Nova scotia duck tolling retriever

Innholdsfortegnelse

Kjappe fakta

• Nova scotia duck tolling retriever er den minste av retrieverrasene, bygget for smidighet, fart og livlig arbeid i felt.
• Avlet for å lokke og apportere vannfugl; Tollere har en sjelden jaktstil der deres lekne bevegelser langs strandkanten vekker nysgjerrigheten hos ender.
• Den klare røde pelsen med hvite tegninger er svært karakteristisk og gjør ofte at de på avstand ser ut som energiske rever.
• Tollere er svært intelligente og sensitive, noe som gjør dem givende å trene, men også følelsesmessig krevende som familiehunder.
• Rasen trives med både mental og fysisk aktivitet og ses ofte i toppen innen hundesport som agility, lydighet, rally, canicross og spor.

Utseende og pels

Nova scotia duck tolling retriever er en middels stor, atletisk hund med en kompakt, kraftfull kropp. Ved første øyekast tar mange feil av en Toller og en liten golden retriever eller en reveaktig blandingshund, men nova scotia duck tolling retriever har et helt eget, særpreget utseende. Hannhunder er vanligvis rundt 48–51 centimeter høye ved manken, mens tisper er litt mindre, som regel 45–48 centimeter. Vekten ligger ofte mellom 17 og 23 kilo, avhengig av kjønn, benstamme og kondisjon. Helhetsinntrykket skal være av en hund som kan jobbe en hel dag i krevende vær uten å virke tung eller klossete.

Kroppen er litt lengre enn høy, med dyp brystkasse som går omtrent ned til albuene og en fast, rett rygglinje. Halsen er sterk uten å være tykk, og bærer et kileformet hode som skal være rent og velbalansert. Snuten er svakt avsmalnende med kraftig kjeve, siden en Toller må kunne bære vilt mykt, men sikkert. Øynene er et av rasens mest uttrykksfulle trekk. De er mandelformede, middels store, ofte i nyanser av rav eller brunt, med et vennlig, intelligent og lett intenst uttrykk. Ørene er trekantede, høyt og godt bakpå hodet ansatte, hengende fremover tett inntil kinnene og rammer inn ansiktet på en sjarmerende måte.

Pelsen er et av de mest iøynefallende trekkene hos nova scotia duck tolling retriever. Det er en middels lang, vannavstøtende dobbeltpels med myk, tett underull og en noe hardere dekkpels. Denne strukturen beskytter hunden mot kaldt vann, vind og røff vegetasjon. Pelsen kan være lett bølget over ryggen, men skal ikke være krøllet. Du vil se beheng på baksiden av bena, under halen og i noen grad på brystet. Selve halen er fyldig og godt behengt, bæres høyt og svøpende når hunden er opphisset eller i arbeid, noe som er en del av dens tollingatferd foran vannfugl.

Fargen er som regel en varm nyanse av rød eller rødoransje. Dette kan variere fra en lysere gyllenrød til en dypere kobberrød, men skal alltid oppleves rik og livlig. Mange Tollere har karakteristiske hvite tegninger. Typiske områder er haletippen, poter, bryst og av og til en blis i ansiktet. Noen hunder har mer hvitt og andre svært lite, men disse tegningene, kombinert med den reveaktige røde pelsen, gir rasen et sjarmerende og unikt utseende både i felt og hjemme.

Pelsstell på en nova scotia duck tolling retriever er ikke spesielt komplisert, men krever jevnlig oppfølging. Dobbeltpelsen røyter moderat gjennom året og kraftigere under sesongskifter. En god rutine er å børste minst to til tre ganger i uken med en slicker-børste eller stiftbørste for å fjerne løse hår og forebygge floker i behengene. I perioder med mye røyting kan det være lurt å børste daglig og supplere med en kam eller en underullsrive, brukt forsiktig, for å få ut død underull. Vær alltid oppmerksom på at du ikke tynner pelsen for mye – underullen er viktig for isolasjon og værbeskyttelse.

Bading bør gjøres når hunden faktisk er skitten eller lukter vondt, ikke etter en fast plan. De naturlige oljene i pelsen bidrar til vannavvisning, så hyppig vasking med sterke sjampoer kan fjerne disse og gjøre pelsen tørr. Mange eiere opplever at det holder å spyle bort gjørme med rent vann og la pelsen tørke før man børster. Gi ekstra oppmerksomhet til beheng bak ørene, bak forkne og langs «buksene», da disse områdene lett tover seg. Klippingen er vanligvis minimal. Å runde potene, rydde litt rundt ører og hale og fjerne løse hår mellom tredeputene er som regel nok for et velstelt, funksjonelt utseende.

Regelmessig sjekk av ører, tenner og klør bør inngå i pelsstellet. Tollere elsker vann, og fuktighet kan noen ganger bidra til øreproblemer hvis det ikke følges opp. Etter svømming bør du tørke forsiktig i ytre øre og sjekke for rødhet eller vond lukt. Hold klørne i behagelig lengde; for lange klør kan påvirke bevegelsesmønster og holdning. Med jevnlig pelsstell og litt tålmodighet vil en nova scotia duck tolling retriever beholde det sunne, blanke og alltid-tur-klar-uttrykket som så mange beundrer.

Temperament og personlighet

Å leve med en nova scotia duck tolling retriever er litt som å dele hus med en veldig smart, veldig atletisk og litt rampete venn. Dette er en rase som er skapt for å tenke, bevege seg og løse problemer i samarbeid med mennesker, og det merkes i hverdagen. Tollere er kjent for sin intelligens, førbarhet og emosjonelle sensitivitet. De lærer raskt rutiner, plukker opp bittesmå endringer i stemmen eller kroppsspråket ditt og kan ofte virke som om de forutser hva du skal gjøre neste gang.

Overfor familien er nova scotia duck tolling retriever vanligvis kjærlig og hengiven, men ikke nødvendigvis klengende på en tung måte. Mange Tollere følger folkene sine fra rom til rom, alltid klare for aktivitet, men klarer også å slappe rolig av når behovene deres er dekket. Nærheten til menneskene inkluderer ofte en helt spesiell type vokalisering når de blir oppspilt. Mange Tollere har et karakteristisk, lyst skrik eller «yodel» som kan overraske nye eiere. Det dukker ofte opp idet hunden skal apportere, starte en aktivitet eller er helt full av frustrert forventning. Dette er en normal rasetypisk egenskap, selv om både linjer og individer varierer i hvor mye de bruker denne stemmen.

Riktig avlet og godt sosialisert kan nova scotia duck tolling retriever være en herlig følgesvenn for barn. De er ofte lekne, interesserte og ganske tolerante, særlig hvis de har vokst opp med respektfulle barn. Samtidig er dette ikke en uendelig tålmodig «barnepike-raser». Tollere har mye energi og kan bli overstimulert hvis lekene blir for røffe eller kaotiske. Barn bør lære å omgås hunden vennlig, unngå å dra i ører eller hale, og forstå at hunden også trenger ro. I de fleste familier fungerer rasen best sammen med barn som er store nok til å følge enkle regler og liker strukturert lek som apport, nesearbeid eller lydighetstriks.

Overfor fremmede er Tollere ofte reserverte i starten, fremfor umiddelbart overstrømmende. De er vanligvis verken sky eller redde når de er godt sosialisert, men kan observere stille før de bestemmer seg for å ta kontakt. Denne naturlige reservertheten kan oppleves som en fordel for eiere som foretrekker en hund som er høflig og avventende fremfor ukritisk sosial med alle. Tidlig og bred eksponering for ulike miljøer, mennesker og situasjoner er viktig, slik at denne forsiktigheten ikke utvikler seg til nervøsitet. Mange Tollere mykner raskt opp når de føler seg trygge og tilbyr da gjerne leker eller dytter for å få kontakt.

Med andre hunder og dyr fungerer nova scotia duck tolling retriever som regel godt når den er riktig sosialisert. Mange Tollere liker å ha en hundevenn, særlig en som vil være med på samme type løpe- og jaktleker. Samtidig kan deres høye energinivå og intense lekestil bli for voldsomt for veldig små, sarte eller usikre hunder. Når det gjelder katter og smådyr, avhenger mye av individuell jaktlyst og tidlig trening. Som jakthund kan noen Tollere oppfatte små, raske dyr som noe som bør jages. Gradvis tilvenning, tilsyn og trening på impulskontroll kan legge til rette for fredelig sameksistens, spesielt hvis Tolleren vokser opp sammen med det andre dyret.

En vanlig utfordring med nova scotia duck tolling retriever er deres emosjonelle følsomhet. Disse hundene reagerer sterkt på stemmeleie og stemningen i hjemmet. Harde korrigeringer eller uforutsigbar, høylytt menneskelig atferd kan lett undergrave selvtilliten eller skape stress. På den annen side vil tydelig veiledning, forutsigbare regler og vennlig, men fast grensesetting oftest gi en hund som er ivrig etter å samarbeide. Fordi de er kloke og ofte sterkt fokusert på eieren, kan kjedsomhet og mangel på mental stimulering gi atferdsproblemer som destruktiv tygging, overdreven bjeffing eller rømningsforsøk.

Det er også viktig å huske at Tollere er aktive, høyenergiske arbeidshunder i en middels stor kropp. Størrelsen kan gi inntrykk av en «enkel» familiehund, men sinn og energinivå tilsvarer en seriøs bruks- og jakthund. De trives best i hjem der de får jevnlige muligheter til å bruke både hode og kropp – ikke bare en sporadisk tur rundt kvartalet. Når behovene deres blir møtt, kan de være rolige, milde følgesvenner som krøller seg sammen etter en aktiv dag. Når behovene ignoreres, kan de bli rastløse, bråkete og krevende. For mennesker som liker en interaktiv hund som virkelig deltar i hverdagen, er personligheten til nova scotia duck tolling retriever ofte en fulltreffer.

Trening og mosjon

Å trene en nova scotia duck tolling retriever er både en glede og et ansvar. Dette er en hund som blomstrer på læring og samarbeid, men det skarpe hodet legger også merke til hver eneste inkonsekvens. Tollere er svært lærevillige, og mange hevder seg godt i lydighet, rally, nesearbeid og ulike brukssporter. Bakgrunnen som apporterende jakthund gjør at de naturlig liker å hente, søke og følge signaler fra føreren. De responderer som oftest best på treningsmetoder basert på positiv forsterkning, tydelig kommunikasjon og strukturerte utfordringer.

Når du trener en Toller, er det lurt å tenke mer partnerskap enn ren kommando og kontroll. Disse hundene vil gjerne forstå hva du ønsker og hvorfor det lønner seg for dem. Korte, fokuserte økter fungerer ofte bedre enn lange, repeterende treningspass. For eksempel kan ti minutter godt planlagt klikkertrening, med rikelig belønning og variasjon, gi mer framgang enn en halvtime med den samme «sitt» eller «bli» om og om igjen. Tollere oppdager mønstre raskt, og de kan kjede seg hvis øvelsene aldri endrer seg. Ved å blande lydighet med triks, nesearbeid eller små leker, holder du dem mentalt skjerpet.

Positiv trening betyr ikke grenseløs frihet. Nova scotia duck tolling retriever er smart nok til å teste grenser hvis de merker at reglene er til å forhandle om. Du må være konsekvent når det gjelder ting som hopping, trekking i bånd eller masete atferd for å få oppmerksomhet. Rolig, fast omdirigering og belønning av ønsket alternativ atferd, som å sitte pent for hilsing, vil hjelpe til med å etablere gode vaner. Harde straffer kan slå svært uheldig ut på denne følsomme rasen og føre til stress, forvirring eller at hunden «lukker seg». Rettferdig, forutsigbar veiledning gir en trygg og samarbeidsvillig hund.

Mosjonsbehovet hos en Toller er betydelig. Dette er ikke en rase som vil være fornøyd med en kort rusletur to ganger om dagen. Selv om individene varierer, trenger mange voksne minst én til to timer målrettet aktivitet daglig, med både fysisk og mental belastning. En typisk dag kan for eksempel inneholde:

• En rask morgentur eller joggetur på 30–45 minutter
• Korte treningsøkter gjennom dagen
• Løping løs eller apportlek i et trygt område
• Hjernearbeid på kvelden, som aktiviseringsleker, sporlek eller organiserte leker med leker/godbiter

Apport er som regel en favoritt. Tollere er naturtalenter på å hente, så mange eiere opplever at kastelek, vannapport eller jakttrening er fantastiske utlopp. Likevel er det lurt å styre intensiteten. Endeløs kasting av ball i høyt tempo kan belaste leddene og gjøre hunden overfokusert. Varier avstand, bruk ulikt terreng og balanser apportlek med roligere aktiviteter som kontrollert lineføring, svømming eller turer der hunden får snuse fritt.

Hundesport er en utmerket måte å kanalisere energien til en nova scotia duck tolling retriever. Aktiviteter som ofte passer rasen godt, er blant annet:

• Agility, der fart og smidighet virkelig kommer til sin rett
• Lydighet og rallylydighet, som utnytter konsentrasjon og samarbeidsvilje
• Nesearbeid og spor, som bygger på naturlige jaktinstinkter
• Canicross eller bikejoring for godt trente voksne hunder
• Jakt, jaktprøver eller dummylek som etterligner rasens opprinnelige bruk

Valper og unghunder bør ikke overbelastes på en måte som sliter på voksende ledd. I stedet for lange løpeturer på hardt underlag, velg flere kortere, varierte turer, forsiktig lek under tilsyn og rikelig mental stimulering som shaping-leker og utforsking av ulike miljøer. Trening av impulskontroll fra tidlig alder er spesielt viktig i denne rasen. Kommandoer som «vent», «la være» og en sikker innkalling kan forebygge ulykker og holde en entusiastisk Toller trygg rundt vilt, syklister og trafikk.

Mange eiere opplever at en godt mosjonert og mentalt fornøyd nova scotia duck tolling retriever er en rolig og behagelig huskompis. Ignoreres energibehovet, finner hunden gjerne på egne aktiviteter – som å grave, bjeffe eller ommøblere eiendelene dine. Planlegg livet slik at trening, sport eller annen form for målrettet aktivitet får plass i hverdagen; det gjør samlivet med en Toller langt mer harmonisk. For mennesker som trives med en aktiv livsstil og finner glede i å jobbe sammen med hunden, er rasens treningspotensial en av de største gevinstene.

Helse

Alt i alt er nova scotia duck tolling retriever en robust og hardfør arbeidshund, men som alle raser har den enkelte helseutfordringer som potensielle eiere og oppdrettere bør kjenne til. Kunnskap om disse gjør det lettere å velge en ansvarlig oppdretter, planlegge riktige helsekontroller og gi hunden best mulige forutsetninger for et langt og komfortabelt liv.

Ortopediske lidelser er et hovedområde å være oppmerksom på. Hofteleddsdysplasi og albuedysplasi kan forekomme hos Tollere, slik som hos mange mellomstore og store bruks- og jakthunder. Dette er utviklingsforstyrrelser i leddene som kan gi smerter, halthet og leddgikt. Ansvarlige oppdrettere røntger avlsdyrene sine og får dem vurdert gjennom offisielle avlesningssystemer for hofter og albuer. Som valpekjøper bør du be om å få se offisielle resultater for både mor og far, og gjerne også for nære slektninger.

Autoimmune sykdommer har fått særlig oppmerksomhet hos nova scotia duck tolling retriever. Rasen har en viss disposisjon for enkelte immunmedierte tilstander. Disse kan blant annet omfatte autoimmun tyreoiditt som gir hypotyreose, der skjoldbruskkjertelen angripes av immunsystemet. Symptomer kan være vektøkning, slapphet, hudproblemer eller fertilitetsvansker. Testing av avlsdyr for stoffskiftefunksjon og for tilstedeværelse av antistoffer mot skjoldbruskkjertelen kan bidra til å redusere risikoen og gir mulighet for tidlig diagnose hos kjæledyr, som som regel responderer godt på livslang medisinering.

Andre immunrelaterte tilstander som er rapportert, inkluderer systemisk lupus erythematosus og immunmediert revmatisk sykdom, som kan vise seg som skiftende halthet, leddsmerter og generelt nedsatt allmenntilstand. Det foregår også genetisk forskning på slike lidelser i rasen, og i noen land anbefaler raseklubber at eiere og oppdrettere deltar i helsekartlegging. Langt fra alle Tollere vil få slike problemer, men bevissthet er viktig – særlig hvis du merker stivhet, uvanlig tretthet eller uforklarlig feber hos en ellers aktiv hund.

Øyehelse er et annet sentralt område. Tollere kan rammes av progressiv retinal atrofi (PRA), som gir gradvis synstap, samt andre arvelige øyelidelser. Mange oppdrettere bruker offisielle øyelysninger utført av veterinære øyespesialister, og der det finnes, DNA-tester for spesifikke øyesykdommer. Når du velger valp, bør du be om ferske øyelysningsattester for begge foreldredyr, ideelt ikke eldre enn et år, og høre hvilke genetiske tester som eventuelt er gjort.

Degenerative sykdommer i nervesystemet, som degenerativ myelopati, er påvist hos flere raser, også retrievere. Det finnes gentester som kan identifisere hunder som fri, bærere eller genetisk disponerte. Ansvarlig avl søker å unngå å produsere affiserte valper ved å pare bærere kun med genetisk frie hunder. Igjen er det viktig å spørre om teststatus når du undersøker avlskombinasjoner.

Typisk levealder for nova scotia duck tolling retriever ligger ofte rundt 11–14 år, og mange holder seg aktive og kvikke langt opp i seniorårene. Som for alle raser påvirkes levetid av genetikk, fôring, vekt, tannhelse og et godt veterinærtilbud gjennom hele livet. Å holde Tolleren slank er en av de enkleste og viktigste tingene du kan gjøre for å skåne ledd og indre organer. Du skal lett kunne kjenne ribbeina under et tynt fettlag, og hunden skal ha synlig midje sett ovenfra.

Rutinemessig veterinæroppfølging bør omfatte:

• Vaksinasjoner tilpasset ditt område og hundens livsstil
• Regelmessig parasittforebygging
• Årlige helsesjekker, gjerne halvårlige når hunden blir eldre
• Vurdering av tannstatus og tannrens ved behov

Screeningprøver av blod hos eldre Tollere kan bidra til å fange opp organforandringer, stoffskifteproblemer eller andre sykdommer før de gir tydelige symptomer.

For oppdrettere anbefales som et minimum hofte- og albueundersøkelse, øyelysning og relevante DNA-tester som er tilgjengelige i det aktuelle landet. Deltakelse i rasespesifikke helseregistre og åpen deling av helsedata bidrar til å ivareta den langsiktige helsen i populasjonen av nova scotia duck tolling retriever.

For eiere er daglig observasjon like viktig. Endringer i appetitt, tørste, atferd eller bevegelsesmønster er ofte de første tegnene på at noe er galt. Tollere er ofte ganske tøffe og kan skjule ubehag; deres entusiasme for aktivitet kan maskere tidlige smerter. Dersom en ellers livlig hund blir motvillig til å hoppe, virker stiv etter hvile eller unngår visse bevegelser, bør du ta en sjekk hos veterinær.

Med gjennomtenkte avlsvalg, regelmessig veterinæroppfølging, fornuftig livsstil og tidlig innsats ved tegn til sykdom kan mange nova scotia duck tolling retriever leve lange, friske liv som aktive familiehunder og arbeidskamerater.

Historie og opprinnelse

Nova scotia duck tolling retriever har en av de mer uvanlige og interessante historiene blant retrieverrasene. Som navnet antyder, stammer rasen fra Nova Scotia i det østlige Canada, særlig området rundt Little River-distriktet ved Bay of Fundy. Regionen er kjent for hardt klima, dramatiske tidevannsforskjeller og rike tradisjoner for vannfugljakt. Lokale jegere trengte en allsidig hund som ikke bare kunne apportere skutt fugl fra iskaldt vann, men også hjelpe til med å lokke fuglene innen skuddhold.

Nøkkelen til rasens historie ligger i ordet «tolling». Å «tolle» betyr å lokke eller lokke nærmere. Jegere observerte for lenge siden at rever noen ganger lekte langs strandkanten, hoppet og løp med objekter i munnen, noe som vekket nysgjerrighet hos ender og annen vannfugl. Fuglene svømte nærmere for å undersøke, og ble dermed lettere å skyte. Tidlige bosettere og jegere i Nova Scotia forsøkte å gjenskape denne effekten ved hjelp av hunder. De utviklet små til middels store, reveaktige hunder som elsket å apportere og leke langs strandlinjen på en måte som fanget oppmerksomheten til ville ender.

Den eksakte blandingen av raser som ble brukt for å skape nova scotia duck tolling retriever er ikke fullt dokumentert, ettersom mye av avlsarbeidet foregikk i isolerte bygdesamfunn uten skriftlige nedtegnelser. Likevel antar man at en kombinasjon av spanieltyper, retrievere, muligens noen collie- eller gårdshunder og kanskje også enkelte setter- eller andre mindre arbeidende raser inngikk i grunnlaget. Målet var ikke å lage en utstillingshund, men en hardtarbeidende, intelligent og værbestandig partner for lokale jegere.

Tidlig på 1900-tallet hadde det etablert seg en tydelig rasetype i Nova Scotia, ofte kalt Little River Duck Dog eller Yarmouth Toller. Disse hundene var høyt verdsatte brukshunder. Et typisk jaktscenario innebar at jegeren lå skjult i en kamuflasje (blind), mens hunden lekte langs vannkanten og hentet stokker eller baller som jegeren kastet. Den lyse røde pelsen og den hvite, flagrende halen fanget blikket til endene ute på vannet. Etter hvert som hunden fortsatte å bevege seg, kom fuglene nærmere, nysgjerrige og kanskje beroliget av at dette så ut som en rev eller et ufarlig dyr. Når endene var innen skuddhold, reiste jegeren seg, skjøt og sendte deretter hunden ut for å apportere fuglene fra det kalde vannet.

Etter hvert fikk rasen oppmerksomhet utover sitt lokale område. I 1945 ble nova scotia duck tolling retriever formelt anerkjent som egen rase av Canadian Kennel Club. Derfra spredte Tolleren seg gradvis til andre deler av Nord-Amerika og etter hvert til Europa og resten av verden. Kombinasjonen av jaktlige egenskaper, trenbarhet og håndterlig størrelse appellerte til jegere, mens livlig sjarm og intelligens etter hvert også trakk til seg hundesportutøvere og aktive familier.

Internasjonale kennelklubber og organisasjoner fulgte etter med egen godkjenning, og rasestandarden ble finpusset for å ta vare på både bruksegenskaper og et jevnt eksteriør. I dag brukes Tollere fortsatt til vannfugljakt noen steder, særlig av jegere som verdsetter tradisjonell tolling og effektive vannapporter. Men rasens bruksområde har utvidet seg betydelig. Mange Tollere deltar nå i et bredt spekter av aktiviteter, blant annet:

• Jaktprøver og jaktrelaterte felttester
• Lydighet, rallylydighet, agility og flyball
• Søks- og redningsarbeid eller deteksjonsarbeid i noen tilfeller
• Terapihund- og assistanseoppgaver hos egnede individer

Til tross for økende popularitet er nova scotia duck tolling retriever fremdeles relativt sjelden i mange land sammenlignet med mer vanlige retrievere som labrador og golden. Denne sjeldenheten gir både fordeler og utfordringer. På den positive siden er mange raseentusiaster fortsatt sterkt opptatt av å bevare bruks-egenskapene og en robust helse. Samtidig betyr begrensede genbassenger i enkelte land at gjennomtenkt, langsiktig avlsarbeid er ekstra viktig for å unngå innavlsrelaterte problemer.

I dag verdsettes nova scotia duck tolling retriever verden over som en allsidig, aktiv familie- og brukshund som fortsatt bærer ånden fra opprinnelsen sin. Enten de plasker gjennom iskalde vann, spurter gjennom en agilitybane eller ligger i sofaen etter en lang dag ute, er dagens Tollere levende bindeledd til de praktiske, kloke røde hundene som en gang lokket ender inn til jegerne langs kysten av Nova Scotia.

Å leve med rasen

Å dele livet med en nova scotia duck tolling retriever er svært givende, men krever også en reell innsats. Dette er ikke en «lavterskelhund» som trives med sporadisk oppmerksomhet. Før du tar en Toller i hus, er det viktig å vurdere hvordan rasens behov passer inn i din livsstil, ditt bomiljø og din daglige rutine.

Hjemme tilpasser Tollere seg som regel godt til ulike bosituasjoner, så lenge aktivitetsbehovet blir møtt. De kan bo i leilighet eller mindre hus, men bare hvis de får nok tid ute, strukturert mosjon og mental stimulering. En inngjerdet hage eller sikker uteplass er en fordel fordi det gir et trygt område for daglig lek, apport og korte treningsøkter. Men hage erstatter ikke samvær. En Toller som blir overlatt til seg selv ute over lengre tid, vil ofte kjede seg og kan begynne å bjeffe, grave eller prøve å rømme.

Mentalt trenger disse hundene å føle seg inkludert. De trives best i hjem der folk liker å involvere hunden i aktiviteter som turer, fjellturer, løping, hundesport eller annet arbeid og trening. Hvis din ideelle helg innebærer lange turer ute, utforsking av stier eller tur til vann og strand, vil en nova scotia duck tolling retriever sannsynligvis være i sitt ess. Hvis du derimot foretrekker mest mulig rolige innendørs sysler og minimale daglige turer, kan rasen oppleves som altfor krevende.

Tidsbruken er betydelig. I tillegg til grunnleggende stell som fôring, pelsstell og lufting, bør du regne med tid til:

• Daglig mosjon, ofte minst én til to aktive økter
• Jevnlig trening, både for hverdagslydighet og mental stimulering
• Sosiale turer for å vedlikeholde gode vaner rundt mennesker og andre hunder

Valper krever særlig mye oppfølging. En ung Toller er nysgjerrig, energisk og i stand til å finne på mye ugagn om den overlates til seg selv. Burtrening, valpesikring av hjemmet og planlagte, korte treningsøkter flere ganger om dagen legger et godt grunnlag. Mange eiere opplever valpekurs og senere kurs i lydighet eller sport som svært verdifulle både for sosialisering og læring.

Økonomisk innebærer det både faste og variable kostnader å eie en nova scotia duck tolling retriever. Årlige utgifter kan omfatte:

• Høykvalitetsfôr, ofte et aktiv- eller premiumfôr
• Rutinemessig veterinærbehandling, inkludert vaksiner, parasittkontroll og helsesjekk
• Hundeforsikring eller egen sparing til uforutsette veterinærutgifter
• Pelsstellutstyr som børster, kammer, klotang og hundesjampo
• Kursavgifter eller medlemskap i hundeklubber, særlig hvis du vil drive med sport
• Utstyr som bånd, sele, halsbånd, bur, senger, leker og aktiviseringsutstyr

Gode leker og tyggeobjekter er spesielt viktige. Tollere liker å bruke munnen og kan være kraftige tyggere. Å rotere holdbare leker, fôrpuzzle og trygge tyggebein holder dem engasjert og skåner møbler og eiendeler. Fordi rasen er svært menneskeorientert, vil interaktive leker som dralek, apport eller gjemsel sammen med familien som regel være langt mer tilfredsstillende enn å bli etterlatt alene med en haug leker.

Nyttig utstyr for en nova scotia duck tolling retriever kan være:

• En godt tilpasset sele som ikke hindrer skulderbevegelser ved gange og løp
• Et solid, komfortabelt bånd og en langline for innkallingstrening
• Et bur eller eget hvileområde der hunden kan slappe av uforstyrret
• Håndklær og eventuelt tørkedekken, siden Tollere ofte kommer hjem våte og sølete
• Redningsvest til båt- og dypvannsaktiviteter, særlig på store vann eller sjø
• Refleksdekken eller lysende halsbånd for turer i mørket

Sosialt er Tollere sterkt knyttet til familien, men trives dårlig hvis de regelmessig må være alene gjennom lange arbeidsdager. Mange voksne hunder tåler noen timer alene, særlig hvis de gradvis har lært å være selvstendige og har fått god aktivering på forhånd, men hel-dags isolasjon er lite egnet for en rase som knytter seg så tett til folk. Løsninger kan være hundepasser, hundelufter, hundebarnehage der det passer, eller fleksible arbeidsordninger.

Emosjonelt innebærer det å leve med en Toller at du må ta hensyn til deres sensitivitet. De speiler ofte stemningen i hjemmet. I rolige, strukturerte omgivelser er de som regel stabile og fornøyde. I veldig kaotiske eller konfliktfylte miljøer kan noen bli urolige, vokale eller reaktive. Klare regler, forutsigbar hverdag og tålmodig kommunikasjon gir trygghet. Mange Tollere trives med å ha en «jobb», selv om det bare er å gjøre en liten lydighetsrutine før måltider eller bære små gjenstander på tur.

Når du legger ned innsatsen, er gevinsten stor. En godt oppdratt nova scotia duck tolling retriever kan være:

• En sprudlende turkamerat på friluftsturer
• En stjerne på treningsbanen og i hundesport
• En mild, leken venn for ansvarsfulle barn
• Et lojalt familiemedlem som deler både hverdagsrutiner og rolige kvelder

Før du bestemmer deg, er det lurt å spørre deg selv om du virkelig gleder deg til regelmessig trening, uteaktiviteter i all slags vær og kontinuerlig læring om hundeadferd og helse. Hvis svaret er ja, og du vil ha en hund som utfordrer deg på en positiv måte, kan det å leve med en nova scotia duck tolling retriever være en av de mest tilfredsstillende hundeopplevelsene du kan ha.

Egenskaper

Ofte stilte spørsmål

Hvordan er det typiske gemyttet til en Nova Scotia Duck Tolling Retriever?

De er som regel energiske, intelligente og kjærlige mot familien sin, og knytter ofte et spesielt sterkt bånd til én person. Mange er reserverte eller avmålte overfor fremmede, men som oftest ikke aggressive. Det høye energinivået og den kvikke hjernen gjør at de trives best når de får jevnlig trening, lek og oppgaver å løse.

Hvor mye mosjon trenger en Nova Scotia Duck Tolling Retriever egentlig hver dag?

De fleste voksne trenger minst 60 til 90 minutter fysisk mosjon hver dag, i tillegg til mental stimulering. Dette kan være raske turer, apportleker, svømming og treningsøkter. Uten nok aktivitet kan de bli rastløse, bjeffete og destruktive.

Er Nova Scotia Duck Tolling Retriever en god familiehund, og hvordan er den sammen med barn?

De kan være utmerkede familiehunder for aktive hjem med respektfulle barn som er vant til hunder. De er lekne og robuste, men kan lett bli overivrige, så tilsyn og å lære barna hvordan de skal samhandle riktig med hunden er viktig. Jevnlig trening og tydelige rutiner gjør det lettere for dem å finne ro i en travel familiehverdag.

Går Nova Scotia Duck Tolling Retrievers godt sammen med andre hunder og kjæledyr?

De trives ofte godt sammen med andre vennlige hunder, særlig hvis de har blitt godt sosialisert fra ung alder. Deres sterke jakt- og byttedrift gjør at de ikke alltid er til å stole på sammen med smådyr som kaniner eller fugler. Forsiktige introduksjoner og god oppfølging anbefales i hjem med flere kjæledyr.

Hva er de vanligste helseproblemene hos Nova Scotia Duck Tolling Retriever?

De er utsatt for enkelte autoimmune lidelser, hoftedysplasi, øyesykdommer og noen ganger epilepsi. Noen blodlinjerelaterte problemer, som autoimmun stoffskiftesykdom eller immunmedierte leddplager, kan dukke opp i middelalderen. Helseundersøkte avlsdyr og jevnlige veterinærkontroller er viktige for tidlig oppdagelse og oppfølging.

Hvorfor blir Nova Scotia Duck Tolling Retrievere noen ganger beskrevet som «vokale» eller «høyenergiske»?

De ble avlet som arbeidende jaktretrieverer som bruker bevegelse og lyd for å lokke ender, noe som kan gi seg utslag i mye bjeffing, klynking eller «skriking» når de blir oppspilte. Den sterke arbeidsmoralen og det intense fokuset på apportering gjør at de ofte presser på for mer aktivitet og stimulering enn det som er vanlig at hobbyeiere forventer.

Hvor mye pelsstell trenger en Nova Scotia Duck Tolling Retriever?

De har en dobbel pels som røyter hele året og ekstra mye ved sesongskifter. Ukentlig børsting holder som regel løse hår under kontroll og forebygger floker, men oftere stell trengs i perioder med mye røyting. Av og til bad og jevnlig stell av ører og klør fullfører rutinen.

Kan en Nova Scotia Duck Tolling Retriever bo i leilighet eller et lite hus?

De kan tilpasse seg mindre plass så lenge de får dekket sine behov for mosjon og mental stimulering hver dag. Hyppig aktivitet utendørs, mulighet til å løpe trygt løs og målrettet trening er helt avgjørende. Uten denne innsatsen vil de lett føle seg innestengt og utvikle atferdsproblemer.

Er Nova Scotia Duck Tolling Retriever en lett rase å trene for førstegangshundeeiere?

De er svært lærevillige og lærer fort, men kan også være sensitive og intense, noe som kan overraske nybegynnere. De responderer best på konsekvente, belønningsbaserte metoder og tydelig struktur. Førstegangs hundeeiere som er villige til å bruke tid på kurs og daglig trening, lykkes som regel bedre med rasen.

Hva skiller en Nova Scotia Duck Tolling Retriever fra en Golden Retriever og andre retrievere?

De er som regel mindre, mer smidige og ofte mer reserverte overfor fremmede enn mange større retrievere. Den karakteristiske «tollingen», der de leker og løper langs strandkanten for å lokke vannfugl nærmere, er unik blant jakthunder. Mange har også en mer intens, energisk arbeidstil enn andre, noe som krever et spesielt aktivt hjem.

Kilder

• The Kennel Club (UK)
• Fédération Cynologique Internationale (FCI)
• Swedish Kennel Club (SKK)
• Dansk Kennel Klub (DKK)
• Collegium Veterinarium (Vetsuisse Faculty, University of Zurich)