Shiba

Innholdsfortegnelse

Kjappe fakta

• Eldgammel japansk rase, opprinnelig utviklet som liten jakt- og støtende hund for småvilt i fjellområder.
• Kompakt, reveaktig utseende med tett dobbel pels og den karakteristiske krøllehalen.
• Selvstendig og intelligent, ofte sammenlignet med en katt når det gjelder selvtillit og renslighet.
• Kjent for det dramatiske og lysere “Shiba‑skriket” når den blir veldig opphisset eller stresset.
• Trofast mot familien, men naturlig reservert overfor fremmede, så tidlig sosialisering er viktig.

Utseende og pels

Shiba Inu er en liten til middels stor spisshund med tydelig silhuett og sterk utstråling. I virkeligheten er de mer kompakte og muskuløse enn mange forventer ut fra bilder eller internettmemer. En voksen hann er vanligvis rundt 39,5 centimeter høy ved skulderen, tisper litt mindre på cirka 36,5 centimeter. Vekten ligger som regel mellom 8 og 11 kilo, avhengig av kjønn og bygning. Helhetsinntrykket skal være en kompakt, velbalansert hund som er smidig, årvåken og klar til å bevege seg når som helst.

Hodet er et av de mest gjenkjennelige trekkene hos Shiba Inu. De har lett avrundet skalle med markert stopp, mørke, relativt små trekantede øyne som gir et våkent og selvsikkert uttrykk, og høyt ansatte, tykke ører som bæres stive og lett fremover. Snuten er kraftig uten å være tung, og smalner av mot en svart nesespeil hos de fleste fargevarianter. Leppekantene er stramme, og det karakteristiske “Shiba‑smilet” kommer av munnens naturlige form kombinert med de uttrykksfulle øynene.

Kroppen er kort og kraftig med rett rygg, godt hvelvede ribbein og dyp brystkasse som gir god lungekapasitet hos en hund avlet for arbeid i krevende terreng. Beina er rette med kompakte, kattelignende poter som gjør dem sikre på foten i ulendt terreng. Halen er tykk, høyt ansatt og bæres buet eller tett krøllet over ryggen. En god hale er viktig for rasens silhuett og skal være fyldig og godt pelset.

Pelsen hos Shiba Inu er et av rasens fremste kjennetegn. De har dobbel pels med stri, rett dekkpels og myk, tett underull. Denne kombinasjonen gir dem et fyldig, nesten kosedyraktig utseende når de er i full pels. Godkjente farger er:

• Rød, som er den vanligste og mest kjente
• Black and tan (svart med tan‑tegninger), med klart avgrensede markeringer
• Sesam, som er rød med svartspissede hår som gir en skygget effekt

Alle farger skal ha “urajiro”, som er kremfarget eller hvitlig lysere partier på kinn, snute, underkjeve, hals, bryst, buk, innsiden av bena og under halen. Korrekte urajiro‑tegninger er en viktig del av rasetypen.

I praksis er stell av Shiba Inu‑pels som oftest ukomplisert, men krever jevn oppfølging. Dekkpelsen støter skitt godt fra seg, og mange Shibaer er naturlig renslige og misliker søle. De røyter imidlertid kraftig, som regel to ganger i året, når de “blåser” underullen. I disse periodene kan du vente deg store mengder hår og bør børste flere ganger i uken, noen ganger daglig, med en slicker‑børste og metallkam for å få ut løs underull. Resten av året holder det ofte med en grundig børsting én til to ganger i uken for å holde pelsen sunn og redusere løse hår i huset.

Bading trengs vanligvis bare hver andre–tredje måned, eller når hunden faktisk er skitten, siden for hyppig bading kan fjerne de naturlige fettstoffene i pelsen. Bruk alltid en mild hundesjampo og skyll godt. Sjekk og rengjør ører jevnlig, klipp klør og puss tenner. Fordi Shiba kan være noe følsom for håndtering, er det lurt å venne valpen til stell fra tidlig alder og holde øktene korte og positive. Mange eiere opplever at det å gjøre stell til en rolig, hyggelig rutine styrker båndet og hjelper hunden å akseptere jevnlig stell livet ut.

Temperament og personlighet

Temperamentet til Shiba Inu er like særpreget som utseendet. Dette er en selvsikker, skarp og ofte viljesterk rase som fortsatt bærer preg av å være en liten jakthund. Selv om Shiba i dag er en populær familie- og selskapshund, er det ikke en myk eller uttalt førerlydig rase. Å leve med en Shiba kan være svært givende, men det er viktig å vite hvordan den er i hverdagen.

Shiba er kjent for sin selvstendighet og selvrespekt. Mange sammenligner dem med katter, og det ligger mye i det. En Shiba kommer gjerne til deg på egne premisser, heller enn å ville bli dullet med hele tiden. De trives ofte godt med kos fra sine trygge mennesker, men er som regel ikke typiske fanghunder. De kan være svært knyttet til familien og får ofte et spesielt sterkt bånd til én eller to personer i husholdningen.

Overfor familien er en godt sosialisert Shiba Inu vanligvis kjærlig, leken og underholdende. De liker å være der det skjer, følge med på alt, og mange har en rampete sans for humor. De lærer husrutiner raskt og kan virke som om de “sjekker” at alle følger reglene slik de selv oppfatter dem. Mange eiere beskriver Shibaen som stolt og litt reservert, men også tullete og klovnaktig hjemme når den er avslappet og fornøyd.

I møte med barn varierer temperamentet noe mellom linjer, men generelt passer Shiba best i familier med respektfulle, hundevante barn fremfor svært små eller veldig bråkete barn. De setter ikke alltid pris på røff behandling, harde klemmer eller kaotisk støy. Med riktig introduksjon og tilsyn kan mange Shibaer leve fint med barn, men det er avgjørende å lære barna å være forsiktige og å la hunden få ro når den vil hvile. Som med alle hunder skal små barn aldri være alene med hund uten oppsyn.

Overfor fremmede er Shiba Inu naturlig reservert. De er som regel ikke aggressive, men kan være forsiktige, avventende eller uinteresserte i å hilse på nye mennesker. Man skal ikke forvente at en Shiba oppfører seg som en Labrador som hilser på alle som gamle venner. Tidlig og jevnlig sosialisering er viktig for at de skal lære å være rolige og trygge i ulike miljøer, rundt besøkende og på travle offentlige steder. Godt sosialisert Shiba kan bli med eier mange steder, men vil ofte holde en verdig avstand til ukjente.

Shiba Inu har ofte sterk jaktlyst på grunn av bakgrunnen som jakthund. Smådyr som kaniner, gnagere og noen ganger katter kan utløse jaktatferd. Noen Shibaer lever fint med katt, særlig hvis de er oppvokst sammen, men det krever likevel tett oppfølging, og eier må være realistisk om hundens instinkter. Overfor andre hunder kan Shiba være selektiv. De kan gå godt overens med noen hunder, gjerne av motsatt kjønn, men være mindre tolerante mot andre. Tidlig sosialisering, nøye introduksjoner og god håndtering reduserer risiko for konflikter. Mange Shibaer trives best som eneste hund eller med én godt matchet hundekamerat.

Vanlige utfordringer med rasen er stahet, tendens til å teste grenser og en rask, smidig kropp som utnytter hull i gjerder eller svakheter i treningen. Shibaer er smarte og lærer raskt hva som lønner seg for å få det de vil. Får de lov, tar de gjerne over “husreglene”. Konsekvent, rettferdig og rolig ledelse er viktig. Et annet kjent trekk er “Shiba‑skriket”, en dramatisk, lys vokalisering som ofte kommer hvis hunden er veldig opphisset, misfornøyd med å bli holdt fast, eller plutselig skremt. Det kan være oppsiktsvekkende, men er rett og slett en del av hvordan noen Shibaer uttrykker sterke følelser.

I riktig hjem er Shiba Inus personlighet herlig. De byr på en blanding av selvstendighet og lojalitet, intelligens og lekelyst, og en litt frekk sjarm som gjør hverdagen interessant. De er ikke nødvendigvis den enkleste rasen for førstegangseiere, men for dem som liker det livlige temperamentet og respekterer deres egenart, kan de være svært givende følgesvenner.

Trening og mosjon

Å trene en Shiba Inu krever tålmodighet, kreativitet og sans for humor. Disse hundene er intelligente og lærer raskt, men de er ikke blindt lydige. Snarere enn å tenke “Hva vil mennesket mitt?” tenker en Shiba ofte “Hva får jeg igjen for dette?” De responderer best på trening som engasjerer dem mentalt og gir tydelig belønning for samarbeid.

Positiv forsterkning er avgjørende. Godbiter, ros og lek fungerer godt, så lenge hunden faktisk opplever det som motiverende. Harde korrigeringer eller tvangsbaserte metoder slår som regel tilbake med denne rasen. En Shiba som føler seg presset eller dårlig behandlet, kan bli mer sta, trekke seg unna eller lære å unngå håndtering. Hold øktene korte, varierte og morsomme. For eksempel kan du:

• Trene sitt, dekk og bli noen minutter, og så ta en rask apport‑ eller dralek.
• Bruke aktivitetsleker eller søksleker som del av treningen for å utnytte deres problemløsningsevne.
• Belønne rolig atferd, som å ligge stille på en matte, slik at Shibaen lærer at selvkontroll lønner seg.

Tidlig trening bør fokusere på det grunnleggende. En pålitelig innkalling er spesielt viktig, siden Shibaer lett kan sette etter noe og er vanskelige å ta igjen hvis de først løper. Mange eiere bruker langline og ekstra gode godbiter for å bygge en sterk innkalling over tid. Det er klokt å regne med at de fleste Shibaer aldri kan stoles helt på løs i uforsikrede områder, uansett hvor godt de virker trent. Inngjerdede områder og langline gir frihet samtidig som de holdes trygge.

Båndtrening er også høyt prioritert. Shibaer er energiske og nysgjerrige. Uten trening kan de trekke kraftig mot spennende lukter eller andre hunder. Belønn gåing på slakt bånd og lær dem å fokusere på deg når dere passerer forstyrrelser. Fordi de er små, men kraftige, gjør gode båndvaner daglige turer langt mer behagelige.

Sosialisering bør starte så tidlig som mulig. La Shiba‑valpen få rolige, positive erfaringer med for eksempel:

• Vennlige, vaksinerte hunder i ulike størrelser
• Mennesker i forskjellige aldre og med ulikt utseende
• Bilturer, besøk i parker, hundevennlige butikker og rolige kafeer
• Håndtering av poter, munn, hale og stellrutiner

Dette grunnarbeidet legger til rette for en trygg voksen hund som klarer å tilpasse seg et moderne liv.

Når det gjelder mosjon, er Shiba Inu en aktiv og atletisk rase. De er ikke ekstreme utholdenhetsarbeidere som enkelte bruksraser, men trenger daglig fysisk og mental aktivitet for å være balanserte og fornøyde. De fleste voksne Shibaer trives med:

• Én til to gode turer daglig, totalt cirka 60–90 minutter for en frisk voksen
• Mulighet til å løpe fritt i et sikkert, inngjerdet område noen ganger i uken
• Mental aktivisering gjennom trening, fôringsleker, nesearbeid eller enkle agilityoppsett i hagen

Valper og unghunder bør unngå for hard og høybelastende trening for å skåne voksende ledd, men trenger likevel jevnlig lek, korte turer og utforsking.

Mange Shibaer liker hundesporter der de får brukt smidighet og kløkt. Aktiviteter som agility, rallylydighet, nesearbeid og triks kan gi fin avreagering. Nøkkelen er å holde øktene engasjerende og unngå ensformige repetisjoner som fort blir kjedelige. En Shiba som ser poenget med øvelsen og liker belønningen, kan prestere svært godt.

Husk også at mental mosjon kan slite ut en Shiba nesten like mye som fysisk aktivitet. Ti minutters konsentrert trening eller en krevende lukteoppgave hjemme kan ha større effekt enn en halvtimes planløs løping. Ved å kombinere riktig mosjon med gjennomtenkt trening gir du Shibaen tydelige rammer, utløsning for naturlige instinkter og et tilfredsstillende liv som reduserer risikoen for problematferd.

Helse

Shiba Inu regnes generelt som en forholdsvis robust og langlivet rase, særlig når den avles med helse i fokus. Mange Shibaer blir godt opp i tenårene, og 12–15 år er vanlig for individer som får god oppfølging. Som alle raser har de likevel en viss risiko for enkelte helseproblemer som ansvarlige oppdrettere og eiere bør kjenne til.

Ledd og skjelett er et område å være oppmerksom på. Shiba Inu kan rammes av hofteleddsdysplasi, en feilutvikling i hofteleddet som kan gi smerter, halthet og artrose. Seriøse oppdrettere røntger som regel avlsdyrene sine og bruker bare hunder med akseptable resultater i avl. Patellaluksasjon, der kneskålen hopper ut av ledd, forekommer også hos små og mellomstore raser, inkludert Shiba. Tilstanden kan variere fra mild, med bare litt “skipping”, til alvorlig og operasjonskrevende.

Øyehelsen er også viktig hos rasen. Sykdommer som katarakt (grå stær) og glaukom kan forekomme. Mange kennelklubber og raseklubber anbefaler eller krever jevnlige øyelysninger av avlsdyr hos veterinær med spesialkompetanse på øyne. Slike undersøkelser bidrar til å redusere forekomsten av arvelige øyesykdommer ved at affiserte hunder ikke brukes i avl.

Allergier og hudplager ser man hos noen Shibaer. Disse kan vise seg som kløe, tilbakevendende ørebetennelser eller mage–tarm‑problemer. Noen ganger skyldes det fôringsrelaterte forhold, andre ganger miljøfaktorer som pollen eller husstøvmidd. Håndtering kan innebære fôrskifte, jevnlig pelsstell og veterinærbehandling ved mer alvorlige tilfeller. Siden rasen har tykk dobbel pels, er det viktig å holde huden sunn og følge med på irritasjonstegn under stell.

Autoimmune sykdommer og enkelte genetiske lidelser er rapportert, selv om de ikke er svært vanlige. Ansvarlige oppdrettere følger raseklubbenes anbefalinger om relevante DNA‑tester der de finnes, og fører detaljerte helseregistre i linjene sine. Når du velger valp, er det naturlig å spørre hvilke helseundersøkelser oppdretteren gjør, og be om dokumentasjon på resultater. Typiske anbefalte helsesjekker for avlsdyr hos Shiba Inu kan omfatte:

• Hoftevurdering
• Undersøkelse av kneskål (patella)
• Øyelysning hos spesialist
• DNA‑tester for aktuelle sykdommer i bestemte linjer der det er relevant

Rutinemessig veterinæroppfølging er like viktig som raserelevante tester. Jevnlige helsesjekker fanger opp problemer tidlig. Vaksiner, parasittkontroll, tannpleie og vektkontroll bidrar alle til god langtidshelse. Shiba kan legge på seg hvis den får for mye mat og for lite mosjon, særlig når den blir voksen og roligere. Å holde hunden slank og godt muskulert avlaster leddene og støtter den generelle helsen.

Fordi Shiba ofte er temmelig stoisk og ikke alltid viser tydelige tegn på ubehag, må eier være observant. Små endringer i atferd, mindre interesse for tur eller motvilje mot å hoppe eller gå i trapper kan være tidlige tegn på smerte. Plutselige endringer som økt tørste, dårligere pels eller endret appetitt bør alltid utløse veterinærkontroll.

Sterilisering eller kastrering er et personlig valg som også kan påvirkes av lokale anbefalinger, og har helsemessige sider du bør diskutere med veterinær. Uansett er planlegging og informerte valg viktig.

Alt i alt har en Shiba Inu fra helsetestede foreldre, med riktig fôring, tilpasset mosjon og jevnlig veterinæroppfølging, svært gode forutsetninger for et langt og aktivt liv. Fremtidige eiere bør samarbeide med seriøse oppdrettere og være villige til å satse på forebyggende helsearbeid fremfor å vente til problemer er blitt alvorlige.

Historie og opprinnelse

Shiba Inu er en av Japans opprinnelige spisshunder og har en historie som strekker seg flere hundre år tilbake. Navnet “Shiba” oversettes ofte med “kratt” eller “krattbusk”, som enten viser til terrenget de jaget i eller den rødaktige pelsfargen, mens “Inu” ganske enkelt betyr hund. De ble opprinnelig utviklet som allsidige små jakthunder i fjellområdene i Japan, brukt til å støte og forfølge vilt som fugl og små pattedyr, og av og til også villsvin.

Før moderne tid fantes flere lokale typer små jakthunder i ulike deler av Japan. Disse regionale hundene delte en del fellestrekk, men hadde subtile forskjeller etter lokale jegeres preferanser og terrengets krav. Shiba Inu vokste frem fra slike lokale stammer, særlig i områder som Chubu‑regionen. Den kompakte størrelsen, smidigheten og det våkne temperamentet gjorde rasen godt egnet til bratte, skogkledde lier og tett vegetasjon der større hunder ville hatt problemer.

På slutten av 1800‑tallet og begynnelsen av 1900‑tallet gikk Japan gjennom en rask modernisering, og vestlige hunderaser begynte å påvirke de lokale bestandene. De opprinnelige japanske hundene, inkludert Shiba, ble truet av innkryssing og endrede levevaner. I denne perioden begynte engasjerte raseentusiaster og jegere å se verdien av de nasjonale hunderasene som kulturarv. Det ble gjort en innsats for å identifisere og bevare typiske eksemplarer av Shiba‑typen, med vekt på tradisjonelle trekk og et mer fastsatt rasestandard.

Ødeleggelsene under andre verdenskrig brakte Shiba Inu nær utryddelse. Mange hunder gikk tapt i bombing, sykdom og matmangel. Etter krigen dannet en liten restpopulasjon grunnlaget for å bygge opp rasen på nytt. Nøye avl på disse linjene, som til dels representerte ulike regionale typer, la grunnlaget for den moderne Shiba Inu vi kjenner i dag. I 1936 ble Shiba offisielt utpekt som “nasjonalt naturminne” i Japan, som uttrykk for rasens status som kulturell skatt.

Rasen forble i hovedsak japansk i mange år, men i andre halvdel av 1900‑tallet begynte den å spre seg internasjonalt. Shibaer ble eksportert i små antall og etter hvert oppdaget av hundefolk som satte pris på den særegne personligheten og det kompakte, reveaktige utseendet. Med tiden har rasen etablert seg i Europa, Nord‑Amerika og mange andre deler av verden.

I dag holdes Shiba Inu først og fremst som selskapshund, selv om enkelte individer fortsatt brukes til jakt eller jaktlignende arbeid i hjemlandet. Deres intelligens, smidighet og selvstendighet gjør dem også egnet til ulike hundesporter, så lenge treningen tilpasses personligheten. I den brede offentligheten har Shiba blitt kjent gjennom internettkultur, memer og sosiale medier, noe som har bidratt til kraftig økt popularitet.

Til tross for den nye berømmelsen er kjernen i Shiba Inu fortsatt forankret i opprinnelsen. Rasen bærer fremdeles preg av å være en liten viltjeger, med skarpe sanser, raske reaksjoner og sterk egenvilje. Moderne oppdrettere og raseklubber jobber for å balansere økt etterspørsel med behovet for å bevare korrekt type, godt temperament og god helse, slik at Shibaen fortsatt gjenspeiler sin historiske rolle samtidig som den fungerer som moderne familiehund.

Å leve med rasen

Å leve med en Shiba Inu kan være både rikt og utfordrende, og krever realistiske forventninger og jevn innsats. Dette er ikke en rase som automatisk prøver å gjøre alle fornøyde. De passer best til eiere som setter pris på en hund med personlighet og selvstendighet, og som er villige til å bruke tid på trening og sosialisering.

I hverdagen trenger en Shiba Inu en kombinasjon av fysisk mosjon, mental stimulering og sosialt samvær. De tåler ofte alenetid bedre enn svært klengende raser, men er ingen pyntegjenstand. De fleste Shibaer trives best når de får være en naturlig del av familielivet og blir inkludert i rutiner som turer, rolige kvelder og helgeaktiviteter. En typisk dag kan innebære en morgentur, litt enkel trening, rolige perioder mens du jobber, og en ny tur med lek eller aktivisering på ettermiddagen eller kvelden.

Når det gjelder boforhold, er Shiba ganske tilpasningsdyktig. De kan trives fint i leilighet så lenge de får nok mosjon og mulighet til å snuse og utforske ute. En inngjerdet hage er en fordel, men ikke et absolutt krav dersom du er flink til å gi daglige turer. Gjerder må sjekkes nøye, da Shibaer er smidige, kan hoppe overraskende høyt og gjerne utnytter små åpninger. På grunn av jaktlyst og raske reaksjoner bør man ikke stole på usynlige gjerder eller la dem være alene i ikke‑inngjerdede områder.

Når det gjelder andre dyr, lever noen Shibaer fredelig med både hunder og katter, særlig etter gjennomtenkt introduksjon. Andre trives best alene. Har du allerede dyr, bør introduksjoner skje trinnvis og under tilsyn, og du må være forberedt på en gradvis tilvenning. Shibaens bestemte natur og sterke meninger kan gi konflikter med andre like dominante hunder.

Økonomisk innebærer det å eie en Shiba Inu de vanlige kostnadene for en renraset hund, og av og til litt ekstra om du velger gode treningskurs eller forsikring. Årlige utgifter vil gjerne omfatte:

• Kvalitetsfôr tilpasset størrelse, alder og aktivitetsnivå
• Rutinemessig veterinærpleie, vaksinasjoner og parasittkontroll
• Forsikring eller egen sparekonto til uforutsette veterinærutgifter
• Pelsstellutstyr som børster, klotang og sjampo
• Kurs i lydighet/valpekurs, eventuelt adferdshjelp og ulike aktivitetsleker

I en del land har seriøse oppdrettere ventelister og høyere valpepris, fordi de legger ressurser i helsetester, gjennomtenkt avl og tidlig sosialisering. Selv om dette kan føles kostbart, lønner det seg ofte på sikt gjennom bedre helse og mer forutsigbart temperament.

Nyttig utstyr i hverdagen er blant annet en godt tilpasset sele til turbruk, siden mange Shibaer er flinke til å smette ut av løse halsbånd. Et solid bånd og gjerne en langline til trygg utforskning er også viktig. Bur eller innhegning inne kan være et nyttig hjelpemiddel, både som trygg hvileplass og til støtte i renslighetstrening. Fôringsleker, slikkematter og solide tyggeleker gir mental stimulering og forebygger kjedsomhet.

Fordi Shiba er intelligent og kan være følsom for uforutsigbarhet, bør alle i familien være enige om husregler. Hvis én lar hunden ligge i sofaen og en annen nekter, vil Shibaen raskt velge den mest ettergivende og teste grensene. Klare, konsistente, men vennlige regler gjør hunden tryggere og reduserer risiko for atferdsproblemer.

Pelsstell kan som regel håndteres hjemme med riktig utstyr, men under røyteperioder må du være forberedt på mye hår og ekstra rengjøring. En god støvsuger og lofjerner er nesten uunnværlig. Mange Shiba‑eiere etablerer en rutine med kjapp daglig børsting når pelsen blåser, for å holde hårmengden i sjakk.

På det emosjonelle planet betyr det å leve med Shiba Inu at du må godta en hund som ikke alltid passer inn i standardforventningene. Noen vil ikke trives i hundeparker, noen kan aldri bli helt trygge løs, og mange vil velge når de vil ha kos, fremfor å være kosebamser på kommando. Til gjengjeld får du en følgesvenn som er observant, uttrykksfull og ofte svært oppmerksom på familien sin. Båndet til en Shiba sammenlignes ofte mer med et partnerskap enn et tradisjonelt “eier–kjæledyr”-forhold. Når de blir møtt med respekt og forståelse, gir de lojalitet, humor og en helt særegen tilstedeværelse som de fleste eiere aldri glemmer.

For framtidige eiere som er forberedt på særtrekkene, kan Shiba Inu bli et fascinerende og høyt elsket familiemedlem som bringer både utfordringer og stor glede.

Egenskaper

Ofte stilte spørsmål

Hva er typisk gemytt hos en Shiba Inu overfor familien og fremmede?

De er som regel lojale mot familien sin, men ganske reserverte eller avvisende overfor fremmede. Mange er kjælne når det passer dem selv, og liker ikke å bli håndtert for mye. De er ofte årvåkne, selvstendige og til tider sta, noe som kan oppleves mer «katteaktig» enn hos mange andre hunder. Tidlig og rolig sosialisering bidrar til å hindre at de blir for mistenksomme eller reaktive.

Er Shiba Inu et godt valg for førstegangseiere?

De er intelligente og renslige, men kan være utfordrende for nybegynnere på grunn av sin selvstendighet og sterke vilje. De motsetter seg ofte innkalling og kan være vanskelige å motivere i trening uten gjennomtenkt bruk av belønninger. En førstegangseier som er villig til å sette seg inn i konsekvent, positiv trening og håndtering kan lykkes, men denne rasen er ikke en enkel førstegangshund. Tilgang til en god trener med erfaring med primitive raser eller spisshunder er svært nyttig.

Hvor mye mosjon trenger en Shiba Inu egentlig hver dag?

De fleste voksne trenger minst 60 til 90 minutter med fysisk aktivitet daglig, inkludert raske turer og litt lek løs i et sikkert område. Mental stimulering, som lukteleker eller aktivitetsleker med mat, er viktig fordi de er smarte og lett blir rastløse. De er smidige og energiske, men som regel ikke utholdenhetsutøvere slik enkelte brukshunder er. Jevnlig aktivitet bidrar til å redusere frustrasjon og uønsket atferd, som rømning eller mye lyd.

Hvorfor hyler Shiba Inu, og er det et tegn på aggresjon?

Det høyfrekvente «Shiba-skriket» er en kraftig lyd mange hunder av rasen lager når de er veldig oppspilte, stresset eller holdes fast. Det kan høres skremmende ut, men er som regel ikke et tegn på aggresjon. Eierne hører det oftest under kloklipp, veterinærbesøk eller når hunden misliker å bli holdt. Ved å lese hundens kroppsspråk og trene på skånsom håndtering kan man redusere hvor ofte det skjer.

Kan en Shiba Inu trives i leilighet?

De kan tilpasse seg godt til å bo i leilighet hvis de får jevnlig mosjon og nok mental stimulering. De er som regel renslige, forholdsvis stille inne og ofte veldig nøye med hvor de gjør fra seg. Samtidig gjør tendensen deres til å fyke gjennom dører og motviljen mot å gå løse på åpne områder at nøye håndtering er helt nødvendig i fellesarealer. God lydisolasjon er en fordel hvis hunden din er spesielt vokal eller har lett for å komme med «Shiba-skriket».

Hvor vanskelig er det å trene en Shiba inu, og kan de noen gang få en pålitelig innkalling?

De er intelligente, men svært selvstendige, noe som kan gjøre trening til en slags forhandling. Mange lærer signaler raskt, men svarer bare når det passer dem, med mindre treningen er veldig belønnende og konsekvent. Helt pålitelig innkalling uten bånd er uvanlig, så de fleste eiere bruker lange liner eller inngjerdede områder. Det er som regel mer realistisk å fokusere på impulskontroll, båndtrening og samarbeid ved stell enn å forvente lydighet slik man ofte ser hos en labrador.

Hvilke helseproblemer er mest vanlige hos Shiba Inu?

Rasen er generelt robust, men har økt risiko for allergier og hudproblemer, hofteleddsdysplasi, løse kneskåler og enkelte øyelidelser. Noen linjer kan også være utsatt for autoimmune sykdommer og grønn stær (glaukom). Ansvarlige oppdrettere helsesjekker avlsdyr for hofter, knær og øyne og følger nøye med på nye helseutfordringer i linjene sine. Regelmessige veterinærkontroller og tidlig oppfølging ved kløe, halthet eller endringer på øynene er viktig.

Hvor mye pelsstell trenger en Shiba Inu, og hvor ille er røytingen?

De har en tykk, dobbel pels som røyter moderat det meste av året, og svært kraftig én til to ganger i året. Ukentlig børsting er som regel nok til vanlig, men i periodene hvor de «blåser pels» trengs det ofte daglig børsting og hyppigere støvsuging. De er naturlig rene og trenger som regel ikke å bades ofte, med mindre de blir veldig skitne. Det anbefales ikke å barbere pelsen, da det kan påvirke både pelsstrukturen og hundens evne til å regulere kroppstemperaturen.

Er Shiba Inu trygge sammen med katter og små kjæledyr?

De har et sterkt jaktinstinkt, så man må være forsiktig rundt små dyr. Noen kan leve fredelig sammen med en katt i huset hvis de introduseres nøye og under oppsyn, særlig fra ung alder, men mange vil jage fremmede katter eller små kjæledyr. God håndtering med sikre barrierer og bruk av bånd er viktig helt til du virkelig kjenner din egen hund. Selv med god trening er de sjelden helt til å stole på sammen med byttedyrlignende dyr uten tilsyn.

Kommer Shiba Inu godt overens med barn og andre hunder?

Mange fungerer godt sammen med rolige, hensynsfulle barn, men de liker ofte dårlig hardhendt behandling og kan reagere hvis de blir tatt hardt i eller føler seg trengt opp i et hjørne. De kan være selektive med andre hunder, særlig av samme kjønn, og noen trives best med begrenset kontakt med andre hunder. Tidlig, kontrollert sosialisering bedrer toleransen deres, men de er vanligvis ikke en avslappet «hund-i-hundegård»-type. Familier må være villige til å følge med under all samhandling og lære barna gode grenser i omgang med hunden.

Kilder

• The Kennel Club (UK)
• Svenska Kennelklubben (Sweden)
• Den Danske Kennel Klub (Denmark)
• Fédération Cynologique Internationale (FCI)