Norfolk terrier

Innholdsfortegnelse

Kjappe fakta

• En av de minste arbeidsterrierene, men likevel solid og fryktløs, opprinnelig avlet for å holde bestanden av skadedyr nede på gårder og i staller.
• Typisk vennlig og utadvendt til å være terrier; Norfolk terrier kommer ofte godt overens med både barn og andre hunder når den er godt sosialisert.
• De karakteristiske hengende ørene skiller den fra sin nære slektning, Norwich terrier, som har stående ører.
• Værbestandig, stri pels som røyter svært lite når den håndstrippes, noe som gjør stellet overkommelig med riktig teknikk.
• Fleksibel selskaps­hund som kan trives både i leilighet og hus, så lenge den får jevnlige turer, mental stimulering og mye tid sammen med familien sin.

Utseende og pels

Norfolk terrier er lav av vekst, men er ikke en selskapshund av «leketype». Rasens bygning er kompakt, lavstilt og kraftig, med solid benstamme som gjenspeiler dens bakgrunn som arbeidshund. Voksne Norfolk terriere er som regel rundt 25–26 centimeter høye ved manken og veier vanligvis mellom 5 og 6 kilo, selv om noen kan være litt lettere eller tyngre avhengig av bygning og kondisjon. Kroppen er litt lengre enn høy, slik at helhets­inntrykket blir rektangulært, og ryggen er kort, sterk og rett. Denne kroppsformen gjorde det mulig for Norfolk terrieren å følge byttedyr inn i trange ganger og å arbeide effektivt som rottejeger.

Hodet er en av rasens mest tiltalende egenskaper. Norfolk terrier har et revaktig uttrykk, med mørke, ovale øyne som gir et våkent og intelligent blikk. Ørene er små og hengende, lagt pent fremover og innrammer ansiktet. De hengende ørene er den viktigste synlige forskjellen fra Norwich terrier, som deler mye av samme historie og type, men har stående ører. Snuten er kraftig til å være på en så liten hund, med godt kjeveparti og sterke tenner, tilpasset rollen som arbeidsterrier. Halsen er middels lang og tørr, og går harmonisk over i godt tilbakelagte skuldre. Beina er korte, men kraftige, med god benstamme, stramme poter og tykke tredeputer.

Pelsen er en av Norfolk terrierens mest karakteristiske trekk. Den har dobbel pels, med en hard, stri ytterpels og en mykere, isolerende underull. Denne kombinasjonen beskytter hunden mot fuktighet, kulde og røff vegetasjon. I god pelstilstand skal pelsen ligge tett inntil kroppen og føles hard og ru, ikke myk eller fluffy. Rundt hals og skuldre er det ofte et svakt krageparti som gir litt ekstra karakter til silhuetten, mens hårene på hodet er noe kortere og mykere, men fremdeles ikke silkeaktige. Noen Norfolk terriere har litt beheng på bein og rundt ansiktet, men kraftig fjæring er ikke typisk for rasen.

Fargevariantene er vanligvis ulike nyanser av rød, hvete, black and tan eller grizzle. Noen hunder har små hvite tegninger, men ensfargede eller nesten ensfargede hunder er vanligere. Fargen kan både mørkne og lysne etter hvert som hunden blir voksen, og mange eiere merker at Norfolk terrieren deres ser litt annerledes ut som voksen enn den gjorde som valp, etter hvert som voksenpelsen kommer og holdes vedlike.

Stell av en Norfolk terrier er enklere enn hos en del langhårede raser, men krever likevel jevnlig oppfølging. Ideell metode er håndstripping, det vil si at døde dekkhår nappes ut for hånd eller med strippingkniv, slik at ny, hard pels kan vokse ut. Dette holder pelsen værbestandig og reduserer røyting i hjemmet. Klipping er mulig og ofte valgt av familiehunder, men over tid vil klipping mykne pelsen og endre struktur og utseende. For en ren familiehund som ikke skal på utstilling kan dette være greit, særlig hvis man prioriterer enkelthet, men eiere bør være klar over denne avveiningen.

Grunnleggende pelsstell innebærer som regel:

• Ukentlig børsting med naturbørste eller slicker-børste for å fjerne løs pels og forebygge floker.
• Jevnlig håndstripping hver tredje–sjette måned, enten hjemme etter å ha lært teknikken, eller hos en hundefrisør med erfaring med strihårede terriere.
• Sjekk av ører, øyne og klør i forbindelse med stell, med jevnlig kloklipp og rensing av ører ved behov.

Bading bør gjøres med moderasjon, da for hyppig bading kan fjerne de naturlige oljene som holder Norfolk terrierens pels sunn. Et mildt hunde­shampo, grundig skylling og nøye tørking er som regel tilstrekkelig. Med en fornuftig rutine og litt trening er pelsen lettstelt og egner seg både i aktive hjem på landet og i byen.

Temperament og personlighet

Norfolk terrier blir ofte beskrevet som «en stor hund i liten kropp», noe som oppsummerer temperamentet godt. Den er en selvsikker, livlig og oppmerksom liten hund, men også overraskende kjærlig og sosial. I motsetning til enkelte terriere som kan være skarpe eller reserverte, er mange Norfolk terriere mer tilbøyelige til å søke menneskelig kontakt og trives med å være en del av familielivet. De knytter seg gjerne tett til eierne og liker å bli inkludert i hverdagsaktiviteter, enten det er tur, biltur eller å slappe av i sofaen om kvelden.

I familier er Norfolk terrier som regel glad og robust, noe som kan gjøre den til en god følgesvenn for fornuftige barn. Nettopp fordi den er liten, er det viktig at barn lærer hvordan de skal håndtere og omgås hunden varsomt og respektfullt. Rasens solide bygning gjør at den er mindre skjør enn enkelte toy-raser, men røff behandling skal likevel ikke aksepteres. Når barn lærer enkle regler, som å ikke forstyrre hunden når den spiser eller sover, trives Norfolk terrieren ofte godt i aktive familier. Den liker lek, korte treningsøkter, og vil ofte følge familiemedlemmer fra rom til rom.

Overfor andre hunder er Norfolk terrier generelt mer sosial enn mange andre terrierraser, særlig dersom den introduseres tidlig og på en god måte. En godt sosialisert Norfolk kan leve fint sammen med andre hunder, og mange trives med en hundevenn. Samtidig er det fortsatt en terrier, og den vil ikke nødvendigvis trekke seg hvis den blir utfordret. Eiere bør overvåke introduksjoner, styre situasjoner rundt ressurser som mat og favorittleker, og gripe inn før små uenigheter utvikler seg. Med gode rutiner og tydelige rammer kan de fleste Norfolk terriere dele plass uten store problemer.

Å leve med katt og andre smådyr kan være mer komplisert. Rasen er avlet for jakt på små skadedyr, og har derfor uttalt jaktlyst og naturlig instinkt for å forfølge. Noen Norfolk terriere kan lære å leve i fred med en huskatt, særlig hvis de vokser opp sammen fra valpestadiet, men mange vil fremdeles ha lyst til å jage fremmede katter eller smådyr ute. Små kjæledyr som kaniner, marsvin eller hamstere må alltid holdes helt sikkert og skal aldri være alene i samme frie område som en Norfolk terrier, uansett hvor pålitelig hunden virker.

I hverdagen er Norfolk terrier nysgjerrig og oppmerksom. Besøkende blir som regel møtt med vennlig interesse, selv om noen hunder vil bjeffe når noen nærmer seg huset. De er ganske gode som varsler i den forstand at de legger merke til hva som skjer, men er sjelden egentlig aggressive av natur. Tidlig sosialisering til ulike mennesker, steder og lyder bidrar til å forebygge skyhet eller overdreven mistenksomhet.

Typiske utfordringer henger ofte sammen med terrier­egenskapene. Norfolk terrier elsker å grave, spesielt hvis den får ferten av noe i hagen. Den kan også jage fugler, ekorn eller til og med sykler dersom den ikke trenes og passes på. Bjeffing kan lett bli en vane hvis hunden blir mye alene eller får lov til å reagere på alle lyder. Mange av disse atferdene kan håndteres ved hjelp av:

• Tidlig og konsekvent trening.
• Tilstrekkelig fysisk og mental mosjon.
• Klare husregler som alle i familien følger.

Alt i alt er Norfolk terrier en sjarmerende kombinasjon av livlig terrier og hengiven familiehund. For eiere som forstår terriermentalitet og er villige til å legge innsats i trening og sosialisering, kan denne rasen bli et svært trofast og trivelig familiemedlem.

Trening og mosjon

Selv om Norfolk terrier er liten, har den hjertet og energien til en arbeidshund. Jevnlig mosjon er viktig både for fysisk helse og mental balanse. De fleste voksne Norfolk terriere trives med minst én ganske rask tur på 30–45 minutter daglig, kombinert med kortere lufteturer eller lekeøkter. Enkelte individer er mer energiske og elsker lange turer i skog og mark, mens andre er mer fornøyde med moderat aktivitet, særlig når de blir eldre. Valper skal ikke overbelastes mens leddene fortsatt utvikles, så flere korte turer og rolig lek er bedre enn lange, anstrengende turer de første månedene.

Rasen liker ofte ulike typer aktiviteter. Mange Norfolk terriere elsker:

• Å utforske nye lukter på tur eller i trygge, inngjerdede områder.
• Lek som apport eller drakamp med eieren.
• Korte økter med løping løs i sikre, avgrensede områder eller hundeparker, dersom innkallingen er pålitelig.
• Interaktive leker og aktivitetsleker som gir mentale utfordringer.

Fordi Norfolk terrier har sterk jaktlyst, er innkallingstrening spesielt viktig. Noen individer responderer godt og kan gå løse i trygge områder, mens andre lett vil fristes til å jage vilt. En langline er nyttig i innlæringsfasen, slik at hunden får litt frihet uten å kunne stikke av. Å velge roligere turområder og unngå steder med mye ekorn eller annet vilt i treningsperioden kan gjøre turene mer avslappede.

Når det gjelder læring, er Norfolk terrier intelligent, rask og ofte overraskende samarbeidsvillig. Samtidig har den, som mange terriere, en selvstendig side. Treningen må derfor være rettferdig, konsekvent og motiverende. Harde korrigeringer og streng, fysisk basert trening gir lett motstand eller utrygghet. Positiv forsterkning fungerer som regel best. Å belønne ønsket atferd med godbiter, ros, leke eller muligheten til å gjøre noe morsomt holder hunden motivert og fokusert. Korte, varierte økter er mer effektive enn lange, ensformige treningsøkter.

Grunnleggende lydighet som «sitt», «dekk», «bli», innkalling og å gå pent i bånd bør innlæres fra ung alder. Renslighetstrening går som regel greit hvis man har faste rutiner og god oppfølging, men noen Norfolk terriere kan bruke litt lengre tid på å bli helt pålitelige hvis eierne er inkonsekvente. Burtrening kan være et nyttig verktøy for å håndtere unghunden og gi den et trygt hvilested.

Norfolk terrier gjør det ofte bra i organiserte aktiviteter som:

• Agility, der fart og entusiasme kommer til sin rett.
• Rallylydighet, som legger vekt på samarbeid og kommunikasjon.
• Nose work eller søksleker, som utnytter rasens naturlige jakt- og lukteinstinkter.

Slike aktiviteter gir ikke bare fysisk mosjon, men styrker også båndet mellom hund og eier.

Et område man ikke bør overse er hverdagslydighet og impulskontroll. Terriere kan være impulsive, særlig rundt ting som beveger seg eller i spennende situasjoner. Trening i selvkontroll – for eksempel å vente ved dører, slippe gjenstander på kommando eller rolig observere en annen hund passere – er svært nyttig i praksis. Regelmessig sosialisering, spesielt det første leveåret, hjelper Norfolk terrieren å mestre travle miljøer, uvante lyder og møte ulike mennesker og hunder.

Selv om Norfolk terrier ikke trenger ekstremt høyt aktivitetsnivå som enkelte store brukshunder, er den heller ikke en sofagris. En balansert hverdag med daglige turer, lek og hjernetrim gir en velfungerende, fornøyd hund som er enklere å leve med og mindre tilbøyelig til å utvikle problematferd som overdreven bjeffing eller destruktiv chewing.

Helse

Norfolk terrier regnes generelt som en sunn og robust rase, spesielt når den er resultat av gjennomtenkt avl og holdes i slank, god kroppskondisjon. Med godt stell lever mange Norfolk terriere lange og aktive liv, ofte 12–14 år eller mer. Som hos alle raser finnes det likevel enkelte helseutfordringer som potensielle eiere og oppdrettere bør kjenne til.

Et viktig område er arvelige øyesykdommer. Noen Norfolk terriere kan være disponert for tilstander som katarakt (grå stær) eller andre arvelige øyeproblemer. Regelmessige øyeundersøkelser hos veterinær med spesialkunnskap på øyne anbefales for avlsdyr, og nye eiere bør be oppdretter om ferske øyelysningsresultater for begge foreldredyr.

Patellaluksasjon, der kneskålen glipper ut av stilling, forekommer hos mange små raser, inkludert Norfolk terrier. Dette kan variere fra milde tilfeller som kan håndteres med livsstils­tilpasninger, til mer alvorlige der kirurgi kan være nødvendig. Seriøse oppdrettere undersøker hundene sine for patellaluksasjon og unngår å bruke individer med større problemer i avl. Å holde hunden slank og veltrent, med god muskulatur, reduserer belastningen på leddene.

Hofte- og albueproblemer er mindre utbredt hos denne lille rasen enn hos store hunder, men leddhelsen bør likevel følges opp. God ernæring, å unngå mye hopping ned fra høyder i unghund­perioden og fornuftig mosjon bidrar til god leddhelse på sikt.

Noen Norfolk terriere kan være mottakelige for visse hjerteproblemer eller luftveisplager, særlig når de blir eldre. Regelmessige veterinærkontroller er viktige for å fange opp tidlige tegn. En årlig helsesjekk der hjerte og lunger lyttes på, tenner og tannkjøtt vurderes og kropps­kondisjon sjekkes, kan avdekke problemer før de blir alvorlige.

Typiske helseundersøkelser og hensyn i seriøs avl omfatter gjerne:

• Øyelysning hos spesialist med anbefalte intervaller.
• Patella-undersøkelse.
• I enkelte linjer tilleggs­tester dersom spesifikke arvelige tilstander er påvist.

Potensielle eiere bør være komfortable med å spørre oppdretter om hvilke helseundersøkelser som gjøres og om eventuelle kjente utfordringer i linjen. En seriøs oppdretter vil være åpen om både styrker og svakheter i sitt avlsarbeid.

Tannhelse er et annet viktig område for Norfolk terrier. Som mange små raser kan de lett få tannstein og tannkjøttsykdom hvis tennene ikke rengjøres jevnlig. Å venne hunden tidlig til tannpuss flere ganger i uken er noe av det enkleste man kan gjøre for å støtte helsen på lang sikt. Tyggeben og egnede tyggeleker kan også bidra, men erstatter ikke tannpuss.

Vektkontroll er avgjørende. Norfolk terrierens kompakte kropp tåler dårlig ekstra kilo. Overvekt øker risikoen for leddplager, diabetes, hjertesykdom og generelt ubehag. Eiere bør jevnlig vurdere hundens kroppskondisjon, slik at ribbeina lett kan kjennes uten for mye fett, og midjen er tydelig sett ovenfra. Nøyaktig porsjonering av fôret, begrensning av godbiter og tilpasning av fôr etter aktivitetsnivå er viktige tiltak.

Som mange aktive og nysgjerrige raser kan Norfolk terrier også være noe utsatt for skader, særlig hvis den hopper ned fra høye møbler, løper på glatte gulv eller leker kraftig med mye større hunder. Et trygt miljø, sklisikre underlag der det er mulig og tilsyn ved lek med store hunder reduserer disse risikoene.

Med gjennomtenkt avl, regelmessig veterinær­oppfølging og fornuftig daglig stell kan Norfolk terrier leve et langt, godt liv med relativt få alvorlige helseproblemer. Eiere som setter seg inn i rasens særtrekk og samarbeider godt med veterinær, har best forutsetninger for å holde hunden i god form langt opp i alderdommen.

Historie og opprinnelse

Norfolk terrierens historie er tett knyttet til andre små terriere fra det østlige England, særlig Norwich terrier. På 1800- og tidlig 1900-tall satte bønder, stallarbeidere og småbrukere i Norfolk og nabofylkene stor pris på tøffe, små terriere som kunne holde rotter og annet småskadedyr i sjakk. Disse hundene ble ikke avlet for utseende, men for arbeidskapasitet og gemytt. Så lenge de kom til i trange vinkler, arbeidet målbevisst og kunne leve tett på hester og andre dyr, var de verdifulle.

Ulike små terrierlinjer ble krysset for å frembringe disse modige små hundene. Over tid utviklet det seg en mer gjenkjennelig type rundt byen Norwich og i grevskapet Norfolk. Terrierene var kortbeinte, robuste og fulle av karakter. De fikk raskt rykte for å være effektive rottejegere og trofaste følgesvenner i staller og på gårder. Studenter ved University of Cambridge ble også begeistret for dem, og enkelte linjer ble knyttet til universitetsmiljøet, der hundene både hjalp til med skadedyrbekjempelse og ga livlig selskap.

Opprinnelig ble hunder med både hengende og stående ører betraktet som samme rase og ble samlet omtalt som Norwich terrier. Begge øretyper kunne dukke opp i samme kull, og det tok mange år før man skilte dem. Etter hvert som hundeutstillinger ble mer populære og rasestandardene mer formelle, begynte oppdrettere og raseentusiaster å legge større vekt på detaljer som ørebruk og helhetlig type. Selv om de to øretypene fantes hos svært like hunder, foretrakk noen særskilte eiere det ene uttrykket fremfor det andre.

Midt på 1900-tallet ble det til slutt besluttet å anerkjenne de to øretypene som separate raser. Hundene med stående ører beholdt navnet Norwich terrier, mens hundene med hengende ører fikk navnet Norfolk terrier, til ære for opprinnelsen i Norfolk-regionen. Denne formelle delingen gjorde det mulig for oppdrettere å konsentrere seg om å holde en jevn type innen hver rase, samtidig som den felles bakgrunnen som arbeidsterriere ble bevart.

Gjennom hele denne perioden forble Norfolk terrier først og fremst en arbeidshund. Jobben var å jakte på skadedyr, følge hester og fungere som varsler på gårder og i staller. Den lille størrelsen gjorde den lett å holde på begrenset plass, og den robuste konstitusjonen gjorde at den tålte tøffe forhold på landet. Selv om behovet for rottejegere avtok med moderne skadedyrkontroll, gjorde rasens personlighet og tilpasningsdyktighet det lett å gå over til rollen som populær familie- og selskapshund.

I dag er Norfolk terrier fremdeles relativt uvanlig sammenlignet med enkelte andre terrierraser, noe som kan være attraktivt for dem som ønsker en særpreget, men ikke altfor vanlig rase. Den holdes nå først og fremst som familiehund og utstillingshund, men mange av de opprinnelige egenskapene er bevart. Den er fortsatt våken, rask og ivrig etter å utforske. I noen områder brukes Norfolk terrier fremdeles uformelt til skadedyrkontroll på gårder, men dette er langt mindre sentralt enn før.

På utstilling verdsettes Norfolk terrier for balansen mellom substans og liten størrelse, det livlige uttrykket og den harde pelsen. Raseklubber og entusiaster arbeider for å bevare rasens særpreg og helse, fremme ansvarlig avl og informere nye eiere om rasens behov. Selv om livet har flyttet seg fra stallgulv til stuegulv, bærer Norfolk terrier historien sin med seg i hvert nysgjerrige blikk og hver kvikk, selvsikker liten trav.

Å leve med rasen

Å leve med en Norfolk terrier kan være svært givende, forutsatt at potensielle eiere forstår hvor mye oppfølging som kreves. Dette er ikke en ren pynte- eller fanghund, selv om den gjerne ligger tett inntil eieren. Det er en liten arbeidsterrier som trenger involvering, struktur og mye menneskelig kontakt. For mange husholdninger gjør nettopp denne kombinasjonen rasen ekstra tilfredsstillende å leve med.

En av rasens største fordeler er tilpasningsdyktigheten. Norfolk terrier kan trives både i leilighet og hus, i by og på landet, så lenge behovet for mosjon og mental stimulering blir møtt. Daglige turer, muligheter til å snuse og utforske, og jevnlig samvær med familien er langt viktigere enn en stor hage. En inngjerdet hage er likevel en fordel, særlig fordi mange Norfolk terriere liker å utforske og kan prøve å presse seg gjennom åpninger eller grave seg ut hvis noe spennende frister på andre siden. Gode, sikre gjerder er viktig for sikkerheten.

Nye eiere bør regne med å bruke tid hver dag på grunnleggende stell og samvær. Dette inkluderer:

• Å gi et balansert fôr og følge med på vekten.
• Ukentlig pelsstell og planlegging av jevnlig håndstripping hvis ønskelig.
• Daglig mosjon, lek og en form for trening eller mental aktivisering.

Norfolk terrier liker dårlig å være mye alene. De fleste kan lære å håndtere en vanlig arbeidsdag hvis de gradvis venner seg til det og får passende pauser, men de trives aller best når de får være en del av hverdagen. Hunder som står alene lange dager uten selskap eller stimuli, kan bli understimulerte og ty til bjeffing, tygging på inventar eller forsøk på å rømme. Derfor passer rasen best i hjem der noen er hjemme deler av dagen, eller hvor man har løsninger som hundelufter, hundebarnehage eller hjelp fra naboer.

Økonomisk ligger årlige utgifter for en Norfolk terrier omtrent på nivå med andre små raser. Eiere bør budsjettere for:

• Kvalitetsfôr tilpasset alder og aktivitetsnivå.
• Rutinemessige veterinærbesøk, vaksiner, parasittbehandling og tannstell.
• Forsikring eller oppsparte midler til uventede veterinærutgifter.
• Pelsstell hos profesjonell hundefrisør som kan håndstrippe, hvis man ikke gjør det selv.
• Utskifting av utstyr som bånd, seler, senger og leker.

Startkostnader kan omfatte en god seng, eventuelt bur hvis man ønsker å bruke det, fôr- og vannskåler, sikker sele og bånd, ID-merke, mikrochip hvis den ikke følger med, samt et utvalg trygge leker. Aktivitetsleker, godbitballer og solide tyggeleker er ofte spesielt populære hos Norfolk terriere, fordi de gir utslag for tyggebehov og problemløsning på en positiv måte.

Hjemme liker Norfolk terrier vanligvis å være nær menneskene sine. Mange vil gjerne dele sofaen eller ligge ved føttene dine mens du jobber. De kan være svært kosete uten å være ekstremt påtrengende, selv om individuelle forskjeller finnes. Tydelige rutiner, vennlige grenser og konsekvent trening hjelper hunden å forstå hva som er lov og forebygger at små uvaner vokser seg større. For eksempel er det lurt å bestemme med en gang om hunden får være i sofa eller seng, og holde seg til den regelen.

Norfolk terrier kan være forholdsvis renslige hunder når de er godt stelt. Den harde pelsen drar ofte med seg mindre skitt enn en lang, silkeaktig pels, og røytingen oppleves ofte mindre når pelsen håndstrippes istedenfor klippes. Men som alle terriere elsker de å grave og utforske, så det er praktisk å ha et håndkle ved døren og en rutine på å tørke poter etter gjørmete turer.

Fordi de er små og lette å ta med, kan Norfolk terriere være gode reisekamerater. Mange venner seg fint til bilturer, ferier og opphold på hundevennlige steder, så lenge tilvenningen skjer gradvis og de føler seg trygge. Burtrening er særlig nyttig på reise, fordi det gir hunden et kjent og trygt sted å trekke seg tilbake til.

For dem som er villige til å investere tid i trening, sosialisering og daglig oppfølging, byr Norfolk terrier på en svært hyggelig kombinasjon av personlighet, selskapelighet og håndterlig størrelse. Rasen passer aktive enslige, par og familier som vil ha en hund som er liten nok til å gli lett inn i moderne liv, men livlig nok til å bli med på eventyr. Med tålmodighet, forståelse for terrierinstinktene og ekte interesse for hundens behov kan samlivet med en Norfolk terrier bli et langvarig og svært givende partnerskap.

Egenskaper

Ofte stilte spørsmål

Hva er det typiske lynnet til en Norfolk terrier?

Dette er en liten, selvsikker terrier med et generelt kjærlig og lyst sinn. Den er gjerne livlig og modig uten å være like intens som noen av de større terrierrasene. Mange er sosiale med både mennesker og andre hunder når de er godt oppdratt, men de beholder en sterk instinktiv trang til å jage smådyr.

Er Norfolk terriere gode familiehunder og trygge sammen med barn?

De blir som regel hengivne familiehunder og knytter seg ofte tett til sine mennesker. De fleste fungerer godt sammen med respektfulle barn, spesielt hvis de vokser opp med dem, men de tåler ikke hardhendt behandling. Tidlig sosialisering og tydelige grenser er viktig for å forebygge at de blir snappy når et barn presser grensene deres.

Hvor mye mosjon trenger en Norfolk terrier hver dag?

Til tross for størrelsen er de energiske og trenger minst 45–60 minutter aktivitet hver dag. Korte turer alene er som regel ikke nok, og de har godt av lekeøkter, nesearbeid eller å løpe fritt uten bånd på trygge, inngjerdede områder. Uten nok mental og fysisk stimulering kan de bli bråkete eller destruktive.

Hvor mye stell krever Norfolk Terrieren sin strie pels?

Den harde, værbestandige pelsen er laget for å bli håndstrippet flere ganger i året, ikke klippet, for å bevare riktig struktur. Ukentlig børsting og sjekk for floker rundt ører, mage og ben er som regel nok mellom strippingene. Klipp er vanlig på familiehunder, men gjør ofte pelsen mykere og kan øke røytingen.

Røyter Norfolk terriere mye?

De røyter som regel lite til moderat, spesielt når pelsen blir håndstrippet slik den skal. Døde hår fjernes under stripping i stedet for å falle av rundt i huset. Hvis pelsen klippes eller ikke vedlikeholdes, kan både røyting og matt pels øke.

Hvilke helseproblemer er Norfolk terriere utsatt for?

Alt i alt er de en forholdsvis robust rase, men det finnes noen helseutfordringer man bør være oppmerksom på. Dette inkluderer mitralklaffsykdom i hjertet, enkelte arvelige øyelidelser og tidvis ortopediske problemer som patellaluksasjon. Ansvarlige oppdrettere helseundersøker avlsdyrene sine og gir informasjon om helsestatus i stamtavlen.

Er Norfolk terriere vanskelige å trene på grunn av terrierbakgrunnen sin?

De er intelligente og lærevillige, men også selvstendige og lett distrahert av lukter og bevegelser. Korte, varierte treningsøkter med belønning fungerer bedre enn ensformige repetisjoner. Sikker innkalling kan være utfordrende, så mange eiere bruker langline og ekstra trening før de lar hunden gå løs.

Kan en Norfolk terrier trives i leilighet?

De kan tilpasse seg godt til leilighetsliv så lenge behovet for mosjon og mental stimulering dekkes jevnlig. Regelmessige turer, aktiv lek og trening bidrar til å forebygge unødvendig bjeffing. Lydisolering eller annen praktisk tilpasning kan være nødvendig, siden de har en naturlig tendens til å varsle lyder i oppgangen eller utenfor.

Kommer Norfolk terriere som regel godt overens med andre hunder og kjæledyr?

Mange er mer sosiale med andre hunder enn enkelte terrierraser, særlig dersom de er godt sosialisert fra valpestadiet. De har likevel sterk jaktlyst og kan jage smådyr som gnagere eller utekatter. Tilsyn med mindre kjæledyr og forsiktige introduksjoner anbefales.

Hva er forskjellen på Norfolk terrier og Norwich terrier?

De har en felles historie og ligner hverandre, men det er tydelige forskjeller. Norfolk har hengende ører, mens Norwich har stående ører. Noen eiere beskriver også Norfolk som litt roligere og mer omgjengelig, selv om begge er aktive terriere. Raseklubbene regner dem som to separate raser med egne standarder og avlsprogrammer.

Kilder

• Norfolk Terrier Club of Great Britain
• The Kennel Club (UK)
• Fédération Cynologique Internationale (FCI)
• Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)
• Agria Animal Insurance (Sweden)