Australian shepherd

Innholdsfortegnelse

Kjappe fakta

• Svært intelligent og energisk gjeterhund som trives best når den har en jobb å gjøre
• Kjent for slående pelsfarger og klare øyne, ofte blå, gule, brune eller en miks
• Utmerker seg i hundesport som agility, lydighet, gjetetester og canicross
• Veldig menneskeorientert og lojal, knytter ofte et spesielt sterkt bånd til én hovedperson
• Passer best i aktive hjem som liker trening, friluftsliv og mentale utfordringer

Utseende og pels

Australian shepherd er en middels stor, atletisk hund med en harmonisk kropp som er litt lengre enn den er høy, noe som gjenspeiler rasens bruksbakgrunn. Hannhunder er som regel 51–58 cm høye i skulderen, mens tispene er litt mindre, vanligvis 46–53 cm. Vekten varierer med linjer og aktivitetsnivå, men de fleste friske aussier ligger et sted mellom 16 og 32 kg. De skal aldri virke tunge eller grove. Helhetsinntrykket er en kraftfull, men smidig hund som uten problemer kunne arbeidet en hel dag på gård uten å bli sliten.

Hodet er tørt skåret med moderat stopp og lett avrundet skalle. Øynene er et av rasens mest fengslende trekk. De kan være brune, blå, gule eller enhver kombinasjon, inkludert marmorering eller prikker. Mange får først øynene opp for Australian shepherd nettopp på grunn av disse uttrykksfulle, intelligente øynene. Ørene er middels store og høyt ansatte, og de faller som regel fremover eller til siden når hunden er oppmerksom. Halsen er kraftig og går harmonisk over i godt tilbakelagte skuldre, noe som gir hunden godt fraspark og god bevegelighet.

Pelsen til Australian shepherd er værbestandig og tilpasset uteliv i skiftende klima. Den er middels lang med rett til lett bølget struktur, og det finnes en tett underull som varierer med årstidene. Hannhunder har ofte mer krage og mer beheng på bein og haleområde. Når du ser en velstelt aussie i bevegelse, følger pelsen kroppens linjer uten å være overdreven lang eller tung.

Farge er et annet kjennetegn ved rasen. Godkjente farger er:

• Blue merle
• Red merle
• Svart
• Rød (leverfarget)

Alle disse kan forekomme med eller uten hvite tegninger og kobberfargede (tan) tegninger. Variasjonen i farger og mønstre gjør at ingen to Australian shepherd ser helt like ut, noe mange eiere setter pris på. Ansvarlige oppdrettere unngår imidlertid visse fargekombinasjoner som kan være knyttet til helseproblemer, som å pare to merle-hunder med hverandre.

Pelsstellet er ikke komplisert, men krever jevnlig oppfølging. Pelsen røyter moderat gjennom hele året og mer i perioder med pelsskifte. En god rutine for de fleste familieaussier innebærer:

• Børsting minst to ganger i uken med en karde eller piggbørste
• Bruk av kam bak ørene, under forbena og i buk/behing for å hindre floker
• Sjekke og fjerne frø, rusk eller kvist etter turer i skog og mark
• Klipping av hår mellom tredeputene for bedre grep og hygiene

Bading hver andre til tredje måned er som regel tilstrekkelig, med mindre hunden har funnet noe spesielt illeluktende. For mye bading kan fjerne de naturlige oljene som gjør pelsen værbestandig. Klør bør klippes regelmessig, og ørene bør sjekkes for irritasjon, særlig hos hunder som svømmer mye eller har tungt beheng rundt øreåpningen. Med jevnlig vedlikehold er pelsen til Australian shepherd både praktisk og vakker, og den støtter hundens evne til å arbeide og leke i mange ulike miljøer.

Temperament og personlighet

Australian shepherd er kjent for å være intelligent, hengiven og full av energi. I bunn og grunn er dette en arbeidshund som elsker å være med på alt familien gjør. En aussie vil delta, ikke bare se på fra sidelinjen. Når den får gode muligheter til å bruke både kropp og hode, er rasen kjærlig, morsom og ofte svært innstilt på menneskene sine. Mange eiere beskriver aussien som en «skyggehund» som følger dem fra rom til rom og alltid har oversikt over hva de gjør.

I familien er Australian shepherd som regel kjærlig og lojal. Den knytter ofte et ekstra sterkt bånd til én person, men bryr seg vanligvis dypt om alle familiemedlemmer og kan til og med prøve å «samle» folk. Overfor barn kan en godt sosialisert aussie være en entusiastisk lekekamerat og en liten vokter. Det er likevel viktig å huske gjeterbakgrunnen. Noen individer kan prøve å nappe i hæler eller jage løpende barn, ikke av aggressivitet, men instinkt. Tydelige regler, tilsyn og riktig trening kan kanalisere dette instinktet over i mer passende atferd, som å hente ball eller gjøre triks i stedet for å samle barna på plenen.

Overfor fremmede kan temperamentet variere. Mange Australian shepherd er reserverte i starten, observerer stille og bruker litt tid på å avgjøre om noen er til å stole på. Dette kan være en positiv egenskap, siden det ofte gjør dem til gode vakthunder. De sier som regel ifra om alt som virker uvanlig, enten det er en gjest på døren eller en lyd utenfor. Overdreven skyhet eller aggressivitet er ikke typisk i rasestandarden, men dårlig sosialisering eller et stressende miljø kan føre til overbeskyttende atferd. Tidlig, positiv eksponering for mange ulike mennesker, steder og lyder er viktig for at hunden skal bli en trygg voksen.

Sammen med andre hunder er aussier ofte leken og energisk, spesielt hvis de er godt sosialisert fra valpestadiet. De kan være ganske intense i lek og forsøke å kontrollere bevegelsene til andre hunder, igjen på grunn av gjeterinstinktet. Noen individer kan være kresne på hunder av samme kjønn eller være litt sjefete, så det er lurt med gjennomtenkte introduksjoner og klare regler. Når det gjelder andre kjæledyr som katter, avhenger mye av tidlig sosialisering og den enkelte hunds jaktlyst. Mange Australian shepherd lever fredelig med katter og mindre dyr når introduksjonen gjøres riktig og jaging blir avlært helt fra starten.

Typiske utfordringer med rasen henger gjerne sammen med energi og intelligens. En understimulert aussie kan bli fort lei, og kjedsomhet fører ofte til problematferd som:

• Overdreven bjeffing
• Graving i hagen
• Tygging på møbler eller sko
• Forsøk på å rømme fra hage eller gårdsplass på jakt etter noe mer interessant

Dette er ikke «slemme» hunder, det er hunder som trenger mer å gjøre. Australian shepherd trives best i hjem der de får både fysisk mosjon og mentale oppgaver. De liker å lære triks, trene lydighet, lete etter gjemte leker eller hjelpe til i hverdagen, for eksempel med å bære inn posten. Når behovene deres blir godt ivaretatt, er de stabile, kjærlige familiehunder som liker sofakos like mye som en energisk tur i skogen.

Trening og mosjon

For folk som liker å jobbe med hund, er det som regel en glede å trene en Australian shepherd. Dette er en svært intelligent og lærevillig rase. De lærer fort, forutser ofte hva du vil be om neste gang og prøver noen ganger til og med å «forbedre» øvelsen på egen hånd. Denne lærevilligheten er en stor fordel, men betyr også at aussier like lett kan lære uvaner hvis disse blir belønnet ved et uhell. Konsekvens og tydelig kommunikasjon er helt avgjørende.

Positiv forsterkning fungerer svært godt på Australian shepherd. Belønninger kan være små godbiter, en favorittleke eller ros og lek. De responderer spesielt godt på trening som oppleves som lek og lar dem bruke hodet. Harde korreksjoner eller røff behandling anbefales ikke. De er ikke nødvendige, og de kan skade tilliten og skape uro eller motstand. Korte, varierte økter som avsluttes med mestring, holder en aussie motivert og lysten på mer arbeid.

Rasen gjør det svært bra i mange hundesporter. Hvis du liker organiserte aktiviteter, kan din Australian shepherd ha glede av:

• Agility, hvor fart og smidighet virkelig kommer til sin rett
• Lydighet eller rallylydighet, som passer deres konsentrasjon og førerfokus
• Gjetetester, som lar dem bruke sine opprinnelige arbeidsevner
• Canicross, bikejoring eller jogging, for eiere som liker å løpe
• Triks, freestyle eller urban hundeparkour

Mosjonsbehovet ligger over gjennomsnittet. De fleste voksne Australian shepherd trenger minst én til to timer meningsfull aktivitet hver dag, og mange trives best med mer. Dette trenger ikke være konstant løping. En god blanding av turer, fri løping i sikre områder, strukturert trening og mentale utfordringer som nesearbeid eller aktivitetsleker er ideelt. Å bare slippe dem ut i en hage er sjelden nok – da finner de gjerne på sine egne oppgaver, og det er ofte ikke det eier ønsker.

Valper og unghunder skal ikke overtrenes med ensidig, hard belastning som lange løpeturer på asfalt, siden leddene fortsatt er i utvikling. De trenger likevel mye skånsom aktivitet og mental stimulering. Fokuser på korte, morsomme treningsøkter, lek på mykt underlag og kontrollert sosialisering i denne fasen. Å lære inn god bånddressur, innkalling og rolig atferd hjemme helt fra start vil lønne seg når hunden blir fysisk sterk.

Voksne aussier som ikke får nok stimuli kan vise tegn på frustrasjon. De kan trekke i båndet, bjeffe på alt som beveger seg eller bli krevende innendørs. En nyttig strategi er å lære inn en «slapp av»– eller «legg deg»-kommando inne og introdusere rolige aktiviteter som tygging på egnet leketøy, snuseleker eller stille trening av små triks. Når hunden lærer at avkobling også er en del av hverdagen, blir den langt enklere å leve med.

Australian shepherd setter spesielt pris på å ha en tydelig oppgave. Det kan være å gjete husdyr på en gård, bistå i søk- og redningsarbeid eller bare «hjelpe til» hjemme ved å bære ting, være med på turer eller være treningspartner i ulike sporter. Når de får være med på felles aktiviteter, kommer de virkelig til sin rett. For eiere som liker å trene og utvikle seg sammen med hund, er det få raser som gir et så givende samarbeid.

Helse

Australian shepherd er generelt en robust og sunn rase, særlig når den er resultat av gjennomtenkt avl og holdes i god fysisk form. Som alle raser har den likevel enkelte helseutfordringer som potensielle eiere og oppdrettere bør kjenne til. Å forstå disse gjør det lettere å stille riktige spørsmål ved valg av valp og å ta vare på en voksen hund på en informert måte.

Ortopedisk helse er et viktig område. Hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi forekommer, som hos mange mellomstore og store raser. Disse tilstandene innebærer unormal leddutvikling som kan føre til smerte, halthet eller leddgikt senere i livet. Ansvarlige oppdrettere røntger avlsdyr gjennom offisielle hofte- og albueprogrammer og bruker bare hunder med godkjente resultater. Som eier kan du støtte leddhelsen ved å holde hunden slank, unngå overbelastning i vekstperioden og sørge for jevn, moderat aktivitet i stedet for ekstreme «helgetopper».

Øyehelse er et annet hovedfokus. Rasen kan rammes av arvelige øyesykdommer som katarakt eller Collie Eye Anomaly. Mange kennelklubber og raseklubber anbefaler eller krever jevnlige øyelysninger hos spesialist for avlsdyr. Når du vurderer en valp, bør du be om å se gyldige øyelysningsresultater for begge foreldredyr. Gjennom hundens liv kan regelmessige veterinærkontroller fange opp tidlige tegn på øyesykdom, og du bør kontakte veterinær hvis du ser uklarhet, rødhet, skvinting eller atferd som tyder på at hunden støter borti ting.

På grunn av merleanlegget som gir de vakre marmoreringene i pelsen, må man være spesielt varsom med fargeavl. Paring av to merle-hunder kan gi «dobbel merle»-valper, som har høy risiko for alvorlige høre- og synsproblemer, inkludert døvhet. Ansvarlige oppdrettere unngår denne kombinasjonen og planlegger paringer svært nøye. Hvis du faller for en merlefarget Australian shepherd, bør oppdretter kunne forklare avlsstrategi rundt farge og helse på en åpen og kunnskapsrik måte.

Noen arvelige tilstander som epilepsi, enkelte autoimmune sykdommer og Multi Drug Resistance–mutasjon (MDR1) er også rapportert i rasen. MDR1-mutasjonen kan gi økt følsomhet for enkelte medisiner, blant annet noen ormekurer og antiparasittmidler. Mange oppdrettere gentester hundene sine for MDR1-status. Som eier bør du be veterinæren notere hundens MDR1-resultat i journalen, og alltid sjekke medisinsikkerhet for rasen hvis din aussie ikke er testet. Epilepsi forekommer, om enn relativt sjelden, og rammede hunder skal utredes og følges opp av veterinær.

Typisk levealder for Australian shepherd er rundt 12–15 år, og mange holder seg friske langt opp i alder når de får et balansert kosthold, holdes i god form og får jevnlige helsesjekker. Forebyggende helsearbeid er særlig viktig for en arbeidspreget og aktiv hund. Dette omfatter:

• Vaksinasjonsprogram tilpasset ditt område
• Forebygging mot lopper, flått og innvollsorm
• Tannpleie, som tannpuss eller tyggeprodukter for tenner
• Oppfølging av vekt og hold
• Årlige eller halvårlige blodprøver på eldre hunder

Spørsmål om kastrering/sterilisering bør diskuteres med veterinær ut fra atferd, helse og lokale anbefalinger. Mental helse er også viktig. En understimulert aussie kan utvikle stressrelatert atferd, så nok mosjon og mental trening er en del av det å holde hunden frisk som helhet.

Når du tar kontakt med oppdretter, bør du uten å nøle spørre hvilke helseundersøkelser de gjør og hvilke tilstander de følger ekstra med på i sine linjer. Seriøse oppdrettere er åpne om både styrker og svakheter i avlen, og de støtter valpekjøpere gjennom hele hundens liv med råd om helse og stell. Med riktig avlsbakgrunn og god daglig oppfølging er Australian shepherd ofte en sterk og langlivet tur- og arbeidspartner.

Historie og opprinnelse

Til tross for navnet ble Australian shepherd i stor grad utviklet i Nord-Amerika. Rasens historie følger mennesker, sau og storfe mer enn landegrenser. Historien er en kombinasjon av praktiske behov på gård og ranch, migrasjonsruter og målrettet seleksjon for arbeidsevne.

Rasens røtter går trolig tilbake til gjeterhunder som europeiske nybyggere brakte til Australia og senere videre til USA, særlig fra områder som Baskerland i Spania og Frankrike. Disse gjeterne reiste med flokkene sine og brukte hardføre, smidige hunder som kunne håndtere sau i ulendt terreng og skiftende klima. Da noen av disse gjeterne på 1800-tallet flyttet videre fra Australia til de vestlige delene av USA, ble hundene med. Amerikanske ranchere møtte både gjeterne og hundene deres og, i tro om at de kom direkte fra Australia, begynte å kalle hundene «Australian Shepherds».

På de enorme ranchområdene i det amerikanske vesten viste disse hundene seg uunnværlige. De var raske, intelligente og svært lydhøre for føreren. Ranchere trengte hunder som ikke bare kunne gjete sau, men også håndtere storfe og tilpasse seg nye typer arbeid. Over tid begynte bønder og ranchere i USA å avle selektivt på hunder med sterke gjeterinstinkter, stor utholdenhet og evne til å tenke selvstendig samtidig som de var lydige. Utseende var mindre viktig enn funksjon, noe som er en av grunnene til at pelsfargene fortsatt er så varierte.

Australian shepherd ble nært knyttet til cowboykultur og westernridning. På 1900-tallet fikk rasen oppmerksomhet på rodeoer og hesteshow, der de ofte viste triks eller hjalp til med å flytte dyr mellom øvelser. Smidigheten og intelligensen gjorde dem til publikumsfavoritter. Etter hvert som flere fikk øynene opp for rasen, ble raseklubber startet og skrevne rasestandarder utarbeidet. Internasjonale kennelklubber anerkjente senere rasen med utgangspunkt i den brukstypen som hadde vist seg så vellykket på ranchene.

Selv om Australian shepherd opprinnelig er en gjeterhund, viste den seg raskt å være svært allsidig. De samme egenskapene som gjorde hunden verdifull på gården, gjorde den også velegnet til moderne bruksområder. Aussier brukes i dag til søk og redning, terapiarbeid, assistanseoppgaver og ulike hundesporter. De er spesielt godt representert i agility, lydighet og gjetetester, der raske reaksjoner og vilje til samarbeid gjør inntrykk.

I dag finnes Australian shepherd langt utenfor ranchene i Nord-Amerika. Rasen har spredt seg over store deler av Europa og resten av verden og tiltrekker seg folk som setter pris på både utseende og gemytt. I enkelte land er det fortsatt et skille mellom brukslinjer og utstillingslinjer, der førstnevnte vektlegger gjeter- og arbeidsevne mer, mens sistnevnte fokuserer på eksteriør i tråd med standarden. Mange oppdrettere forsøker å balansere disse hensynene, slik at rasens arbeidskvaliteter bevares samtidig som hunden også passer inn i det klassiske bildet av en Australian shepherd.

Selv om rasen er relativt ung sammenlignet med en del gamle raser, har aussien utviklet en tydelig identitet. Den står fortsatt som et symbol på hardt arbeid, samarbeid mellom menneske og hund og friheten i åpent landskap. Enten det er å drive sau over en åsside eller å manøvrere en agilitybane i byen, fortsetter Australian shepherd å gjøre det den alltid har vært ment for: å jobbe tett sammen med mennesket sitt, bruke hodet og legge hele hjertet i oppgaven foran seg.

Å leve med rasen

Å dele hverdagen med en Australian shepherd er svært givende, men også et reelt forpliktende valg. Dette er sjelden en «lavterskel» familiehund som trives med en kort luftetur rundt kvartalet og lange dager alene. Før du tar en aussie inn i hjemmet ditt, er det viktig å vurdere livsstil, tid og energi ærlig.

Hverdagen med en aussie innebærer vanligvis en god del bevegelse. Du bør regne med å legge inn minst én lengre tur hver dag, for eksempel en rask spasertur, en fjelltur eller en aktiv lekeøkt i et sikkert område. I tillegg kommer flere kortere lufteturer og dobesøk. Utover den fysiske aktiviteten trenger de fleste Australian shepherd også mental trening for å være fornøyde. Det kan være ti minutter med innlæring av nye signaler, en søkelek i hagen eller å jobbe med aktivitetsleker i stedet for å få maten servert i skål.

En typisk dag kan se slik ut:

• Morgen: 30–45 minutters tur, litt enkel lydighet eller triks
• Ettermiddag: Kort luftetur, rolig innetid med tyggebein eller hvile
• Kveld: 45–60 minutter med mer intensiv aktivitet, som løping, trening eller lek

Dette er bare en rettesnor. Unge, svært energiske individer kan trenge mer, eldre hunder noe mindre, men mønsteret «bevegelse, hjernetrim, hvile» passer rasen godt.

Hjemme er Australian shepherd som regel tett på eierne sine. De liker å være nær og involvert i familiens rutiner. Mange legger seg ved føttene dine mens du jobber, følger deg på kjøkkenet og stiller seg mellom deg og døren når det kommer gjester. Denne nærheten er flott, men kan også gjøre dem sårbare for separasjonsproblemer hvis de aldri lærer å være alene. Fra valpestadiet er det lurt å trene korte, rolige perioder alene hjemme, slik at hunden lærer at aleneværen er både trygg og midlertidig.

Forpliktelsen omfatter også pelsstell, trening, sosialisering og veterinæroppfølging. Pelsstell tar ofte et par timer i uken på en voksen hund, mer i røyteperioder. Trening og mental aktivisering vil lett utgjøre flere timer fordelt over uken. I løpet av et år blir kostnadene merkbare. Selv om beløpene varierer med land og livsstil, bør du sette av budsjett til:

• Kvalitetsfôr til en middels stor, aktiv hund
• Rutinemessige vaksiner, parasittbehandling og helsesjekker
• Forsikring eller oppsparte midler til uforutsette veterinærutgifter
• Pelsstellutstyr, leker, bånd, sele og ulike aktiviseringsartikler
• Kursavgifter eller medlemskap i hundeklubb, om du ønsker å trene sport

Mange eiere opplever at medlemskap i lokal hundeklubb, gjetergruppe eller agilitymiljø gjør det både lettere og hyggeligere å dekke rasens behov, samtidig som man får et sosialt nettverk rundt hundeholdet.

Nyttig utstyr for å leve godt med en aussie inkluderer en solid sele, langline til innkallingstrening, slitesterke leker og fôringsleker/aktiviseringsskåler. En burplass eller annen trygg hvileplass kan være til hjelp når hunden skal lære å slappe av og få et eget, rolig område. Fordi rasen er aktiv og smidig, er god inngjerding i hage eller uteområde viktig. Aussier kan hoppe overraskende høyt eller presse seg gjennom dårlige gjerder hvis noe spennende befinner seg på andre siden.

Australian shepherd kan tilpasse seg mange typer hjem, fra gård på landet til leilighet i byen, så lenge behovene deres dekkes. Byliv krever ekstra planlegging for løs-trening og mental stimulering, men mange aussier trives godt i urbane omgivelser med engasjerte eiere. Nøkkelen er ikke størrelsen på boligen, men hvor mye tid, struktur og innhold du gir hundens hverdag.

For den rette personen eller familien betyr livet med en Australian shepherd tett selskap, mange felles opplevelser og ofte et imponerende samarbeid i hundesport eller gårdsarbeid. For folk som foretrekker en rolig, lite krevende hund eller som er mye borte hjemmefra, kan rasen oppleves krevende. Hvis du derimot liker å lære, være i aktivitet og bygge et nært samarbeid med en hund som virkelig vil jobbe sammen med deg, kan Australian shepherd være en enestående partner i mange år.

Egenskaper

Ofte stilte spørsmål

Er Australian Shepherds gode familiehunder, eller er de for energiske for de fleste hjem?

De kan være utmerkede familiehunder når de får dekket behovet sitt for mosjon og mental stimulering. Energinivået og gjeterinstinktet deres kan bli overveldende i hjem med veldig lavt aktivitetsnivå, spesielt med små barn som kan bli jaget eller smånappet i. Aktive familier som liker trening, turer i naturen og hundesport opplever som regel at rasen passer dem bedre. Tydelige rammer og tidlig trening er viktig uansett hvilket hjem de kommer til.

Hvor mye mosjon trenger en australsk shepherd egentlig hver dag?

De fleste voksne hunder av denne rasen trenger minst 1–2 timer fysisk aktivitet hver dag, i tillegg til jevnlig mental trening som lydighet, søks- og nesearbeid eller gjeterlignende aktiviteter. En liten luftetur er ikke nok for denne rasen. Uten tilstrekkelig aktivitet får de ofte atferdsproblemer som mye bjeffing, tygging eller tvangspreget oppførsel.

Røyter Australian Shepherd mye, og hva slags pelsstell trenger de?

De røyter moderat til mye, og den sesongbaserte røytingen kan være ganske kraftig. Børsting flere ganger i uken hjelper å fjerne løs pels og forebygge floker, spesielt i beheng bak ørene, under beina og langs baken. Bad kan tas innimellom dersom pelsen børstes jevnlig. Klippingen begrenses som regel til poter og hygieniske områder, ikke full klipp av hele kroppen.

Er australske gjeterhunder egnet for leilighet, eller trenger de hage?

De kan bo i leilighet, men bare hvis de får mye daglig mosjon og strukturert aktivitet utenfor hjemmet. En hage er nyttig for korte lekeøkter, men erstatter ikke skikkelig fysisk trening eller mental stimulering. Uten dette er det større sjanse for at de blir bråkete, urolige eller destruktive på små flater.

Hva er de vanligste helseproblemene hos Australian shepherd?

Rasen er utsatt for flere arvelige problemer, blant annet hofteleddsdysplasi, albueleddsdysplasi, enkelte øyesykdommer og epilepsi. Mange linjer bærer også MDR1-genmutasjonen, som påvirker hvordan de tåler enkelte medisiner. Ansvarlige oppdrettere undersøker ledd, øyne og genetiske forhold, og vil informere om konkrete risikoer i sine linjer. Regelmessige veterinærkontroller og en slank kroppshold bidrar til å redusere belastningen fra ledd- og stoffskifteproblemer.

Hva er MDR1-genet hos Australian Shepherd, og hvorfor er det viktig?

MDR1 er en genetisk mutasjon som påvirker hvordan enkelte gjeterhundraser tåler visse legemidler, blant annet noen ormekurer og medisiner som brukes mot diaré eller i kreftbehandling. Hunder med denne mutasjonen kan få alvorlige, i verste fall livstruende, reaksjoner på vanlige doser. En enkel DNA-test kan fastslå status, og eiere bør dele resultatet med veterinæren slik at valg av medisiner og dosering kan tilpasses på en trygg måte.

Er Australian Shepherds utsatt for øyeproblemer som grå stær eller synstap?

De har økt risiko for flere øyesykdommer, blant annet arvelige katarakter, Collie eye anomaly og progressiv retinal atrofi. Ikke alle hunder vil bli rammet, men disse sykdommene kan føre til nedsatt syn eller blindhet. Avlshunder bør få jevnlige øyeundersøkelser hos en veterinær oftalmolog, og eiere bør raskt melde fra om uklarhet på øyet, myssing eller endringer i synet.

Går Australian Shepherds godt overens med andre hunder og kjæledyr?

De kan være sosiale og lekne med andre hunder, særlig hvis de er godt sosialisert fra ung alder. Noen individer viser gjeteratferd som å sirkle rundt, jage eller dulte borti andre kjæledyr, noe ikke alle dyr setter pris på. Gode introduksjoner, tilsyn og treningssignaler for å avbryte overdreven gjetering er viktig. Med smådyr bør man være forsiktig og ha nøye oppfølging og kontroll.

Hvor sterke er gjeter- og nappeinstinktene hos Australian Shepherd, spesielt rundt barn?

Gjeterinstinktet er ofte sterkt og kan vise seg som jaging, sirkling, småbiting i hælene eller at hunden går fysisk i veien for bevegelse. Rundt løpende barn kan dette lett misforstås som aggresjon eller uhell som fører til at noen faller. Tidlig trening for å styre denne energien over i passende atferd, kombinert med strukturert lek og tydelige regler, gjør en stor forskjell. Barn bør også læres opp til å bevege seg rolig og samhandle respektfullt.

Hva bør jeg vite om merlefarge og avl hos Australian Shepherd?

Merle er et vanlig og attraktivt fargemønster i rasen, men å pare to merle-hunder med hverandre øker kraftig risikoen for valper som blir født døve, blinde eller med alvorlige øyedefekter. Seriøse oppdrettere unngår merle–merle-kombinasjoner og kan forklare genetikken bak avlsvalgene sine. Eiere av merle-hunder bør også være klar over at enkelte øye- og hørselproblemer kan dukke opp senere i livet, og bør følge med på subtile tegn.

Kilder

• The Kennel Club (UK)
• Svenska Kennelklubben (Sweden)
• Norwegian Kennel Club (NKK)
• Fédération Cynologique Internationale (FCI)
• Dansk Kennel Klub (DKK)