mynde egnet for en førstegangs hundeeier?

De kan være krevende for nybegynnere på grunn av det omfattende pelsstellet, det selvstendige lynnet og en sterk jakt- og jaktlek-instinkt. En engasjert førstegangs-eier som er villig til å lære, legge tid og penger i pelsstell og samarbeide med en god trener kan lykkes, men mange opplever mer ukompliserte raser som lettere. En ærlig vurdering av egen tid, tålmodighet og livsstil er viktig før man velger denne rasen.

Hvorfor har afghanske mynder så lang pels, og har den en funksjon?

Pelsen utviklet seg for å beskytte dem mot hardt vær i fjellområdene der rasen oppsto. I naturlig tilstand gir den isolasjon både mot kulde og varme. I moderne hjem er pelsen i stor grad et estetisk trekk, men den gir fortsatt en viss beskyttelse for huden under aktivitet utendørs.

Kilder

• The Afghan Hound Club of the United Kingdom
• Societé Centrale Canine (France)
• Norwegian Kennel Club
• Swedish Kennel Club
• The Kennel Club (UK)