Griffon nivernais

Innholdsfortegnelse

Kjappe fakta

• Gammel fransk støverrase, opprinnelig avlet for jakt på villsvin og hjort i tett skog
• Stri, rufsete pels med et røft, «gammeldags» preg og en karakteristisk grå‑fawn farge
• Livlig og målbevisst jeger ute, men som oftest rolig, mild og kjærlig hjemme
• Sterkt flokkorientert og som regel svært sosial med andre hunder, særlig andre støvere
• Trenger mye mosjon, mental stimulering og tålmodig trening for å kanalisere den sterke jaktlysten

Utseende og pels

Griffon nivernais er en middels stor, robust fransk støver med et tydelig gammeldags preg. Ved første øyekast legger mange merke til den strie pelsen og det alvorlige, litt melankolske uttrykket. Ser man nærmere etter, er dette en solid bygget hund med en kropp laget for lange arbeidsdager i krevende terreng.

Hannhunder er som regel rundt 55–60 cm i skulderhøyde, tispene noe mindre, men fortsatt godt proporsjonerte. Kroppen er litt lengre enn den er høy, noe som gir Griffon nivernais silhuetten til en utholdenhetshund heller enn en sprinter. Brystkassen er dyp nok til god lungekapasitet, og ryggen er fast og sterk. Ingenting ved rasen virker overdrevet eller spinkelt. Den gir inntrykk av utholdenhet, styrke og funksjonalitet.

Hodet er forholdsvis langt, med lett hvelvet skalle og kraftig snuteparti. Øynene er vanligvis mørke og gir et ettertenksomt, litt fjernblikkende uttrykk som mange eiere forelsker seg i. Lange, smidige ører henger tett inntil hodet og er dekket av mykere hår, noe som bidrar mye til rasens særpregede uttrykk. Halen er middels lang, bæres lett buet i bevegelse og er godt kledd med stri pels.

Pelsen hos Griffon nivernais er et av rasens viktigste kjennetegn. Den er ru, hard og lett rufsete, og gir hunden et værbitt, rustikt preg heller enn en nøye frisert utstillingspels. Strukturen er laget for å beskytte hunden mot kratt, underskog og dårlig vær. Underullen er tett, men ikke overdrevent tykk, slik at hunden tåler ulike klima.

Fargen beskrives vanligvis som grå‑fawn eller blå‑fawn, ofte med en blanding av sorte og fawnfargede hår som gir en salt‑og‑pepper‑aktig effekt. Mange hunder har et mørkere teppe eller sadel, med lysere områder på sider og ben. Noe tan‑tegninger på hode og ben kan forekomme og minner om andre franske støvere.

Pelsstell er som regel enkelt, men fortsatt viktig. Den strie pelsen krever ingen avansert klipp, men har likevel godt av jevnlig stell:

• Børst grundig én til to ganger i uken med en slicker‑børste eller en grov naturbørste for å fjerne døde hår og skitt.
• Sjekk og kam forsiktig gjennom skjegget, beheng på bena og området bak ørene, der det lettere kan dannes floker.
• Gå over pels og hud etter turer i røft terreng, siden frø, kvister og bøss kan gjemme seg i den rufsete pelsen.

Griffon nivernais trenger ikke hyppige bad. For mye vask kan mykne pelsen og redusere de værbestandige egenskapene. Et bad hver tredje–fjerde måned, eller ved behov når hunden er ekstra skitten, er som oftest nok. Mange eiere napper eller carder pelsen innimellom for å bevare den grove strukturen, særlig på hunder som stilles ut. Rutinemessig stell bør også omfatte regelmessig øresjekk, kloklipp og tannpleie. Siden ørene er lange og henger tett inntil hodet, er det lurt å holde dem rene og tørre for å forebygge ørebetennelser.

Temperament og personlighet

Griffon nivernais er først og fremst en jakthund, og temperamentet bærer tydelig preg av det. Samtidig kan rasen, i rett hjem, være en svært kjærlig og engasjerende familiehund. Folk som lever med Griffon beskriver dem ofte som følsomme sjeler skjult bak et røft ytre.

I hverdagen er Griffon nivernais som oftest rolig inne når mosjonsbehovet er dekket. Hjemme liker de ofte å krølle seg sammen i nærheten av familien og observere omgivelsene i stillhet. De er vanligvis ikke like rastløse og nervøse inne som enkelte mer stressede raser. Det betyr likevel ikke at dette er en sofahund. Uten nok aktivitet og mental stimulering kan en Griffon bli rastløs, bjeffete og kreativ på måter eierne ikke setter pris på.

Overfor familien er rasen som regel lojal og hengiven, men ikke nødvendigvis like påtrengende kontaktsøkende som typiske selskapshunder. Griffon kan virke litt reserverte eller tilbaketrukne overfor fremmede i starten, og foretrekker å observere før de bestemmer seg for om noen er verdt å hilse på. God sosialisering fra valpestadiet bidrar til at de blir trygge og vennlige voksne.

Overfor barn er en vel sosialisert Griffon nivernais som oftest mild og tolerant, særlig med barn som har lært å behandle hunder med respekt. Jaktbakgrunnen gjør dem gjerne robuste og lite lettskremte av hverdagssus og lekestøy. Samtidig gjør størrelse, energi og til tider litt klønete iver at man bør være ekstra oppmerksom rundt helt små barn. Som med alle raser bør hunder aldri være alene med små barn, og barn må lære å ikke dra i ører, rive i pels eller klatre på hunden.

En av de tydeligste egenskapene hos rasen er den sterke flokkfølelsen. Griffon nivernais er utviklet for å jakte i kobbel, der den følger spor sammen med andre støvere i timevis. Derfor kommer den vanligvis godt overens med andre hunder, spesielt ved fornuftig introduksjon. I hjem med flere hunder trives mange Griffon svært godt og virker aller lykkeligst med hundevenner rundt seg. På den andre siden kan den sterke jaktlysten gjøre samvær med smådyr mer utfordrende. Husets katt som introduseres tidlig, kan noen ganger aksepteres, men det finnes ingen garanti, og man må være forsiktig. Små pelsdyr som kanin og gnagere bør holdes trygt adskilt.

Utfordringer kommer ofte fra rasens naturlige instinkter. Griffon nivernais styres i stor grad av nesen og kan bli helt oppslukt av spennende lukter ute. Når den først har funnet spor, kan enkelte hunder virke «selektivt døve» og overse innkalling mens de undersøker videre. Bjeffing og losføring er et annet rasetypisk trekk. Som støver bruker den stemmen aktivt under jakt. I et tettbygd strøk er ikke denne karakteristiske stemmen alltid like populær. Med konsekvent trening og nok aktivitet kan man dempe bjeffingen, men eiere må likevel være forberedt på en hund som liker å bruke stemmen.

Til tross for disse utfordringene er Griffon nivernais sjelden vanskelig i betydningen aggressiv eller vrang. Rasen er oftere myk og følsom. Hard håndtering eller høylytte, sinte korrigeringer kan gjøre stor skade på tilliten og tryggeheten. Eiere som trener med tålmodighet, humor og positiv forsterkning, opplever som regel en viljesterk, kjærlig hund som knytter sterke bånd til familien.

Trening og mosjon

Å trene en Griffon nivernais kan være svært givende, så lenge man aksepterer at dette er en støver med egne prioriteringer. Rasen er intelligent og lærer fort, men er også selvstendig og sterkt styrt av nesen. Forventer du perfekt lydighet i alle situasjoner, særlig når vilt er i nærheten, kan rasen oppleves krevende. Liker du derimot å samarbeide med en hund med tydelig karakter og naturlige jaktinstinkter, kan Griffon være en fascinerende partner.

Mosjonsbehovet er betydelig. En kort tur rundt kvartalet er ikke nok for en frisk voksen Griffon. De fleste trenger minst én til to timers fysisk aktivitet per dag, gjerne fordelt på én lengre økt og noen kortere turer eller lekeøkter. En ideell hverdag kan for eksempel inneholde:

• Lange, målrettede turer eller fjellturer der hunden får bruke nesen
• Løping løs i trygge, godt inngjerdede områder
• Nese‑ og søksleker, som å gjemme godbiter eller leker i hage eller hus

På grunn av den fremragende luktesansen og jaktarven liker Griffon nivernais spesielt godt aktiviteter som innebærer spor og søk. Mantrailing, søksleker eller enkle sporøvelser i nærmiljøet gir god mental trening som kan være minst like utmattende som en lang løpetur. Mange Griffon trives også svært godt med tradisjonell jakt, der det er lovlig og godt organisert. For ikke‑jaktende eiere er nosework, spor- og søkskurs utmerkede alternativer.

Treningen bør starte fra første dag valpen kommer hjem. Tidlig sosialisering er avgjørende. Ved å la den unge Griffon møte et bredt spekter av mennesker, dyr, lyder og miljøer, legger man grunnlaget for en trygg og stabil voksenhund. Valpekurs kan være til stor hjelp, både for grunnleggende hverdagslydighet og sosiale ferdigheter med andre hunder.

Treningsmetoder basert på positiv forsterkning fungerer som regel best. Belønninger som godbiter, ros, lek og mulighet til å snuse og utforske er sterkt motiverende. Korte, varierte økter holder hunden engasjert. Ensformige øvelser i et kjedelig miljø kan fort bli uinteressante for en Griffon. Ofte fungerer det bedre å flekte treningen inn i hverdagen: be om sitt før du åpner døren, øv på innkalling i hagen, eller tren på løs line under vanlige turer.

Innkalling er som oftest den største utfordringen. Instinktet til å følge spor sitter dypt, og en pålitelig innkalling kan kreve måneder, noen ganger år, med jevn trening. Lange treningsliner er svært nyttige ved øving i åpne områder. De gir hunden frihet til å utforske, samtidig som du beholder kontroll. Koble innkallingsordet til ekstra gode belønninger og rikelig ros hver gang hunden velger å komme tilbake.

I tillegg til nesearbeid liker mange Griffon nivernais andre hundesporter som ikke er for raske eller belastende, som rolig canicross, trekking eller lavterskel agility. Slike aktiviteter styrker samarbeidet og bedrer responsen uten å gå på tvers av hundens naturlige arbeidsstil. Eiere som gir både fysisk og mental utfordring, opplever som regel en roligere og mer harmonisk hund hjemme.

Uten nok trening og mosjon kan en understimulert Griffon finne på sin egen underholdning. Typiske problemer er graving, uling/losing og forsøk på å komme seg ut på egenhånd for å følge spennende lukter. Tydelige rammer, konsekvente regler og gode utløp for instinktene er nøkkelen. Når disse behovene dekkes, kan Griffon nivernais være en trivelig, samarbeidsvillig hund der selvstendigheten blir en ressurs snarere enn et problem.

Helse

Griffon nivernais er en forholdsvis robust og «rustikk» rase, formet av arbeidsforhold som ikke tillot sarte hunder. Som hos alle rasehunder finnes det likevel enkelte helseaspekter som ansvarlige oppdrettere og eiere bør ha i bakhodet. Med godt stell kan Griffon stort sett ha et friskt liv og blir ofte 11–13 år, noen ganger eldre.

En av de vanligste strukturelle utfordringene hos mellomstore og store raser er hofteleddsdysplasi. Dette er en utviklingsforstyrrelse i hofteleddet som over tid kan gi smerter, halthet og artrose. Ansvarlige oppdrettere røntger vanligvis avlsdyrene for hofteleddsdysplasi og får offisielle avlesninger. Når du velger valp, er det fornuftig å spørre om hofte­status på foreldre og gjerne besteforeldre.

Albueleddsdysplasi er mindre vanlig, men kan forekomme i enkelte linjer. Også her bidrar screening av avlsdyr til å redusere risikoen. Generelt støttes god leddhelse av fornuftig oppvekst. Unngå overfôring og mye hopping eller hard trening på unge hunder. Jevn, moderat aktivitet kombinert med et balansert fôr er langt bedre for utvikling av skjelett og ledd.

Siden Griffon nivernais har lange, tunge ører, kan den være utsatt for ørebetennelser hvis fukt, voks og skitt får samle seg. Regelmessig øresjekk og skånsom rensing ved behov forebygger mye. Etter bading, svømming eller kraftig regn lønner det seg å tørke ørene godt for å hindre kronisk irritasjon.

Som andre dypbrystede raser kan Griffon nivernais ha en viss risiko for magedreining (torsio ventriculi), ofte kalt «bloat». Dette er en alvorlig, livstruende tilstand der magen fylles med gass og kan vri seg. Ikke alle Griffon vil oppleve dette, men eiere bør kjenne symptomene: uro, oppblåst buk, brekningsforsøk uten at noe kommer opp, og plutselig kraftig ubehag. Forebyggende tiltak er blant annet å dele dagsrasjonen i to–tre måltider i stedet for ett stort, unngå hard trening rett før og etter fôring, og holde stressnivået lavt rundt måltidene.

Øyeproblemer er ikke kjent som et stort rasetypisk problem, men regelmessige veterinærkontroller av øynene er likevel fornuftig, særlig på avlsdyr. Som hos andre arbeidende raser kan skader forekomme. Rifter, sprukne klør og små sår er ikke uvanlig når hunden løper i krevende terreng. Eiere som jakter eller går mye i hardt terreng med Griffon bør sjekke poter, ører og kropp etter turer og behandle småskader raskt.

Ansvarlige oppdrettere gjennomfører ofte et sett anbefalte helsetester på avlsdyrene. Avhengig av land og kennelklubb kan dette omfatte:

• Røntgenundersøkelse for hofteleddsdysplasi
• Røntgenundersøkelse for albueleddsdysplasi
• Øyeundersøkelse hos veterinær­oftalmolog

Potensielle valpekjøpere bør uten betenkeligheter spørre oppdretter om testresultater og eventuelle kjente helseutfordringer i linjene. Seriøse oppdrettere er åpne om helse og legger frem dokumentasjon.

Rutinemessig veterinærstell har stor betydning for god helse over tid. Regelmessige vaksiner, parasittkontroll, tannkontroller og årlige helsesjekker bidrar til å oppdage problemer tidlig. Vektkontroll er også kritisk. Griffon nivernais skal være slank og atletisk, ikke tung og tønneformet. Ekstra kilo belaster leddene og kan forkorte den aktive delen av livet.

Med gjennomtenkt avl, fornuftig stell og riktig mengde mosjon er Griffon nivernais ofte en sunn rase som holder seg aktiv langt opp i seniorårene. Eldre hunder vil naturlig bli roligere og kan trenge mykere mosjon og kanskje leddtilskudd eller smertelindring, men mange beholder gleden ved å bruke nesen og utforske omgivelsene hele livet.

Historie og opprinnelse

Griffon nivernais har en lang og kronglete historie som speiler jaktradisjonene i det rurale Frankrike. Røttene går flere hundre år tilbake og er knyttet til området Nivernais, en historisk provins som i stor grad tilsvarer dagens Nièvre. I generasjoner trengte jegere der hunder som kunne spore storvilt som villsvin og hjort gjennom tett skog, røft kratt og til dels fjellterreng.

Tidlige forfedre til Griffon nivernais antas å være gamle franske jakthunder, trolig påvirket av orientalske mynder brakt hjem fra korstogene, samt andre europeiske støvere. Disse hundene ble først og fremst verdsatt for arbeidskapasitet, ikke for ensartet utseende. De måtte kunne følge kalde spor i timevis, trenge gjennom tett vegetasjon og tåle hardt vær. Etter hvert valgte lokale jegere ut de tøffeste, strihårede hundene som presterte best i felt, og skapte på den måten en særpreget lokal type.

Den franske revolusjonen og senere politiske og sosiale omveltninger slo hardt inn i tradisjonell jakt og de adelige kennelene som hadde forvaltet mange jakthundlinjer. Flere gamle franske raser gikk sterkt tilbake, og noen forsvant helt. De opprinnelige Nivernais‑hundene var nær ved å dø ut og ble bare bevart i små lommer av særlig dedikerte entusiaster.

Tidlig på 1900‑tallet startet franske jegere og oppdrettere et målrettet arbeid for å gjenreise og stabilisere Griffon nivernais. De brukte gjenlevende lokale hunder og krysset dem med andre franske raser med liknende egenskaper, blant annet enkelte strihårede støvere. Fokus lå hele tiden på jaktlige kvaliteter. Hunder som gjorde det godt på villsvin og annet storvilt, dannet grunnlaget for de moderne linjene.

Midt på 1900‑tallet hadde rasen igjen fått et gjenkjennelig preg, og organiseringen ble mer formell. Kennelklubber utarbeidet rasestandarder som beskrev typisk utseende og karakter hos Griffon nivernais, samtidig som funksjonen som arbeidende jakthund ble vektlagt.

I dag er Griffon nivernais fortsatt relativt sjelden utenfor Frankrike. I hjemlandet og enkelte naboland er den først og fremst kjent som kobbelhund til jakt på villsvin og annet storvilt. Mange hunder arbeider i grupper, følger erfarne hunder og ledes av jegere som kan lese både hundene og terrenget.

Selv om rasen fortsatt er nært knyttet til jaktradisjonene, holdes et økende antall Griffon nivernais som familiehunder eller til ikke‑jaktlige aktiviteter som spor og nese­arbeid. Den rustikke sjarmen, den interessante historien og det milde lynnet tiltrekker seg folk som setter pris på gamle brukshundraser. Utfordringen for moderne oppdrettere og eiere er å bevare Griffonens særpreg og arbeidskapasitet, samtidig som rasen tilpasses et moderne familieliv.

Denne historiske bakgrunnen forklarer mye av Griffon nivernais’ væremåte i dag. Selvstendigheten, utholdenheten, stemmen og den sterke luktesansen er ikke tilfeldige trekk, men resultatet av århundrer med målrettet avl for en bestemt oppgave. Forståelse for dette gjør det lettere for potensielle eiere å se hvorfor rasen oppfører seg som den gjør – og hvordan man best kan dekke behovene i en moderne hverdag.

Å leve med rasen

Å leve med en Griffon nivernais er både givende og krevende. Dette er en rase for mennesker som liker et aktivt friluftsliv og som verdsetter personligheten til en ekte arbeidende støver. Før man henter hjem en Griffon, er det viktig å tenke nøye gjennom hvordan rasen passer inn i hverdag, boforhold og langsiktige planer.

Først bør hjemmesituasjonen vurderes. Griffon nivernais kan tilpasse seg ulike boligtyper, men er sjelden ideell som ren leilighetshund, med mindre eieren er usedvanlig flink til å gi daglig mosjon. Et hus med sikker, grei hage er ofte mer passende. Gjerder bør være solide og høye nok til å motvirke klatring eller hopping. På grunn av sterk jaktlyst og eventyrtrang kan Griffon være dyktige rømlinger om de får sjansen.

Lydnivå er et annet moment. Selv om noen individer er roligere enn andre, er dette en rase med kraftig stemme. Klassisk støverlos bærer langt. I avsidesliggende strøk er det sjelden et problem, men i tettbebygde nabolag kan det skape gnisninger. Konsekvent trening for å begrense bjeffing og tilstrekkelig aktivitet hjelper mye, men eiere bør likevel være forberedt på en hund som liker å gi lyd fra seg.

I det daglige krever Griffon nivernais:

• Regelmessig og omfattende mosjon
• Vedvarende trening og mental stimulering
• Ukentlig pelsstell og jevnlige helserutiner

Økonomisk innebærer rasen de vanlige kostnadene for en mellomstor til stor hund. Årlige utgifter omfatter vanligvis kvalitetsfôr, vaksiner, parasittforebygging, pelspleieutstyr, forsikring og veterinærkontroller. I mange områder vil dette ligge omtrent i mellomklassen for hundehold, forutsatt at man ikke får store uforutsette veterinærutgifter. Hunder som jakter eller driver med krevende aktiviteter kan trenge ekstra veterinæroppfølging og spesialutstyr.

Nyttig utstyr til en Griffon nivernais er typisk:

• En kraftig, behagelig sele eller godt tilpasset halsbånd
• En solid line og en lang treningsline til innkallingstrening
• Et sikkert bur eller en god, fast liggeplass til hvile og transport
• Gode børster som egner seg til strihår
• Refleksutstyr ved turer i dårlig lys, særlig i jaktområder

De sosiale behovene skal ikke undervurderes. Dette er en flokkavlet hund som som regel trives svært godt sammen med andre hunder. En enkelt Griffon kan ha det fint alene, forutsatt mye menneskelig kontakt og samvær, men mange har det aller best i hjem med en kompatibel hundekamerat. Er du mye borte hjemmefra, er dette neppe den mest egnede rasen, med mindre du kan ordne med hundepass, hundebarnehage eller annen daglig sosial kontakt.

Eiere bør også vurdere hvordan rasen passer inn i familielivet. Med god sosialisering er de fleste Griffon vennlige mot barn og besøkende, men selvstendigheten gjør at de ikke alltid er like opptatt av å «please» som rene selskapshunder. Trening og husregler må holdes ved like over tid. Liker du et helt hårfritt og plettfritt hjem, kan den rustikke pelsen og hundens forkjærlighet for gjørme, blader og skogsbunn være en utfordring. Jevnlig renhold – og en god porsjon humor – kommer godt med.

Reiser og ferier krever også planlegging. Mange Griffon nivernais reiser fint i bil og setter pris på å være med familien på fjellturer eller opphold på landet. Ferierer du i områder med mye vilt, trenger du ekstra gode rutiner for kontroll og innkalling, eller må bruke line og sikre områder.

Å leve med en Griffon nivernais betyr i praksis å ta ansvar for en tradisjonell brukshundrase. For eiere som trives med lange turer, liker hunder med særpreg og historie, og som kan tilby både struktur og varme, kan Griffon være en svært tilfredsstillende følgesvenn. Den betaler tilbake innsatsen med lojalitet, stille selskap inne – og entusiastisk glede over felles eventyr ute.

Egenskaper

Ofte stilte spørsmål

Hva slags gemytt har Griffon Nivernais vanligvis?

Dette er en energisk og målbevisst støver med sterk jaktlyst og selvstendig lynne. I familien er den som regel kjærlig og mild, men den kan være reservert overfor fremmede og svært konsentrert i arbeid. Målrettet, konsekvent trening og tidlig sosialisering er viktig for å holde jaktinstinktet og selvstendigheten håndterbare i hverdagen.

Er Griffon Nivernais en god familiehund, og hvordan oppfører den seg sammen med barn og andre kjæledyr?

Den kan være en hengiven familiehund for aktive hjem som forstår jakthunder. De fleste er tålmodige med respektfulle barn, men størrelsen og energinivået gjør at tilsyn er viktig, spesielt med yngre barn. Som regel går de godt overens med andre hunder, særlig hvis de er oppvokst sammen med dem, men den sterke jaktlysten kan gjøre dem upålitelige med smådyr som kaniner eller utekatter.

Hvor mye mosjon trenger en Griffon Nivernais hver dag?

Dette er en energisk arbeidshund som trenger minst 1,5 til 2 timer fysisk aktivitet hver dag, helst fordelt på lange turer og muligheter til å løpe fritt i et trygt, inngjerdet område. Mental stimulering som sporleker, nesearbeid eller problemløsende leker er like viktig for å hindre at den kjeder seg. Uten nok mosjon kan den bli svært lydelig, rastløs eller begynne å ødelegge ting.

Kan en Griffon Nivernais bo i leilighet eller bymiljø?

Leilighetsliv er krevende på grunn av rasens størrelse, energinivå og tendens til å være svært pratsom. Den trives best i et hjem med en godt inngjerdet hage og enkel tilgang til landsbygda eller store åpne områder der den trygt kan løpe løs jevnlig. I bymiljø trenger den en svært engasjert eier som kan gi lange daglige turer og håndtere dens sterke tendens til å følge spor.

Hvor lett er det å trene en Griffon Nivernais, og gjør jaktinstinktet dens den sta?

Den er intelligent og i stand til å lære et bredt spekter av kommandoer, men selvstendigheten og den sterke interesse for lukter kan gjøre at den reagerer mindre raskt enn enkelte andre raser. Treningen fungerer best med rolig konsekvens, tydelige grenser og svært attraktive belønninger, heller enn harde metoder. Pålitelig innkalling er spesielt krevende, så mange eiere bruker sikre områder eller langline når hunden er løs.

Hvilken pelsstell trenger Griffon Nivernais med sin strie pels?

Den strie, rufsete pelsen er forholdsvis lettstelt, men trenger likevel ukentlig børsting for å fjerne løse hår og skitt etter turer. Noen hunder har fordel av jevnlig trimming med håndplukking for å bevare riktig pelstekstur og unngå floker, spesielt i skjegg og ører. Regelmessig ørekontroll, kloklipp og rengjøring av håret i ansiktet bidrar til å forebygge irritasjon og infeksjoner.

Hvilke helseproblemer er vanligst hos Griffon Nivernais?

Som en forholdsvis sjelden brukshund er den ofte robust, men den kan være utsatt for problemer man ser hos andre store støvere, som hofteleddsdysplasi og ørebetennelser på grunn av de lange, hengende ørene. Det er også en generell risiko for magedreining hos dyptbrystede hunder, så eiere bør lære seg symptomene og snakke med veterinær om forebygging. Regelmessige helsesjekker og å holde hunden slank og i god form er viktig.

Hvor mye gir Griffon Nivernais lyd fra seg, og kan losingen kontrolleres?

Den er naturlig vokal og bruker en dyp, gjennomtrengende stemme for å kommunisere når den sporer eller blir opphisset. Trening og tilstrekkelig mosjon kan dempe overdreven bjeffing, men instinktet for å gi lyd vil aldri forsvinne helt. Dette trekket bør vurderes nøye i bofellesskap eller i nabolag der man er sensitiv for støy.

Er Griffon Nivernais egnet for førstegangs hundeeiere?

Det kan være krevende for nybegynnere på grunn av dens sterke jaktinstinkt, store behov for mosjon og selvstendige natur. En uerfaren eier som er svært dedikert, samarbeider tett med en god trener og trives med friluftsliv kan lykkes, men mange opplever at det er enklere hvis de allerede har erfaring med støvere eller brukshunder. De som ønsker en mer ukomplisert selskapshund, vil ofte trives bedre med en mindre krevende rase.

Hva slags hjem og livsstil passer best for en Griffon Nivernais?

Denne rasen passer best for aktive eiere som liker lange turer, fotturer eller jakt, og som trygt kan gi den mosjon løs i sikre områder. Et hjem på landet eller i et semi-landlig område med godt inngjerdet hage er ideelt for å dekke behovet dens for å følge spor og av og til gi hals. Den trives best når den blir behandlet som en turkamerat i friluftsaktiviteter, ikke som et stillesittende husdyr.

Kilder

• Société Centrale Canine
• The Kennel Club (UK)
• Fédération Cynologique Internationale (FCI)